Vi har til nå sett at innflyttingen til Bergen økte kraftig gjennom andre halvdel av forrige århundre, og at dette medvirket til en kraftig befolkningsvekst for byen. I dette kapittelet skal vi gå ett skritt videre og se nærmere på hva som kjennetegnet den interne flytteaktiviteten innenfor Bergen. Foregikk denne bostedsflyttingen i stort omfang, eller var det bare bestemte befolkningsgrupper som flyttet internt? Hvilke egenskaper betinget flytting, og hvor i byen flyttet folk? Er det mulig å se et bestemt flyttemønster? Etter hvert som både befolkningen og næringslivet stadig vokste seg større i Bergen, ble det behov for en geografisk utvidelse med nybygging av hus til bolig- og næringsformål. I forhold til hvor folk flyttet innenfor byen vil jeg særlig ta for meg de flyttegruppene som slo seg ned i de nye boligområdene som oppsto mellom 1865 og 75, nærmere bestemt Nygård og Krohnengen/Wesselengen. I disse områdene la kommunen, som reguleringsansvarlig, til rette for en sosialt differensiert bosetning, noe som også burde avspeile seg i forhold til migrantene fra utvalgsområdet. Før jeg går nærmere inn på disse problemområdene, vil jeg innlede med et sammendrag av hvordan én bestemt kvinne opplevde tiåret 1865-75 med tanke på bostedsflytting i Bergen.

I 1865 møter vi Karen Jensdatter Bolstad som tjenestepike hos snekkermester Johan Andreas Hansen i Rode 5 Nr. 80. Hun er innflytter fra Luster og er ifølge folketellingen født i 1836. I folketellingen for 1875 finner vi Karen fortsatt boende i rode 5, men nå et par hus bortenfor. Hun har giftet seg og blitt mor til fire barn. Opplysningene så langt kan skape inntrykk av at Karen var nokså bofast gjennom tiåret og ikke flyttet noe større. Ser vi nøyere etter var dette ikke tilfelle.

Kirkebøkene gir et utfyllende bilde og forteller at Karen hadde et nokså travelt tiår. Allerede ved giftermålet i 1867 var hun å finne på ny adresse: ”Kari Jensdtr. Bolstad fra Lyster, pige, født 1.12.1835, opphold på Rode 11 Nr.17”. Hennes tilkomne mann var Hans Olsen Horne fra Askvold. Han var smedsvend og hadde adresse i rode 5. I løpet av de neste 8 årene fikk de fem barn sammen, hvorav det første døde etter 8 dager.^[118] I samme periode la den nyetablerte familien bak seg fire flyttinger, der samtlige fant sted innenfor et mindre avgrenset område i rode 5.

For Karen var denne perioden av hennes liv altså preget av ustabilitet på den ene siden, og stabilitet på den andre. Selv om den unge familien til stadighet skiftet bolig, lå det stabile i at hun hele tiden hadde det samme nærmiljøet å forholde seg til. Mannen kunne ha den samme arbeidsplassen og Nykirken var fast arena for de geistlige handlinger. At familien økonomisk sett tilhørte ”almuen” betydde at de hadde mange likesinnede der de bodde. En kan derfor spekulere på om det mer var et ønske om å bli værende, enn mangel på muligheter andre steder, som fikk dem til å holde seg i området.^[1]

Nå var Karen bare én blant 12 i kohorten på til sammen 1567 personer, som flyttet fem ganger eller mer mellom 1865 og 1875. Hun er altså lite representativ, men hennes historie reiser likevel flere sentrale spørsmål: Var bostedsflyttingen betinget av familieøkning, og var korte avstander en fellesnevner blant dem som flyttet innenbys? Disse og flere andre spørsmål skal jeg komme nærmere inn på om litt. Først må vi ta for oss selve lenkingsresultatet.

Eksempelet Karen Jensdatter Bolstad gir et konkret innblikk i den interne geografiske mobiliteten i perioden 1865-75. Skal vi derimot gjøre en mer helhetlig framstilling av bostedsflyttingen i Bergen må vi skifte fokus til ”fugleperspektiv”. I figur 6.1 under ser vi at mange gjorde som Karen og flyttet internt i Bergen. Mindre enn hver femte person ble værende i samme huset gjennom tiåret. Legger vi sammen dem som flyttet internt og dem som var bofast får vi en gjentrefsprosent på knapt 61 prosent. Ytterligere 12 prosent kan følges et stykke på vei gjennom perioden, men de tapes gjennom mortalitet og plasseres i en kategori for seg. Resten, det vil si omtrent hver fjerde person eller 27 prosent, er enten tapt gjennom utflytting eller at de av en eller annen grunn ikke har latt seg spore i kildene.

At bare 18,5 prosent av kohorten ble boende på samme adresse gjennom tiåret må sies å være lavt. Her kan vi heller ikke ta forbehold om høy feilprosent siden tallet rent kildekritisk er nokså sikkert. Om en person bodde på samme adresse ved begge folketellingstidspunktene, skal det mye til for å miste vedkommende. Det sier seg selv at det er lettere å lete i samme huset enn i hele byen ellers. Den lave andelen bofaste forteller derfor mer enn noen andre resultater i undersøkelsen om høy geografisk mobilitet i perioden. For de som flyttet gikk turen ikke særlig langt. Minimum 42,2 prosent flyttet innenbys, og maksimum 27,2 prosent flyttet utenbys.^[119] I tillegg var det flere som flyttet internt, men som døde før folketellingen ble holdt i 1875. Totalt sett ser vi konturene av et samfunn med høy geografisk mobilitet, en slags stadig ”rotasjon” av mennesker innenfor byen.

Lenkingsresultatet over er basert på alle personer i rode 4 og 5 over 15 år. Det er altså gjennomsnittstall uavhengig av familiestilling eller yrke. Det kan derfor være nyttig med et lavere aggregeringsnivå, slik at bildet blir mer nyansert og jeg får sammenlignbare størrelser. I tabell 6.1 under har jeg gruppert lenkingsresultatet etter familiestilling. Ved siden av at familiestilling er en interessant variabel i seg, gir den samtidig et godt sammenligningsgrunnlag i forhold til tilsvarende migrasjonsundersøkelser i utlandet. Her har en som regel bare lenket hovedpersonene i husholdet,^[1] mens jeg altså har tatt med alle. Det er fordi jeg ellers ville ekskludert 90% av kvinnene, de fleste tjenestefolk og lærlinger samt ”store” barn på vei ut av husholdet. Dette er viktige grupper som i like stor grad som hovedpersonene satte sitt preg på bostedsflyttingen i byen, og som i mange tilfeller også opptrådde på egenhånd.
Tabell 6.1 Lenkingsresultat 1865-75 etter familiestilling.

Tabell 6.1 viser at den geografiske mobiliteten varierte etter hvilken stilling en hadde i familien. Særlig ser vi et skille mellom dem som tilhørte kjernefamilien og dem som var utenfor. Blant tjenestefolk og lærlinger var svært få bofaste, og tapsprosenten høy. Det er tydelig at de utenfor kjernefamilien ikke var lenge på samme (arbeids)plass. Om tjenestejentene vet vi at de fleste var unge og i giftealder. De ble derfor ikke så lenge i arbeidet, men giftet seg og fikk eget hjem og familie å ta seg av.^[120] I tilsvarende situasjon var mange lærlinger, og her kan den høye tapsprosenten trolig også sees i sammenheng med de tradisjonsrike vandringene blant håndverkerne. Det var fra gammelt av vanlig blant håndverkerne med erfaring og praksis fra forskjellige steder. Samtidig var en rekke av håndverksarbeiderne innflyttere fra byens nærområder, og ble her bare noen år eller lengre periode. Hele 70 prosent av håndverkslærlingene i kohorten var innflyttere. Samlet blir lenkingsprosenten til både tjenestefolk og lærlinger noe lavere enn gjennomsnittet, der de fleste altså er å finne på ny adresse etter 10 år.

Rent metodisk er det en vesentlig forskjell på de to nevnte gruppene. Lærlingene i kohorten var alle menn, som generelt er noe enklere å lenke enn kvinner. Det kommer av at menn i større grad beholdt navnene sine uforandret, og i tillegg er yrkesvariabelen blant menn en langt mer differensierende faktor. Tjenestejentene er den gruppen som er vanskeligst å lenke, (høy endringsgrad på personopplysninger), og derfor er sannsynligheten størst for at tapsprosenten her er for høy.

Hvis vi ser på bofasthet i forhold til medlemmer av kjernefamilien, dvs. hovedpersoner, ektefeller og barn, ligger den over gjennomsnittet på 18,5%. Barna var naturlig nok litt mindre bofaste enn foreldrene sine, simpelthen fordi de flyttet ut og etablerte sin egen familie. At barna også har høyere tapsprosent indikerer at de unge var mer tilbøyelig til å forlate byen, men det skal vi komme tilbake til senere i kapittelet. Vi registrerer ellers en samlet gjenfinningsprosent for hovedpersoner på 62,5%, som understreker at det ikke er noe vesentlig poeng å behandle hovedpersoner og et samlet hushold hver for seg. Der hovedpersonene virkelig skiller seg ut er i forhold til mortalitet, der andelen er relativt høy. Det kommer av at gjennomsnittsalderen til hovedpersonene var høyere enn gjennomsnittet, og menn hadde generelt lavere gjennomsnittlig levealder enn kvinner.

Merknad: Medregnet her er bare de personene som er lenket mellom folketellingene i 1865 og 1875. Reelt sett er derfor prosentandelene i diagrammet lavere siden alle som er tapt, 616 personer, er utelatt.

Som vi ser av figur 6.2 varierte den geografiske mobiliteten mye mellom de forskjellige aldersgruppene, men at den som ventet var høyest blant de unge. Høyest mobilitet finner vi i aldersgruppen 20-29 år, der bare ca. 13 prosent av de lenkede individene var bofaste, og nær halvparten flyttet to ganger eller mer. Hvilke faktorer som gjorde seg gjeldende i denne aldersgruppen kommer jeg tilbake til senere i kapittelet. I tenåringsgruppen, fra 15-19 år, var relativt flere bofaste. Dette kan forklares med at en del bodde hjemme hos nokså bofaste foreldre, eventuelt at de hadde flyttet ut tidligere, for så å ha kommet tilbake igjen. En langt mer stabil periode, preget av liten geografisk mobilitet, inntraff rundt 40-års alderen. I aldersgruppen 40-59 år var nær halvparten bofaste og svært få flyttet 2 ganger eller mer.^[1] Ved begynnelsen av 60-års alderen blir dette mønsteret brutt. Først ved at noen flytter flere ganger, deretter ved at andelen bofaste synker merkbart. Kanskje var disse fasene vi ser betinget av endringer i husholdsstørrelsen? Ettersom en utover i 40-årene ikke fikk flere unger kan det tenkes at husholdsstørrelsen var stabil en periode. Når ungene etter hvert flyttet ut, trengte en stadig mindre plass, og flytting til noe mer passende ble igjen aktuelt. En skal heller ikke se bort fra at økonomiske endringer kan ha spilt inn. Ettersom helsen ble svakere, måtte en gjerne trappe ned eller skifte arbeid, og dermed var en kanskje nødt til å flytte. For noen få betydde dette at de havnet på institusjon og aldershjem for stell og forpleining, men dette tilbudet var svært begrenset på denne tiden. I aldersgruppen over 70 år var bofastheten igjen over 40 prosent. Kanskje skyldtes det at ”tilpasningen” da var unnagjort? Her må vi for øvrig legge til at antall lenkede personer er svært få, og derfor mindre interessant i analysesammenheng. En illustrasjon på hvordan tap fordeler seg med hensyn til alder er gitt i appendiks 4. Her ser vi at aldersgruppen 70 år og oppover har svært høy tapsprosent, som i overveiende grad skyldes at de dør. Det blir derfor litt søkt å snakke om stor grad av bofasthet i denne aldersgruppen. For øvrig legger vi merke til de bofaste 40 - og 50-åringene. Selv om en iberegner de tapte ligger aldersgruppen svært stabilt.

I figur 6.2 er kvinner og menn sett under ett. Det kan imidlertid være fornuftig å analysere deres flyttevaner separat. Giftermålsmønsteret var som vi har sett noe forskjellig mellom kjønnene, og kvinner levde lenger enn menn (jfr. kap. 5.5). I appendiks 5 og 6 har jeg laget en oversikt som viser flytteomfang blant menn og kvinner hver for seg. Generelt varierte menns flyttevaner i forhold til alder mer enn tilfellet var blant kvinner. Frem til 25-års alderen var menn mer bofaste enn kvinner, men så skjer et dramatisk fall. I aldersgruppen 25-29 år var nesten ingen menn bofaste, men derimot svært mobile med gjennomsnittlig 2,3 flyttinger hver. For kvinnene i denne aldersgruppen var andelen bofaste større og mobiliteten noe lavere (1,9 flyttinger i gjennomsnitt). Det kan altså se ut som det er sammenheng mellom giftermål og flytting, men i hvilken grad kommer jeg nærmere inn på i kap. 6.5.

Hos kvinnene var andel bofaste lavest i aldersgruppen 20-24 år, og kan ikke forklares med ekteskapsinngåelse. Jeg har kjørt en krysspørring mellom alder og familiestilling, og funnet at det er de mange tjenestejentene i aldersgruppen 20-24 år som gjør utslaget. Ingen tjenestejenter mellom 15 og 24 år var bofaste, men de ble det i stigende grad etterhvert som de ble eldre. Ellers ser vi at tilpasningen blant 60-åringene, der svært mange altså flyttet på seg, er tydeligst hos kvinnene. Det har sannsynligvis sammenheng med at en stor del av disse kvinnene var eller ble enker gjennom perioden, noe som også fikk konsekvenser for hvor og hvordan de bodde. I mange tilfeller var det nok sånn at konen måtte selge huset eller si opp leieforholdet når mannen døde. Som regel flyttet de da inn hos familie eller til en offentlig eller privat institusjon for gamle.

Ser vi på gjennomsnittstall viser det seg at menn var noe mer bofaste enn kvinner, med hhv. 19,8% mot 17,5%. Hvis vi ser på den geografiske mobiliteten, det vil si hvor mange flyttinger hver migrant foretok, er gjennomsnittet 1,74 flyttinger for menn mot 1,54 for kvinner. Disse forskjellene skjuler nok mer komplekse årsaksforhold enn det som er skissert ovenfor, og kan også ha sammenheng med at menn er lettere å lenke enn kvinner. Symptomatisk er kanskje forskjellen mellom lærlinger og tjenestepiker, der mine resultater viser at lærlingene på den ene siden var mer bofaste, mens de av dem som flyttet flyttet relativt oftere. Det som jeg uansett kan slå fast er at den interne geografiske mobiliteten i rode 4 og 5 mellom 1865-75 varierte betydelig ettersom hvor gammel en var. Mønsteret som avtegner seg peker klart i retning av at flyttingen var livsløpsbetinget, og at endringer i husholdsstørrelsen her spilte en betydelig rolle. Vi finner sådan både stabile og ustabile livsfaser. I det følgende skal jeg forsøke å gå dypere inn på denne mulige sammenhengen.

Kan livsløpsmønsteret som avtegner seg i forhold til bofasthet og bostedsflytting være betinget av endringer i husholdsstørrelsen? Om antall personer i husholdet var stabilt over tid, skulle en kanskje tro at behovet for å skifte bolig var mindre enn hvis det motsatte var tilfellet.

Merknad: Medregnet her er bare hovedpersonene i husholdet.

Vi ser fra figur 6.3 at størrelsen på husholdet varierte i stor grad etter hovedpersonens alder. Dette gjaldt enten en var født i Bergen eller var innflytter til byen. Den mest stabile fasen finner vi mellom 40-54 år, der husholdsstørrelsen ligger forholdsvis jevnt rundt fem personer. Sett i forhold til at denne aldersgruppen var nokså bofast, skulle det indikere en korrelasjon mellom stabil husholdsstørrelse og bofasthet. Både for de som var under 40 år og over 54 år endrer husholdsstørrelsen seg atskillig raskere, men så var heller ikke disse aldersgruppene så bofaste.

På bakgrunn av resultatene i figur 6.3 må en derfor kunne fastslå at den fremsatte hypotesen kan bekreftes. Bostedsflyttingen viser en nokså klar sammenheng med endring i husholdsstørrelse, der liten endring betinger stabilitet og stor endring betinger flytting. Unntakene er en nokså uforklarlig stagnasjon i husholdsveksten i aldersgruppen 30-34 år blant de bergensfødte, samt at husholdsstørrelsen blant innflytterne i aldersgruppen 65-69 år er merkelig stor. Sistnevnte kan skyldes at innflytterne i større grad flyttet inn til venner og familie i denne alderen, men det kan like gjerne skyldes tilfeldigheter på grunn av små tall.

Den høye mobiliteten vi har sett blant de unge i gifteferdig alder indikerer en sammenheng mellom giftermål og flytting. I tabell 6.2 under er flyttestatus et uttrykk for flytteavstand, der de lenkede individene er plassert i forskjellige kategorier alt ettersom hvor langt de flyttet fra utgangspunktet.




Tabell 6.2 Flyttestatus 1865-75 fordelt på sivilstand, giftermålsintensitet, fertilitet og alder. (N=1567)

Hvis vi først studerer de individene som var bofaste gjennom perioden, hadde disse nokså sammenfallende egenskaper. Ved folketellingen i 1865 var godt over halvparten gifte og gjennomsnittsalderen var 40 år. Det er derfor ikke uventet at svært få giftet seg i perioden, og relativt få fikk barn.^[122] Særlig er det tydelig at giftermål var uforenlig med bofasthet. Bare knappe tre prosent av de bofaste giftet seg i perioden. Hos migrantene finner vi nokså motsatte egenskaper. De var i mindre grad gifte, giftermålsintensiteten var langt større og mange fikk barn i perioden. Videre avtegner det seg et slags flyttemønster. Vi ser at giftermålsintensiteten og fertiliteten øker proporsjonalt med flytteavstanden. Innenfor demografien brukes betegnelsen neolokalitet, der nygifte bosetter seg på et nytt sted, eller uavhengig av hvor foreldrene bor. Dette er helt vanlig også i dagens norske samfunn, selv om avstandene har blitt noe lenger.^[123] Richard Dennis fant akkurat den samme tendensen i Huddersfield i England.^[124] I forhold til dem som havner i kategorien ”Tapt” er mønsteret mer forståelig. Vi legger merke til at de var yngre, bare 1/3 var gift, ekteskapsintensiteten var liten og svært få fikk barn. Det var vel lettere å forlate byen mens en var ”ung og fri” uten noe familie å ta med seg.

Jeg vil på bakgrunn av disse resultatene hevde at ekteskapsinngåelse var nært forbundet med flytting. Hele 96 prosent av dem som giftet seg i perioden etablerte nytt hushold på ny adresse. Samtidig var de svært produktive. Selv om denne gruppen bare representerer 12 prosent av kohorten, stod de for 35 prosent av barneproduksjonen. Allerede ved folketellingen i 1875 hadde disse gjennomsnittlig fått 2,7 barn og flyttet 2 ganger. Hvorvidt flyttingen fant sted umiddelbart etter giftermålet, eller når det kom barn inn i bildet, er vanskelig å lage statistikk på. Mitt inntrykk er at mange fikk barn nokså med en gang etter giftermålet, og ved dåpen var de å finne på ny adresse. De mange foreldreparene med ett barn i 1875 understreker også dette. Ellers har jeg bare registrert noen ganske få nyetablerte hushold som tok midlertidig opphold hos nærmeste familie. Det samsvarer bra med informasjonen vi har fra 65-tellingen, der svigerbarn utgjorde en beskjeden andel av husholdene (se tabell 5.2).

Hvorfor folk flyttet så lenge de fikk barn kan vi også forestille oss grunnen til. Det er for eksempel naturlig at mange ikke hadde større bolig enn de trengte til enhver tid, og at flytting ble en dyd av nødvendighet når flere barn kom til. Sånn sett kan en se på plassmangel som en bakenforliggende årsak, og familieforøkning som den utløsende årsak til at en skiftet bolig. Ved siden av dette var det naturligvis også rent økonomiske faktorer, som jeg nå skal gå nærme inn på.

Når det gjelder hvilken tilpasning migrantene og de bofaste hadde til arbeidsmarkedet ser vi at det gir seg forskjellige utslag (fig. 6.4). Her har jeg benyttet samme ”Klassifikasjon af Livsstillinger” som NOS i deres statistiske opplysninger om ”De fremsatte stemmerettsforslags virkning”.^[125] Den klart mest bofaste yrkesgruppen var bestillingsmennene, der bare halvparten av de lenkede individene flyttet gjennom tiåret. Særlig er det alle ”toldrorskarlene” som gjør utslag her. Det bodde ni stykker av dem i rode 4 og 5 i 1865, og ingen av dem flyttet. Stabiliserende faktorer var sannsynligvis nærhet til arbeidsstedet og forholdsvis bra inntekt. Tollboden lå i nær gangavstand, og den gjennomsnittlige årsinntekten i 1865 var 224 Spd. Også mange selvstendig næringsdrivende var bofaste i tiårsperioden 1865-75. De utmerker seg også ved at relativt få flyttet ”ellers i Bergen”. Det later til at hvis de først flyttet, var det enten ut av byen eller innenfor Nordnes bydel. Det var imidlertid unntak fra dette mønsteret. Hvis vi ser på kjøpmenn alene, med en gjennomsnittsinntekt på 3100 Spd. årlig, var disse mer tilbøyelig til å flytte enten ut av bydelen eller ut av byen. Bare to av 17 kjøpmenn flyttet innenfor Nordnes bydel. De som flyttet innenfor byen slo seg ned på Engen, i Olav Kyrresgate eller Torgalmenningen. Når det gjelder embetsmennene er tallene for små til at jeg kan trekke fornuftige konklusjoner. Jeg kan bare konstatere at samtlige av de fire embetsmennene i kohorten flyttet vekk fra rode 4 og 5. To av dem flyttet til et annet sted i byen (se kap. 6.10), mens de to andre høyst sannsynlig flyttet ut av byen.

I arbeiderklassen har jeg også plassert tjenere og lærlinger, som vi allerede vet var svært mobile (kap. 6.2). Det er derfor ikke uventet at andelen bofaste i arbeiderklassen var lav. Holder vi de to nevnte gruppene utenfor, stiger andelen bofaste til 24%, som er fire prosent høyere enn de private betjente. Jeg finner videre store variasjoner innenfor de enkelte yrkesgrupper. Blant tømmermenn og skibstømmermenn, som talte 76 individer i 1865, finner jeg en stor grad av bofasthet til bydelen. Så mange som 43 av dem (57%) bodde fortsatt på Nordnes i 1875, som er høyest andel innenfor arbeiderklassen. Mange var nok sysselsatt på det store skibsbyggeriet på Verftet, hvilket skulle bety at mulighet til arbeid i nærområdet hadde stor betydning for om en ble boende eller ikke.

Innenfor håndverksnæringen, der gjennomsnittslønnen var høyere blant mestre enn blant svenner, hhv. 319 Spd. mot 117 Spd. i rode 4 og 5 i 1865, er det betegnende at svenner flyttet i større grad enn mestre. Lærlingene flyttet enda oftere, og tjente alle under skattegrensen på 100 Spd. i året. Akkurat samme mønster var det blant sjøfolkene der eksempelvis matroser var fire ganger mer mobile enn skippere. Bare to av i alt 41 matroser var bofaste, mens åtte av i alt 38 skippere ble boende i samme huset gjennom tiåret. Nå tjente også skipperne gjennomsnittlig fire ganger så mye,^[126] og hadde større økonomisk handlefrihet. Nettopp det ser ut til å ha virket stabiliserende i forhold til flytting, da et gjennomgående funn er at de som tjente mer flyttet mindre.

På grunnlag av de lenkede data skal jeg også studere sammenhengen mellom sosial og geografisk mobilitet. Jeg tar da utgangspunkt i alle lenkede individer som har oppgitt yrke både i 1865 og 1875. Det gjelder 529 av 951 individer. Størstedelen av dem som ikke medregnes her, var unge gutter og jenter uten arbeid i 1865. En annen stor gruppe var jenter som giftet seg, og dermed forsørget av mannen i 1875.^[127] I tabellen benytter jeg igjen den mer forenklede klassifikasjonen etter NOS (se kap. 3.4).
Tabell 6.3 Lenkede individers yrker i 1865 mot do i 1875.

Merknad: Jeg har her tatt utgangspunkt både i individenes yrker og deres stilling i familien.

Vi ser i tabell 6.3 hvordan arbeiderklassen dominerer blant yrkesgruppene. Det er også der en finner høyest sosial mobilitet, der vel en tredjedel er å finne i en annen yrkesgruppe i 1875 (sosial mobilitet her definert som horisontal eller vertikal endring i sosial status). Av samtlige individer som har ”endret” sosial status mellom 1865 og 1875, har nesten halvparten beveget seg horisontalt. Med det mener jeg at de har skiftet til et yrke som ikke har brakt dem oppover eller nedover i det sosiale hierarkiet. I en stilling for seg er alle tjenestepikene og syerskene som har giftet seg. Flesteparten av disse er husmødre og ”forsørget av mannen” i 1875. Der er derfor klassifisert som uproduktive.^[128] Bare i arbeiderklassen gjelder dette så mange som 62 jenter, som er over en tredjedel av alle som endret sosial status i perioden.

Det er vanlig å anta en nær sammenheng mellom geografisk og sosial mobilitet.^[129] Det skulle altså bety liten sosial mobilitet blant bestillingsmenn og selvstendig næringsdrivende, og høy sosial mobilitet i arbeiderklassen. Vi ser av tabell 6.3 at dette stemmer bra. De to førstnevnte gruppene holdt seg i svært stor grad til samme yrkesgruppe, hhv. 79% og 88%, mens arbeiderne i større grad skrittet over i en annen gruppe. Egentlig er den sosiale mobiliteten enda mindre, fordi ulike opplysninger ble gitt om samme yrke til telleren de forskjellige tellingsårene.^[130] For eksempel var det blant de 17 bestillingsmennene i realiteten bare én som endret stilling. Det var lærerinden Dorthea Wiborg, som skiftet til motehandler i 1875. Hun var ugift, og bodde hos sin søster og hennes familie.

Blant dem som beveget seg oppover på samfunnsstigen var det flere svenner som ble mestre, og drenger som gikk inn i handelsbransjen. Altså to tradisjonelle avanseringer i det sosial hierarkiet. Ellers var det også en del som salte om nokså radikalt. Christian Jansen arbeidet som dixelmand i 1865, og som handelsmann i 1875. Kanskje var han blitt syk og måtte omskoleres fra tungt kroppsarbeid til lettere arbeid? Bevegelse nedover i systemet var nokså sjeldent, men det forekom av og til. Lars Davidsen og Anders Øvre Mjelde arbeidet begge som handelsgeseller i 1865, mens de i 1875 arbeidet som hhv. sjauer og arbeider. I begge tilfeller var det alderen som var årsaken, der de etter alt å dømme ble for gammel til å opprettholde sitt førstnevnte yrke. Ellers var det også en del bevegelse innenfor de enkelte gruppene, der for eksempel kahytsgutter ble matroser osv. En del tjenestejenter avanserte også til å bli husholderske eller husbestyrerinne, men langt de fleste ble værende bare en kort stund i yrket sitt. Dette var for øvrig ikke spesielt for Bergens vedkommende. Rolf Strand fant blant tjenestejentene i Molde at bare 6% av dem som var tjenestejente i 1865 ble værende i yrket til 1875.^[131]

Jeg finner generelt godt samsvar mellom sosial og geografisk mobilitet i årene 1865-75. De som flyttet mest var også de som i størst grad endret sosial status. Det mønsteret ser en tydelig i forhold til ulike yrkesgrupper, men også i forhold til alder (se appendiks 8). De under 30 år og de over 60 år endret sosial status i langt større grad enn 40- og 50-åringene. Sosial mobilitet er altså nok en forklaring på det karakteristiske alders- og livssyklus mønsteret vi har sett til nå.

Hvilket eiendomsforhold de forskjellige husholdninger hadde til boligen, hjemmet sitt, er en vesentlig faktor når en studerer migrasjon. Ser en rent praktisk på det, hadde de som eide egen bolig mulighet til å redusere antall losjerende, eller bygge på huset når behovene for større plass meldte seg. En skulle derfor kunne forvente en relativt høy andel huseiere blant de bofaste.
Tabell 6.4 Flyttestatus og eiendomsforhold til bolig. (N=163).

Tabell 6.4 viser med all tydelighet større bostabilitet blant huseierne. En som eide huset sitt selv var i gjennomsnitt fem ganger mer bofast enn en som leide, og følgelig må eierskap sies å være en svært utslagsgivende faktor i flyttesammenheng. Hva årsaken kan være må vi imidlertid bare tenke oss til. Større fleksibilitet ved eierskap virket nok stabiliserende, men en skal heller ikke undervurdere de psykologiske faktorene ved å eie. For mange var boligen identitetsbærende på samme måte som yrke og fødested, og rimeligvis var huseierne derfor mer knyttet til boligen enn de som bare leide. Egil Ertresvaag skriver i Bergen bys historie om huseierne på Nordnes at ”de fleste satte sin ære i å holde huset i god stand.”^[132] Selv om mange av dem ikke var blant de best stilte i byen, var elendige rønner og umalte hus bare unntagelser i området. Dette perspektivet understrekes også ved at en under rehabiliteringsarbeider i våre dager av gamle ”fattigslige” trehus, stadig blir forbauset over detaljrikdommen i tapet og listverk.^[133]

Ved å studere sammenhengen mellom huseierskap og yrke kan jeg bedre forklare flyttemønsteret blant ulike yrkesgrupper.



Tabell 6.5 Sammenheng mellom yrke og eierskap i rode 4 og 5 1865.

Det er tydelig at de yrkesgruppene som var mest bofaste, også var de som var huseiere i størst grad (tab. 6.5). Kroneksempelet er ”toldrorskarlene”, der samtlige av de ni bofaste også var huseiere. Også mange selvstendig næringsdrivende var huseiere i 1865. For eksempel eide halvparten av de meget bofaste håndverksmestrene huset sitt selv. Tilsvarende var det blant mindre handelsmenn. Derimot var bare en tiendedel av hovedpersonene i arbeiderklassen huseiere. Det spiller naturligvis tilbake på inntekten deres, som stort sett var for liten til å kjøpe egen bolig. Hva så med de bofaste tømmermennene som tilhørte arbeiderklassen? En rask krysspørring forteller at 27% av disse var huseiere, noe som igjen understreker den klare korrelasjonen mellom bofasthet og eierskap. Kjerringa mot strømmen er kjøpmennene, der flesteparten eide huset sitt selv (71%) og ”bare” en fjerdedel var bofaste (23%). Det skyldes at kjøpmennene var nokså velstående, og hadde råd til å bli med på flyttestrømmen til de ”fine” boligområdene som ble etablert på Nygård i perioden (mer om dette i kap. 6.10).

I hvilken grad de som leide følte seg knyttet til boligen, er et vanskelig spørsmål. Vi må regne med at båndene var langt svakere, og at andre faktorer som pris og størrelse var viktigere. I det hele tatt vet vi svært lite om hvordan leiemarkedet artet seg i Bergen på denne tiden. Det blir derfor umulig å si hvordan dette influerte på bostedsmigrasjonen i byen. Bare folketellingen i 1865 gir opplysninger om hvem som eide huset, og ikke overraskende var selveiende husholdninger i mindretall. Kodingen på dette området er dessverre ikke fullendt, men for rode 4 og 5 var bare tredjeparten (32%) av hovedpersonene huseiere. Sett på bakgrunn av at dette området hadde mange små og forholdsvis lavt takserte hus, skulle en forvente at andelen huseiere var høyere her enn mange andre steder i byen. Dette synspunktet får også støtte av Ertresvaag i Bergen bys historie,^[1] men som sagt må en ta visse forbehold inntil hele 65-tellingen er ferdigkodet.

Av trykte kilder som sier noe om leiemarkedet er avisene et bra utgangspunkt. Jeg har derfor bladd litt i Bergens Tidende sine rubrikkannonser for årene omkring 1870, og inntrykket derfra er sammenfallende med opplysninger fra folketellingen. Målt i spaltemeter og antall boligannonser var leiemarkedet atskillig større enn kjøpemarkedet. Hvilke regler som gjaldt, og hvilke aktører som opererte i dette leiemarkedet, skulle jeg derimot gjerne ha visst mer om.^[135] Det er grunn til å tro at leiekontraktene varierte i kvalitet, og at det fantes både seriøse og useriøse utleiere. Ellers er annonsetekstene nokså ordknappe, og de forteller om et bysamfunn der en i langt større grad enn i dag visste om hverandre. Tydeligvis var det slik at en fant greit frem om en bare hadde navnet på en person innenfor en gate eller et bestemt område. Nøyaktige adressespesifikasjoner er unntagelser. Eksempelet under er hentet fra Bergens Tidende, 27. juni 1873:

”For en stille Familie er 2 eller 3 Værelser tilleie hos R. Larsen på Nygaard.”^[1]

I leieannonsene opplyses det heller ikke hva det koster å leie, men vi må regne med at det var en betydelig utgift for folk flest. For enkelte yrkesgrupper og profesjoner var imidlertid kost og losji en del av lønnen. Det var for eksempel vanlig praksis blant tjenere, drenger og lærlinger. Det fantes også de som fikk subsidiert husleie. Sverre Steen skriver at ”Det gunstigste både når det gjaldt rom og leie må ha vært Pettersen & Dekkes bygg utenfor Georgernes verft – Boligen var det lokale navnet på huset, som gav plass for arbeidere på verftet og i den trikotasjefabrikk firmaet satte i gang.^[136]








Figur 6.5 Huseierskap i rode 4 og 5 i 1865 etter alder og fødested.

Hvis vi igjen konsentrerer oss om huseierne, og grupperer dem etter alder, skulle vi kanskje forvente en kurve som stiger proporsjonalt med alderen. Det har sammenheng med at det var kapitalkrevende å kjøpe hus, og at en derfor måtte spare noen år først. I figur 6.5 ser vi hvordan andelen huseiere fordeler seg etter alder, og hvorvidt de var Bergensfødte eller innflyttere til byen. Som jeg antok på forhånd var huseierskap ikke vanlig blant de unge. For hovedpersoner i aldersgruppen 35-39 år var knappe 20 % huseiere, mens tilsvarende andel i aldersgruppen 65-69 år var hele 60 %. Veksten i de mellomliggende årene er derimot langt fra lineær, men følger et bølgemønster. Kurvene minner umiskjennelig om mønsteret vi tidligere har sett med sammenhengen mellom bofasthet og alder (figur. 6.2), og det er vel ikke så rart. Ettersom vi i dette avsnittet har sett en svært stor korrelasjon mellom bofasthet og huseierskap, ligger det nær å tenke seg at huseierskap også henger sammen med alder. Bortsett fra de to yngste aldersgruppene, der det forståelig nok var sparsomt med huseiere, er korrelasjonen påfallende stor.

Det kan tenkes at ulik kulturbakgrunn og kjennskap til byen influerte på migrasjonen innenbys. En hypotese som må testes er om de sist ankomne til byen var de første til å flytte på seg. Det er grunn til å tro at innflytterne i starten ofte måtte ta til takke med noe midlertidig hos slekt og kjente. Dessverre har ikke folketellingen i 1865 noen opplysninger om oppholdsstatus, eller hvor lenge folk hadde oppholdt seg i byen ved tellingstidspunktet. Det eneste vi vet er at størstedelen av innflytterne var unge enslige kvinner og menn, og at disse hovedsakelig kom fra Vestlandet (kap. 5.4).


Tabell 6.6 Intern flyttestatus 1865-75 etter fødested.

Tabell 6.6 bekrefter et stykke på vei hypotesen om større geografisk mobilitet blant innflytterne, men forskjellene er mindre enn antatt. Det kan ha sammenheng med at innflyttingen til Bergen var nokså moderat i tiårene før 1865, slik at de fleste var godt etablerte ved tellingstidspunktet. Når det likevel er en tendens, forteller dette at innflytterne sannsynligvis måtte igjennom en slags ”tilpasningsperiode”, som innebar en noe flakket tilværelse før en slo seg til ro. Med unntak av innflyttere fra ”Andre Amt” var samtlige innflyttergrupper mindre bofaste og mer mobile enn de som var født i Bergen. For de Bergensfødte var mønsteret omvendt, med særlig klar overrepresentasjon av bofaste.

Som en liten test på antagelsene om en viss tilpasningsperiode blant innflytterne som kom til Bergen, kan det være nyttig å studere deres bofasthet i et aldersperspektiv (figur 6.6 under).

Karakteristisk er den lave andelen bofaste innflyttere i ung alder. I 40 års-alderen derimot passerer innflytterne de bergensfødte når det gjelder bofasthet. Det ser altså ut til at den effekt tidligere flytting har som disponerende faktor overfor ny flytting avtok med alderen. Ellers noterer vi også et annet interessant mønster. Blant de som var mellom 25-29 år i 1865 var så godt som ingen bofaste gjennom det påfølgende tiåret. Samtidig legger vi merke til at hos de bergensfødte kommer denne bunnen i aldersgruppen 20-24 år. Kan det forklares med høyere giftermålsalder blant innflytterne generelt? Vi har nettopp sett at giftermål var en vesentlig faktor for å flytte, og ventelig skulle dette også komme klart til uttrykk i kurvene for bofasthet.^[137] Om vi følger begge kurvene helt ut legger vi merke til en slags forsinkelse på 5-7 år blant innflytterne. Den forskjellen som oppstår i 20-årene forplanter seg med omtrent samme avstand hele veien, en slags faseforskyvning. Vi ser for eksempel klart hvordan fallet i bofasthet blant de litt eldre inntreffer 5 år seinere hos innflytterne. Ettersom flyttingen sannsynligvis var betinget av livsfaser forsterker dette inntrykket av seinere giftermålsalder blant innflytterne (se kap. 6.3). Her må det imidlertid kildekritisk påpekes at giftermålsalderen var lavere i rode 4 og 5 enn i byen sett under ett. Forskjellene kan derfor være mindre enn det som kommer frem her.

At folk flyttet internt i byen trenger ikke nødvendigvis å bety at de flyttet til et annet strøk av byen. Vi husker Karen Jensdatter Bolstad som flyttet til stadighet, men hele tiden innenfor samme område. I dette avsnittet skal vi nettopp se hvor og hvor langt individene fra utvalgsområdet flyttet i perioden 1865-75. Hensikten er å avdekke eventuelle mønstre i flyttingen, eller om den hadde et mer tilfeldig preg over seg. Som en kontekst til flyttemønsteret vil jeg også ta for meg bosettingsmønsteret i Bergen i dette tidsrommet, særlig med henblikk på de nye boligområdene som ble etablert. Kommunen la fra begynnelsen av 1860-årene opp til en sosialt differensiert boligpolitikk,^[138] og spørsmålet er hvordan denne politikken influerte på migrantene fra rode 4 og 5?

Med utgangspunkt i et digitalisert rodekart fra Norsk Samfunnsvitenskapelige Datatjeneste har jeg illustrert hvor de 661 migrantene fra 65-kohorten bodde i 1875 (fig 6.7). En første betraktning indikerer klart at flyttemønsteret vi så med Karen ikke var et særtilfelle. Mange fant seg tydeligvis enten hus eller husrom ikke langt fra der de bodde fra før. Så mye som en fjerdedel av den registrerte bostedsflyttingen fant sted innenfor rode 4 og 5, og like mange flyttet til et annet område innenfor bydelen Nordnes (definert som rode 1-9). En slik bofasthet i forhold til nærområdet antyder en sterk tilhørighetsfølelse. Det kan minne om nyere tider, hvor mange bergensere er seg svært bevisst hvor i byen de er født og oppvokst. En Sandviken-jente blir aldri en Marken-jente og omvendt. I følge lokalhistorikeren Kristian Bing var Nordnes-patriotismen stor også på denne tiden, men om og i hvilken grad slike faktorer har spilt inn er vanskelig å dokumentere.

Den resterende halvdelen av migrantene flyttet til et annet område i byen, og da for det meste utenfor den sentrale bykjerne. At såpass få flyttet inn til bykjernen kan ha sammenheng med at boligtilbudet her var mindre og sikkert også dyrere. Mange butikker, banker, kontorer, hoteller og administrative funksjoner var samlet her, og ettersom befolkningen vokste ble presset på sentrum bare større. Som en følge av denne utviklingen satte derfor kommunen i gang å regulere nye områder til boligformål utenfor bykjernen. På Nygård, i den søndre delen av byen, ble det planlagt et finere strøk for det velhavende borgerskap.^[139] Bebyggelse begynte å reise seg i 1850-årene, og i 1861 ble området underlagt Bergens bygningslov. Det ble regulert etter prinsippene i bygningsloven av 1848, hvor normen var rettvinklede kvartaler og brede gater.^[140] Boligutbyggingen kunne imidlertid ikke løse problemet for det økende antall arbeidere utover 1860-tallet. Egil Ertresvaag skriver at kommunen derfor vedtok å anlegge en ny arbeiderby på de ubebodde markene Krohnengen og Wesselengen.^[141] I figur 6.7 over ser vi at både Nygård og Krohnengen har fått mange tilflyttere fra rode 4 og 5.

Om kommunens politikk innvirket på migrantene fra rode 4 og 5, kan jeg finne ut ved å studere hvem som flyttet til Nygaard og hvem som flyttet til området rundt Krohnengen. Jeg starter med Nygård og tar utgangspunkt i de 10 hovedpersonene som sammen med sin familie flyttet her til. Når jeg ser på yrke er det tydelig at det særlig var folk fra middelklassen og oppover som slo seg ned her. At hele åtte av de ti hovedpersonene ble skattelignet i 1865 understreker også det. Unntakene er to sjøfolk, en matros og en styrmann, som følgelig tjente mindre enn 100 Spd. i året. I en sosial grovinndeling av denne flyttegruppen plasserer jeg disse to nederst. Sånn sett utgjør de også unntakene, og viser at ikke alle som bosatte seg på Nygård var like velbemidlede. Å kjøpe egen bolig hadde de sannsynligvis ikke råd til, men det gikk altså an å leie her for en overkommelig pris.

I midterste gruppe har jeg plassert fire skipperne, samt en lærer og en rentenist. At så mange var skippere henger sammen med at dette var en stor gruppe i utvalgsområdet og de hadde forholdsvis høy inntekt. To av skipperne var også i nær familie (far og sønn) og flyttet til samme huset på Nygård. Legger vi til barna får vi tre generasjoner som flyttet sammen, noe som er nokså sjeldent i mitt materiale. Det hendte bare av og til hvis en av foreldrene satt igjen som enke eller enkemann.^[142]

På toppen i det sosiale hierarkiet har jeg plassert embetsmannen Hans Jacob Sparre, som var krigskommissær, og skipsbyggermester Annanias Christoffer Dekke (bildet). Særlig Dekke peker seg ut med en forventet årsinntekt på hele 12000 Spd, en inntekt som bare et fåtall personer i Bergen kunne skilte med i 1865. Det kommer av at han drev det store skipsverftet, Georgernes Verft, som gikk strålende bra på denne tiden. Dekke var kjent som en dyktig skibskonstruktør, og mange seilbåter i ”seilskutetiden” var tegnet av han. Også barneproduksjon var noe han mestret godt. I 1875 var han far til syv barn, alle under 10 år. Til å passe på ungene og til å ta seg av alt husarbeidet, hadde han fire tjenestepiker i fast tjeneste. Likevel var det nok ikke plassmangel som bragte Dekke og familien til Nygård. Direktørboligen i rode 5 var stor og staselig med god plass til dem alle. Heller tror jeg det var et ønske om å bo i et finere strøk, kanskje med tanke på sosialiseringen til de syv barna. At han senere flyttet til Kalfaret tyder i alle fall på at han trivdes blant velstående familier. Ellers var det i hans bransje sikkert viktig å være lett tilgjengelig, og ha kontakter med de rette folkene. I et sånt lys var forutsetningene mer til stede på Nygård enn på Verftet. Selv om Dekke skiller seg klart ut i denne lille gruppen, er han et eksempel på hvordan Nygård og Nygårdshøyden ble et boligområde for borgerstanden og de velstående. Selve bebyggelsen ble temmelig blandet med større og mindre trehus, alt etter smak og økonomi hos byggherren. Dekke var blant de første som bygget, på grunnen til det som da var gården Nedre Berge. Senere flyttet han opp til Kalfarveien 53.^[143]

På Krohnengen og Wesselengen skulle en med kommunens boligpolitikk forvente en annen type innflytting fra rode 4 og 5. Området lå langt fra sentrum, det var bratt og innlagt vann lot vente på seg. Reguleringskommisjonen, som tok fatt i arbeidet ved utgangen av 1860-årene, regnet derfor med at bebyggelsen ville bli ”foretaget af Arbeidere eller andre i smaa Formuesomstændigheder”.^[144] Kommisjonen fikk rett. Krohnengen ble byens første rene arbeiderstrøk.^[145] Ertresvaag har for året 1874 beregnet at minst 74% av alle voksne personer, med yrke utenfor hjemmet, tilhørte arbeiderklassen. Gjennomsnittsinntekten var lavere enn i arbeiderstrøkene på Nordnes, og kanskje var det også billigere husrom å få?

Det var i alt 48 individer som flyttet til rode 22 og 23, som i hovedsak dekker området rundt Krohnengen. Ni av dem var hovedpersoner, som er omtrent like mange som flyttet til Nygård. Deres sosiale status var derimot av en helt annen karakter. Åtte av dem tilhørte arbeiderklassen og en var bestillingsmann. Som et eksempel blant arbeiderne kan nevnes Knud Christoffersen. Han var gift, født i Bergen og arbeidet som dagarbeider. Ettersom Knud Christoffersen er oppført fem ganger i kirkebøkene mellom 1865-75, er det mulig å si noe om flyttemønsteret hans i denne perioden. Allerede i 1866 var han å finne på ny adresse, Bredenbecksmuget 5 i rode 19. Her ble han far til jente nummer to, men det var ikke konen som var moren. Barnet var uektefødt, og moren var ”Pige”. Likevel gikk det bare to år før hans egen kone fødte en liten jente, og da med bosted på Nedre Stølen i rode 23. De to neste oppholdsadressene jeg har registrert er Nagelgaten 2 i rode 1 (1871), og Claus Fastingsgate 46 i rode 23 (1871). Knud sin kone døde i 1871, og han giftet seg opp igjen med piken han fikk barn nummer to med. I 1875 hadde de opphold i Nedre Blekevei 9.

Knud Christoffersen sine fem flyttinger må sees i forhold til flere faktorer. For det første fikk han fire barn i perioden og trengte etter all sannsynlighet stadig større plass. Det var kanskje ikke så lett, for med liten og ustabil inntekt som dagarbeider, kan det godt tenkes at han tidvis hadde betalingsproblemer i forhold til husverten. Videre gikk han hen og giftet seg etter at konen døde; også det en faktor som betinget flytting. Den eneste stabiliserende faktoren jeg kan finne er at han ikke endret yrke eller sosial status gjennom perioden.

Når vi ser totalt sett på alle som flyttet til hhv. Nygård og området rundt Krohnengen mellom 1865 og 1875, er det interessant å legge merke til flyttemønsteret. Det ser ut som om like sosiale grupper tiltrekker hverandre og ulike grupper frastøter hverandre. Vi skal her huske på at innflyttingen til de to bydelene skjedde over en tiårsperiode og ikke som en samlet ”invasjon”. I realiteten var det kanskje slik at en bosatte seg der bekjente hadde tenkt å bosette seg, eller hvor det allerede bodde mange kjente. Jan Handeland har vist at blant innflytterne fra Hosanger som flyttet omkring i Bergen, var nettopp nærhet i forhold til slektninger og bekjente en sentral faktor for hvor de bosatte seg.^[146] En styrende faktor var naturligvis også kommunen sin boligpolitikk, men til sist var det folks egne ønsker om bosted som avgjorde. De som flyttet til Krohnengen kunne forvente å finne et sosialt miljø de kunne identifisere seg med, og kanskje var det lettere å få hjelp i en vanskelig situasjon. Mange arbeidere var også avhengige av å være på rett plass når det var arbeid å få, og i et sosialt homogent miljø var det sannsynligvis lettere å opparbeide seg et nett av slike kontakter.

Når det gjelder mønsteret i bostedsflyttingen generelt, kan vi slå fast at mange flyttet innenfor et svært begrenset geografisk område. Halvparten av migrantene i kohorten flyttet innenfor Nordnes bydel, som betyr en gjennomsnittlig flyttedistanse på noen få hundre meter. Flytteomfanget var størst innenfor rode 4 og 5, og avtok deretter gradvis etter hvert som en kom lenger vekk fra utgangspunktet (se fig. 6.7). Årsakene til dette kan være flere, men jeg tror det å være kjent og å ha et sosialt nettverk rundt seg betydde mye. En kunne for eksempel ”krite” hos den lokale kjøpmannen på hjørnet og få hjelp til pass av unger når det trengtes. Ellers ser vi at rode 1 ytterst på Nordnes fikk mange tilflyttere fra rode 4 og 5 (se også appendiks 9). Det store flertallet av disse var innflyttere til Bergen, og mer enn 70% tilhørte arbeiderklassen. Årsaken til at så mange flyttet hertil har mest med befolkningsstørrelsen i området å gjøre. Ettersom befolkningen i rode 1 var relativt stor, betydde det potensielt flere boliger og kontaktpunkter for migrantene.^[147] En trengte heller ikke skifte arbeidsplass selv om en flyttet. Ifølge en flytteteori, The gravity model, vil flytteomfanget fra et område til et annet alltid være påvirket av befolkningsstørrelsen i fra- og tilflyttingsområdet, samt avstanden imellom.^[148] I appendiks 9 ser vi at modellen passer godt innenfor Nordnes bydel, og noe mindre i forhold til flyttingen ellers i byen.

I et samfunnsmessig perspektiv vil jeg til slutt undersøke om den store geografiske mobiliteten i perioden hadde noen sosial effekt på rode 4 og 5. Ble området fortettet av like sosiale grupper eller skjedde det motsatte? I tabell 6.6 under har jeg foretatt en yrkesklassifikasjon blant befolkningen i området i folketellingsårene 1865 og 1875. Tabellen inkluderer bare hovedpersoner.
Tabell 6.7 Hovedpersoners yrkestilhørighet i rode 4 og 5 i 1865 og 1875.

Tabell 6.7 viser en liten dreining når det gjelder sammensetningen av yrkesbefolkningen i rode 4 og 5. Den største forandringen ser vi blant private betjenter, som har minket både relativt sett og i absolutte tall. Denne tilbakegangen har blitt erstattet av en voksende arbeiderklasse og flere uproduktive (Med uproduktive menes her folk uten arbeid, som ble forsørget privat eller offentlig, eller levde av tidligere oppsparte midler, såkalte rentenister). Det har også blitt noen flere selvstendig næringsdrivende, mens det ellers er mindre og uvesentlige endringer. En nærmere analyse av betjentene sin tilbakegang viser at det særlig er skippere og styrmenn, som har redusert sin andel i utvalgsområdet.^[149] Mens denne gruppen talte 73 individer i 1865, var den i 1875 blitt redusert til 27. Tidligere i kapittelet så vi at flere skippere flyttet til Nygård. De var en forholdsvis pengesterk gruppe, og hadde nok flere valgmuligheter i forhold til bosted. Når det gjelder økningen i arbeiderklassen kommer det ikke overraskende. I kapittel 5.4 så vi at innflytterne til rode 4 og 5 helst var folk fra byens omland, ”strilelandet”, og fra Nordre Bergenhus Amt. Disse tilhørte i stor grad arbeiderklassen. Dessuten nådde Georgernes Verft toppen i sysselsetting i 1870-årene, og dette gav også arbeid til en rekke andre arbeidere (dagarbeidere, riggere, seilmakere osv). Verftet fikk altså enda mer preg av å være en arbeiderbydel, men denne prosessen må en også se som et ledd i byens generelle utvikling, der arbeiderklassen vokste seg stadig større.