I dette kapittelet blir det et viktig poeng å se om bostedsmigrasjonen i Bergen har endret karakter når det nærmer seg århundreskiftet. I så tilfelle gjelder det å finne ut hvilke årsaker som ligger bak og hvordan disse endringene gir seg utslag i befolkningen. Analysen, som altså baserer seg på 91-kohorten, vil bli gjennomført på tilnærmelsesvis samme måte som for 65-kohorten.Variabelen inntekt er utelatt av hensyn til arbeidsmengden, men denne dekkes langt på vei med klassifikasjonen som er gjort for yrker.

Som i del 1 starter jeg med lenkingsresultatet, der de 1000 individene fra utvalgsområdet er fordelt i fire forskjellige kategorier.

Kilde: Folketelling for Bergen 1865, 1875 og kirkebøker (døpte, vigde og begravde) SAB.

Det mest iøynefallende med dette lenkingsresultatet er at så lite ser ut til å ha endret seg. Vi ser for oss et migrasjonsmønster vi kjenner fra før. Andelen bofaste er fortsatt bare vel 18 prosent, og 43 prosent er å finne på ny adresse innenfor byen. Når det gjelder andelen som går tapt noteres en liten oppgang, men det kan enkelt forklares med at tilsvarende færre har dødd. Mortaliteten i den voksne delen av befolkningen har altså blitt noe lavere, noe som også var forventet. Gjennom hele undersøkelsesperioden pekte dødsraten klart nedover, noe som trolig kan forklares med stadig sunnere boforhold, færre epidemier og bedre medisiner.^[164]

En foreløpig konklusjon er altså at det interne flyttemønsteret i Bergen ikke endret seg gjennom andre halvdel av forrige århundre. Selv om samfunnsendringene på de fleste områder var betydelige, influerte altså ikke dette på bostedsflyttingen. Men kan vi nå være så sikker? Vi må huske på at vi her har et høyt aggregert nivå der kohorten kun er delt i fire kategorier. Det kan altså tenkes at istedenfor å avdekke forskjeller mellom de to lenkingsresultatene, så blir de skjult. Selv om tallene ser bortimot identiske ut på overflaten, er det mye som kan ha endret seg om vi dykker lenger ned. Skal vi altså kunne uttale oss sikrere på dette området må vi derfor finne faktorene som betinget flytting og hvorvidt disse har endret seg eller holdt seg stabile. I kapittel seks startet jeg med å gruppere lenkingsresultatet etter familiestilling. Det viste klart at medlemmer av kjernefamilien var mer bofaste enn dem som hadde en løsere relasjon til hovedpersonen. I tabell 8.1 (under) har jeg gjort en tilsvarende gruppering for 91-kohorten.
Tabell 8.1. Lenkingsresultat 1891-00 etter familiestilling. (N=1000).

Tabell 8.1 viser at kjernefamilien ved slutten av forrige århundre var omtrent like bofaste som 30 år tidligere (jfr. Tabell 6.1). Derimot har relativt flere flyttet internt i byen. Særlig skiller ektefellene seg ut, hvor hele 53% har flyttet innenfor byens grenser mot 43% tidligere. Om denne økningen er reell, er vanskelig å anslå helt nøyaktig. Enten er det et uttrykk for at kildene er blitt mer presise (og dermed mer korrekt lenkingsresultat), eller så er det utflyttingen fra Bergen som har avtatt, relativt sett. Ettersom gjenfinningsprosenten for ektefeller har økt fra 67% til 77% er trolig det siste tilfellet. Den kraftige befolkningsveksten mellom 1891 og 1900 taler også i denne retning, men foreløpig er det for tidlig å dra en sikker konklusjon.

Når det gjelder hvorfor ektefellene i så mye større grad enn hovedpersonene flyttet innenbys, har det først og fremst sammenheng med at det døde relativt flere menn enn kvinner. Det som videre skjedde når mannen døde, var at enken som satt igjen fant seg nytt husvære. Mens halvparten av mennene som døde var bofaste (23 av 45), var det bare tre av ektefellene deres som ble boende til 1900. Ellers ser vi små forandringer blant tjenestefolkene, som i overveiende grad var jenter. Fortsatt var dette, sammen med de losjerende, en svært mobil gruppe, noe som skyldes at de ikke ble værende så lenge i arbeidet. Riktignok var flere tjenere bofaste og relativt færre flyttet internt, men den store tapsandelen er på tilsvarende nivå som tidligere.

Heller ikke i denne undersøkelsen lar det seg gjøre å tegne et fullstendig bilde av migrasjonsomfanget. Vi opererer fortsatt med minimumstall, og de samme forholdsregler gjelder derfor her som tidligere. Likevel kan det være nyttig å se på det faktiske antall flyttinger som har vært registrert. For de 431 som flyttet internt i Bergen gjennom perioden, har jeg registrert 728 flyttinger. Det blir 1,7 flyttinger i gjennomsnitt per person, og er altså omtrent det samme som for 65-kohorten. I tillegg har jeg registrert en del som flyttet internt, men som av forskjellige grunner ikke lar seg spore i 1900-tellingen (Det vil si 73 flyttinger fordelt på 58 personer).

At det registrerte flytteomfanget ligger såpass stabilt, kommer egentlig ikke overraskende. Samsvarigheten når det gjelder bofasthet bærer bud om det, pluss at faktorene som fanger inn bostedsflyttingen er de samme.^[165] Et bedre inntrykk og sammenligningsgrunnlag får en derimot ved å dele kohorten inn etter alder. Et av de sentrale funnene fra 65-kohorten var nettopp at bostedsflyttingen i Bergen mellom 1865 og 1875 var livsløpsbetinget og nært relatert til alder.

For 91-kohorten ser vi at disse fasene ikke er så tydelige, selv om mønsteret grovt sett viser samme tendens som for 65-kohorten (figur 8.2). Det er særlig to forhold som har endret seg. For det ene er aldersgruppen 20-24 år langt mer bofast enn tilfellet var mellom 1865 og 1875 (27% mot 13%). Det kan særlig ha sammenheng med det forhold vi tidligere har sett, at en del barn mot slutten av århundre simpelthen bodde lenger hjemme hos foreldrene. En kunne for eksempel være håndverkslærling eller ansatt i en industribedrift uten at en behøvde å flytte hjemmefra. Mange gjorde nok det, men færre enn tidligere. I dette bildet er det også meget sannsynlig at relativt flere enn tidligere først flyttet hjemmefra ved giftermål. Denne hypotesen kan ikke bekreftes eller avkreftes, siden kirkebøkene for denne perioden ikke har med opplysninger om oppholdsadresse ved giftermålet.

Det andre utviklingstrekket gjelder aldersgruppen 40-49 år. I 65-kohorten var omtrent halvparten av de lenkede personene i denne aldersgruppen bofaste, mens det her varierer fra 23 til 34 prosent. Den markerte nedgangen er vanskelig å forklare foreløpig. Rent demografisk kunne det hende at endring i husholdsstørrelse ikke fulgte samme mønster som før. Det kan faktisk se ut til at den stabile fasen i voksen alder har blitt forskjøvet noen år frem. Nå er det aldersgruppen 55-69 år som viser mest stabilitet når det gjelder bofasthet. Dette blir ikke minst tydelig om en ser alder i forhold til flyttestatus, og samtidig inkluderer de som er tapt (appendiks 4 og 14). Da ser vi at 50- og 60-åringene er blitt mer bofaste, mens 40-åringene er blitt mer mobile. Vi skal imidlertid legge merke til at aldersgruppen 45-49 år var svært bofast i forhold til Bergen generelt og bydelen Nordnes spesielt. Hele 79 prosent er lenket mellom de to tellingene, og maksimum 21 prosent forlot byen. Jeg skal senere studere nærmere denne aldersgruppen som skiller seg så klart ut. Fra 70 år og oppover er antall individer så få at det ikke er mulig å treffe en konklusjon. Blant de 43 individene som var 70 år og mer i 1891, var det hele 25 som døde før folketellingen i 1900. Av de resterende 18 var det seks bofaste, fire som flyttet internt og åtte som er tapt. Fremstillingen i figur 8.2 er altså svært misvisende når det gjelder denne aldersgruppen.

Ved å fordele de lenkede individene både etter alder og kjønn, kan jeg se om flyttemønsteret var forskjellig kjønnene imellom. Det skulle særlig blant de unge være interessant å se hvilke forskjeller som kommer til uttrykk (appendiks 15 og 16). I aldersgruppen 20-24 år er menn noe mer bofaste enn kvinner, mens det motsatte er tilfellet i den neste aldersgruppen. Trolig er det forskjellene i sivilstand, som spiller inn her. Som vi har sett var relativt flere jenter gifte i den første aldersgruppen, og giftermål var en betydelig faktor i forhold til flytting.

Totalt sett kan en slå fast at unge flyttet mer enn eldre, og at de typiske livsløpsfasene har endret seg noe. Barn bodde litt lenger hjemme hos foreldrene enn før, og de tidligere så bofaste 40-åringene var ikke lenger så bofaste. Både menn og kvinner var svært mobile fra midten av 20-årene og frem til 50-års alderen. Fra 60-års alderen og oppover influeres resultatene sterkt av mortaliteten, og presser prosenten bofaste kraftig nedover. Det gjelder naturligvis ikke hvis en kun ser på lenkede individer, men gjelder reelt sett. Ettersom livsløpsfaser er nært forbundet med endring i husholdsstørrelse, er det nærliggende å tro at en også der ser et annet mønster. Det skal jeg se nærmere på i neste avsnitt.

Sammenhengen mellom endring i husholdsstørrelse og endring i geografisk mobilitet er dokumentert i flere undersøkelser. Det synes naturlig at folk tilpasset boligstørrelsen ettersom hvor mange de var i husholdet, og hvordan dette endret seg. For 65-kohorten var denne korrelasjonen entydig og klar. Små endringer i husholdsstørrelsen betinget stabilitet, og store endringer betinget flytting. Nå har vi i forrige kapittel sett at husholdsstrukturen endret seg noe frem til 1891. Andelen losjerende økte klart, og lærlingene bodde ikke lenger hos mesteren. Disse to gruppene hadde derimot så like flytteegenskaper at de på en måte oppveier hverandre.

Hvis vi tar utgangspunkt i de som var født i Bergen, ser vi at størrelsen på husholdet stiger klart frem til ca 40-års alderen (figur 8.3). Deretter flater den ikke ut, slik som i 1865, men bølger seg videre. Først i aldersgruppen 55-64 år ligger den stabilt, med en gjennomsnittlig husholdsstørrelse på ca. fem personer. Dette er ganske interessant, for denne aldersgruppen viste også stabilitet når det gjaldt bofasthet. Generelt er mønsteret som avtegner seg i figur 8.3 nokså i tråd med resultatene i forrige kapittel. De to aldersgruppene 40-44 år og 45-49 år har som ventet ulik husholdsstørrelse, henholdsvis seks og knappe fem personer. Det bekrefter inntrykket vi hittil har fått, at 40-åringene er en mindre ”enhetlig” gruppe enn før. Om dette har sin forklaring i lokale yrkesforhold, at det har skjedd en strukturendring eller simpelthen på grunn av svært spesielle egenskaper i aldersgruppen 45-49 år,^[166] skal jeg la ligge foreløpig.

Vi kan også teste tilpasningen rundt 40-års alderen ved å se i hvilken grad innflytterne i denne aldersgruppen var bofaste. Ettersom husholdsstørrelsen blant disse var nokså stabil, kan vi også forvente stabilitet når det gjelder bofasthet. I appendiks 17 har jeg vist hvordan innflytterne i kohorten fordeler seg med hensyn til flyttestatus og alder. Vi ser at stabil husholdsstørrelse i liten grad korrelerer med bofasthet blant 40-åringene. Derimot ser vi stor sammenheng mellom disse to faktorene blant 60-åringene.

På tross av noen unntak vil jeg hevde at endring i husholdsstørrelse også påvirket den geografiske mobiliteten ved slutten av århundreskiftet. Korrelasjonen virker noe svakere, men så er det også noen momenter vi ennå ikke har sett på. Ett av dem dreier seg om giftermål og fertilitet.

Merknad: Medberegnet her er hele kohorten (1000 individer), der alle som dør, flytter ut av byen osv. er ført i kategorien ”Tapt”. Giftermålsintensitet uttrykt i prosentdelen som gifter seg innenfor den enkelte kategori.

Vi ser i tabell 8.2 en mindre entydig sammenheng mellom giftermål og bostedsflytting. To av flyttegruppene har høyere andel gifte enn de bofaste, på tross av lavere gjennomsnittsalder. Forklaringen skyldes delvis at det blant de bofaste var relativt mange enker og enkemenn, henholdsvis 7% mot 3%, samt at forholdsvis mange bofaste var gamle og ugifte (Disse var gjerne losjerende og hadde arbeid utenfor husholdningen). Samtidig har gjennomsnittsalderen til de ulike flyttegruppene økt noe, og som jeg har vist var en stor andel individer i aldersgruppen 30-34 år gifte. At gjennomsnittsalderen til de bofaste er så mye høyere understreker at folk ble mer bofast med årene.

I forhold til giftermålsintensitet er det også noe varierende mønster, men en ting er interessant å legge merke til. Svært mange av de som flyttet utenom Nordnes bydel giftet seg i løpet av perioden 1891-1900. Det er tilsvarende resultat som med 65-kohorten. Dermed forsterkes inntrykket av neolokalitet, at de nygifte ville komme seg litt vekk fra foreldrene når de etablerte egen familie. Hele 92% av dem som giftet seg i perioden flyttet. Av disse var det 73% som flyttet til et annet sted i byen mens 27% flyttet utenbys. Det betyr altså at ”nygifte” på en måte var svært mobile ved at de flyttet, mens de fra en annen side var langt mer bofaste i forhold til Bergen enn sine jevnaldrende som ikke giftet seg (se også appendiks 18). Svært få av de som flyttet ut av Bergen giftet seg eller fikk barn før de dro. Tilsvarende som med 65-kohorten, var det mest enslige som dro, men gjennomsnittsalderen har økt noe. Kanskje hadde det noe med yrker å gjøre.

Vi ser i figur 8.4 hvordan ulike yrkesgrupper i 1891 fordeler seg med hensyn til bosted i 1900. Førsteinntrykket er at folk var generelt mindre bofaste enn tidligere. Det ser vi ikke minst når det gjelder bestillingsmenn og selvstendig næringsdrivende. I forhold til 65-kohorten er andelen bofaste blant disse yrkesgruppene nesten halvert. Når 91-kohorten totalt sett var like bofast som 65-kohorten, skyldes det at arbeiderne flyttet mindre. De representerer ”kjerringa mot strømmen” i utvalgsområdet, fordi alle andre yrkesgrupper viser større geografisk mobilitet. Hva skyldes så dette?

For det første ble rode 4 og 5 gradvis et mer utpreget arbeiderstrøk fra 1865 og frem mot århundreskiftet. Selv de staselige boligene i Strandgaten ble etter hvert bebodd av arbeidere. Denne utviklingen var godt i gang allerede mellom 1865 og 1875. Bare et fåtall av de velstående kjøpmansfamiliene i Strandgaten ble boende. De flyttet istedenfor til Nygårdshøyden, Kalfaret og Engen. I 1891 var det bare to kjøpmansfamiler i rode 4 og 5 med tradisjoner tilbake til 1865. Det var Julius August Bentzon og Christopher Nagel Fæster. Bentzon flyttet siden ut av byen, mens Nagel Fæster også bodde der ved folketellingen i 1900.

For det andre lå næringsvirksomheten i rode 4 og 5 mest til rette for arbeidere. Verftet ble i økende grad et industriområde, og antall arbeidere økte fra 571 til 765 mellom 1891 og 1900. Nedtrappingen på Georgernes Verft ble erstattet av andre industrivirksomheter,^[167] eksempelvis Petersen & Dekkes Tricotagefabrik. Den sysselsatte opp mot 200 arbeidere, og størstedelen var kvinner. I 91-kohorten arbeidet 20 kvinner og 11 menn i trikotasjefabrikken. Det står riktignok ikke oppført navnet på fabrikken i folketellingen, men det er all grunn til å tro at det var Pedek de arbeidet på.^[168] Mer enn 2/3 var innflyttere til byen, og samtlige fra Søndre- og Nordre Bergenhus Amt. Hvorvidt trikotasjearbeiderne i kohorten ble boende på Nordnes kan være interessant å se nærmere på. En liten analyse viser at hele syv av de elleve mennene fortsatt bodde på Nordnes i 1900, men bare to av de i alt tyve kvinnene. Så mange som 11 av kvinnene er tapt (flyttet ut), og syv har flyttet til en annen kant av byen. Det kan altså se ut til at fabrikkjobben var nokså kortvarig for kvinnene, på lik linje med tjeneryrket. Når de giftet seg og fikk barn var det slutt. Blant samtlige trikotasjearbeidere, som også bodde på Nordnes i 1900, hadde halvparten samme arbeid. En av dem bodde sågar i fabrikkens arbeiderbolig (Georgernes Verft Nr. 3) gjennom hele tiåret. Men jeg skulle anta at mye endret seg fra 1903, da virksomheten ved fabrikken ble flyttet til Hop.^[169]

Når det gjelder arbeiderne ved skipsverftet hadde disse tradisjon for å være nokså bofaste. I følge Bård Singstad ble håndverkere, som hadde gått sin læretid i bedriften, gjerne værende ved skipsverftet alle sine dager.^[170] De bosatte seg i de nærmeste områdene (flere i arbeiderboliger), og hadde en spesiell posisjon blant arbeiderne på verftet. Dette kunne være både tømrere, smeder, riggere og funksjonærer. En nærmere analyse viser at blant tretten skibstømmermenn i kohorten var hele fem bofaste. Ingen av dem hadde heller skiftet arbeid i løpet av perioden.

En kan spørre seg hvorfor så mange bestillingsmenn og selvstendig næringsdrivende flyttet vekk fra Nordnes bydel. Ja, vi ser at relativt mange også har flyttet ut av byen, flere enn i arbeiderklassen. Skyldtes dette rent praktiske årsaker, som at forbedrede kommunikasjoner gjorde det mulig å bo lengre unna arbeidsstedet? I 1896 startet Bergens Elektriske Færgeselskap sin virksomhet, og året etter kom trikken. Sammen bidro disse sterkt til å binde de nye bydelene sammen, selv om rutenettet var forholdsvis beskjedent i starten.^[171] På Nordnes lot trikken imidlertid vente på seg, men det gikk hestedrosjer i faste ruter mellom Torvalmenning - Tollbodalmenning (på Nordnes) og Torvet-Nygård. Ettersom både bestillingsmenn og selvstendig næringsdrivende trolig kunne betale for transport til arbeidet, er det sannsynlig at bedrede kommunikasjoner kan ha innvirket på deres valg av bosted. Samtidig har nok økende sosial bevisstgjøring spilt en vesentlig rolle. Klassemotsetningene økte klart i de siste tiårene av 1800-tallet,^[172] og i rode 4 og 5 har vi allerede sett at arbeiderklassen var på frammarsj.

Generelt ser vi et flyttemønster, der sosioøkonomiske faktorer ikke influerer på samme måte som før. Mens penger og sosial status tidligere var stabiliserende faktorer, har de i økende grad fått en omvendt funksjon frem mot århundreskiftet. Kan det derfor tenkes at endringene vi har sett når det gjelder livsløpsfaser, har sin betingelse nettopp her? En krysspørring mellom alder og den enkelte yrkesgruppe kan bringe oss nærmere svaret. I appendiks 19-22 er arbeiderklassens og de selvstendig næringsdrivendes flyttemønster gruppert etter alder. Vi ser tydelig hvordan de førstnevnte har blitt mer bofaste, og de sistnevnte mer mobile. Et unntak gjelder imidlertid aldersgruppen 44-49 år i arbeiderklassen. Disse har blitt langt mer mobile. Kanskje henger det sammen med stor sosial mobilitet i denne aldersgruppen?

Det er vanligvis en nær sammenheng mellom sosial og geografisk mobilitet. Ettersom vi til nå har kunnet spore en rekke endringer i forhold til geografisk mobilitet, er det å vente at også den sosiale mobiliteten har endret karakter. Vi ser ut fra tabell 8.3 (under) at den sosiale mobiliteten i middelklassen var generelt større i siste tiår av 1800-tallet, enn i perioden 1865-75 (Jeg regner her yrkesgruppene selvstendig næringsdrivende, private betjente og bestillingsmenn som middelklasse). Bare arbeiderklassen viser mindre sosial mobilitet, men det er ikke nok til å holde balanse i regnskapet. Totalt sett var det noe større sosial mobilitet mot slutten av århundreskiftet, henholdsvis 36 prosent mot 33 prosent i tiåret 1865-75 (appendiks 8).

Endring i sosial status kan imidlertid slå flere veier. Blant de som var selvstendig næringsdrivende i 1891 er vel 10 prosent registrert som uproduktive i 1900-tellingen. En nærmere analyse viser tydelig at det er alderdommen som hadde tatt tak, og deres nye tilværelse var nokså typisk for gamle på denne tiden. En levde av oppsparte midler, som såkalt rentenist, mens de tre andre ble fattigunderstøttet eller forsørget av familien. To av dem var bofaste, en flyttet inn til sønnen sin på Engen og den siste til et kvistværelse i Nordre Klevesmuget 8a. Når det gjelder de åtte (20%) som skrittet over til arbeiderklassen var det i realiteten bare fire av dem som endret sosial status. Det skyldes ene og alene ulik føring av mestertittelen i de to tellingene. De som derimot endret sosial status, beveget seg alle nedover i hierarkiet. Mellom dem var blant annet to handelsmenn som i 1900 livnærte seg som løsarbeidere. Kampen i handelsbransjen var nok passe hard til tider.

At den sosiale mobiliteten er så stor blant bestillingsmennene, er meget interessant med tanke på at denne gruppen flyttet i mye større grad enn før. Jeg vil likevel være forsiktig med å trekke for bastante konklusjoner for bare 9 av 17 bestillingsmenn er lenket (fire døde og fire flyttet utenbys). Tabell 8.3 viser klart og tydelig at blant de lenkede ble fem ved sin lest, mens de fire andre har fordelt seg jevnt utover.^[173] Jeg vil her stanse med en kar som gjennom tiåret skiftet yrke fra politikonstabel til skomakermester. Han var enkemann, innflytter fra Askøy (nærkommune til Bergen) og bodde i 1891 sammen med broren i Verftsgaten 6. I 1900 er både han og broren å finne sammen med en tredje bror i Trangesmuget 14 (like ved siden av). At han har rukket å bli skomakermester skyldes trolig at han hadde fagbrev fra før. Det var ikke uvanlig at politifolk hadde en håndverksmessig bakgrunn, som brannmenn gjerne har det i dag. Ellers var det ingen bestillingsmenn som ble embetsmenn i løpet av tiåret, men så var det heller ikke mange embetsmenn i Bergen sammenlignet med Kristiania. Gjennom hele perioden 1865-1900 lå det på omkring 100.

I gruppen av private betjente er den sosiale mobiliteten vesentlig større enn før. Grovt sett ble halvparten værende i samme yrke, mens de resterende skiftet over til henholdsvis selvstendig næringsdrivende og arbeiderklassen. Den mest interessante mobiliteten finner vi blant de som avanserte innenfor handelsbransjen. To kontorister ble agenter og flere handelsbetjenter ble kjøpmenn. Samtlige av disse ”nyrike” flyttet på seg, og slo seg ned i mellomklassestrøk som Engen og nærmere sentrum. Her var det bygget en rekke nye leiligheter, der de nok i større grad fikk tilfredsstilt sine behov.

Når det gjelder arbeiderklassen ser vi at den sosiale mobiliteten er mindre enn før. Det har altså blitt tettere skott mellom arbeiderklassen og middelklassen. De som har endret sosial status, er i hovedsak å finne som uproduktive i 1900-tellingen. Denne gruppen kan igjen deles i to kategorier. På den ene siden er det mange kvinnelige arbeidere som har giftet seg, og altså forsørget av mannen i 1900. Den andre kategorien gjelder både kvinner og menn som har blitt arbeidsløse, syke eller gamle, og som blir forsørget av det offentlige. Et typisk eksempel er løsarbeider Anders Sjursen, som i 1900 lever av ”Livrente og til dels Kommunal understøttelse.”

At det var en nær sammenheng mellom sosial og geografisk mobilitet virker veldig sannsynlig. Generelt er det enkelt å finne eksempler på personer som endret sosial status og flyttet. Noe verre er det å finne bofaste personer som endret sosial status. Samtidig viser resultatene en økning når det gjelder sosial mobilitet innenfor middelklassen, mens det har gått i motsatt retning i arbeiderklassen. Kanskje var det en av grunnene til at arbeiderne organiserte seg? Mobilitetsmønsteret faller også sammen med livsfaser, der de yngste og de eldste endret yrke og sosial status i størst grad (appendiks 8). Mellom 1865 og 1875 var 40-åringene den mest stabile aldersgruppen, mens 50-åringene var de mest yrkestrofaste mellom 1891 og 1900. Det forklarer igjen endringene vi har sett i forhold til alder- og livssyklus nivå mellom de to periodene. For øvrig har jeg ikke funnet noen forskjell i sosial mobilitet mellom aldersgruppen 40-44 år og 45-49 år. Kanskje kan det forklares nærmere ved å se på hvilket eiendomsforhold disse aldersgruppene hadde til boligen sin?

Folketellingen i 1891 har ikke opplysninger om huseierskap. Jeg har derfor gjort et tilfeldig utvalg (Random-funksjonen i SPSS), der 10 prosent av hovedpersonene i kohorten er plukket ut. Det vil i alt si 32 hovedpersoner. Jeg har så benyttet panteregisteret ved Statsarkivet i Bergen, for å undersøke hvorvidt disse hovedpersonene eide eller leide huset de bodde i.
Tabell 8.4 Flyttestatus og eiendomsforhold til bolig 1865-75. (N=32).

Vi ser at eierskap fortsatt var en betydelig faktor for i hvilken grad en ble boende lenge i huset eller ikke. Over halvparten av de bofaste var huseiere, mens bare rundt en femtedel av migrantene eide boligen selv. At hele 64 prosent av de tapte var huseiere skyldes ikke en regnefeil, men det faktum at samtlige syv døde i løpet av perioden. Totalt sett er resultatene noe forskjellig fra første periode. Det ser ut som eierskap var mer vanlig i 1891 enn i 1865, ikke minst blant arbeiderne. Et godt eksempel er kornlosser og løsarbeider Paul Simonsen fra Eivindvik i Sogn. Han bodde i Verftsgaten 15B gjennom hele perioden og eide huset selv. Av de 17 arbeiderne i utvalget var hele syv huseiere. Det gir en betydelig høyere andel sammenlignet med første periode, henholdsvis 47% mot 9% i 1865. Om det var husene som hadde sunket i verdi eller inntekten som hadde økt, er ikke lett å si. I 1865 var det bare 50 av 263 arbeidere i rode 4 og 5 som tjente over skattegrensen på 100 spd. (snittet blant dem som betalte skatt var 143 spd.). Ifølge Egil Ertresvaag var gjennomsnittsinntekten i 1889 opp mot 200 kr. høyere i eldre arbeiderstrøk i byen (deriblant Nordnes), enn i det nye arbeiderstrøket på Krohnengen.^[174] I tillegg har vi sett at familiene i rode 4 og 5 hadde flere losjerende enn før, og det gav også inntekt. Det er altså ting som tyder på en reell inntektsøkning blant arbeiderne i rode 4 og 5. Når det gjelder verdien på boligene har jeg gjennom hushistoriegranskning på Verftet og Nøstet erfart at noen hus falt i verdi når de ble gamle. Det var i og for seg nokså naturlig ettersom byen bredde seg utover og mer moderne boligområder med andre idealer ble bygget ut. De gamle trehusene i rode 4 og 5 kom gradvis mer i ”bakevjen”. At det var relativt flere huseiere i 1891 har sannsynligvis både sammenheng med høyere inntekt og verdifall på en del boliger.

Finner vi så en klar sammenheng mellom eierskap og alder? De litt sære resultatene i tabell 8.4 er en sterk påminnelse om at utvalget er lite, men jeg har likevel dristet meg til å fordele de 32 individene etter alder (fig. 8.5).

Vi ser hvordan ingen under 40-år var huseiere, og at de mellom 55 og 59 år var de som i størst grad eide huset sitt selv. Det er også interessant å legge merke til bølgemønsteret i diagrammet, som har klare likhetstegn med endringene i husholdsstørrelse etter alder (fig. 8.3). En mulig kobling mellom eierskap og husholdsstørrelse får imidlertid stå uprøvd her. Til det er utvalget alt for lite.

Når det gjelder hvordan leiemarkedet var mot slutten av århundreskiftet vet en stort sett like lite som før. Byhistoriker Christopher Harris har skrevet litt om leieforhold i de filantropiske arbeiderboligene på Stølen.^[175] Disse boligene var av god kvalitet, det var forholdsvis billig å leie der, men en måtte forholde seg til et strengt husleiereglement. Noen steder fikk ikke leieboerne nøkler, og måtte derfor være inne til klokken 10 om kvelden da gatedøren ble stengt. Ofte ble det foretatt inspeksjoner av sanitære og moralske forhold, og de nølte ikke med å si opp leieboere som ikke overholdt reglementet. Harris peker likevel på at boligene var ”flekker av sivilisasjon i et ellers barbarisk landskap.”^[176] Nå representerte disse boligene en svært liten del av boligmassen i Bergen, og de fleste måtte altså basere seg på et mer uregulert leiemarked. Jeg har igjen bladd litt i Bergens Tidende sine leieannonser, uten at det sier så veldig mye. En liten forskjell fra tidligere er at noen opplyser hvor stor husleien er. Stedsangivelsen er også bedre presisert:

Prisen ligger jevnt over på ca 100 kroner for ett værelse, litt avhengig av hvor det var i byen. Det forklarer hvorfor mange familier måtte klare seg med ett rom. I den store kommunale boligundersøkelsen blant arbeidere i Bergen i 1899, ble 2655 leiligheter undersøkt.^[178] Av disse bestod over 60% av ett rom med eller uten kjøkken, og halvparten var overfylt. Det var med andre ord en enorm trangboddhet i Bergen på denne tiden, i sterk kontrast til hvordan det er i dag.

Vi har til nå studert en rekke faktorer som påvirket det interne flyttemønsteret i Bergen mellom 1891 og 1900. I dette avsnittet skal vi først og fremst studere hvor migrantene flyttet, men samtidig holde fast ved spørsmålet om hvorfor. En grunnleggende tanke er at faktorer assosiert med tilflyttingsområdet også sier noe om motivene bak.^[179] Hvordan var så boligstrukturen i Bergen omkring 1890? Egil Ertresvaag skriver om 1890-årenes besetningsmønster at: ”det prinsipielt nye nå var den geografiske avstand mellom samfunnsklassene, avsondringen i egne bydeler og bystrøk.”^[180] Denne prosessen startet som vi har sett for alvor med utbyggingen av Nygård og Krohnengen i 1860- og 70-årene, og forsterket seg frem mot århundreskiftet. Middelklassen og de velsituerte bygget videre oppover Nygårdshøyden og senere på Kalfaret. Mange flyttet også til de nye leiegårdskvartalene på Engen. Også på Torvalmenning og tilstøtende gater ble det reist en rekke nybygg, som gjorde Torvalmenningen i enda større grad til byens representative storstue. Rent bygningsteknisk var boligbyggingen preget av nye boligtyper og andre byggeskikker, som representerte et stilmessig brudd med den gamle trebyen. En prinsipiell forskjell fra tidligere var at de fleste husene ble bygget i mur, enten som rene murbygninger eller som skorsteinshus.^[181] Koren Wiberg har gitt en dekkende beskrivelse av den svært omfattende boligbyggingen i siste årtier av 1800-tallet: ”Bergen er i løpet av perioden 1880-1900 blitt en fremmed by! ”^[182] Da tenkte han helt sikkert ikke på Nordnes, for her var det ytterst lite reguleringer, nybygging og ferdigproduserte dekorasjonselementer å finne. Egil Ertresvaag skriver om Nordnes at ”Slyngveier ble anlagt på flere av almenningene, men ut over det klarte ikke reguleringsmyndighetene å trenge inn i verken de uregelmessige trehuskvartalene mellom Strandgaten og Markeveien eller sjøgårdsbebyggelsen ned mot vågen.^[183] Hadde så arbeiderne på Nordnes ingen nye boligområder å flytte til? På kartet under (fig. 8.5) ser vi at svært mange flyttet til området mellom Krohnengen og Sandviken. Det er Ladegården, et nytt boligområde som ble bygget på gamle Mathismarken og Meyermarken.

Krohnengen var ferdig utbygd midt i 1870-årene, og deretter tok reguleringskommisjonen fatt på Ladegården.^[184] Øvre Ladegården ble regulert og utbygd med toetasjes trehus, mens det på nedre Ladegården ble reist massive leiegårdskvartaler i mur. Det var hovedsakelig småleiligheter som ble bygget, og det var helst arbeidere som flyttet inn. Fra 91-kohorten kom det 16 familier og en enslig losjerende, til sammen 41 personer over 15 år. Jeg vil her stanse ved én typisk innflytterfamilie til Ladegården.

I 1891 finner vi Petrine Hansen som tjenestepike hos skipperborger James Fredrik Jansen i Klokkersmuget 1, rett ved Nykirken. I 1895 gifter hun seg med brannkonstabel Fredrik Olsen Vaardal, og får tre barn i løpet av fire år (Klara Sofie, Oskar og Harald). Ved hver dåpsregistrering er den hurtig voksende familien å finne på ny adresse, vekselvis mellom Krohnengen og Ladegården. Til sammen gjør de fire flyttinger mellom disse to områdene på like mange år, og det interessante er at dette flyttemønsteret går igjen hos flere unge familier. Det hadde vel sammenheng med større plassbehov, ujevn økonomi eller rett og slett at de trengte en stund på å finne den rette boligen. Det var ingen som flyttet til Ladegården før 1895, men da var det til gjengjeld veldig mange. Et annet påfallende mønster er at flere av disse familiene kom fra samme gate i rode 4 og 5, og slo seg ned i omtrent samme område på Ladegården. Dette var for eksempel tilfelle med Petrine Hansen og to av hennes naboer på Nordnes. I 1900 er de alle å finne i Baglergaten på Ladegården. Det kan således godt tenkes at naboer påvirket og hjalp hverandre med å finne en plass å bo. For øvrig var ikke Petrine aleine om å være ung og nygift blant innflytterne. Hele 16 av de 41 personene giftet seg mellom 1891 og 1900 og alle var under 45 år. Nøyaktig halvparten var født i Bergen.

Hvis en sammenligner flyttekartene for de to periodene, henholdsvis figur 8.5 og 6.6, ser det ut som relativt færre flyttet innenfor Nordnes bydel i siste periode. Det var også tilfellet. Mellom 1865 og 1875 flyttet vel halvparten (52%) av migrantene innenfor Nordnes bydel. I siste periode sank denne andelen til 45%. Egentlig er denne nedgangen nokså liten med tanke på alle boligområdene som ble bygget ut, og det faktum at andelen tapte (utflyttingen fra Bergen) var høyere i siste periode. Særlig var det færre som flyttet innenfor rode 4 og 5. Av totalt 432 lenkede migranter var det bare 70 individer som flyttet innenfor utvalgsområdet. Nesten dobbelt så mange (125 individer) flyttet innenfor Nordnes bydel, mens de resterende 237 flyttet til en annen kant av byen. Figur 8.5 viser at de nye boligområdene trakk til seg størstedelen av migrantene. Hvem var det da som flyttet til Nygård?

Det var i alt 92 personer fra 91-kohorten som flyttet til Nygård. To tredjedeler av disse var barn under 15 år, mens de resterende var henholdsvis åtte litt eldre barn, fem tjenestepiker, to losjerende og åtte foreldrepar. Fem av de åtte hovedpersonene var født i Bergen, og gjennomsnittsalderen var 38 år (blant de som bosatte seg på Ladegården var gjennomsnittsalderen 31 år). En av de fire hovedpersonene som flyttet fra Strandgaten til Nygård var Wilhelm Giertsen. Han var innflytter fra Askøy og hadde bygget seg opp som ”Skibsreder & handelsmann”. I Store Parkvei 26, rett ved Nygårdsparkens begynnelse, flyttet han inn sammen med kone, fire barn og tre tjenestepiker. Dette var en av byens fornemste gater, og de flotte murvillaene her står fremdeles som et monument over 1890-årenes høykonjunktur og den sosiale avstand som rådde. Om han opprettholdt arbeidsplassen i Strandgaten 124 vet jeg ikke sikkert, men han står registrert som ”Kjøbmand (Skibshandler)” i 1900-tellingen, så mye tyder på at han gjorde det. Transportutgifter til arbeidet var nok ingen barriere. To andre som flyttet fra Strandgaten til Nygårdshøyden var skuespiller og regissør (senere ”Theaterchef”) Gustav Emil Thomassen og ”Kjøbmand” Mikkel Gudmundsen Riisøen. Sistnevnte var også innflytter til byen (født i Lindås), og han flyttet inn i samme gate som Giertsen. Det spørs om ikke disse to kjente godt til hverandre, og i alle fall gjorde barna deres det. Riisøen hadde syv barn, og flere av dem var jevnaldrende med ungene til Giertsen. Kanskje hadde ungene også lekt sammen i Strandgaten, og var en av grunnene til at de flyttet til samme gate? For øvrig var det 7 andre kjøpmenn i Store Parkvei omkring århundreskiftet, og de kunne sikkert diskutere viktige forretningsforbindelser på en spasertur i Nygårdsparken når de kom hjem fra jobb.

Ikke veldig mange i 91-kohorten flyttet til Møhlenpris (i alt ni personer over 15 år). Dette til tross for at sakfører Kristen Faye førte en ”utrettelig kampanje for å få folk til å flytte til den nye bydelen.”^[185] Faktum er at bebyggelsen ikke kom skikkelig i gang før utover 1890-årene. Ertresvaag skriver at problemet var kommunikasjonene, men dette bedret seg etter at Olav Ryes vei var anlagt.^[186] Møhlenpris fikk en kvadratisk regulering med små kvartaler. Det ble reist 3-4 etasjes murgårder i strøket med rommelige leiligheter og god standard.

Det var likevel noen familier som slo seg ned her, og hvis en ser antall personer i sammenheng med den beskjedne befolkningsstørrelsen på Møhlenpris, var det relativt mange. I følge mine beregninger bodde det ikke mer enn om lag 500 personer på Møhlenpris ved folketellingen i 1900 (se appendiks 23) Uansett er det en interessant faktorer som kommer frem når vi ser hvem som flyttet her. Vi husker at Georgernes Verft slet i motvind og reduserte arbeidsstokken i 1880-årene. På Møhlenpris hadde de to driftige maskinistene Mjellem og Karlsen kjøpt opp et mekanisk verksted i 1894, og allerede året etter sysselsatte verkstadet 130 personer.^[187] Fire av de fem yrkesaktive migrantene hadde mekanisk bakgrunn, og som vi kan se i appendiks 24 arbeidet de fortsatt innenfor bransjen etter at de flyttet til Møhlenpris. Det tyder på en nær sammenheng mellom bosted og arbeidssted. Ellers ble det på Møhlenpris etter hvert en sosial lagdeling, fordi den kommunale boligbyggingen i nedre del mot Puddefjorden bar preg av lavere standard og størrelse enn lenger oppe. I følge byens magistrat måtte arbeiderne vente med å få 3-værelses leiligheter inntil ”folkets kultur var naadd saa langt at forstaaelsen av det gode ved å bo rummelig var trængt igjennom.”^[188]

Totalt sett ser vi en litt annerledes flyttestrøm i siste periode. Jeg har laget en oversikt som viser andel migranter i forhold til befolkningsstørrelse i tilflyttingsområdet (relativ flytting). Her kommer det klart til uttrykk at flyttingen henger sammen med bygging av nye boligområder. Mens befolkningen vokste moderat i rode 23 (Krohnengen) mellom 1891og 1900 (fra ca 6000 til ca 7000, etter mine egne beregninger), økte den fra 4500 til over 10000 i rode 24 (Ladegården). Det er derfor ikke rart at den relative flyttingen til rode 24 er vesentlig større enn til rode 23.^[189] Akkurat som tidligere avtar flyttingen etter distanse, og på Nordnes er derfor flyttingen relativt sett veldig stor.

Vi skal til slutt i dette kapittelet se at den sosiale lagdelingen i rode 4 og 5 ble opprettholdt og forsterket mellom 1891 og 1900, til tross for at mer enn 80% av befolkningen her skiftet bolig. Tabell 8.5 viser at andelen selvstendig næringsdrivende og private betjenter har sunket. Selv om endringene ikke er store, er det klart at området fikk enda mer preg av å være arbeiderstrøk. I rene tall økte antall arbeidere fra 960 til 1110 (fra 571 til 765 tjenerne unntatt). Dette har naturligvis ikke bare med rode 4 og 5 å gjøre, men må også sees som et resultat av byens generelle utvikling.

De mange arbeiderne som flyttet ut ble altså erstattet av nye arbeidere. Noen av disse kom gjerne utenbys fra og flyttet direkte til rode 4 og 5. Her var det forholdsvis billig å bo, og her var potensielt flere kontaktpunkter med tanke på de mange innflytterne som bodde her (se kap 7.6). Særlig er det grunn til å tro at de mange innflytterne fra Nordre Bergenhus Amt hadde dette området som første stoppested i Bergen. Om alle innflytterne ble konkurrenter til de overflødige verftsarbeiderne er ikke så sikkert. For det ene ble det etablert ny næringsvirksomhet på verftsområdet, og for det andre tror jeg flere innflyttere brukte området som mellomstasjon på vei til Amerika. At innflytterne i 91-kohorten var langt mer tilbøyelig til å forsvinne (større andel tapte) tyder på at mange reiste til Amerika.^[190] Dette understrekes også ved at innflytterne flyttet i mindre grad internt i Bergen. Det er veldig forskjellig mønster sammenlignet med den første perioden.