I dette kapittelet er formålet å beskrive sentrale utviklingstrekk som satte sitt preg på Bergen i andre halvdel av 1800-tallet. Byen gjennomgikk i denne perioden dyptgripende endringer både befolkningsmessig, økonomisk og sosialt, som i grove trekk også avspeiler landets generelle utvikling.

Den vesentligste ressursen i et samfunn er alltid menneskene som bor der. I Norge hadde en som i de fleste andre vestlige land en sterk befolkningsvekst og urbanisering på 1800-tallet.^[82] Folketallet ble nesten tredoblet, fra 883.603 i 1801 til 2.240.032 i 1900.^[83] I samme periode steg urbaniseringsgraden (den delen av befolkningen som bor i byer og tettsteder) fra ca. 10 prosent til 35,7 prosent. Mens beskjedne 88.404 mennesker bodde i tettbygde områder i 1801 var antallet hele 800.198 100 år seinere.^[84] Ifølge geograf Hallstein Myklebosts beregninger, stod befolkningsveksten i den urbane delen av befolkningen for over 80 prosent av Norges totale befolkningsvekst mellom 1875 og 1920.^[85] En kan lett forestille seg at dette skapte betydelige forandringer og ny vekst i bysamfunnene, og ikke uten grunn har de engelske geografene Harold Carter og C. Roy Lewis derfor sagt at: “Any study of towns in the nineteenth century, whatever its purpose, must surely be based upon a general consideration of the growth of urban population.^[86] Fortsatt blir en stadig større andel av befolkningen urbanisert, men grunnlaget for denne geografiske omformingen ble utvilsomt lagt på 1800-tallet.

I Bergen økte befolkningen fra omtrent 16.000 innbyggere i 1801 til vel 72.000 ved århundreskiftet. Veksten var nokså moderat frem mot 1855, men så økte takten sterkt frem mot 1900.^[87]

Kilde: Bergen bys historie, Bd. 3.

I Bergen var befolkningsveksten størst i 1890-årene, med en årlig vekst på over 3 prosent. Det skyldtes både et stort fødselsoverskudd og en sterk innflytting til byen. I likhet med andre norske byer skyldtes en vesentlig del av befolkningsveksten frem mot århundreskiftet stor innflytting fra distriktene. For Bergens del var tiåret 1866-1875 mest utpreget i så måte, da innflyttingen stod for mer enn 60 prosent av befolkningsveksten.^[88] En naturlig følge av denne prosessen var at andelen av befolkningen som var født i byen sank merkbart. I 1865 var den hele 70%, i 1875 63% og i 1900 57%. Ser en perioden 1866-1900 under ett var likevel den naturlige veksten gjennom fødselsoverskudd noe viktigere enn innflyttingen, hhv. 55% og 45%. I nasjonalt perspektiv var befolkningsveksten i Bergen på 1800-tallet likevel moderat, selv om befolkningen ble 4-5 doblet i perioden. Til sammenligning økte innbyggertallet i Kristiania fra om lag 9000 i 1801 til over 200000 i 1900.

Etter hvert som byen fikk flere innbyggere og ledig tomteareal ble mangelvare, ble behovet for geografisk utvidelse av byrommet mer og mer påtrengende. I 1877 ble derfor byens grenser utvidet, da byens forsteder, Domkirkens og Korskirkens landsogn, ble innlemmet i byen.^[93] Mange av forstedene, som Nygård, Lungegården og Sandviken, hadde for lengst vokst sammen med den ekspanderende bybebyggelsen, og hadde i praksis vært en del av byen allerede. Men utvidelsen var viktig for byen med tanke på økte skatteinntekter og nytt tomteareal til boliger og næringsformål.^[94] Samtidig var en redd for å miste skatten fra rike kjøpmenn som flyttet utenfor byens grenser. Byutvidelsen førte samtidig til at innbyggertallet steg med 5000 mennesker.

Selv om Bergen utover 1800-tallet stadig ble mer industrialisert, var fortsatt handel og sjøfart hovedpilarene innenfor næringslivet. Sjøen var også viktigste ferdselsåre, både når det gjaldt kommunikasjonen med omlandet og omverdenen for øvrig. Riktignok fantes det fire veier ut av byen, med åpning av Nygårdsbroen i 1851 som et betydelig framskritt,^[95] men i hovedsak gikk både vare- og personfrakten med båt. Fra midten av århundret og fremover fikk en også effektivisert sjøtransporten voldsomt med overgang fra damp til seil. Samme året som Nygårdsbroen åpnet kom Det Bergenske Dampskibsselskap i drift. I 1853 ble Det Søndenfjeldske Dampskipsselskap etablert og i 1858 Nordre Bergenhus Amts Dampskibsselskap (senere Fylkesbaatane I Sogn og Fjordane). Nordre Bergenhus amts dampskibsselskap spilte en betydelig rolle med sine mange skip og hyppige ruter på Sogn, Nordfjord og Sunnfjord. Allerede i 1877 fraktet selskapet over 130.000 passasjerer årlig.^[96] Søndre Bergenhus Amt var senere ute med å etablere faste dampskipsruter, men i 1861 ble ”Vøringen” satt inn i fast rute på Hardanger. Flere ruter kom til og interesseselskapet Hardangeren ble grunnlagt i 1869 og Det Søndhordlandske Dampskibsselskap 3 år seinere.^[97] Også flere lokale dampbåtrederier ble stiftet i denne perioden. I løpet av bare noen tiår hadde man fått et finmasket nett av lokale dampbåtruter mellom Bergen og omlandet, foruten andre landsdeler og utlandet.^[98]

Jernbaneforbindelse mellom byen og distriktene ble et annet sentralt utviklingsprosjekt med sterke aktører i Bergen som pådrivere. Våren 1883 ble Vossebanen åpnet og driftsresultatene viste overskudd med en gang. Vel 10 år seinere, 1.juli 1894, stod Nesttun – Osbanen klar til å ta i mot passasjerer og varer. Den ble ikke den samme umiddelbare suksessen som Vossebanen, men fikk likevel stor betydning for bøndene og næringslivet i distriktet. Selv om Vossebanen ble en suksess fra starten drøyde det lenge før forbindelsen over fjellet til Kristiania ble en realitet. Først i november 1909 rullet det første toget inn på Bergen stasjon og bergenserne benyttet anledningen til å lage i stand folkefest i byen.

At Bergen stadig fikk bedre forbindelseslinjer til omlandet og store deler av Vestlandet fikk helt klart betydning for migrasjonen til og fra byen. By og land ble knyttet nærmere sammen og det er ikke urimelig å tro at terskelen for å flytte på seg ble lavere. Etter hvert som også emigrasjonen til Amerika tok til ble ”etappeflytting” til Bergen vanlig ettersom byen ble en viktig utskipningshavn for denne trafikken.^[99]

Kom en med dampskip til Bergen i 1870 var det smått med transportmidler å benytte innenfor bygrensen. Hestedrosje var ett alternativ, men det var forholdsvis dyrt og ment for de få. Noen vognmenn drev personbefordring med faste holdeplasser på almenningene, og her var prisen litt billigere. I tillegg var det en rekke fløttmenn som fraktet folk og varer over Vågen. Status for de fleste var nok likevel at beina måtte tas fatt enten de skulle til arbeid eller kirke. Vi må helt frem til 1894 før fløttmennene fikk skikkelig konkurranse fra ferger ”med elektrisk drevne Baade”, og fra 1. juli 1897 kunne en også ta trikken på enkelte strekninger. En trikkelinje var planlagt fra Torget og ut til Tollboden på Nordnes, men her ble det istedenfor satt inn en omnibuss.^[100] De interne kommunikasjonene ble altså gradvis bedre mot slutten av århundre. Til en viss grad spilte nok dette en rolle for bosetningen, men det tok trolig ennå litt tid før det fikk noen vesentlig betydning.