Sitatet av Ståle Dyrvik kan stå som en introduksjon til dette kapittelet, og samtidig forklare hvorfor kilder og metodiske vurderinger er viktig å gjøre rede for. Det Dyrvik særlig sikter til er at mangelfulle kilder gjør datainnsamlingen til slike undersøkelser vanskelig. Heldigvis har det skjedd en positiv utvikling de senere årene, slik at oppgaven er blitt litt mer imøtekommende og lystbetont. En har etter hvert fått bedre støtte i PC´en og flere edb-registrerte kilder å forholde seg til. ^[41] Bruken av edb står derfor svært sentralt i denne oppgaven og er en uløselig del av metoden. Jeg har derfor spandert plass til en kort metodisk gjennomgang av dette i et kapittel for seg. Først vil jeg derimot drøfte metoden mer generelt, og kritisk gå inn på de enkelte kildene den baserer seg på.

Som i de fleste migrasjonsstudier har jeg tatt utgangspunkt i folketellingene. De er pålitelige og rik på nominative opplysninger, men har sin klare begrensning i at de bare gir et tverrsnittsbilde av befolkningen ca. hvert tiende år. Folketellinger kan godt betegnes som tverrsnittsdata, der en får et ”stillbilde” av befolkningen den kvelden folketellingen ble holdt, for å sette det på spissen. Når det gjelder bostedsflytting kan en måle den i sin aller enkleste form med bruk av to folketellinger som kilder. En lenker da et utvalg personer mellom to tellinger, og finner ut hvem som har flyttet og hvem som er bofast (en lenke er en peker mellom to innførsler i samme kilde, eller ulike kilder, som omhandler samme person). På 70-tallet ble det gjort en del slike undersøkelser,^[42] men i dag vil de fleste utnytte flere typer kilder for å styrke grunnlagsmaterialet og få med seg de mellomliggende årene.

Motsetningen til tverrsnittsdata er lengdesnittsdata, der hendinger som dåp, vigsler, eierskifte etc. er notert etter hvert som de skjer. En slik kilde kalles for en longitudinell kilde, for eksempel et panteregister. I denne oppgaven har jeg benyttet kirkebøkene som longitudinell kilde for de mellomliggende årene. Problemet med de norske kirkebøkene er at slik kildene er ført står hver hending notert for seg uten referanse til andre hendelser som angikk personen eller familien. Annerledes er det eksempelvis i Sverige, i de såkalte husförhörslängdene, der en har en fortløpende årlig oppdatert liste over så godt som alle beboerne i kirkesognet, med angivelse av viktige hendelser som dåp, vigsler etc. Til en viss grad kan en sortere de norske kirkebøkene på en slik måte at det blir sammenheng mellom personer og hendinger, men kontrollsjekker må deretter gjøres manuelt.

Når jeg i denne undersøkelsen følger et utvalg individer gjennom et tidsrom, blir det mer dekkende å snakke om metoder for en longitudinell undersøkelse fremfor å sette navn på den enkelte kildetype. En tilsvarende bruk av begrepet ”longitudinell” har Gunnar Thorvaldsen i sin avhandling, Migrasjon i Troms i annen halvdel av 1800-tallet.^[43] Metoden er arbeidskrevende, i det personer både skal lenkes mellom to folketellinger pluss kirkebøker for årene imellom. Det krever også mye forhåndsarbeid med kildene, som jeg kommer nærmere inn på i neste kapittel. Sett i forhold til det kildemateriale en har til rådighet i Norge, er det likevel min oppfatning at dette er den mest fruktbare metoden. En alternativ metode er å bruke den mer permanente enhet bygning eller bolig som grunnenhet for undersøkelsen. Hans Chr. Johansen (1983 og 1992) har som en del av grunnlaget for å skrive Odense bys historie (Danmark) valgt en slik strategi. I den såkalte Odense-databasen er alle opplysninger knyttet til bosted. Med basis i branntakster, pantebøker, tingbøker osv. er alle opplysninger om bostedet koplet sammen til en eiendomsliste. Til denne er det videre lagt inn en beboerliste med basis i folketellinger, kirkebøker, borgerskapsbøker, skattelister osv.^[44] Det siste ledd i oppbygningen av en slik database blir å gjøre en sammenligning av personer i de forskjellige husene for å kunne følge flyttinger internt i byen. Kort fortalt kan metoden beskrives som en kollektiv hushistorie biografi, og gir store analysemuligheter. Svakheten er at den passer best for 1700-talls forhold da byene ennå var små. I Odense var det på 1700-tallet i underkant av 1000 hus, og alle er tatt med i undersøkelsen. I Bergen var det i 1865 nesten 2500 boliger og over 4000 i 1891.^[45]

Metoden er også langt mindre utviklet og krever enorme ressurser. Jeg vil fastholde at en migrasjonsundersøkelse på individnivå er mer relevant for Bergen sitt vedkommende i den perioden jeg konsentrerer meg om, selv om også den metoden har sine utfordringer. En engelsk demograf har sammenlignet det omfattende lenkingsarbeidet med å pusle et ukjent puslespill i mørke. I mitt tilfelle er det heldigvis datamaskinen som skal gjøre en del av “puslingen”, men uansett må det understrekes at de resultater jeg kommer fram til, alltid må ses i lys av metode- og kildevalget. Det siste vil jeg gå nærmere inn på nå.

Hovedkilden i undersøkelsen er som jeg allerede har vært inne på folketellingene. I perioden 1865-1900 ble det holdt seks folketellinger i Norge, hhv. 1865, 1870, 1875, 1885, 1891 og 1900. Med unntak av 1870 og 1885, som var rene bytellinger, er alle edb-registrert for Bergens vedkommende.^[46] Fra 1815 til 1855 var folketellingene kun statistiske, men i 1865 ble de igjen nominative, det vil si at de gir personopplysninger om fornavn, etternavn, familiestilling, osv.^[47] På den måten utgjør 1865-tellingen et naturlig startpunkt i oppgaven. I forhold til mange andre historiske kilder er folketellingene rik på opplysninger, de dekker hele befolkningen og regnes som pålitelige kilder.^[4]

Det er de edb-baserte folketellingene jeg har brukt, og som tabell 2.1 viser er det en liten, men ubetydelig forskjell mellom dem og opptellingen vi finner i Norges Offisielle Statistikk (NOS) fra Statistisk sentralbyrå.

Unntaket er 1900-tellingen der ca 10 prosent av personene mangler fra originalkildene, og dermed også i edb-filen. Årsaken til det ligger sannsynligvis i at spesiallister som etter tellingen ble oppbevart separat, siden har havnet på vidvanke. Det gjelder først og fremst personer som oppholdt seg i skip ved kaien eller ulike institusjoner.^[4] Bergen hadde private og offentlige institusjoner av mange slag, særlig med tanke på å ta seg av gamle og syke. Av de som mangler herfra er det særlig hospitalslemmer, stiftelseslemmer, pasienter, soldater og fanger. Av stor betydning for undersøkelsen er dette likevel ikke, siden institusjonsmedlemmer uansett blir ekskludert fra kohorten. Sånn sett påvirker det heller ikke lenkingsresultatet i særlig grad.

I de aller fleste demografiske undersøkelser er det vanlig å ta utgangspunkt i den hjemmehørende befolkning, dvs alle registrerte i folketellingen minus dem som var midlertidig tilstede. Både i 1875 og 1891 utgjorde ”midlertid tilstedeværende” 1,5 prosent av alle registrerte, med en økning til 2,0 prosent i 1900. I 1865-tellingen har vi ikke slike opplysninger. Den folketellingen er også litt spesiell fordi det var første gang det ble innført selvtelling i byene. Det vil si at huseierne selv skulle fylle ut folketellingsskjemaene, som ble innsamlet av rodemesteren etterpå.^[48] Dette har nok skapt en del vanskeligheter, særlig i forhold til ortografien i personnavn. Gunnar Thorvaldsen er derfor inne på noe vesentlig når han skriver: ”Vi må anta at informantene sjelden hadde annet enn hukommelsen å bygge på”.^[49]

Et annet problemområde som er spesielt for 65-tellingen er rubrikken ”stilling”.^[5] Her ble opplysninger om både familiestilling og yrke ført inn i samme rubrikk, noe som ble håndtert litt forskjellig fra person til person. For Bergens del har noen bare ført opp den ene av opplysningene, mens andre har utelatt disse opplysningene fullstendig. Dette gjør seinere bearbeidinger vanskeligere og mindre presis, men oppveies muligens litt av at disse kildene må sies å være primære, i den forstand at huseieren selv førte inn opplysningene. Også når det gjelder opplysninger om antall hushold, er tellingen ikke helt konsekvent. Blant annet har Lisbeth Higley foretatt en inngående kritisk gjennomgang av nettopp dette temaet i sin hovedoppgave, knyttet til 1865-tellingen for Ullensaker.^[5] Hun fant at måten det ble markert hushold på ikke alltid stemte med instruksen.^[50] Blant annet ble foreldre med barn i enkelte tilfeller registrert som to hushold, og det kunne være markert to hushold i små husmannsstuer selv om alle var i slekt.^[5] Totalt sett endte hun likevel opp med at antall oppgitte hushold for Ullensaker 1865 bare burde endres fra 1366 til 1351.

Når det gjelder 1865-tellingen for Bergen, er dette feltet grundig bearbeidet av Arne Solli.^[51] Han har ut fra bestemte prinsipper satt sammen hele 2765 ”nye” hushold i tillegg til de markerte, og har på den måten kommet svært nært det oppgitte tallet fra Norges offentlige statistikk (NOS).^[5] I korthet går disse prinsippene ut på at første registrerte person på hver adresse blir satt som hovedperson. Det samme skjer med alle som står registrert som ”husfader”. Videre blir de som er oppført som gift, og neste person står som kone, også markert som hovedperson. Enker, som står oppført som husmoder, blir også hovedpersoner, og til sist er noen få lagt til manuelt etter en individuell vurdering. Sannsynligvis er dette tallet nokså nært det som var realiteten i 1865, og i alle fall et godt utgangspunkt for en kvantitativ analyse.

Det er altså ting som tyder på at 65-tellingen på enkelte områder er mindre presis enn de påfølgende tellingene, noe som også andre har konkludert med.^[52] Dette tok en tydeligvis lærdom av, for fra 1875 kom det mer detaljerte opplysninger om oppholdsstatus og yrke i hver sine rubrikker. Generelt er mitt inntrykk at tellingene kom seg i kvalitet etterhvert, noe som også kan spille tilbake på den generelle nivåhevningen for almendanningen etter skolelovene som kom. Særlig må vi regne med at lov om almueskole i byene i 1848 og landsskoleloven av 1860 fikk stor betydning.^[53]

Kirkebøkene kan på en fin måte utfylle folketellingene. Her er opplysninger registrert fortløpende, og for Bergen sin del er svært mye av dette materialet edb-regisrert.^[54] I databasene “Døypte i Bergen”, “Vigde i Bergen” og ”Begravde i Bergen” kan en i hovedsak finne oppholdsadressen til de som står registrert, og dermed få verdifull informasjon om de mellomliggende årene.^[55] Dessverre er det en del mangler når det gjelder adresse, simpelthen fordi slike huller også fins i originalkildene. Det gjelder særlig i forhold til kirkeboken for vigde. Her er opplysninger om oppholdsadresse kun gitt for Domkirkens sogn, og bare først i perioden 1865-75. I perioden 1891-1900 er disse opplysningene helt utelatt. Noen få mangler forekommer også når det gjelder døpte og begravde, men i prinsippet skal adresseopplysninger her være registrert i alle kirkesogn gjennom hele perioden.

Det har fra ulike hold vært rettet en del kritiske blikk mot kirkebøkene og deres troverdighet.^[56] Det gjelder ikke minst for de allerede nevnte flyttelistene. Flyttelistene er utvilsomt den delen av kirkebøkene som har størst svakheter, særlig etter 1860 da passtvangen ved flytting til et annet kirkesogn/prestegjeld opphørte.^[5] I Bergen ble det heller ikke registret om en flyttet fra ett kirkesogn til et annet, sånn at de uansett er lite aktuell i denne oppgaven.

For øvrig skiller de nominelle opplysningene i kirkebøkene seg litt fra folketellingene. Det er noe færre opplysninger totalt sett, men på den annen side er de ofte mer nøyaktige. Det gjelder ikke minst nøyaktige datoer og årstall, men også navn. Vi har sett at folketellingene var noe mer lemfeldig med disse opplysningene, og dette kan skape litt problemer når en skal finne frem til rette vedkommende. Som regel lar problemet seg greit løse Ofte må en person ses i sammenheng med andre familiemedlemmer for å gjøre en sikker identifisering. Dette gjør bruk av automatisk lenking lite egnet, og derfor er dette arbeidet gjort manuelt.

En tredje kildetype, som jeg har benyttet på en litt annen måte, er ligningsprotokollene. Protokollene er årlige, der alle som tjente over en viss størrelse eller hadde en viss formue, ble ilignet skatt etter en oppgitt tabell. I 1865 var nedre inntektsgrense i Bergen 100 Spd. i forventet årsinntekt eller 1000 Spd. i formue.^[57] Mange lavtlønte slapp derfor å betale skatt. På denne tiden var det innenfor flere yrker fortsatt vanlig at kost og losji var en del av inntekten, eksempelvis for tjenere og lærlinger, og derfor leter en nesten forgjeves etter disse i ligningsprotokollene. Også mange kvinneyrker, som vaskekone og håndarbeid, var for lavt lønnet til å betale skatt. Av de skattepliktige i kohorten i 1865 var hele ni av ti menn. Kildene er derfor både sosialt og kjønnsmessig skjeve, og ikke representative for yrkesbefolkningen generelt. Egil Ertresvaag har regnet ut at bare vel 35 prosent av yrkesbefolkningen i Bergen i 1875 måtte betale skatt.^[58] Hele 65 prosent av de yrkesaktive var altså utelatt fordi de ikke tilfredsstilte de nevnte kravene, og blant disse utgjorde nok kvinnene en stor andel.

Ligningsprotokollene er også fattige på personopplysninger. Her står bare oppført navn (ofte i forkortet utgave), yrke og bosted. Dette gjør eventuelle lenker meget usikre (identifisering av samme person i ulike kilder), samtidig som det er alt for arbeidskrevende å bla seg gjennom opp til flere protokoller for kanskje å finne én person. Nå kan en godt si at ligningsprotokollene gir verdifull informasjon om dem som er registrert. For eksempel er opplysninger om forskjellige yrkesgruppers forventede årsinntekt nyttig når en skal gjøre en fornuftig sosialøkonomisk inndeling.^[59] Dernest kan ligningsprotokollene verifisere adresseopplysninger fra kirkebøkene og folketellingene i tilfeller en er usikker. Jeg har likevel funnet så store svakheter med denne kildetypen, at jeg har måttet tone ned bruken i forhold til det jeg hadde planlagt.

Totalt sett vil en uansett kilde eller kildesammensetninger måtte basere undersøkelsen på et ukomplett materiale. Mange flyttinger er rett og slett ikke registrert noen plass. Colin G. Pooley mener derfor at det ikke er helt riktig å konstruere demografiske beregninger tilsvarende de som benyttes i dagens undersøkelser.^[60] I Norge går Gunnar Thorvaldsen enda lenger og stiller spørsmål om undersøkelser av intern migrasjon i byer på 1800-tallet lar seg gjennomføre i det hele tatt: ”Det hadde vært av stor interesse å følge befolkninga i Tromsø over tid. Både mine og andres erfaringer viser imidlertid at den andelen individer som lar seg gjenfinne over en lengre periode i en by, blir svært beskjeden”.^[61] Jeg ser klart poenget i kritikken, men vil likevel fastholde at denne type undersøkelse også har livets rett i Norge. Noen av de metodiske svakhetene kan rettes opp ved å bruke flere kildetyper. I mange tilfeller fungerer kirkebøkene nettopp som ”bro” mellom de tiårige folketellingene, og dermed øker gjenfinningsprosenten.

Det alle kan enes om er at det ikke finnes noen perfekt kilde for undersøkelser av bostedsflytting eller flytting generelt på 1800-tallet. Uansett hvordan en metodisk går frem må demografiske modeller av migrasjon i denne perioden baseres på et ukomplett materiale. Flyttemønsteret og karakteristiske faktorer som påvirker dette kan en få frem, men skal en finne sikre motiver må en ha andre typer kilder for hånden, som dagbøker, brev og personlige beretninger. Samtidig må en forholde seg til nettoflytting (befolkningsvekst minus naturlig tilvekst) siden tall for bruttoflytting (all flytting som har funnet sted) ikke en gang lar seg estimere. Der en i dag kan bruke folkeregisteret og gjøre kvalitative spørreundersøkelser, må en i forhold til det nittende århundre isteden tenke konstruktivt om det tross alt rikholdige kildemateriale en kan øse av.

Når det gjelder troverdigheten til de norske kildene generelt, må den sies å være forholdsvis god. Michael Drake konkluderer med at den kom seg utover århundre og er relativt pålitelig. Det skyldes ikke minst en effektiv administrasjon og godt samarbeid med folket.^[62] I forhold til de edb-registrerte folketellingene, er erfaringene så langt at disse bare i svært liten grad introduserer flere feil enn de som alt fins i originalkilden.^[63] Praksisen i Norge er en svært kildetro avskriving, og etterpå blir det korrekturlest, feilrettet, kontrollert maskinelt, tatt stikkprøver osv.^[64] Dessuten vil eventuelle mindre feil og mangler som regel utjevnes i større grupper.

Om jeg i tilstrekkelig grad har uttømt kildemulighetene er et metodisk berettiget spørsmål. Jeg har i tillegg til de tre nevnte kildene også grundig vurdert bruk av adressebøker, stemmerettslister, panteregistre, branntakstprotokoller og skifteprotokoller. Min konklusjon er at disse kildene i mange tilfeller kan være nyttige, men en er nødt til å foreta et valg. Mitt overordnede prinsipp ha vært å bruke kilder som registrerer flyttinger med sikker identifisering. Dermed bortfaller adressebøkene som kilde. Adressebøkene i Bergen kom med omtrent fire års mellomrom fra 1884, og baserer seg på ligningsprotokollene. Selv om de er sortert etter navn, møter de den samme kritikken som ligningsprotokollene når det gjelder representativitet og sikker personidentifisering. Når for eksempel 8 personer fra adresseboken i 1900 er oppført som Andreas Olsen og løsarbeider som eneste referanser, blir det umulig å bestemme hvem som er hvem.^[65] Enda skjevere fordeling finner en i stemmeretslistene. I “Register over de Stemmeberettigede i Bergens kjøbstad, 1870.....” er for eksempel bare 65 personer oppført fra rode 4 og 5, mens ligningsprotokollene samme året har oppført 191 personer i rode 4 og 5. Nå ble reglene for stemmerett myket opp etter hvert, men som kilde i denne sammenheng er de uaktuell. Ellers har jeg måttet bruke panteregistrene en del siden folketellingen i 1891-tellingen ikke har oppført hvem som eier boligen.