Kap. 1: Innledning

I 1902 reiste Fabrikkeier Næstås tilbake til staten Washington etter å ha vært på besøk i gamlelandet. Vi vet ikke når han først reiste dit eller hvordan han gjorde karriere, men han var repslagerdreng og bodde hos moren, en enke i Skuteviken, i 1865. Den amerikanske drømmen så ut til å ha blitt virkeliggjort. Hadde han unnsluppet et rigid bysamfunn uten muligheter for lignende klatring?

340 andre ungdommer delte denne mannens samme geografiske og kronologiske utgangspunkt og må gjennom livsløpet ha opplevd de samme store samfunnsmessige endringene som fant sted i Norge. Sosialt kunne imidlertid utgangspunktet være ganske forskjellig. Her var alt fra siste skudd på stammen i allerede den gang gamle kjøpmannsfamilier til faderløse barn av innflyttede vaskekoner. I henhold til aksepterte fremstillinger av utviklingen gikk Norge en gang rundt midten av århundrede over fra av å være et standssamfunn til å bli et klassesamfunn. En del av endringen skal ha vært at man fikk et mer åpent samfunn med større sosial mobilitet. Hvordan stemmer teorien overens med det en kan se av livsløpet til denne gruppen av byungdom? Hvor mange forble i det sosiale lag de var født inn i, hvordan forløp karrierene seg og hvordan var den sosiale mobiliteten i forhold til det foreldrene deres hadde opplevd?

1.1: Problemstilling

Problemet vi altså står overfor er å anslå omfang og retning av ulike typer sosial mobilitet for den utvalgte kohorten. Dette vil til en viss grad kunne sammenlignes med resultater fra andre undersøkelser. For å kunne si noe om utviklingen over tid skal denne kohorten også sammenlignes med foreldrenes livsløp. I tillegg vil det være interessant å se hva som var de vanligste kanalene for sosial mobilitet.

Tidsrammen for undersøkelsen blir fra ca 1850, ved fødselen til hovedkohorten, til ca 1900, på et tidspunkt da en må anta at de fleste var nådd toppen i yrkeskarrierene deres. Sluttpunktet i undersøkelsen er også valgt på grunn av den landsdekkende folketellingen det året, den yngste som er fritt tilgjengelig i dag. På grunn av lenkingsproblemer vil hovedvekten bli lagt på dem som ikke flytter ut av byen. Denne tilskjæringen vil selvsagt ha innflytelse på konklusjonene, men det er notorisk vanskelig, for ikke å si umulig, å kunne følge migrantene i en tilfredstillende grad. Ved hjelp av folketellingsmateriale for hele landet fra 1900 og emigrantprotokoller for Bergen vil innvirkningen av geografisk mobilitet til en viss grad også kunne bli diskutert Av sammenligningsgrunner vil det dessuten være en foreldrekohort av personer som var voksne rundt 1850, fulgt frem til 1875.

Det er ønskelig at resultatene av undersøkelsen skal ha utsagnskraft for hele Bergen. Likevel ble det valgt å konsentrere utvalget i én bydel og der ta med alle i en hvis alder heller enn å satse på en utvalgsundersøkelse. Årsaken er på den ene siden at lenkingsarbeidet blir mindre arbeidskrevende og på den annen side at lenkingen uansett vil kunne introdusere store skjevheter i en statistisk analyse. Ved å bruke ett område har en større kontroll over hvilke ytre faktorer som spiller inn og man vil i det minste kunne uttale seg med langt større sikkerhet om befolkningen i dette strøket.

1.2: Begrepsavklaring

Innholdet i begrepet ”sosial mobilitet” må avklares nærmere. Til vanlig blir kanskje begrepet oppfattet som noe positivt, en må imidlertid huske på at bevegelser kan være både opp og ned i et sosialt hierarki. Dette vil omtales som henholdsvis positiv og negativ mobilitet. En kan også snakke om horisontal mobilitet, for eksempel ved skifte av jobb, men uten bevegelse opp eller ned i et statushierarki. Her vil imidlertid den vertikale dimensjonen av sosial mobilitet stå i sentrum.

I sosiologisk forskning skilles det også mellom inter- og intragenerasjonell mobilitet. Intergenerasjonell mobilitet innebærer endring av status mellom generasjoner, og vil her omtales som generasjonsmobilitet, et innarbeidet begrep i både svensk og norsk forskning på området.[1] Med intragenerasjonsmobilitet forstås utvikling innenfor det enkelte livsløp, noe som her vil bli omtalt som karrieremobilitet.

I tillegg til disse dimensjonene for individuell mobilitet må en i historisk sammenheng også ta med statusendringer for hele grupper. Burke bruker som eksempel at universitetsprofessorer for hundre år siden nøt betraktelig mer anseelse enn tilsvarende i dag.[2] Denne typen endringer er vanskeligere å undersøke, men så snart man arbeider med lengre tidsperioder kan dette skape store sammenligningsproblemer. Målet i denne undersøkelsen vil være å undersøke gradene av vertikal generasjons- og karrieremobilitet. Gruppemessig mobilitet vil derfor ikke bli tatt opp separat her, men i lys av de individuelle mobilitetsmønstrene som ellers blir funnet vil det være et moment å ta hensyn til.

Måling av sosial status i seg selv er heller ikke uproblematisk, men naturligvis nødvendig for å kunne si noe om mobilitet. Utgangspunktet her vil være opplysninger om yrkestilknytning. Hvert yrke vil bli henført til en sosialgruppe av noenlunde lik sosioøkonomisk status. Yrke er selvsagt ikke en uttømmende indikator for sosial status, og en kan jo også sette spørsmålstegn ved hva ’sosial status’ innebærer og om det kan graderes på en enkel skala. Like gode og lett tilgjengelige mål som yrkesinformasjonen finnes det ikke for et slikt historisk materiale, og det har vist seg nyttig og fruktbart i en lang historisk forskningstradisjon. Opplysninger om inntekt, formue og tjenerhold skal imidlertid også bli utnyttet som et supplement og korrektiv i mindre omfang.

1.3: Forskningsstatus

Interessen for historisk mobilitetsforskning ble særlig vakt fra 1960-tallet som en del av den generelle fornyelsen av sosialhistorisk forskning som fant sted, med begreper som New Social History og New Urban History. En av foregangsmennene for undersøkelser av sosial mobilitet var Stephan Thernstrom som gjennomførte studier av først Newburyport, en småby i New England, og senere av Boston.[3] Et av hovedanliggendene var kritikk av ahistoriske forestillinger om sosial mobilitet som kom fram i tidligere sosiologiske undersøkelser. Disse hadde dels fremstilt livet i småbyen som statisk og dels idyllisk ved midten av 1800-tallet, så fulgt av stor mobilitet gjennom industrialiseringen. Dette ble satt opp mot det man så på som lav og synkende mobilitet i nåtiden. Gjennom undersøkelser av folketellinger og diverse andre kilder kunne Thernstrom avdekke en langt mer komplisert historisk virkelighet og dermed kraftig nyansere utsagn om samtidig utvikling. Blant annet fremhever han kontinuiteten i graden av mobilitet ut av arbeiderklassen gjennom hele perioden 1880 – 1960 for Boston sitt vedkommende. Store forskjeller i livssjansene ble imidlertid påvist særlig avhengig av etnisitet.

Denne typen undersøkelser var ikke avgrenset til USA, men omfattet hele den vestlige verden. På tross av sammenligningsproblemene har særlig Hartmut Kaelble forsøkt å sette funnene inn i en internasjonal komparativ sammenheng. (F.eks. ”Historische Mobilitätsforschung”, 1978. og ”Soziale Mobilität und Chancengleichheit in 19. und 20. Jahrhundert”, 1983.) Blant annet blir det vist at det ikke var noen vesensforskjell i sjansene for sosialt opprykk mellom Vest-Europa og Nord-Amerika, i motsetning til hva oppfatninger om ”den amerikanske drømmen” skulle tilsi. Sammenligning av funn fra ulike undersøkelser har imidlertid vært meget vanskelig, på grunn av det utall av ulike undersøkelsesmetoder og klassifikasjonssystemer som har vært benyttet. Denne variasjonen kan dels være begrunnet utfra forskningsinteresser, ideologi, ulikheter i tilgjengelig kildegrunnlag eller utfra tilpasning til reelle regionale forskjeller i sosial og økonomisk struktur. Sosial mobilitet i et agrarsamfunn vil for eksempel trolig innebære noe ganske annet enn i et bysamfunn. Det er da også byer som hovedsaklig har vært brukt som studieobjekter. Siden mobilitetsstudier ofte går inn i arbeidet med å forstå de større samfunnsprosessene som fant sted i forbindelse med det en som en fellesbetegnelse kan kalle industrialiseringen kan nok dette forsvares. Rask urbanisering, folkevekst og industrialisering representerte tross alt det nye. På den annen side kan dette ofte ha ført til litt av de samme problemene som sosiologene ble beskyldt for av Thernstrom, nemlig å overforenkle den forutgående periode.

Emnet ble også tatt opp i Skandinavia. I Sverige kan den såkalte ”Trestadsstudien” på begynnelsen på 1970-tallet nevnes. Der ble forholdet mellom sosial og geografisk mobilitet undersøkt med utgangspunkt i byene Halmstad, Örebro og Västerås i tiåret før århundreskiftet.[4] For Norges vedkommende blir temaet ofte berørt i forbindelse med mer allmenne beskrivelser av samfunnsutviklingen, også i de nyere norgeshistorieverkene beregnet for et større publikum. Undersøkelser med dette som hovedtema kom også i Norge, delvis i form av hovedfagsoppgaver innenfor Kristiania- og Ullensakerprosjektene.[5] Hovedstaden var imidlertid i meget kraftig vekst også etter internasjonale mål, og funn derfra vil trolig ikke være uttømmende for utviklingstrekk man kan finne ellers i byene. I likhet med de tidligere norske arbeidene vil dette være en nokså lokal undersøkelse, slik at funnene ikke nødvendigvis kan brukes til å generalisere om utviklingen for hele landet. Imidlertid vil en kunne få god innsikt i den utvalgte generasjonens sosiale handlingsrom, og kunne komme fram til resultater som vil ha relevans for hele Bergen by i det minste, og forhåpentligvis også kunne være informative for lignende bybefolkninger i samme periode.

I den senere tid har den internasjonale forskningen vendt seg mer mot sosiologi som utgangspunkt for metodiske nyvinninger.[6] Kravene som stilles avgrenser imidlertid mulighetene for undersøkelser nokså mye. Det finnes en svært omfattende litteratur innen sosiologi om emnet, men denne litteraturen skal jeg kun i svært begrenset grad gå inn på her. Dette er dels fordi det er av liten relevans for studiet av sosial mobilitet i det 19. århundre på grunn av store ulikheter i kildegrunnlag og muligheter innhenting av informasjon, og dels fordi problemstillingene og analysemetodene ofte ikke lett kan overføres til et historisk materiale. Denne undersøkelsen vil falle innenfor gruppen av tradisjonelle historiske mobilitetsundersøkelser ved å konsentrere seg om en spesifikk lokalitet og uten bruk av mer avanserte statistiske hjelpemidler enn enkelte indekser for sammenligning av mobilitetstabeller.[7]

1.4: Stands – og klassesamfunnet

Hva slags relevans har det så å vite noe om sosial mobilitet i eldre tid? Ved siden av at innsikten vil ha en egenverdi, er begrunnelsen at fenomenet blir brukt i forbindelse med mer allmenne teorier om samfunnsutvikling på 1800-tallet, ofte uten klare presiseringer av hva som menes. Et begrepspar som har fått stor plass innen norsk historieskriving er overgangen fra et førindustrielt og relativt statisk ”standssamfunn” til det moderne og dynamiske ”klassesamfunnet”. Dette grepet blir for eksempel brukt som rammeverk for hele presentasjonen i Nerbøviks ’Norsk Historie 1800-1870’ (1983, brukt som grunnfagspensum i historie). Motsetning skal først ha blitt tatt i bruk systematisk av Mykland i Trondheims historie (1955). sosial mobilitet inngår som et bitema i det samfunnet skal ha blitt åpnere med større mulighet for sosialt opprykk.

En vesentlig del av endringene synes å være at formelle stengsler for næringsvirksomhet og dermed sosial framgang ble fjernet. Dette skjedde blant annet gjennom nye håndverkslover i 1839 og 1866, og fra 1870 ble laugsvesenenet avskaffet også i Bergen. Fra nå av trengte man ikke å ha jobbet så og så lenge innenfor handel eller ha gjennomgått læretid og bestått mesterprøve for å få borgerskap. Så lenge man hadde de nødvendige ressursene var det tilstrekkelig. I tillegg blir det fremhevet at sosial status nå i større grad ble avhengig av økonomisk evne enn av byrd. Mer generelt blir det påpekt at byrd ble mindre viktig på grunn av de økte krav til spesialisering og fagkunnskap som et mer komplekst samfunn og byråkrati krevde.

Selv om disse faktorene alle virker overbevisende nok er det imidlertid vanskeligere å se henvisninger til undersøkelser av reelle endringer i graden av sosial mobilitet på individnivå mellom det ”gamle” og det ”nye” samfunn. Selv om mobilitetskanalene kanskje ikke var de samme, er det mulig at graden av reell åpenhet var sammenlignbar. Demografiske kriser og overdødelighet i byene kan for eksempel ha skapt minst like store muligheter for sosial fremgang i den førindustrielle byen som det man kan observere mot slutten av 1800-tallet.

Igjen kommer man imidlertid bort i problemene med å sammenligne ulike samfunnsstrukturer, noe som heller ikke er uproblematisk i denne undersøkelsen som dekker en 50-års periode. Endringer i sosial struktur må bli tatt hensyn til når man måler sosial mobilitet. Det viktigste i denne forbindelsen vil imidlertid ikke være å analysere slike strukturendringer, men heller mobilitetsnivå og –endringer for en generasjon bergensere.

Ved siden av ønsket om mer innsikt i viktige historiske spørsmål er det også et ønske om å utnytte kildemateriale som etterhvert er blitt tilgjengelig i digitalisert form. Folketellingene fra 1865, 1875, 1891 og 1900 var ved prosjektstart tilgjengelige for Bergen. Det samme gjaldt store deler av kirkebokmaterialet for 1800-tallet. Et delmål med undersøkelsen er dermed å utnytte den nye kildetilgjengeligheten gjennom blant annet Digitalarkivet til forskning. La oss derfor se nærmere på hvordan undersøkelsen er utformet og hvilke metoder og kilder som er brukt.