Kap. 4: Karriere- og generasjonsmobilitet

Det er nå blitt gjort rede for undersøkelsesopplegget og den geografiske og historiske bakgrunnen for kohortene. I det følgende skal hovedproblemstillingene besvares: Hvilke sjanser hadde generasjonen født rundt 1850 for sosial mobilitet? Hvor stor var den sosiale mobiliteten, og hva slags mønster finner man for generasjons- og karrieremobilitet? For å presentere resultatene vil først mennenes karrieremønster bli lagt fram ved hjelp av krysstabeller som sammenligner stillingene deres ved to påfølgende folketellinger. Med et visst innblikk i funnene vil så frafallsproblemene bli gransket for å finne eventuelle systematiske mangler. Deretter skal generasjonsmobiliteten bli undersøkt for å se hvilket nivå denne lå på og hvor avhengig den er av måletidspunkt i livsløpet.

Det innsamlede datamaterialet kan virke ganske uoversiktelig. Hensikten med denne bolken er å på den ene siden få fram funnene fra hovedkohorten på et relativt enkelt nivå, og på den annen side å finne hovedmønstrene i karriereutviklingen gjennom mennenes yrkesaktive liv.

Forløpig skal kun menn bli tatt med, fordi formålet skal være å se utelukkende på yrkesmobilitet. Det vil også si at det kun er den mobiliteten som kan avleses direkte fra personenes egne yrker som skal analyseres. Folketellingen i 1865 utgjør begynnelsen av dataserien. Det er klart at med en alder som burde være mellom 12 og 16 kan man ikke forvente en veldig stor andel med egne yrker. I 1875 derimot har et stort antall av mennene etablert seg. Nesten alle utfører et selvstendig yrke, og en ganske stor andel har også giftet seg og stiftet eget bo. (En tredjedel av de gjenfunnede er gift og oppført som husstandsoverhode (’husfader’) i 1875.) Utfra de stillingene som likevel er oppgitt kan en se følgende fordeling på hovedkategoriene i 1875:

Denne tabellen sier kanskje ikke så veldig mye om karrieremobilitet generelt, da de fleste ved startpunktet i 1865 stadig bor hjemme hos foreldrene og er for unge til å utøve et selvstendig yrke. I løpet av de ti årene frem til 1875 har så godt som alle skaffet seg nettopp det, og svært mange er også flyttet ut av foreldrehjemmet. Et interessant trekk er at de som allerede i 1865 er ført med et eget yrke (dvs alle som ikke er i gruppe 9) generelt gjør det meget bra. Disse var nok blant de eldste i kohorten, det vil si 15-16 år, men ser klart ut til å få et visst forsprang også på sine jevnaldrende. Bare et fåtall blir sittende i samme kategori som i 1865, og ingen havner lavere i hierarkiet i 1875. De ser også ut til å unngå å bli sittende som håndverkssvenner, noe som ellers er den vanligste enkeltkategorien. Dessverre mangler detaljer for hva alle de hjemmeboende barna drev med. Bare seks av de gjenfunnede guttene er oppført som skoleelever, noe som må være for lavt. Det blir derfor vanskelig å bruke folketellingsdata fra 1865 for å si noe om betydningen av skolegang for videre karriere.

I løpet av de neste 15 årene etter 1875 finner de fleste ekteskap og barnefødsler sted for denne kohorten. I motsetning til den første perioden vil dermed nå forsørgerbyrden for mange bli stor. Tabell 4.1.2 viser karriereutviklingen mellom 1875 og 1891:

Ut fra gruppe 2 er det liten mobilitet. Den ene personen som rykker ned gikk fra å ha betegnelsen ”seilmagermester” til å bli ”seilmagersvend”. Nye medlemmer blir først og fremst rekruttert fra den lavere middelklassen, men også med noen fra arbeidergruppene. Nesten halvparten av gruppe 3 personene har rykket opp i 1891, noe som tyder på at det er i disse yrkesgruppene man vil finne mest karrieremobilitet. Det ene fallet ned i arbeiderklassen her er Styrmand Mons Olai Olsen som er menig matros i 1891.

Det er forøvrig over dobbelt så mange positive endringer som negative. Dette gjelder både for endring innen klassene og over klassegrensene. Én av seks arbeidere gikk for eksempel opp i middelklassen i løpet av disse 15 årene. Dette er ikke et veldig høyt tall, og det kan vel tyde på at mye av karriereløpet var gått innen midten av tjueårene. La oss se på neste periode, 1891-1900:

Utfra tabellen ser en at det fortsatt er et tilsig inn i gruppe 2, prosentvis klart størst fra den lavere middelklassen (de ’ikke-manuelle’ vanlige ansatte). Overføringen mellom arbeider og middelklassen har imidlertid stagnert, slik at det nå helst fremstår som enkelttilfeller og utskiftning. Det vi ser her er altså at det blir færre positive sprang, særlig mellom arbeiderklassen og de øvre lagene, og flere negative sprang etterhvert som alderen blir høyere. Imidlertid er det fortsatt generelt mer oppgang enn nedgang. Strukturendringer skal bli diskutert nærmere i neste kapittel, men en kan her peke på at størrelsen på sosialgruppene er jevnstor fra 1891 til 1900. Det er kun en svak tendens til opphopning i ytterkantene, det vil si vekk fra gruppe 3 og 5, og til gruppe 2 og 6. Dette vil også si at mesteparten av de flyttene en kan se har et sirkulært preg.

Lenger enn til år 1900 har ikke denne undersøkelsen gått. Med en alder på knappe 50 år burde de fleste fortsatt være arbeidsføre, og yrkesbetegnelsene gir heller ikke indikasjoner på noe annet. Hadde en utvidet undersøkelsen til neste folketelling, i 1912, ville en trolig ha sett en langt klarere tendens til polarisering. Et viktig holdepunkt for denne antagelsen er en tverrsnittsundersøkelse hvor yrkestilhørighet for alle født mellom 1846 og 1850 og boende i Bergen ved folketellingene fram til 1912 blir analysert.[24] Utfra materialet der kan en se at det er en stor økning i andelen fattige og uten oppgitt yrke, og en reduksjon særlig av andelen faglærte blant de yrkesaktive. En slik analyse kan imidlertid kun si noe om nettoendringene, siden den er foretatt uten noen lenking av persondata.

I denne forbindelsen vil det være viktig å se i hvor stor grad mobilitet som blir registert er engangstilfeller eller om bevegelsene like gjerne blir reversert ved neste folketelling. Vi skal dermed se på situasjonen for alle mennene som er blitt funnet med oppført yrke i de tre folketellingene fra 1875 til 1900:

Som en kan se er det 44% av dette utvalget som ikke har noen statusendring fra 1875 til 1900. 48% opplever én endring. Av de resterende 4 mennene er det to som har stigende mobilitet i begge tellingene og altså to andre hvor bevegelsene oppveier hverandre. Dette er ikke mange, og gjør at man med noe forbehold bør kunne bruke tversnittsdata fra folketellinger med godt utbytte. En annen og viktigere ting i denne sammenhengen er at det styrker tilliten til yrkesangivelsene fra folketellingene, i det minste i den forstand at disse ikke kan ha blitt gitt på måfå. Selvsagt sier det ingenting om personene faktisk utøvde det oppgitte yrket, men det tyder på at yrkene ihvertfall ble konsistent oppgitt. Nå må det vel påpekes at dette kun omfatter dem som faktisk er blitt lenket, og at det man kan kalle solide samfunsborgere trolig er overrepresentert blant dem. For mer marginale grupper kan resultatene altså være anderledes.

Dette tyder også på at de fleste karrieresprang var enkelthendelser. Altså at det var mer snakk om nettopp ’sprang’ av ulike lengder heller enn en vedvarende klatring opp samfunnsstigen. Nå er det mulig at dette inntrykket kun skyldes målemetoden her med relativt få kategorier basert på yrkestitler. Det er også mulig at resultatet ville vært et annet om en hadde brukt kilder med tilgang til hyppigere yrkesopplysninger. (For eksempel gjennom dåpslistene eller ved å se på påfølgende år i lignngsprotokoller.) Denne engangsmobiliteten ser imidlertid ut til å være et generelt funn i mye av forskningen som er blitt gjort. Undersøkelser i Sverige ved hjelp av de såkalte ’husförhörslängder’ gir for eksempel det samme inntrykk av at når en bevegelse først finner sted, så er den relativt permanent. Dette er blant annet vist for Norrköping for tre påfølgende 5-årsperioder fra 1868 og fremover.[25]

Utfra tabell 4.1.4 kan en også se at mens den positive mobiliteten var klart størst i den første perioden, er det like mange positive som negative sprang mellom 1891 og 1900 for denne gruppen. Siden denne siste perioden også er langt korterer enn den første, tyder det på en økning i de årlige sjansene for negativ mobilitet. Ellers ser en også at med unntak for de to personene som klatrer i begge perioder, er det like mange negative som positive endringer, noe som virker overraskende.

Vi har altså sett at det ser ut til å være gode sjanser for opprykk gjennom karrieren. Særlig i løpet av perioden 1875-91 er det en overvekt av positive endringer. Én sosialgruppe skiller seg ut med høy grad av opprykk. Det er gruppe 3 av lavere ikke-manuelle stillinger (mest funksjonærer, geseller og styrmenn). Etter 1875 er imidlertid innsiget til denne gruppen ikke særlig stort, slik at det nok kunne være avgjørende å komme inn i disse yrkene tidlig i livsløpet for å kunne regne med videre avansement senere. Slik sett blir mobiliteten til de yrkesaktive allerede i 1865 enda viktigere, siden disse hyppigst kom inn i denne yrkesgruppen til 1875. At sosialgruppe 2 vokser med tiden er som forventet, men mer påfallende er det at kanskje at også andelen ufaglærte blir større med tiden på bekostning av de faglærte.

Et forbehold ved karrieremønstrene som er blitt gjennomgått hittil er at de kun representerer de lenkede individene. Det virker ikke usannsynlig at det kan finnes systematiske skjevheter ved lenkingen som gjør at resultatene ikke kan generaliseres til hele kohorten. Tiden er derfor kommet til å se på karakteristika til dem som ikke er blitt funnet igjen og omfanget av dette frafallet.

Dette er en longitudinell undersøkelse, der en er avhengig av å lenke persondata mellom ulike kilder med relativt store tidssprang mellom hver. Et visst frafall er uunngåelig og kan skyldes en rekke grunner. En del kan forklares gjennom dødsfall eller flytting, og mange av disse kan man konstatere hva som er skjedd med. En restandel blir imidlertid igjen som det ikke er så godt å si hvor er blitt av, og det er nok for optimistisk å tro at ingen av disse befinner seg i byen. Manglende lenker kan skyldes unøyaktigheter i kildene, i kildeavskriftene eller i metodene brukt for å lete dem opp.

Naturlig frafall gjennom dødsfall blir i stor grad fanget opp ved at begravelseslistene i kirkebøkene for Bergen er blitt undersøkt og ved at ektefeller er blitt funnet oppført som enker. Flytting ut av byen kan ikke kontrolleres på en lignende systematisk måte, med unntak for emigrantene som dro ut over Bergen Havn. Det er likevel en del personer vi med sikkerhet kan si har flyttet ut av byen, i og med at de er oppført i emigrantlister, er blitt gjenfunnet andre steder i landet i folketellingen for 1900 eller har fått barn som blir gjenfunnet og som har fødested utenfor Bergen på tidligere folketellingstidspunkter. Problemer knyttet til geografisk mobilitet vil bli diskutert mer inngående mot slutten (kap. 6.4), men en må kunne anta at det å avgrense seg til kun å undersøke en statisk befolkning vil påvirke anslag for sosial mobilitet. Følgende tabell gir en oversikt over situasjonen ved de ulike folketellingene for hovedkohorten:

Kanskje noe overraskende ligger andelen av ”ikke sikkert gjenfunnede” svært stabilt på en tredjedel av populasjonen i hele perioden 1875 til 1900. Dette er imidlertid noe misvisende, da en del av disse blir funnet igjen senere. Dødsfall og dokumentert flytting gjør imidlertid at andelen av populasjonen som er gjenfunnet i Bergen synker fra vel 60% i 1875 til 36% i 1900. Andelen av tapet som ikke er forklart i forhold til forrige telling er størst i begynnelsen av livsløpet. Gjenfinningsprosenten kan kanskje synes lav, men i forhold til andre undersøkelser som har vært gjennomført virker ikke dette unaturlig lavt. I forhold til svenske undersøkelser, der en ser kun 20-30 % fastboende for en gruppe fulgt i alderen ca. 20 til 35 år, virker andelen mer rimelig. I alle disse undersøkelsen lå imidlertid det ikke-forklarte tapet på rundt 5%. Dette skyldes det gode kildematerialet i husförhörslängdene.[29] Thernstrom observerer i New England at 50% av arbeiderbefolkingen kunne være skiftet ut over en tiårsperiode i forrige århundre, men der er lenkingstapene på grunn av kildematerialet langt mindre overbevisende forklart.[30]

Det virker sannsynlig at flytting står for det meste av frafallet, særlig siden utflytting i ung alder, det vil si før tellingen i 1875, vanskelig har latt seg spore i senere tellinger. At kun tre personer har slått seg ned utenfor byen etter 10 år fra ungdomsårene må være en undervurdering. En del andre er riktignok oppført sammen med foreldrene i folketellingen, men som midlertidig fraværende. Der disse heller ikke senere blir funnet i Bergen virker det svært sannsynlig at de er flyttet ut. En må forøvrig huske at tabell 4.2.1 kun gir nettotall for bevegelse mellom kategoriene. For eksempel er det 101 personer som er sikkert funnet gjennom alle tre tellingene og 74 personer som ikke er funnet i noen av dem. At særlig en del av dette frafallet skyldes mer tekniske problemer med å sikkert identifisere personer i eldre kilder med upresise navnekonvensjoner er trolig, men omfanget av dette problemet er svært vanskelig å anslå. Det virker imidlertid lite sannsynlig at dette utgjør mye mer enn anslagsvis 10% av totalen, og altså maksimalt omtrent halvparten av dem som ikke lar seg gjenfinne i det hele tatt. Selv om det trolig vil være en sosial slagside mot de mindre framgangsrike blant de tapte vil ikke dette være ødeleggende for undersøkelsen som helhet.

Det vil være interessant å se hvordan frafallet fordeler seg i forhold sosial bakgrunn. I forhold til sosial skjevhet burde det mest utslagsgivende være om frafallet i stor grad var avhengig av foreldres status. En skulle forvente at ringere kår gir mindre gjenfinning. Den følgende tabellen viser sosial status til foreldre i forhold til gjenfinningsstatus i 1875:

De to største gruppene står her også for de viktigste avvikene fra gjennomsnittstapet. Sosialgruppe 2 har klart lavest frafall, mens de ufaglærte arbeiderne har et tilsvarende mye høyere frafall. Så langt er alt som forventet. Den lille overklassegruppen i 1 har et stort frafall trolig fordi det gjelder embedsmenn med et kort opphold i byen med flere barn i kohorten. Når disse flytter videre med barna bir det vanskelig å følge dem. At embedsmenn og særlig militære generelt var en gruppe med til dels pålagt geografisk mobilitet skulle være klart. Opplysningene i ligningsprotokollene i 1865 gir også et klart skille:

Som vi ser er det ikke noe vesentlig skille mellom dem bare med vanlig skattepliktig inntekt og dem som ikke blir funnet i ligningsprotokollen i det hele tatt. Barn av foreldre med formue blir imidlertid så godt som alltid lenket. Én forklaring er at det først og fremst er her en finner de lett identifiserbare bergenske borgernavnene, noe som skulle tyde på at det var lenkingen og ikke flytting som forårsaker frafall. Samtidig kan det like gjerne være at dette i stor grad skyldes at menn av bedre stand hadde høyere giftermålsalder og dermed i større grad forble sammen med foreldrene også i 1875, eventuelt som ’midlertidig fraværende’ i foreldrenes husstand med opphold for studier andre steder, eller lignende. Det er interessant at de blir funnet i så stor grad, men kanskje like viktig er det å slå fast at forskjellen mellom de med en viss inntekt og dem som faller under fritaksgrensen for inntektsskatt ikke er nevneverdig stor.

To tester for hvorvidt det var flytting eller lenking som gir mest uforklart tap foreslås her. Vi vil først se på frafall ved lenking frem til 1900 i forhold til på den ene side frafall i forhold formue i 1865, og på deretter frafall i forhold til hvilket etternavn man har.

Som vi ser er det helt motsatt utvikling fra 1865 til 75 som fra 1875 til 1900 når det gjelder disse to yttergruppene. Siden det er stor grunn til å feste lit til at de tapte blant de velstående barna faktisk har forlatt byen, og halvparten tydeligvis forsvinner mellom 1875 og 1900 gjør tolkningen om at flytting kommer senere i livsløpet for dem svært troverdig. For den fattigere gruppen ser vi at det uforklarte tapet faktisk blir mindre mellom 1875 og 1900. Det skyldes trolig at flere blir funnet igjen etterhvert som de etablerer seg med egne familier, mens de er vanskelige å identifisere som tjenere, enslige logerende eller lignende. Dette lenkingstapet på grunn av livsfase må være en faktor. Den andre viktige faktoren må være utflytting som ikke er blitt registrert. Dersom ungdommen fra lavere lag flytter ut før 1875 i like stor grad som de formuende etterpå, ville så godt som hele tapet ha vært forklart, og trolig er det en stor andel av dem som gjør nettopp det.

Identifikasjon ved lenking er i stor grad avhengig av navn. Vanlige navn vil være mer krevdende å finne enn sjeldne navn. For å se om disse vanskene også fører til forskjeller i gjenfinningsgraden fram til 1900 er det i tabell 4.2.4 tatt ut av hovedkohorten alle dem uten etternavn som slutter på ”-sen”, og alle dem med de seks vanligste navnene i utvalget. (Her utvalgt som alle med etternavn som begynner med Ols-, Johan-, Anders-, Lars-, Nils- eller Peders-.)

Vi ser at mønsteret er ganske forskjellig for de øverste klassene. Her er det trolig inntekts- og formueseffektene nevnt ovenfor som spiller inn. Ser en på sosialgruppene 5 og 6 derimot er forholdet mellom tapt og funnet så godt som identisk. Dette tyder på at tap på grunn av lenkingsproblemer med navn ikke er en viktig faktor for søk innenfor byens grenser.

Sammenhengene for enkelte andre faktorer finnes i appendiks 2-7. Av særlig interesse for er at nesten to tredjedeler av dem som bor hos sin arbeidsgiver, det vil si drenger og tjenestepiker, ikke lar seg spore i neste telling. Fødested utenfor Bergen men innenfor Bergenhus-amtene trekker også ned sjansene for å bli gjenfunnet. Disse to faktorene virker nok i stor grad sammen, og gjør det fristende å konkludere med at de ofte kun var flyktige medlemmer av bysamfunnet som utøvere av livsfaseyrker i ungdommen. Fordi disse også er dem med minst informasjon å bygge lenking på er det imidlertid vanskelig å være bastant på dette punktet.

For perioden 1875 til 1891 gjelder mye av det samme: Av 25 gifte menn i 1875, er det kun én som sporløst blir mistet av syne til 1891, mot 30% for de ugifte. Men det er igjen de ugifte som er lettest å finne igjen og trolig mest tilbøyelige til å flytte på seg. Ved kun å se på de ugifte for sosialgruppefordeling, ser en at det på ett unntak nær ikke er noe åpenbart klasseavhengig frafall. Dette unntaket er sjømennene, der 6 av 10 vanlige sjømenn ikke blir funnet igjen, mot 2 av 9 for styrmenn og skipsførere. Trekker man inn inntekt i tillegg vil en likevel se at 20% av dem med inntekt faller fra, mot ca 40% av dem uten. Det er ikke utenkelig at mange av disse sjømennene ble igjen i andre havner, eller i verste fall på havet.

Av de 66 mennene lenket til 1891 er det bare 5 som blir tapt uten spor til 1900. Av disse er det 3 ugifte, en tredjedel av de 9 som fortsatt var det. Begge de gifte er forøvrig i klasse 2. Det virker lite sannsynlig at disse ikke skulle ha latt seg finne igjen dersom de fortsatt var i Bergen, emn det er ca 4000 poster for denne folketellingen som enda ikke finnes i Digitalarkivet.

Konklusjonen på denne korte gjennomgangen av enkelte tabeller og tall over frafall og ulike faktorer, blir at sosial bakgrunn spiller en rolle i hvem som faller fra, men mest på begynnelse av livsløpet da frafallet også er størst. Frafallet er tydeligvis hele veien sterkt avhengig av om man har familie eller ikke; før 1875 ved at lærlinger og tjenere forsvinner, og etter 1875 ved at ugifte blir mistet uforholdsmessig ofte. Problemet er at det ikke er godt å si om dette mest skyldes manglende supplerende husstandsinformasjon til hjelp i lenkingen, eller om det skyldes at ugifte flytter mye oftere. At den siste faktoren spilte en rolle virker sannsynlig, og flytting i seg selv skal diskuteres noe nærmere mot slutten.

Dersom en overvekt av folk fra lavere lag går tapt av lenkingstekniske grunner, hvordan ville det virke inn på resultatene? På den ene siden kunne en tro at det ga overdrevne tall for positiv mobilitet, fordi de tapte trolig ville hatt lavere mobilitet enn dem som gjør det bra og blir mer synlig i kildene. På den annen side er det kanskje blant disse man også ville finne flest kandidater til å falle helt ut av arbeidsmarkedet, noe som i liten grad reflekteres i mobilitetsundersøkelser på grunn av manglende yrkesinformasjon.

I tillegg til avgrensingen av kohorten som lenkingsprosessen altså har gitt, særlig ved de første tellingsårene, har først kun mennenes resultater blitt undersøkt. Årsaken er at sosial status her primært skal måles ved hjelp av yrkestittel. Kvinner framstår i liten grad med egne yrker i kildematerialet, og må i så fall bli gitt status fra mannen i den grad de er gift. Mer problematisk blir det for ugifte kvinner, da man må velge mellom en eventuell egen (bi-)inntektskilde eller eventuelt et annet husstandsoverhodes yrke for å bestemme kategoritilhørighet. For å unngå slike problemer er det mennenes karriereutvikling det hittil har dreid seg om, og nå skal deres status i forhold til fedrene undersøkes.

Hvordan skal man så måle generasjonsmobilitet? Ideelt sett ville man måle sosial status til foreldre og barn på et sammenlignbart tidspunkt i livsløpet, mest naturlig kanskje ved samme alder. Kildene til slike opplysninger er imidlertid ikke særlig egnet til akkurat det.

Den kanskje vanligste metoden har vært å utnytte vigselsregistre. Der er gjerne stilling til både brudgom og foreldrene oppført. Man får dermed tilgang til opplysninger om to generasjoner uten å måte lenke flere kilder. På denne måten sparer en mye tid og innsats samtidig som en unngår alle problemene knyttet til frafall og skjeve utvalg over tid. Framgangsmåten har likevel sine mangler. For det første vil de to generasjonene alltid være målt på et helt ulikt stadium i livet. De viede gjerne ved etableringen av et nytt hushold og foreldrene i en varierende grad av modenhet eller alderdom. Selv om en kan bruke uttrykket en dermed får for sosial mobilitet til å analysere endringer over tid, må resultatet bli systematisk påvirket av aldersforskjellen.

For det annet er det ikke sikkert at tidspunktet for ekteskapsinngåelse er ideelt for måling av sosial status. Handlingen forutsatte nok ofte at man hadde fått et eget levebrød, og slik sett er det plausibelt at det ofte var en nylig endring involvert også i yrkesstatus. Om man fikk oppført det tidligere eller det kommende yrket kunne kanskje være nokså tilfeldig. Hvor alvorlig dette problemet måtte være er uklart. Vi skal sammenligne foreldre og barn på to ulike tidspunkt. Dermed unngås det første problemet til en viss grad, men til gjengjeld kommer problemet med frafall ved lenking, som nok kan innføre andre representativitetsproblemer.

For det tredje kan man ved å benytte vigselsprotokoller uansett kun måle dem som faktisk gifter seg, og slik sett kan fremstå som 'vellykkede' i forhold til aldri gifte. I samfunn der giftermål slett ikke var noe alle oppnådde synes dette å være vesentlig. Et stykke bakover på 1800-tallet kunne det være under halvparten av et fødselskull som var så heldig å leve opp, gifte seg og få barn.[31] Så lenge man vil drive med undersøkelser av generasjonsmobilitet direkte er imidlertid dette problemet umulig å unngå da den ene generasjonen nødvendigvis må ha forplantet seg. På den annen side har vi sett at lenking uansett defavoriserer enslige, slik at den kanskje kan være like greit å eliminere denne kilden til usikkerhet.

For det fjerde er det en del problemer knyttet til utvalget av foreldre som ville bli oppgitt i kirkebøkene, nemlig kun dem som fortsatt var i live ved tidspunktet for vielsen, og ofte i tillegg kun dem som fortsatt var yrkesaktive. Denne effekten vil kunne gi et overdrevent inntrykk av positiv mobilitet, da det ser ut til at fedre fortsatt i live ved tidspunktet for ekteskapsinngåelse i stor og positiv grad stimulerer sønnens mobilitetssjanser.[32]

Prinsipielt sett synes det å være å foretrekke å sammenligne generasjonene på noenlunde samme alderstrinn eller livsfase, slik det skal bli gjort her. Til gjengjeld må en da ta hensyn til effektene av migrasjon og annet frafall. Hvilke tidspunkter skal en så velge? Det mest naturlige blir å sammenligne foreldrene i 1865, siden vi da ikke trenger å gjøre noe lenkingsarbeide, med hovedkohorten ved telling der de er i en passende alder. Alderen til foreldregenerasjonen er imidlertid i seg selv ganske variabel. Medianalderen for mannlige hustandsoverhoder i foreldrekohorten ligger på rundt 47 år, med noe som ligner en normalfordeling rundt dette punktet. Gjennomsnittsalderen for hovedkohorten vil være 47 i 1898, det faller derfor nærmest å bruke 1900-tellingen. Alternativet 1891 ville gi en for lav alder til en god sammenligning mellom kohorten, selv om en da ville hatt noe mindre frafall i utvalget.

Sammenligningen som skal gjøres er mellom yrkesstatus for alle menn som er husstandsoverhoder i 1865 og som enten er far, stefar eller pleiefar i forhold til en mann fra hovedkohorten gjenfunnet i Bergen i 1900, og yrkessituasjonen til disse hovedkohortmedlemmene ved denne tellingen. Siden alle fedrene som passer til definisjonen faller innenfor aldersgruppen 37 til 57, på to nær, trengs ingen begrensning på alder for foreldrekohorten, og vi sitter igjen med 52 par av foreldre og barn. Se Tabell 4.3.1 for å få en oversikt over generasjonsmobiliteten innen vår kohort:

Denne mobilitetstabellen viser antall tilfeller med de gitte kombinasjonene av sosialgruppe for fedre og sønner. Dersom barna kun havnet i samme sosialgruppe som fedrene ville alle tilfellene ligge på diagonalen fra øverste venstre hjørne. Observasjoner til venstre for denne linjen viser fremgang, og motsatt tilbakegang på høyre side av diagonalen. Antall personer involvert i denne oversikten er ikke veldig stort, og en må selvsagt være meget forsiktig med å trekke konklusjoner om sosial mobilitet i bredere lag av befolkningen. Den viser imidlertid situasjonen for dem vi faktisk har informasjon om i undersøkelsesområdet, og burde være velegnet som et utgangspunkt for diskusjon i denne undersøkelsen.

Ser vi bort fra de 2 uten oppgitte yrker (dvs gruppe 9), kan vi regne ut tall for graden av endring: 36 % av de resterende 50 tilfellene ligger uten endring i forhold til faren, 40% har en høyere sosial tilhørighet enn faren og 24% har en lavere stilling. Andelen av stabile er noenlunde jevnt fordelt på de forskjellige gruppene, mens opp- og nedgang naturlig nok er størst i henholdsvis nedre og øvre sosiale lag, siden disse ikke har noen andre steder å gå. Det eneste som ser ut til å gi en viktig strukturendring for denne gruppen er at det er flere som går fra gruppe 6 til 5 enn omvendt, og at de faglærte (gruppe 5) dermed fremstår som den største gruppen i 1900. Hvorvidt dette var et utslag av strukturendringer i økonomien som helhet, og at det derfor var relativt flere faglærte stillinger å velge i 1900 er tvilsomt med tanke på utviklingen innenfor håndverksnæring og industri. Den mest nærliggende forklaringen må derfor være at vår gruppe, med ihvertfall ungdomstiden sin i Bergen, sto sterkere på arbeidsmarkedet i 1900 enn den store massen av innflyttere som var kommet inn siden 1865, og dermed i noe større grad unngikk de laveste yrkene. Spørsmålet om strukturendringer innad i gruppen er imidlertid viktig og skal diskuteres nærmere i neste kapittel.

De fleste sprangene er relativt korte. Skal en dele gruppen i to, med en arbeiderklasse bestående av faglærte og ufaglærte arbeidere og en middelklasse med selvstendige, ledende arbeidere og funksjonærer blir størrelsen overraskende lik i de to årene. Gruppe 5 og 6 utgjør 29 personer i 1900 og 28 i 1865. 22% totalt av utskiftning mellom klassene vitner ikke om veldig store barrierer mot mobilitet. Samtidig viser det også at inntrykket om overveiende positiv mobilitet forsvinner, i og med at 6 av 28 med arbeiderfedre rykker opp fra arbeiderklassen, mens 5 av 22 av dem med middelklasseforeldre rykker ned. Dette tyder heller på at utsiktene til fremgang ikke var større enn mulighetene for tilbakegang, noe som kan virke ganske overraskende med tanke på den økonomiske utviklingen i de mellomliggende årene og med tanke på at vår gruppe med rot i byen i henhold til vanlige forestillinger burde være godt plassert for å utnytte mulighetene.

Ved å se litt nærmere på fordelingen på snevrere yrkesgrupper kan en få et bedre innblikk i hvem som er mobile. Se tabell 4.3.2, der funnene er brutt ned på et lavere nivå:

Ikke alle yrkesgruppene er representert i begge tellingene, så avlesning av yrkesarv langs en nøyaktig diagonal kan ikke gjøres her. Her er det én av fire som har samme yrkesgruppe som faren, altså over halvparten av dem som ikke har endret sosialgruppe. Det som er interessant her, er å se hvem hvilke farsyrker som ga de mest mobile sønnene. Den sektoren som helt klart peker seg ut her er håndverksnæringen, det vi si selvstendige håndverkere/mestere (2m) og håndverkssvenner (5s). Alle ”middelklassebarna” som rykker ned i arbeiderklassen kommer fra mestergruppen, og de blir stort sett selv svenner. Over halvparten av barna av svenner i 1865 ender opp som løsarbeidere i 1900. At ett barn av en svenn selv ender opp som selvstendig og at én sønn av en mester blir direktør i Bergens Assuranceforening veier ikke opp for inntrykket av at dette var en meget usikker bransje. I henhold til det en vet om næringsutviklingen i perioden er det ikke overraskende at en finner mye volatilitet for håndverkerne, men at omfanget og retningen skulle være så enstydig er likevel påfallende. Det er også å forvente at utslaget varierte fra bransje til bransje, noe utvalgsstørrelsen her ikke tillater nærmere undersøkelser om. Påfallende er det dog at alle de tre som forblir mestre er sønner av forskjellige slaktere i Skuteviken. (Den fjerde slagtersønnen i utvalget ender for øvrig som sporvognsfører.) Bødkere som Skuteviksområdet ellers skulle være kjent for var nok ikke håndverkergruppen med de lyseste fremtidsutsiktene.[33] Når det er sagt skal en være forsiktig med å overdrive forskjellen i økonomisk evne mellom for eksempel en skomakermester som jobbet for seg selv og en ansatt svenn. I henhold til ligningsprotokollene er inntektsforskjellen ofte minimal, slik at den opplevde sosiale endringen ved et fall fra gruppe 2 til 5 ikke nødvendigvis var så veldig stort. En blir sittende igjen med den anseelse og frihet det eventuelt måtte ha gitt å være selvstendig i forhold til det å ha et lønnsarbeiderforhold. At antall mestre her er halvert fra 1865 til 1900 kan også være et utslag av strukturendringer i økonomien, men det viser at sønner av håndverksmestre hadde problemer med å holde seg innenfor samme sosialgruppe gjennom andre karrierer.

Et siste påfallende moment er den nedre middelklassens opprykkssjanser. Av de fem sønnene av gruppe 3 fedre befinner fire seg i gruppe 2 i 1900, og ingen av dem som håndverkere. Både gruppe 3 og 2m må vel sies å høre til ”småborgerskapet” innen den europeiske forskningstradisjonen, men de oppfører seg helt forskjellig når det gjelder generasjonsmobiliteten. Det er fristende å hevde at dette viser en sterkt mobil gruppe og at årsakene kan være at disse lettere kunne dra nytte av utdanningsmulighetene eller hadde en mentalitet mer rettet mot sosial framgang enn dem som vokste opp innen håndverkersfæren. Uten mer kvalitative kilder blir det vanskelig å trekke konklusjoner av denne typen her.

Tap gjennom lenking har allerede blitt diskutert. Forholdet til generasjonsmobilitet og andre typer frafall skal kort bli tatt opp igjen. Den følgende tabellen viser sosial status for fedrene i forhold til gjenfinningsstatus til hovedkohorten i 1900:

Den fargede raden er den som er blitt omtalt hittil. For de fire store gruppene er det ganske like andeler av sønnene som er gjenfunnet i Bergen, mellom 35 og 45%. Dette burde tyde på at frafallet ikke er påvirket av sosial tilhørighet i avgjørende grad og at resultatene hva sosial mobilitet angår dermed burde være til å stole på. Overdødeligheten i arbeiderklassen er også interessant å legge merke til, men det skal ikke spekuleres i hvor representative disse funnene er.

Vi har imidlertid allerede sett at forholdet til husstandsoverhodet ga utslag ved lenkingen. La oss derfor se på fordelingen mellom de ulike typene husstander hovedkohortens medlemmer inngikk i, i forhold til gjenfinningsstatus i 1900:

Det fargede feltet er det eneste som har vært med i generasjonsmobilitetsundersøkelsen hittil. Dette er den tallmessig tyngste enkeltcellen i denne tabellen. En ser at barn i familier uten et mannlig overhode til stede i 1865 blir funnet noe sjeldnere og dør overraskende ofte. Det er fristende å la dette være et tegn på den vanskelige stillingen for ”enker og faderløse” i et bysamfunn uten omfattende sosiale sikkerhetsnett, og slikt sett være en påminnelse om innflytelsen av dødsfall i familien på de sosiale mulighetene til de gjenlevende. Det er også interessant at det ikke ble sett noen effekt i form av frafall for denne gruppen i perioden 1865-75. Det klareste utslaget ser en for dem som har forlatt foreldrehjemmet i 1865. Her er halvparten tapt, og altså kun tre personer funnet igjen i Bergen i 1900. Gruppen utgjøres overveiende av læredrenger i håndverksfag. Som nevnt er det to grunner som fører til den lave gjenfinningsprosenten. For det første at informasjonen om dem er mangelfull, og for det andre at en uforholdsmessig stor andel av dem er født i landdistriktene rundt byen og trolig flytter ut av byen igjen før de kan bli oppsporet i 1875 folketellingen. Fra disse to gruppene er det vanskelig å måle generasjonsmobilitet, men at livsløpene for slike grupper var preget av større ustabilitet og uforutsigbarhet virker meget sannsynlig. Om dette nødvendigvis ville påvirke graden av sosial mobilitet i den ene eller den andre retningen er imidlertid langt mindre sikkert.

Tre momenter er blitt trukket fram her angående generasjonsmobilitet: Det er en økning av antall faglærte på bekostning av ufaglærte, mobiliteten innen håndverksfagene er stor og overveiende negativ, og det er allmenn fremgang for den lavere middelklassen (her representert ved geseller og funksjonærer). Det vil være interessant å se hvor robuste disse funnene er med henhold til det valgte sammenligningstidspunktet. Her følger derfor en oversikt over fedrenes oppgitte yrke ved deres vigsel og sønnenes oppgitte yrke ved deres eventuelle vigsel. Vi får dermed en sammenligning ved samme punkt i livsfasen og med noenlunde samme avstand i tid, men nå for de fleste forskjøvet til ca 1875-1880 og ca 1845-50. For fedrene er det her kun tatt med ekteskap inngått før 1855 (det siste dersom flere funnet), mens det for hovedkohorten er tatt med første ekteskap inngått.

Antallet lenkede individer er noe mindre enn ovenfor, men vi ser at 19 av 43 går opp 17 av 43 går i fars fotspor og 7 av 43 går ned. (Vi ser fortsatt bort fra den ene kategori 9 personen uten informasjon om lønnsarbeid). En svært stor andel av opprykket skjer imidlertid igjen ved overgang fra ufaglært til faglært status. Det er færre av hovedkohortens medlemmer som har ufaglært stilling ved ekteskapsinngåelse enn i 1900. Når det gjelder kryssing av grensen mellom arbeider- og middelklasse er det 3 av 15 som går ned og 6 av 28 som går opp. For positiv sosial mobilitet er dette identisk med tallene fra tabell 4.3.1 og for nedgang svært likt. Dette skulle tyde på at måling tidligere i livsløpet ikke har særlig innvirkning på utslaget av denne typen mobilitet, men det er færre som faller i øvre lag. La oss se om sektorendringene har vært noenlunde de samme:

Svaret er at det ikke ser ut til å ha vært tilfelle. Det er vanskelig å finne noen tegn til håndverkerne er spesielt utsatt for nedgang. Samtidig må det påpekes at antall håndverksmestere er mye lavere, trolig siden det typisk var noe man ikke ble før et stykke ut i livet. Heller ikke når det gjelder den lille gruppe 3 finner vi det samme mønsteret. Det er like mange der i foreldrekohorten, men nå er det flere sønner som går ned i arbeiderklassen enn som rykker opp.

Forskjellene kan skyldes at samfunnsendringene mellom 1845 og 1875 hadde vært mindre enn mellom 1865 og 1900. En forsterkende faktor kan være at endringer lettere vil gi negative utslag senere i livsløpet, på grunn av mindre evne til omstilling med stigende alder. Omfanget av endringene kan også ha vært like store, men at foreldregenerasjonen i større grad kunne dra nytte av dem, mens hovedkohorten heller kom i konflikt med nye krefter i arbeidslivet. Mer spesifikt skulle en i så fall regne med at foreldrene dro nytte av liberaliseringen innen håndverksfagene, mens sønnene merket effekten av industrialiseringen i form av økt press og konkurranse mot de tradisjonelle håndverksnæringene. Dette vil gi seg utslag i mer positiv karrieremobilitet innen håndverksfagene for fedrene og mindre for barna. Utvalget er imidlertid så avgrenset at små skjevheter vil kunne gi store utslag.

Tidspunktet for måling av generasjonsmobilitet kan også påvirke resultatet dersom livsfasene utvikler seg forskjellig fra en generasjon til den neste. Det har tidligere blitt påpekt at de fleste karrierebevegelsene var engangsforeteelser. Hvis ’platået’ i karrieremobilitet oppnås senere for en av generasjonene vil det framstå som lavere mobilitet, selv om toppunktet for begge generasjonene kanskje ville vist lik mobilitet. Bjørndal påviser et slikt ulikt aldersavhengig mønster for bostedsmobilitet for Nordnes. Den mest stabile fasen i livsløpet ser der ut til å ha blitt forskjøvet fra mellom 40 og 50 i perioden 1865-75, til over 55 år i perioden 1891-1900.[35]

Begge disse faktorene kan undersøkes nærmere ved en sammenligning av karrieremobiliteten over tid. Utvalget er imidlertid ikke helt likt og aldersmessig homogent mellom foreldre- og hovedkohorten. Vi skal senere derfor også undersøke noe av originalmaterialet fra Nordnes med tanke på en sammenligning. Først trengs en enkel gjennomgang av karrieremobiliteten til foreldrekohorten:

Det er samlet inn data for denne kohorten i perioden ca. 1845 til 1875. Karrieremobiliteten skal her undersøkes ved å se på yrkesfordelingen mellom dåpslistene, folketellingen i 1865 og tellingen i 1875. I tillegg til å se på utviklingen for dem selv, vil det være et poeng å sammenligne med hovedkohortens utvikling, og se om det er de samme mønstrene for yrkesforandringer som viser seg.

Det første tidsrommet vil være fra dåpslistene til 1865. Ved å bruke dette kildematerialet blir kohorten avgrenset til å omfatte dem som faktisk var fedre til hovedkohort barn i 1865. At det fortsatt bare er menn er ønskelig, siden det er yrkesmobilitet og ikke ekteskapsmobilitet som er interessant. Sammenligning blir imidlertid vanskeligere siden en nå bare får med etablerte menn, men kildene tillater ikke noe annet. Vigselslistene kunne blitt brukt på samme måte, men da ville en ha fått en langt mer varierende periodelengde. Siden alle fødslene fant sted innenfor en definert periode blir avstanden mellom første og andre måling av yrke relativt lik for alle mennene. Siden det kun er kirkebøkene i Bergen som har vært tilgjengelige er det også bare dem som bodde i byen gjennom hele perioden som har kunnet blitt valgt ut.

La oss se litt nærmere på avgrensingen av kohorten gjort gjennom dåpslistene: Av 220 barn som er blitt lett etter og som ikke var listet som noe annet enn født i Bergen, er det bare 25 som ikke er sikkert identifisert. 195 sikre lenker finnes altså. 171 av disse igjen har en av foreldrene identifisert i 1865. (Det vil nesten alltid si at de bor hjemme.) Av disse 171 igjen er det 120 som har begge foreldre boende, 19 bare faren og 32 bare moren. Altså er det 139 barn med kjødelig far som husstandsoverhode i 1865. Disse 139 fordeler seg på nøyaktig 100 forskjellige fedre. Utvalget vi skal se videre på begrenser seg altså til disse 100 fedrene. Vi bruker første dåpen de er involvert i og måler mot 1865:

Som en kan se ut fra denne mobilitetstabellen er inntrykket en nærmest massiv fremgang i forhold til tilbakegang. Prosentmessig fordeler seg som følger: fremgang: 24%, tilbakegang 4%, til fattigdom 1% og til eller fra gruppe 9 (ikke klassifiserbare) i 3% av tilfellene. Nesten 70% er altså immobile. Fremgangen er særlig markert ut av bunnen av arbeiderklassen til gruppe 3 og 5, samt fra gruppe 5 til 2. Hva slags yrkesgruppeendringer ligger bak disse tallene?

Det ser ut til å være lite bevegelse i det øvre lag (nesten bare en skipper som blir styrmann og omvendt...). Det er en god del omflytting innen arbeiderklassen, men det kan være på grunn av større variasjon i yrkesoppgivelsene, ikke i hva som faktisk ble gjort.

Hovedinntrykket er imidlertid at det var enkelte veldig klare karriereløp. Det er åpenbart to påfallende ruter til positiv mobilitet: 5 av 17 håndverkssvenner blir mestre og 6 av 14 drenger blir geseller/fiskeveiere/sildevragere. 4 av 18 løsarbeidere klarer det samme. Karriereveien innenfor håndverksfagene er ikke spesielt overraskende, men omfanget av denne andre ruten krever noen ord. For det første kan en kanskje stille spørsmål ved om denne yrkesgruppen hører til i den lavere middelklassen. Et tegn på at de gjør det er at inntekten for dem som er funnet i ligningsprotokollen for 1865 stort sett ligger et stykke over de høyeste håndverkersvennlønningene. Når det gjelder gesellene sier Koren Wiberg en del om disse i den relevante perioden. Det var et eget gesellaug i perioden 1837-65, en tid da det var få ugifte geseller igjen på Bryggen. De fleste var huseiere og månedslønnen skulle ligge på rundt 15 spd. i måneden. Det blir også påpekt at avstanden mellom kjøpmannen og hans gesell ikke var så stor ”...som tilfelle er i våre dager mellom chefen i et firma og hans lagerforvalter...” Geselltestimonium var nemlig, ihvertfall i 1830-årene, bevis for at innehaveren hadde tilstrekkelig kunnskap til å opptre som selvstendig kjøpmann eller handelsforvalter.[36] Selv om veien fra tjenestedreng til gesell på Bryggen kunne være hard, ser det ut til å ha vært en klart institusjonalisert karrierestige, som et stort antall av arbeiderene i foreldrekohorten benyttet. En av disse drengene, Johan Monsen (2898), blir også funnet som ’handlende’ i 1865, (med en inntekt på 300spd), men er i 1875 igjen listet som gesell. Oppføringen i 1865 var imidlertid ikke en tilfeldighet, for ved ekteskap inngått i 1859 blir han listet som ’handelsborger’.

Før vi ser på utviklingen videre for resten av medlemmene i den samme kohorten, skal det påpekes at aldersvariasjonen ikke ser ut til å slå ut i noen bestemt retning. Alderen varierer fra 35 til 79 i 1865, med en medianalder på 47. Interessant er det imidlertid at ingen av de 10 som er 60 år eller eldre har hatt noen sosial mobilitet i løpet av perioden. (Kun én er forsvunnet ut til klasse 9). Det meste av mobiliteten ser ut til å ha inntruffet for dem i perioden før de ble 50 år.

69 av de 100 fedrene ble lenket videre til 1875:

Mens bare fire personer her beveger seg oppover, er det hele 15 som har negativ sosial mobilitet. I tillegg er det én som får offentlig understøttelse. Mønsteret er altså helt motsatt av det en kunne se for den første perioden. Endringen mellom de to hovedklassene er imidlertid beskjeden, med like mange som beveger seg opp fra arbeiderklassen som de tre som går ned til arbeiderklassen. Selv om forholdet er helt motsatt av i den foregående perioden, er det her mest snakk om kortere sprang.

Her ser vi yrkesfordelingen:

I likhet med situasjonen for hovedkohorten, ser en at løsarbeiderne blir langt flere ved høyere alder, uten at det er noe tilsvarende opprykk fra denne gruppen. Nedrykket er klart større enn innsiget når det gjelder håndverksmestrene også, med en tredjedel negativ mobilitet. Generelt er det innen håndverket det meste av den negative mobiliteten her finner sted. At heller ikke de lengre fallene i denne næringen nødvendigvis var så pinefulle kan følgende eksempel tyde på:

Bødkeren Mads Eriksen (1562) kan være et veldig godt eksempel på stor mobilitet som kanskje ikke ble opplevd som så veldig store forskjeller allikevel: Til dåpen av sønnen Jakob Tobias i 1850 var han bødkersvenn. I 1865 bødkermester og i 1875 bødkerarbeider. Ikke i noen av folketellingsårene var han å finne i ligningsprotokollene. Derfor var den relle forskjellen mellom de ulike stillingene trolig ikke så stor som sprangene i mobilitetstabellen skulle tilsi. I forhold til kodeskjemaet endrer han imidlertid sosialgruppe hver gang. Men – han er atypisk – og kanskje var de opplevde endringene likevel store nok for ham.[37]

De mye omtalte gesellene holder seg for øvrig for det meste stabile, med litt innsig ovenfra av kjøpmenn og en nykommer fra arbeiderne.

Totalt sett kan det se ut som om livsfaseutviklingen mellom de to generasjonene er relativt lik. Utslagene kan se ut til å være noe krassere for foreldrene, og også med mindre variasjon i karriereløpene for dem. Generasjonen født rundt 1850 må sies å ha hatt bra sjanser for sosialt opprykk, særlig utenfor håndverksfagene. Frafallet er blitt diskutert og det ser ut til at en stor andel av det uforklarte frafallet er utflyttere. Det er imidlertid klart at særlig enslige vil være underrepresentert blant de lenkede uavhengig av denne muligheten. I forhold til fedre er det generelt mest fremgang, men igjen utmerker sønner av håndverksmestre seg med mest negativ mobilitet. For å kunne sammenligne karrieremobiliteten mellom de ulike kohortene trengs imidlertid litt bedre hjelpemidler. Like så for å håpe å kunne svare bedre på spørsmål angående relative endringer i åpenhet i bysamfunnet. I tillegg har ikke kvinnenes utvikling eller mobilitet via ekteskap blitt behandlet. Neste mål blir dermed å ta i bruk noen indekser for å kunne sammenligne de ulike mobilitetstabellene, og deretter å anvende disse på materialet fra Nordnes.

[24] Haavet, 1993: pp.32f.

[25] Thideskog 1996: p.73.

[26] 101 av disse, eller 30% av kohorten, er sikkert gjenfunnet gjennom alle kildene.

[27] 74 av disse personene, dvs. 22% av kohorten, er ikke funnet i det hele tatt etter 1865.

[28] Dette var i to av tilfellene dobbelføringer og i ett tilfelle manglende navn og annen informasjon. For den ene dobbeltføringen var hele huset ført inn to ganger med noenlunde samme informasjon, mens det i det andre tilfellet kun er en gutt som er ført opp både som dreng med arbeidsgiveren og som sønn hos foreldrene. På grunn av identisk navn og annen informasjon, samt mangelen på andre kandidater i dåpslistene, kan en være ganske sikker på at dette er samme person. Disse tre postene vil derfor ikke bli tatt med videre i senere utregninger.

[29] Thideskog, 1996. p. 36.

[30] Thernstrom, 193. pp. 279ff.

[31] Dyrvik, 1983. p.199.

[32] Delger & Kok, 1998. p.120.

[33] Se også kap. 6.7.

[34] Tjenestedrenger og håndverksdrenger er slått sammen med ufaglærte, da de ved giftermål oppretter eget hushold.

[35]Aldersangivelser for første folketelling. Bjørndal, 1999. p.85

[36] Wiberg, 1945: pp.115-116

[37] Som en kan se i kap. 6.7 er han som bødker imidlertid representant for en ganske utsatt gruppe.