Kap. 3: Bakgrunn
”Fra denne Almenning gaar Stølen, en Gade der til
dels er sprængt ind i Fjeldet, ud til Skudevigen og Sandvigen. paa
Stølen bo en masse Bødkere (af Almuen kaldet Kjippere), hvis
klappren med Tønderne du kan høre den hele Vei. I Skudevigen bo de
fleste Slagtere.”
[21]
Slik beskrives området fra Nikolaikirkealmenningen,
ovenfor Bryggen og ut til Skudevigen i en reisehåndbok opprinnelig skrevet
for Landssangerstemnet i 1863. I datidens kommunale språkdrakt tilsvarer
dette rodene 23 og 24, der utvalget i kohortundersøkelsen er hentet fra.
Dette er ikke ment som noen lokalhistorisk tekst, men strøket og
utviklingen der bør beskrives noe mer detaljert for å gi et bedre
grunnlag til å vurdere rammevilkårene gruppen stod overfor.
Utviklingen i byen som helhet er også relevant som et bakteppe, og enkelte
punkter av særlig relevanse for problemstillingen bør fremheves
først.
3.1: Enkelte utviklingstrekk for byen
Den mest påfallende endringen for Bergen i løpet
av perioden må være den kraftige folkeveksten som hadde funnet sted.
I 1850 bodde vel 23 000 innenfor bygrensene, 50 år senere var tallet 72
000.
[22] Denne tredoblingen av befolkningen
satte naturlig nok spor, og skyldtes både store fødsels- og
innflyttingsoverskudd. Innflyttingen gjorde også at andelen av
befolkningen født i Bergen på det laveste i 1900 var nede i
56,6%.
[23]
Næringsmessig endret grunnlaget for byen seg også
en hel del. De først spirene av industri kom i 1850-årene, men
delvis på grunn av forbudet mot bruk av dampmaskiner innenfor bygrensene
ble Bergen aldri noen industriby. Hvis man kan snakke om noe industrielt
gjennombrudd fant nok det sted i årene frem mot første verdenskrig.
Likevel endret trolig arbeidsforholdene i de ulike håndverksfagene seg
betraktelig. Noen fag, som garvere og etter hvert repslagere, sto i fare for
å forsvinne, mens andre som skomakerne begynte å skifte rolle fra
å være produsenter til å bli reparatører.
Økonomisk hadde det vært en kraftig vekst. For
landet som helhet var dette klart nok, med en overføring av arbeidskraft
fra primærnæringene med en fallende grenseproduktivitet for arbeid
til sekundær og tertiærnæringene. Noen tall for verdiskapning
isolert i en by er vanskelig å komme frem til, men det er grunn til
å tro at det også i Bergen hadde funnet sted en kraftig vekst
både totalt og per kapita. Om fruktene av fremgangen ikke var jevnt
fordelt kom det nok alle til gode om ikke annet så gjennom utvidede
offentlige tjenestetilbud. Politisk var det selvfølgelig også
kommet endringer. Gjennom alminnelig stemmerett (for menn) og fremvekst av en
rekke foreninger også av og for arbeiderbefolkningen ble samfunnsmakten
noe bredere fordelt. Når livsbetingelsene altså hadde endret seg
så betraktelig er det vel naturlig å tenke seg at også den
sosiale mobiliteten hadde det?
3.2: Området rundt Skuteviken
Før vi går nærmere inn på det
spørsmålet skal bydelen der utvalget befant seg i 1865 omtales noe
nærmere. Årstallet 1865 passer godt til dette formålet, da
utbyggingen av arbeiderboliger i strøket skjøt fart like
etterpå. Det første kom i 1853, og skiller seg for øvrig ut
i folketellingsmaterialet ved usedvanlig mangelfulle personopplysninger. For
eksempel er alderen sjelden oppgitt for beboerne. Disse er derfor trolig
underrepresentert i mitt utvalg.
Utsnitt av rodekart for Bergen fra 1906/07 som viser rodene 23
og 24, UBB.
Vi kan derfor konsentrere oss om hva situasjonen var
før den nye tiden begynte, slik beskrivelsen innledningsvis i kapittelet
viser det. Skuteviken var en meget gammel bydel som etterhvert vokste sammen med
resten av bebyggelsen på oversiden av Sverresborg. Som navnet skulle tilsi
var det en god havn og fungerte sammen med Sandviken som et alternativ til den
etterhvert nokså overfylte Vågen. Mye av virksomheten var
altså direkte knyttet til handel og sjøtransport, særlig av
fisk. I tillegg kom håndverksbedrifter som bødkere og repslagere
som også i stor grad dekket handelsskipenes behov. Et annet kjennetegn var
at dette tradisjonelt hadde vært slakternes tilholdssted. (Jamfør
fortsatt i dag den omdiskuterte slaktehustomten.) Monopolet på
slakterivirksomhet forsvant, men flere bedrifter ble opprettholdt i dette
området.
Som vanlig i den førindustrielle byen var befolkningen
relativt sammensatt i bydelen, men nok ikke i like høy grad som i enkelte
andre strøk av Bergen. Ser en på yrkesfordelingen i folketellingen
av 1865 er det relativt lite differensiert næringsvirksomhet, og få
velhavende personer. Å kalle det en arbeiderbydel ville imidlertid
være feilslått. Både fordi den geografiske segregeringen etter
økonomiske kriterier enda ikke var kommet særlig langt og at man
dermed bodde mye om hverandre, og fordi det strengt tatt ikke var så
veldig mange rene ”arbeidere”, men heller håndverkere på
ulike nivåer. Ser en på fordelingen av skattebetalere og yrker er
det imidlertid klart at det var klare sosiale forskjeller innad i området,
med beboerne ved Øvregaten og i Dræggen som de klart best
stilte.
I tiden som fulgte lå imidlertid en utvikling mot
nettopp det å bli en fattigere bydel. Delvis skyldtes det at de mer
velhavende trakk seg ut til nyere strøk, men grunnen er helst nybyggingen
oppover i skråningen rettet inn mot arbeiderbefolkningen. Det ble dermed
etterhvert et relativt utpreget innflytterstrøk med stor trangboddhet.
Den eldre bebyggelsen ble også i stor grad bevart, men leiegårder
helt eller delvis i mur kom til å ta over ved oppføring av
arbeiderboliger fra slutten av 1880-årene. Dette kom til å dominere
strøket ved overgangen til Sandviken, innlemmet i byen i 1876. Nye
Sandviksvei ble anlagt i 1870-årene og kommunikasjonene ble lettere.
Trikkelinjen kom til å bli anlagt der rundt århundreskiftet. I 1900
var ikke Skuteviken lenger en ytterkant av byen,
Vesentlig industri kom det ikke i området utover en
viss grad av mekanisering av håndverksbedriftene. Reperbanene og
bødkervirksomhetene sang uansett på siste verset ved begynnelsen av
1900-tallet. Få av disse utviklingstrekkene for området skulle i
utgangspunktet telle positivt for muligheten for sosialt opprykk. Hjemmeboende
barn av vår kohort i 1900 hadde i hvert fall ganske forskjellige yrker i
forhold til det deres foreldre hadde hatt, som i sin tur ikke hadde hatt de helt
store forandringene i forhold til sine egne foreldre.
[22] Basert på
tellingsdata 1845, 1855 og 1900, sistnevnte inkludert byutvidelsen i 1877.
Ertresvaag, 1982/1995. p. 456.
[23] Etresvaag, 1982/1995. p.
465.