Etterpå stod kongen sjøl opp; han så seg lenge om og tok langsomt til orde, så sa han: "Jeg vil bruke de samme ord som salmeskalden: "Miserere mei Deus, quoniam conculcavit me homo. Tota die expugnans tribulavit me". Det betyr: "Vær meg nådig, Gud! for mennesker vil oppsluke meg; hele dagen trenger de meg med krig (45). Denne spådommen, som ble uttalt for mange menneskealdrer siden, har nå slått til i vår tid, da frenden min kong Magnus sloss mot meg og ville ta livet av meg. Men Gud løste meg ut nå som før og gav meg riket hans. Ingenting har til alle tider vært Gud så avskyelig som de hovmodige; dem har han refset hardest, først da han dreiv bort fra seg engelen som ville være hans like. Hans lønn var at han ble den verste djevel. Siden, da vår første frende Adam gjorde imot Guds vilje, ble han drevet ut hit i denne verden og trengsel. Og da det kom opp riker, og Farao undertrykte Guds lov og folk, da kom det tolv underlige plager over landet, som det aldri har vært sett maken til i verden. Likedan gikk det da kong Saul forherdet seg imot Gud: Han flakket siden om besatt av en ond ånd. Rekner vi etter, ser vi at det alltid har gått slik her i verden. Kan hende dere synes at talen var sikter mot ting som ligger nærmere.
Det har også hendt her i landet at de har opphøyd seg som ikke var av kongsætt, slik som Erling jarl, sønn av Kyrpinga-Orm; han lot seg sjøl gi jarlsnavn og sønnen sin kongsnavn. Etterpå slo de ned alle av kongsætta; ingen måtte si at han var av slik ætt, for da skulle han drepes. De hadde med seg de beste rådgivere som fantes i landet, og tok alt rike fra de kongene som var ættbårne til det, helt til Gud sendte en liten og lav mann fra utskjæra for å styrte de overmodige, og den mannen var jeg. Jeg fant ikke på det av meg sjøl, men Gud viste meg hvor lett det var for ham å styrte deres overmot. Det gikk som det er sagt, at sårt biter sulten lus.
Det er ikke sant som folk sier her, at vi ikke hadde sak mot kong Magnus eller Erling jarl, at vi gikk løs på dem med urette. Vi har ikke så kort minne at vi ikke husker hva som ble gjort mot oss, først at bergensmennene drepte kong Sigurd, far min, som var ættbåren til dette landet. Siden reiste de en flokk sammen med Erling jarl mot Håkon, bror min. Så tok Erling brødrene mine, og hengte den ene opp som en kråkeunge; den andre ble hogd ned. Dette som jeg nå har reknet opp, det går seint av minne. Stadig har jeg vært i slik nød at jeg langt heller ville gitt opp om jeg ikke hadde sett at folket vårt var ulykkelig og at de satt med makten som ikke var født til den.
Nå er det frigjort, men til gjengjeld viser dere meg uhørt fiendskap. Noen sier som så: "Sverre er seiersæl, Sverre er klok." Da blir det svart: "Er det noe rart? Han har betalt dyrt for det - gitt seg til faen sjøl! Noen sier at jeg er djevelen sjøl som er kommet fra helvete og er sloppet løs i min skikkelse. Tenk da over hvem dere sjøl er hvis dere sier at Gud har løst djevelen, og jeg er han. Hva annet er dere enn djevelens treller når dere tjener ham, og hvor mye mer ynkverdige er dere ikke enn alle andre folk når dere først skal tjene ham nå og siden brenne sammen med ham i den annen verden. Er det ikke stor dårskap å si slike ting, og særlig om kongen sin, at jeg skulle ha gitt meg til djevelen? Sverre var en tosk om han ville betale så dyrt for dette arme riket hvor det aldri er ro og fred, og som enda ikke var noe verdt sjøl om det var fred, - og til gjengjeld fortapte sin sjel og all salighet.
Det ser ut til at kalver og ulver vandrer sammen her, og dere synes kanskje det er store hull i såldet mitt. Mang en bøyer seg nå for den handa som han gjerne ville var av, og kaller den for frende som han kalte fiende for litt siden. Jeg tenker at hvis en kunne se hugen til hver mann som er kommet hit, og det stod horn i panna på alle som tror ille om meg, da skulle mange her gå med utvekster. Når barnet går ut, og har en stein i handa og kaster den mot en annen stein, så sier det: "Her skulle hodet på Sverre vært under!" Slikt lærer dere barn. Det samme sier også hver stakkars tjenestejente når hun går ut av huset med et banketre i handa og slår det mot klesvasken på hella: "Her skulle hodet på Sverre vært under", sier hun. Men det kan vel enda gå slik at Sverre dør sottedød.
Vit nå, dere av kong Magnus' menn som har vært på dette møtet, at dere skal være ute av byen før sol er oppe tredje dagen fra nå.
Guds lønn til alle våre venner som er kommet hit til dette tinget!
Noter:
1. Et annet interessant
eksempel på en detalj i Sverres saga som går igjen i hos Snorre,
er hærropet som birkebeinene bruker i bondeslaget i Oslo år
1200 (kap. 163). Det har en slående parallell i hærropet til
kong Olav Haraldssons hær på Stiklestad (Olav den helliges
saga kap. 226).
2. Scenen med kråkene
har en parallell i varseldrømmen om ørner og ramner på
kongens flåte før kong Harald Hardrådes felttog til
England (Harald Hardrådes saga kap. 80).
3. Om et unntak i Baglersagaen
for kong Inge Bårdsson, som blir skildret to ganger, jfr. innledning
til nevnte saga.
4. Karl Jonsson, abbed i
det benediktinske klosteret på Þingeyrar: jfr. innledningen.
5. Gryla, skremsel, trollkjerring.
6. Lofthus, hus med loft
el. bursloft.
7. Svina-Stefan har vel
helst tilnavnet sitt etter ei øy eller en gard med navn sammensatt
med svin, kanskje helst på Færøyene.
8. Støype, "støper",
eller kanskje egentlig et sverdnavn, "det fellende".
9. Pave på den tida
var Alexander III. Men det var en motpave, Calixtus III, som keiseren støttet;
det var krig i Italia 1174-77.
10. Som konge tok Sverre
navnet Sverre Magnus, vel for å knytte seg nærmere til kongsætta
etter Olav den hellige.
11. Jon Torbergsson, trolig
av Arnung-ætta, gift med Ragnhild, datter av Erling Skakke og Kristin
kongsdatter. Han eide Randaberg i Hetland nordvest for Stavanger.
12. Steinbjorg var i middelalderen
navnet på det som nå blir kalt Byåsen, eller i hvert
fall størstedelen av dette området.
13. Feginsbrekka (gledens
bakke) er en lokalitet i Steinbjorg. Språklig svarer navnet til det
nå brukte Steinberget, men dette blir brukt om et snevrere område.
14. Støpul, klokketårn,
her vel til Kristkirken.
15. Hvida, vindkast.
16. Åkeren, Kalvskinnet.
17. Spola, reim, strimmel
(kjent i dial. fra Telemark).
18. Ryden, skipsnavn som
kan henge sammen med enten rjóða, farge rød, eller ryðja,
rydde.
19. Sneril, løkkepinne,
dvs. pinne som en snur rundt og strammer et band med.
20. Erling jarls grav kom
innenfor kirken da erkebiskop Øystein siden lot flytte ut veggene
i Kristkirken, - hvis da ikke erkebiskopen sjøl flyttet grava inn.
Det var større ære å ligge begravd inne i kirken.
21. Håkon Herdebrei,
som falt ved Sekken i Romsdalen 7. juli 1162.
22. Øystein Møyla,
som falt i slaget på Re januar 1177.
23. Lusekaupangen, brukt
nedsettende om Kaupanger i Sogndal i Sogn og Fjordane. Her vokste det,
seinest på 1100-tallet, fram et handelssted eller en markedsplass.
24. Eidsinger, folk fra
Eide i Sogndal.
25. Kvåle, gard i
Stedje sokn i Sogndal.
26. 280 mann; omreknet fra
storhundre blir det 320 mann, som gir fem mann i hvert halvrom; det
vanlige var tre.
27. Oskmøya, valkyrjen.
28. Steinvågen, havn
i Ålesund, i sundet mellom Heissa og Aspøya.
29. Herøy, på
Sunnmøre.
30. Stålet, navnet
på et nes nordligst på Stadlandet.
31. Rutle, gard i Gulen
ved innløpet til Sognefjorden.
32. Kvamsøy, ei lita
øy i Vik i Sogn.
33. Norafjorden, ytre del
av Sogndalsfjorden.
34. Hugastrond, nå
Hagastrondi, strandstykke på sørsida av Norafjorden, mellom
gardene Haug og Klubben på Fimreite.
35. Bekken, visstnok rett
ved garden Høl.
36. Tord Finngeirsbror,
fra Trondheimen; han styrte kongsskipet for Sverre i 1199 også, og
falt mot baglene i Nidaros 1206.
37. Torper (norr. Þorpari),
småbonde, bondetamp.
38. Magnus Mange, (iflg.
kap. 93, s. 142) dattersønn av Ragnvald jarl, dvs. Kale Kolsson,
jarl på Orknøyene 1136-1157, venn av Erling Skakke. Ragnvalds
datter, Ingerid, ble i 1156 gift med en høyættet orknøying,
Eirik Stagbrell, og alle de tre sønnene deres kom til Norge til
Magnus Erlingsson, som gav en av dem jarlsnavn.
39. Øserommet, både
det fremre og det bakre, var bakenfor masta.
40. Forrommet, rommet foran
løftingen, i bakskuten.
41. Manvik, stor gard i
Brunlanes, gammelt herresete; Lodin var stamfar til ei stor lendmannsætt
som vi kjenner fram til slutten av 13. årh.
42. Vilhjalm fra Torget,
av ei stor lendmannsætt; Torget i Brønnøy herred, Nordland,
norr. Torgar, var høvdingsete i middelalderen.
43. Gudbrand Kula, ættet
fra den Gudbrand Kula som var morfar til Olav den hellige.
44. 1800 mann, dvs. 2160
mann. Folkestyrken i slaget rekner P.A. Munch til 1900 mann med Sverre
(derav 320 mann på Mariasuden), og 3200 med Magnus. Disse tallene
er vel noe lave, siden det her er reknet med bare 120 mann på hvert
skip; likevel blir tallet på de falne svært stort, om ikke
så stort som det står i sagaen.
45. "Vær meg nådig
(...)", salme 56, 2, i Vulgata 55, 2.
"Sverres Saga" i Norges kongesagaer, bind 3, red.: F. Hødnebø og H. Magerøy, Gyldendal, Oslo 1979, Jubileumsutgaven, s. 12-27, 65-73, 120, 122-125, 133-145, 148-150.
10.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund