85. Kong Håkon satt i Bergen da alle disse hendingene fant sted. Det var den sjette vinter han var konge. Om våren fór det sendemenn mellom kongen og jarlen, og det ble vedtatt at det skulle være høvdingmøte i Bergen om sommeren. Alle de beste menn i landet skulle komme der, for nå var det blitt fred over hele landet. Men likevel var det mange krav på kongsmakt og farsarv fra de menn som gjerne ville skaffe seg sjøl makt.
Og fordi kongen var ung og andre lenge hadde sittet i hans farsarv, var det svært mange menn som var sterkt i tvil om hvem de ville tjene. Det var somme som gjerne ville gjøre ende på både ætt og avkom etter kong Sverre på grunn av gammelt fiendskap som de hadde hatt med ham, derfor var det stor tvil over hele landet, men mest blant stormennene. Nesten hele allmuen var vennlig innstilt mot kong Håkon, både nord og sør i landet.
86. Stevnet tok til ved olsok. Kongen og biskop Håvard var allerede i Bergen, og biskop Heinrek av Stavanger, biskop Sørkve (1) av Færøyene og disse lærde mennene: Nikolas erkedjakn, abbed Sigurd (2), og disse lendmennene: Pål Flida, Peter, sønnen hans, Brynjolv Knutsson, Jon Stål, Gaut fra Mel (3) og Ivar Nev. Dit var også kommet Jon jarl og biskop Bjarne fra Orknøyene og Gregorius Kik (4) fra Hjaltland. Der var lagmennene fra Gulatingslagen: Dagfinn Bonde og Amunde Remba. Fra hvert fylke var det nevnt opp de gjæveste og beste bøndene. Alle abbedene kom og likeså sysselmennene.
Fra Trøndelag kom disse: erkebiskop Guttorm, Svein prior i Elgeseter, abbed Asgaut i Holm (5), abbed Sigurd i Tautra (6), mester Bjarne (7), Peter fra Hustad (8), Øystein rådsmann (9); disse lendmennene: Gregorius Jonsson, Pål Vågaskalm og Åsolv fra Austrått(10); disse lagmennene: Gunnar Grynbak (11), Bjarne Mårdsson (12) og Torstein Åsmundsson (13).
Østfra Viken kom Skule jarl, Arnbjørn Jonsson, Lodin Gunnesson, Lodin Pålsson, Simon Kyr (14), Øystein lagmann (15), Tord Skolle (16).
Fra Opplanda kom disse lagmennene: Sakse fra Haug (17) og Tord Gudmundsson (18), og sysselmennene: Hallvard Bratte, Gunnbjørn Jonsbror (19), Kolbjørn Raude og Harald Vesetesson. De fleste av disse hadde rådd til og sagt Skule jarl at han hadde rett til Norge etter kong Inge. Videre kom biskop Nikolas i Oslo, abbed Askatin i Hovedøy, abbed Orm fra Tønsberg. Disse prostene: Ivar Gjesling (20) fra Oslo, Jofrøy fra Tønsberg, Åmunde fra Grenland, Olav fra Konghelle, Torgeir erkedjakn. Fra Opplanda: mester Torleiv og Bård prost, og disse sysselmennene: Olav Mok, Harald Stangarfylja, Aslak, Torgeir biskopsmann, Håvard fra Sandbu (21), Fridrek Slafse, Eindride Bekil og Eiliv Keik.
87. Så har kloke menn sagt, de som var til stede i Bergen, at aldri har det i deres dager kommet sammen bedre menn fra Norges kongerike. Høvdingene møttes stadig, og stundom holdt de møter seg imellom, hver med sine rådgivere. Disse var kongens rådgivere sammen med lendmennene hans: Martein i Kinsarvik (22), Sigurd fra Onarheim, Askjell (23), kapellanen hans som siden ble biskop, og Ivar Bodde. De kom med bud fra erkebiskopen at de og alle andre høvdinger, lendmenn og lagmenn skulle møtes i trehallen. Dette stevnet skulle holdes søndag etter marimesse førre.
Da de var kommet i hallen og hadde sittet en stund, tok først kong Håkon til orde på denne måten: "Herre erkebiskop! Det er kjent for Dem og likeså de andre biskopene og de fleste gode menn som er kommet hit at det er somme her som mener at de har krav på Norges rike. Jeg trodde at det var min farsarv, og at jeg var den sanne odelsmann til Norge etter gammel og ny rett. Nå, ettersom det er stevnet til møte her mellom alle de viseste menn som er i landet, da faller det på Dem, herre erkebiskop, å gi en uttalelse i saken, som både bringer den framover og skaper klarhet på et sant grunnlag, for De er satt til høvding både av Gud og mennesker. De skal være den rettferdige mekler mellom alle menn og ikke frykte noen når De sier det som De vet er sant, enten det er kjært eller leit. De kjenner også godt til de krav som er gjort og alle de menn som har fremmet dem."
88. Erkebiskopen svarte på dette viset: "Det er visselig sant, herre, at Vi er skyldige til å gjøre rett mellom alle mennesker, om Vi kan det, og Gud vil at det skal skje. Vi har hørt kravet fra mange menn, som mener de har rett til Norge, og Vi er også kjent med bakgrunnen for de flestes krav. Og likevel ville Vi gjerne lytte til dem enda en gang og så legge til det som Gud lærer Oss, med råd fra de gode menn som er til stede her. Det ber Vi om og byr på Guds vegne, at alle menn sier det som de vet er sannest for Gud om dette.
De, kong Håkon, sitter nå med makten i landet, og det sier De og alle Deres venner, at De er den rette arving til Norge etter Deres far, og at alle Deres forfedre har rådd over dette riket før, mann etter mann, slik at det aldri har vært noe kvinneledd imellom, og jeg skulle tro at de fleste menn godtar at det er sant som De sier.
Skule jarl er kommet østfra og mange gode drenger med ham, og han sies å være arving etter kong Inge. Vi har hørt mange av vennene hans sanne det. Her er også Guttorm, sønn til kong Inge, han gjør krav på Norge etter far sin. Og her følger med jarlen Sigurd Ribbung, sønn til Erling Steinvegg, han mener også å ha krav på Norge etter kong Magnus, som han sier er hans farfar. Her er kommet menn østfra Götaland fra junker Knut, sønn til Håkon jarl. Fra hans side blir det hevdet, det som alle vet er sant, at han er jarlens ektefødte arving og likeså kong Inges arving etter de særskilte avtaler som ble gjort dem imellom på øreting. Her er nå de brevene, med brødrenes segl og likeså erkebiskop Tores og de andre biskopenes segl, som bevitner at, dersom en av brødrene hadde ektefødt arving etter seg, da skulle han ta arv etter begge.
Nå er det å si til alle de menn som er til stede her, lærde menn og lekmenn, at enhver får legge til det som han vet er sannest for Gud i denne saken. Og sjøl om Vi vet hvem Vi vil støtte i dette søksmålet, da vil Vi gjerne høre hva andre har å si."
89. Skule jarl tok da til orde: "Det er visst, herre erkebiskop, at jeg er bror til kong Inge og hans rette arving etter den hellige kong Olavs lov." Kong Håkon svarte jarlen med disse ord: "Du er visselig arving etter kong Inge til alt det som dere to fikk i rettmessig arv etter far deres, men ikke til Norges rike, for kong Inge var satt til å ta vare på min farsarv på mine vegne." Jarlen svarte: "Jeg kaller meg rett arving til alle de rettigheter som han hadde." Da sa kongen: "Det skal nå ransakes av gode menn, om han arvet Norge etter far min, eller om han etter gode menns råd var satt til å vokte det."
Da erkebiskopen hørte at det kvesste seg til mellom dem, bad han dem legge av seg den slags ord. Deretter kom det innlegg fra begges venner, de sa hva de mente. Så stod Jon Stål opp og sa: "Vi trodde det, vi gamle birkebeiner, da vi holdt ut alt slitet sammen med kong Sverre og ofret blodet vårt for ham, at vi aldri skulle trenge til å tale om dette mer, for alle sammen slåss vi for å berge farsarven for ham og hans etterkommere. Men det er kanskje ikke så underlig likevel at Skule jarl tar opp denne saken, for vi har hørt at det er de lagmenn her inne som har holdt fram for jarlen at han er rett arving til riket etter kong Inge, og dette er sagt til dere, Åmunde Remba og Øystein Roesson, der dere sitter på pallen!"
Åmunde sprang opp og svarte: "Hvor var du henne, Jon Stål, da jeg mælte det for deg? Eller nevn for meg den mann som hørte at jeg sa det." Så stod Øystein opp og nektet for at han hadde sagt slike ord. Arnbjørn Jonsson sa da: "Det kan vel hende at lagmennene våre har sagt dette, og at de har vært mer fylt av mjøddrikke enn av den hellige kong Olavs lov. Det kan også hende at de har tatt imot gaver for det."
90. Kong Håkon stod da opp og sa: "Vi skal ikke gå fram på denne måten når vi skal ransake dette tvistemålet. Vi skal først vende oss til den lagmannen som bør være den første, lagmannen fra Trøndelag, der hvor kongssetet står med rette. Han er også eldst som lagmann i landet, for han tok over embetet som lagmann i kong Sverres og erkebiskop Øysteins dager. Hittil har ingen grepet ham i løgn eller urett, og derfor holder alle det for å være sant at han er den viseste her i landet. Og nå, Gunnar bonde, når saken blir skjøvet over til deg, fortell du nå alle de som hører på, det som du vet er sannest for Gud om vår sak.
91. Gunnar tok seint til orde: "De nevner meg særskilt til dette, herre konge, at jeg skal dømme mellom dere høvdinger, om hvem av dere som eier Norge. Det er ei stor bør for et barn av småbønder å skifte en så stor rikdom, å ta fra den ene og gi til den andre, og jeg kjenner på meg, slik andre nok også ville føle det, at jeg kommer til å gjøre det både skjelvende og redd. For da kong Sverre gav meg dette ombudet, bød han meg å skifte rett mellom småbønder og ikke mellom høvdinger, aller minst når de det gjelder, sjøl hører på. Jeg hørte nå for en stund siden at lagmenn nektet for ting de skulle ha sagt, og ettersom de fleste er redde for makten, da vil jeg ikke binde denne børa på meg å løse denne saken. Siden de fleste småbondesønner har lite vett på å greie med slike store saker på grunn av små kunnskaper, og kanskje de heller litt mot vennene sine også, da la den si fra som vet hva som er sant, og som sjøl taler sant enten det gjelder rike eller fattige, og som ikke frykter noen, om de skulle mislike det. Og det er den hellige kong Olavs lovbok, som ble til på hans bud for hele Norge, og som alle konger i Norge siden har holdt, de som ville følge lov og rett.
Og hvis jeg skulle si fram hva den forteller meg, etter mitt beste skjønn, da sier jeg det at kong Håkon alene er rett arving til Norge av alle de menn som gjør krav på riket i dag. Og sjøl om begge to, kong Inge og Håkon jarl, hadde sittet med makten i dag, da sier jeg det at Håkon ville ha rett til å ta sin farsarv og kreve den andre fjernet fra makten, hvis det skulle gjøres rett mot ham. Og derfor sier jeg også at verken Skule jarl etter kong Inge, bror sin, og heller ikke junker Knut etter Håkon, far sin, eller Guttorm etter far sin kong Inge, har rett til å kreve Norges rike mens kong Håkon lever. Men for sønn til Erling Steinvegg sier jeg ingen lov, og ikke kan jeg heller. La vikværingene si lov for ham, for de hevet ham og far hans til makten, og de må vel vite, hvor han skal søke etter farsarven sin. Her vil jeg slutte talen min for denne gangen.
92. Så vendte kongen seg til Dagfinn Bonde som hadde det nærmeste lagdømme i Gulatingslagen, og bad ham si dem hva han visste var sannest for Gud. Dagfinn begynte talen sin slik: "Jeg kom til kong Sverre i ung alder og var med i noen kamper, og også i de to slag som ble utkjempet: i Florvåg (24) mot øyskjeggene og på Jonsvollene (25) mot baglerne, og slik talte han før kampen: "Gud og den hellige Maria og den hellige kong Olav bevare oss! Og måtte Gud gi meg seier i dag så sant jeg har rett til å tale for og verge farsarven min, og de har urett som står meg imot!" Derfor vet jeg at han og hans arvinger er rettkomne til kongeverdigheten, og det sier jeg for lov, og det vil jeg svare for Gud, at kong Håkon er rett arving til Norge og ingen annen av dem som gjør krav på det her. Og det legger jeg til lovens utsagn at jeg vil kjempe sammen med ham, og dø med ham, om det skulle trengs." De fleste samtykte i talen med tilrop.
93. Kong Håkon sa da til Åmunde Remba, lagmann i Rygjafylke: "Ettersom det er sagt, Åmunde bonde, at du skulle ha latt falle noen ord om at jeg ikke skulle være rett arving til Norges rike, da si nå det som du vet er sannest for Gud."
Åmunde svarte: "Mange vakre gaver har jeg å takke Skule jarl for, og han har vært god mot meg så ofte at jeg ikke har tall på det. Men aldri har jeg drukket meg fra vett og troverdighet så jeg av den grunn har latt fare både ære og sannhet, for det vet jeg ved Gud, at kong Håkon er rettmessig arving etter far sin og født til hele Norge etter sine forfedre. Men jeg har ofte sagt at Skule jarl er rett og lovlig arving etter kong Inge, bror sin, til all den arv som han fikk med rette.
Men, for å snakke til noen av dere biskoper og lendmenn: vedgå nå de djerve uttalelsene som dere kom med da vi alle satt sammen hos jarlen og ble godt traktert og fikk gilde gaver. Dere har jo embete som gir stor makt, dere skulle ikke snike dere unna sannheten nå, for dere har oftere og med større kraft egget Skule jarl til å gjøre krav på Norge, enn Åmunde når han har sagt loven. Om dere hadde fått rå, ville Skule ha gått til krig for lenge siden. Måtte Gud gi et godt forlik mellom kongen og jarlen. Og mer kan jeg ikke si om denne saken nå. Men jeg vil be til Gud om at hver den som har syndet i denne saken verre enn Åmunde Remba, må få et horn på hodet, men ikke et som likner en bispemitra."
Arnbjørn tok til orde og sa til Øystein Roesson: "Øystein, fosterbror og følgesvenn! Vi er gamle baglere og har lenge vært i lag. La det komme klart fram det vi ofte har sagt til jarlen." Øystein svarte: "Jeg tenker at mange av oss har sagt slike ord til jarlen, som ikke alle vil vedstå seg nå. Men det vet jeg for sant, at aldri sa jeg verken til deg eller ham at kong Håkon ikke var rette arving til Norge etter sin far og sine forfedre."
94. Deretter bad kongen Tord Skolle om å si loven i tvistemålet mellom ham og Skule jarl. Tord hadde lagmannsembetet østover fra Svinesund. Han begynte talen sin slik: "Jeg er ikke en så god lagmann (26) at jeg kan alt i loven. Jeg har ofte klart opp i saker mellom småbønder, men jeg kan ikke uttale meg stort om konger, og jeg tenkte ikke det var mitt gjøremål å dømme mellom dem. Men Tord, far min, ble kalt lagmann, og han sa til meg det at hans far hadde fortalt ham, og likeså alle forfedrene våre, at alltid skulle Norges menn følge kongens sønn, om en slik var i live. Og de tilføyde at det ville ikke følge noen trivsel med dem som ville hindre det."
95. Så bad kongen Sakse på Haug om å si loven. Han var fra Hedmark. Sakse tok til orde: "Jeg var med kong Håkon, far til denne kongen, og jeg hørte at alle, både biskopene og hele folket, sa den gang da kongen var falt fra, at de gjerne ville tjene hans sønn, om en slik fantes. Jeg kan ikke si loven på annen måte enn at han er rett arving til Norge etter far sin."
96. Så bad kongen Tore lagmann fra den søndre delen av Opplanda gjøre kjent sitt utsagn. Han sa: "Sjøl om jeg var så vettløs og full av vondskap at jeg ville si annet enn disse lagmennene har sagt før meg, så ville mine ord være lite verdt. Men nå vet jeg det ved Gud at aldri har jeg sagt noe annet om dette, og jeg sier det en gang til at kong Håkon eier hele Norge som sin rette arv, og jeg legger til at alle vi Norges-menn skal følge kongens sønn hvis en slik lever, for da går det vel med Norges rike, hvorledes det enn måtte bli siden."
97. Da lagmennene hadde endt talene sine, tok erkebiskop Guttorm til orde: "Nå har vi lyttet til," sa han, "hva lagmennene våre har å si. Sjøl om de har gjort greie for saken på hver sin måte, så har de alle sagt det samme, hva Vi visste fra før var sant, og som Vi gjerne slutter oss til, at av alle de menn som nå lever, er bare kong Håkon rettmessig arving til Norge etter sin far og sine forfedre. Men likevel vil Vi at alle forordninger og den avtalen som er gjort før mellom kong Håkon og Skule jarl om deling av landet, skal bli stående, for det gir best håp om fred når de er mest forlikte seg imellom. Og så ber Vi kongen om at han gir Guttorm, frenden sin, de beste vilkår. Men om Sigurd Ribbung vet Vi ikke stort å si.
Etter dette holdt Gunnar Grynbak og Dagfinn Bonde hver sin tale, og mest om det at de så fram til forlik og samhold mellom kongen og jarlen. Og på den måten endte dette stevnet.
Forlik mellom kongen og jarlen.
Ny erkebiskop.
Drapet på Arne Herjardal
98. Etter dette møttes
kongen og jarlen hver dag og drøftet de tiltak som måtte treffes.
Da det ble tale om tredelingen av landet, ville jarlen ha den søndre
tredjedelen og helt nord til Saltsira (27). Kongen sa at den ville bli
større enn den før hadde vært sjøl om den bare
gikk fra Rygjarbit og øst til landegrensa, men sa at han likevel
ville gå med på det for fredens og samholdets skyld, og så
skiltes de for denne gang. Men så kom lendmennene Andres (28) Jonsson
og Lodin Gunnesson og sysselmennene i Viken til kongen og bad ham om at
han sjøl skulle ta den østre delen og sette jarlen nord i
Trøndelag. Biskop Nikolas bad også om det, og han lovte kongen
at han skulle være tro mot ham i alle ting, både åpent
og i det skjulte.
Deretter
kom kongen og jarlen sammen, og kongen sa at han ville fare øst
i landet, og han ville at jarlen skulle dra nord i Trondheimen. Da vilkårene
ble drøftet og det ble talt om tredelingen, tok kongen til orde
for at det fikk gå etter lagdømmeinndelingen, og at den nordre
tredjedelen skulle gå nordfra og til Sunnmøre. Men jarlen
ville at den skulle gå helt sør til Sognesjøen. Da
kyndige menn ransakte det, kom de til at det var bare ti skipreider som
skilte på at kong Håkon hadde mer enn halvparten. Kongen mælte
imot dette og sa at slik kunne det ikke være. Da foreslo erkebiskopen
at grensene mellom erkebiskopsdømmet og Bergensbiskopens område
kunne gjelde også for dem, og etter hans råd ble dette stadfestet.
Etter at dette var avtalt, ble det satt opp brev med kongens og erkebiskopens,
jarlens og lydbiskopenes segl under til visshet om at denne ordning skulle
gjelde dem imellom. Og dersom det skulle komme ufred i kongens rike, da
skulle jarlen være pliktig til å fare øst såvel
som nord i landet, straks kongen trengte det.
Da alle
avtalene var brakt i orden, reiste biskopene og lendmennene hjem. Kongen
valgte ut menn nordfra i landet, de som han mente var de mest pålitelige,
og satte dem øst i Viken. Jarlen tok sine venner og hadde dem med
seg. Kongen tok Gullbringa, det største av de skipene han eide,
og sendte det østover i forvegen, det styrte Bjørn, morbror
hans, og Olav Ingasson (29). Sjøl kom han etter noe seinere.
247.
Dette var den tjueåttende vinter i Håkons styringstid. Da kong
Håkon hadde tenkt over det fagre brevet (30) som pave Innocens hadde
skrevet til ham, sendte han bud etter erkebiskop Sigurd og de andre biskopene.
Og da de møttes, bad kongen biskopene om de ville være med
ham og skrive til paven og be om lov til å krone kongen. Biskopene
opptok dette godt og svarte før han ventet det, at de gjerne ville
være med på å skrive, dersom han ville gi dem noen gode
retterbøter (31), om dette kunne bli brakt i stand bedre enn andre
hadde greid det (32). De sa også at han skulle sverge den samme ed
under kronen som kong Magnus (33) hadde sverget, da han ble kronet. Da
svarte kong Håkon: "Kongene har tidligere gitt dere så store
retterbøter at jeg knapt vet om jeg kan øke dem. Og enda
har de vært mer utnyttet enn meningen var da de ble gitt. Dersom
Vi sverger samme ed som kong Magnus, synes Vi at Vår ære heller
minker ved det enn vokser. Kong Magnus gav ikke akt på hva han gjorde
bare han oppnådde det som han ikke hadde rett til. Men Vi mener at
Vi med Guds miskunn ikke trenger å be dere om det som Gud har gitt
Oss med rette i arv etter Vår far og Våre forfedre. Og det
skal dere vite: med Guds miskunn skal jeg fritt få kronen og uten
alle harde vilkår, så Vi siden kan bære den fritt som
andre gode konger. Eller også skal den aldri komme på Vårt
hode, om Gud vil at det skal så være."
Litt
seinere skikket kongen sendemenn (34) til paven og bad om at han ville
sende ham en av kardinalene som kunne vise kongen den ære å
vie ham under kronen.
248.
Kong Håkon satt i Bergen vinteren etter biskopsmøtet, og det
var den tjueniende vinter han var konge. Om sommeren kom Gissur og Tord
fra Island, de var da blitt enige om å legge alle saker seg imellom
under kongens dom. Tord hadde kjempet med Brand Kolbeinsson i Skagafjord
om våren, og det hadde falt mange gode menn (35) på begge sider.
Kong
Håkon reiste nord til Trondheimen om høsten og gjorde i stand
til vintersete der. Da det lei på vinteren, kom kongens sendemenn
fra Roma med et brev (36). De sa at samme år ville en av kardinalene
komme til landet og vise kongen den største ære etter pavens
bud. Kongen gjorde dette kjent for erkebiskopen og bad ham sende bud etter
alle biskopene og abbedene og de klokeste av geistligheten. Kongen sendte
også bud til lendmennene og lagmennene, hirden og de beste bønder
og bad om at de skulle bu seg på verdigste måte og komme til
Bergen samme sommer.
Kong
Håkon sendte skip vest til England og til andre land om våren
for å hente forråd av slikt som han syntes det skortet på
i Norge, så han kunne ta imot kardinalen slik som han ønsket
og som det sømmet seg for begge.
Knut
jarl var i Trondheimen og hadde vært der tre eller fire vintrer,
han hadde stadig fire fylker i Trondheimen og Namdalen og halve Sogn.
249.
Kong Håkon drog fra Trondheimen om våren med Knut jarl og mange
andre gode og gjæve menn nordfra i landet. Da hadde Håkon vært
konge i tretti vintrer. Da han kom til Bergen, samrådde han seg med
vise menn om hvordan de best skulle lage det, så alt ble på
sømmeligste måte.
Men om
ferden til kardinalen er det å si at han kom sørfra til England
om våren, og kong Heinrek tok vel imot ham. Det ble fortalt ham av
engelskmennene, av misunnelse mot nordmennene, at i Norge ville han ikke
få noen verdig mottakelse, knapt nok mat, og ingen drikke annet enn
blande (37), og de frarådde ham så godt de kunne å seile
dit; de skremte ham både med havet og det fiendtlige folket, om han
da kom fram.
Kardinalen
svarte slik: "Da jeg var lenger borte fra Norge enn jeg er nå, hørte
jeg folket som bor der, bedre omtalt enn det dere nå forteller. Det
ble sagt meg at det bor mange gode kristne der, og at kongen er klok og
dyktig. Erkebiskopen deres har jeg sett, og for meg syntes han å
være en gjæv høvding. Jeg har også hørt
at der er kyndige biskoper, og jeg skulle tro at andre goder følger
med det. Men jeg har to ærend dit, som jeg tror at alle må
si er gode, det ene er å forkynne om Jesus Kristus, Guds sanne sønn,
og det andre er å krone kongen deres, med Guds nåde og pavens
samtykke. Og det kvier jeg meg ikke for at det skal skorte på mat
og drikke der. Deretter gjorde kardinalen seg klar til å fare
til Norge og gikk om bord på skipet sitt.
Kardinal
Vilhjalm (38) kom til lands i Norge botolvsvakedag (39) ved den øya
som heter Sire (40), og han sendte menn i forvegen for å gi kongen
melding om sin ankomst. Sendemennene kom fram til kongen nesten samtidig
med kardinalen, han kom like etter dem. Han kom seilende med skipet sitt
inn på Vågen, og det var da nokså seint på dagen.
Kongen sendte menn for å møte ham og by ham alt han måtte
ønske på den sømmeligste måte. Men han svarte
sendemennene at det ville han overlate til kongen å rå for.
Om morgenen
etter gudstjenesten gikk kongen ned til skipet sitt. Det var en 25-sesse
med forgylte hoder og vakkert utstyrt. Skipet ble kalt Draken, og kongen
gikk om bord der med hirden sin. Og alle de sysselmennene som var i byen,
la skipene sine ut der kardinalens skip lå. Kardinalen hadde ei engelsk
snekke. Kongen kalte til seg lendmennene og hirdstyrerne og gikk så
om bord i kardinalens skip. De hilste hjertelig på hverandre og drog
så inn til bryggene. Biskopene og de geistlige og klostermennene
gikk da i en vakker prosesjon mot kardinalen. Deretter lot kongen blåse
til ting ute på Kristkirkegården, og da kardinalen kom til
tinget, tok han til orde på denne måten:
250.
"Jeg vil kunngjøre for alle at jeg kom til dette land med Guds miskunn
og på pavens bud for å forkynne Jesu Kristi navn og krone konen
deres. Dette er mine to ærend. Paven sendte ikke en prest eller lærd
mann med liten myndighet i dette ærend, men meg, en av kardinalene
med biskops rang og like stor makt til å binde og løse i alle
saker, som om paven sjøl var til stede, for han ville at dette skulle
gjøres slik at det ble til størst mulig heder for kongen."
Siden talte han om mange ting og preket troen for folk, og så lyste
han velsignelse over alle og gav god hjemlov.
Etter
dette talte kongen og kardinalen ofte med hverandre, og kardinalen sa ikke
annet enn slikt som var til største ære for kongen. Kardinalen
talte også ofte med de biskopene som var der. Sist av alle talte
han med erkebiskopen, men da de hadde talt med hverandre, syntes kongen
å merke at da var det blitt sagt noe annet til kardinalen enn det
han sjøl før hadde tenkt seg.
251.
En dag da kongen og kardinalen talte sammen i Kristkirken, tok kardinalen
til orde på denne måten: "Siden De, herre konge," sa han, "har
i sinne å motta en større heder av den Hellige Kirke enn noen
konge før i Norge, så venter vi at De vil gi den Hellige Kirke
det samme som andre før har gitt, og enda bøte godt på
det. De vil vel også sverge den samme ed som kong Magnus sverget,
han som først ble kronet her i landet."
Kong
Håkon svarte dette: "Jeg merker nå, herre, at disse ord er
kommet like meget fra andre som fra Dem sjøl. Vi vil gjerne unne
den Hellige Kirke og dens tjenestemenn slike retterbøter som gir
den samme frihet som den har i de land der både den Hellige Kirke
og kongedømmet har sin frihet og verdighet. Men om noen konge har
gitt noe han ikke har rett til å gi for andre enn seg sjøl,
så vil Vi ikke spille retten for Oss sjøl eller dem som kommer
etter Oss. Kort sagt, hvis De vil at vi skal kjøpslå om kronen,
da vil Vi heller ingen krone bære, enn ta på Oss noen ufrihet.
De trenger ikke å tale til Oss oftere om dette." Kardinalen svarte:
"Herre konge, De må ikke mislike dette, for alt skal være slik
som De vil."
Etter
dette sendte kardinalen bud på erkebiskopen og Iydbiskopene og korsbrødrene
og ordla seg slik: "Jeg talte med kongen om det som jeg ble bedt om, men
jeg synes han har mer rett i denne saken enn de som krever noe annet. Derfor
vil jeg at dere skal vite at heretter vil jeg ikke kreve noe mer, men krone
kongen så fri som det sømmer seg for hans kongelige verdighet.
Og dette trenger vi ikke å tale om oftere."
252.
Kongen talte med kardinalen om sine undersåtters tarv, og kardinalen
ordnet med sakene så godt han kunne. Han vigslet Apostelkirken i
kongsgården som kongen hadde latt bygge, og gav evig avlat der. Da
det ble talt om hvilken dag kongen skulle vigsles, sa kardinalen at det
burde være på en apostel-messedag. Men siden kongen ættet
fra kong Olav den hellige, ville han helst motta denne heder på hans
høytidsdag.
Så ble det ordnet med alt som trengtes. Det var dårlig vær
den sommeren med mye regn, så de kunne ikke ha noen tilstelning ute.
Folk rådde kongen til å gi gjestebud i de to trehallene som
var i kongsgården. Kong Håkon hadde latt reise et stort hus
ute under Knarrene (41), det var eslet til naust. Det var nitti alen langt
og seksti alen bredt. En dag da de gikk dit ut, kongen og kardinalen, sa
kongen: "Ettersom vi ikke har så store hus her, hva ville De synes,
herre, om vi holder gjestebudet vårt her ute, så kunne det
være flere folk med oss?" Kardinalen svarte: "Jeg synes dette er
det beste huset som er her." Så lot kongen sette i stand huset på
beste måte med alt som hørte til.
253.
Vigselen skulle være på olsokdagen. Disse høvdingene
var til stede: Kardinal Vilhjalm, erkebiskop Sigurd, biskop Heinrek i Holar,
biskop Arne i Bergen, biskop Askjell i Stavanger, biskop Torkjell (42)
i Oslo, biskop Pål i Hamar. Av lekmenn og høvdinger var disse
til stede: kong Håkon og hans sønn kong Håkon Unge,
Knut jarl, junker Magnus, Sigurd kongssønn. Disse lendmennene var
der: Gaut Jonsson, Lodin Gunnesson, Peter Pålsson, Gunnar kongsfrende,
Munan biskopssønn, Finn Gautsson, Brynjolv Jonsson, Jon Drotning
(43), Sigurd biskopssønn; ti abbeder, erkedjakner og proster og
de fleste korsbrødrene fra alle bispestolene i landet, fem lagmenn,
kongens stallarer og sysselmenn, hirdstyrerne og hele hirden og de beste
bønder fra hvert fylke. Det var også en mengde utlendinger
der.
Været
var vått på den tida, for det regnet både natt og dag.
Derfor ble det tjeldet med grønt og rødt klede fra kongsgården
til døra i Kristkirken, både over og på begge sider.
I kongsgården var det også telter, så en kunne gå
til herbergene uten å ta skade av væten.
10.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund