111. Sommeren etter Jon Kuvlungs fall kom erkebiskop Eirik til Norge og hadde mottatt palliet i Romaborg. Han reiste nordover til Nidaros til erkebispestolen.
Den sommeren døde Håvard jarlsson.
I valget på biskop til Stavanger var alle enige om å ta Nikolas kongsbror (1), sønn av Arne på Stårheim. Men kong Sverre talte imot det (2). Da Nikolas fikk vite det, sendte han et brev til dronning Margret, hvor det ble sagt mye både vakkert og ydmykt til kong Sverre og til henne, og redegjort for slektskapet med henne. Dronning Margret snakket nå med kong Sverre om dette, og sa at Nikolas gav gode løfter. Men kongen sa at han ikke hadde lyst til å gjøre ham til større mann enn han var, og sa at om han fikk større makt i Norge enn han hadde fra før, så ville han ha samme sinn til kongen, og ikke ville hans troskap vokse om han fikk høyere rang enn han hadde.
Dronninga bad om at kongen ikke satte seg imot dette, og nevnte hvor mye Nikolas hadde tapt i krigen mellom kong Sverre og kong Magnus, da frendene hans falt, og sa at dette kunne en best rå bot på ved å gi ham et høyt embete innenlands. Hun sa at han ville ikke vise utroskap om han la ned våpnene og ble en kirkens mann.
Kongen sa at han ville gjøre det for henne, "men jeg tror ikke det skal gå lenge heretter før både du og mange andre får angre dette."
Etterpå gikk det brev fra kongen om at Nikolas skulle vies til biskop, og det ble gjort; erkebiskopen viet Nikolas til biskop. Omtrent på samme tid døde biskopen i Oslo, og Nikolas fikk da erkebiskopens tillatelse til å overta bispestolen i Oslo. Siden ble biskop Njål viet til Stavanger og var biskop der.
112. Da biskop Eirik kom til stolen i Nidaros, tok korsbrødrene godt imot ham. Siden prekte han fra koret, og talte harde ord til birkebeinene. Mange av hærmennene ble straks sinte over slik tale, og det ble uvennlig stemning mellom dem og erkebiskopen. Snart ble det også uenighet om mange ting mellom kong Sverre og erkebiskopen, for kong Magnus og Erling jarl hadde latt en avtale gjelde, mens de rådde for riket, som erkebiskop Øystein hadde fått i stand med bøndene, at i saker som hørte under erkebiskopen skulle bøtene betales i øre reknet etter sølvverdien; tidligere hadde de vært reknet i myntverdi, som i kongens saker. Erling jarl hadde funnet seg i dette fordi erkebiskopen ville vie sønnen hans, Magnus, til konge. Men betaling etter sølvverdi utgjorde det dobbelte av myntverdien.
Kong Sverre krevde av erkebiskopen at gammel lov og rett skulle gjelde i erkebiskopens saker likeså vel som i kongens saker, og mente at Erling Skakke hadde ikke hatt noe med å bryte den hellige kong Olavs lov for å få sønnen sin viet til konge. Det var ikke gjort med rette, for siden kristendommen kom til landet, hadde det aldri hendt i Norge at noen ble tatt til konge som ikke var en konges sønn, - og ikke i hedensk tid heller. Det er også forbudt i landslovene som den hellige kong Olav satte.
Det var også avtale, sa kong Sverre, mellom erkebiskop Øystein og Erling jarl, at erkebiskopen skulle vie sønnen hans til konge mot at Erling skulle la erkebiskopen få gjennomføre all den ulov han kunne overfor bøndene, med den makt han hadde. "Det forekommer meg at dette verken ble gjort etter Guds eller menneskers lov her i landet. Men i tilfelle du, erkebiskop, vil øke retten din så sterkt, da vil jeg også at du tillater meg å øke kongens rett tilsvarende, og at du står ansvarlig for Gud og bøndene og landsfolket for hvor rett det går for seg med landsstyret her i landet."
Erkebiskopen nektet, og ville ha retten sin, han sa at det tilkommer Guds rett alltid å vokse og aldri å avta. "Men De, herre", sa han, "har den rett og den lov som De har svoret å holde. De står sjøl ansvarlig for Gud og mennesker for hvordan De holder edene. For aldri har pengeverdien økt i kongens rettigheter. "
Noter:
1. Nikolas Arnesson var
sønn av dronning Ingerid Ragnvaldsdotter; dronning Margrets mor
var søskenbarn til Ingerid. Jfr. merkn. s. 192.
2. Kong Sverre talte imot.
Biskopvalget gikk etter reglene for seg på den måten at kórsbrødrene
valgte, kongen samtykte og erkebiskopen viet. Om biskopvalget i Stavanger
sier erkebiskop Eirik i et brev til paven fra 1190 (se Diolomatarium Norvegicum
VI nr. 3) at presteskap og folk enstemmig hadde valgt til biskop en mann
som hadde både seder og kunnskaper til det; men kongen ville ikke
gi sitt samtykke, siden han ikke hadde vært med og gitt den første
stemmen i valget, enda forgjengerne hans høytidelig hadde gitt avkall
på denne skikken, og han tvang de geistlige og folket til å
ta imot en mann som var gift og således gjorde tvigifte; men denne
mannen ville ikke erkebiskopen vie. Njål er nevnt som biskop i et
lovskrift som Sverre kunngjorde sammen med erkebiskop Eirik og biskopene
Pål i Bergen, Helge i Oslo, Njål i Stavanger, og Tore på
Hamar. Dette brevet kan ikke være eldre enn 1189. Det blir ikke plass
for Nikolas i Stavanger. I den motsetningen som det blir mellom Sverres
saga og brevet fra erkebiskopen, må det være riktigst å
holde seg til det samtidige dokumentet.
"Sverres saga" i Norges kongesagaer, bind 3, red.: F. Hødnebø og H. Magerøy, Gyldendal, Oslo 1979, Jubileumsutgaven, s. 166-167.
10.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund