Det var en mann som het Aslak Fitjaskalle, han var ættstor og mektig. Skjalg, far til Erling, og Askjell, far til Aslak, var brorsønner. Aslak var kong Olavs gode venn, og kongen lot ham slå seg ned i Sunnhordland, og gav ham et stort len og store veitsler der. Kongen sa han skulle holde igjen med Erling. Men det ble det ikke noe av; straks kongen ikke var til stede, fikk Erling rå alene som han ville; han ble ikke mykere av det at Aslak ville skubbe seg fram ved siden av ham; og det endte slik mellom dem at Aslak ikke kunne greie seg i sysla. Så gikk han til kongen og fortalte hvordan det hadde gått mellom ham og Erling. Kongen sa Aslak skulle bli hos ham, "til jeg og Erling møtes," sa han.
Kongen sendte bud til Erling at han skulle komme til Tønsberg og møte kongen om våren. Da de kom sammen, hadde de møte med hverandre, og så sa kongen: "Jeg har hørt si at du er så mektig, Erling, at det fins ikke en mann nord fra Sognefjorden helt til Lindesnes som får ha friheten for deg. Og det er mange der som mener de er odelsbårne nok til å få rett og skjel av folk som er deres jambyrdige. Her har vi nå Aslak, Deres frende. Han synes han har merket nokså mye kulde fra Dem. Nå vet jeg ikke om det er så at han sjøl er skyld i dette, eller om han skal unngjelde for det at jeg har satt ham der til å ta vare på mine saker. Og jeg nevner bare ham, men det er mange andre som klager over slikt for oss også, både menn i sysler og årmenn som styrer gardene mine og skal gjøre veitsler for meg og følget mitt (1)."
Erling svarte: "Dette kan jeg fort svare på," sa han. "Jeg nekter at jeg har lagt meg ut med Aslak eller noen annen mann fordi han er i Deres tjeneste. Men jeg skal vedgå det at det er nå som det lenge har vært, hver av oss frender vil gjerne være større enn den andre. Og det kan jeg også vedgå, at jeg bøyer med glede hodet for deg, kong Olav, men det byr meg imot å bøye meg for Sel-Tore, som er trellefødt i alle ættgreiner, for det om han er Deres årmann nå, og likedan med andre som er hans like i ætt, men som De setter så høyt."
Så kom begges venner til og bad dem forlike seg, de sa at kongen kunne ikke få så god støtte av noen annen mann som av Erling, "om han kan få ha Deres fulle vennskap". På den annen side sa de til Erling at han skulle bøye seg for kongen; de sa at om han kunne holde på vennskapet med kongen, så ville det være lett nok for ham å få igjennom det han ville med alle andre. Møtet endte slik at Erling skulle få ha de samme veitsler som han hadde hatt før, og alle de sakene kongen hadde mot Erling, skulle falle bort. Dessuten skulle Skjalg, sønn hans, dra til kongen og bli hos ham. Så drog Aslak tilbake til gardene sine, og de var forlikte å kalle for. Erling drog hjem til gardene sine og holdt ved som før med å vise sin makt.
117. Det var en mann som het Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid, datter til Skjalg og søster til Erling. Sønn deres het Asbjørn, han så ut til å bli en framifrå mann i oppveksten. Sigurd bodde på Trondenes på Omd, han var en grunnrik mann og høyt hedret; han hadde ikke blitt kongens handgangne mann, og derfor stod Tore høyest av de to, for han var kongens lendmann (2). Men hjemme på garden var Sigurd ikke på noen måte mindre raus; så lenge folk var hedenske, var han vant til å ha tre blot hver vinter, ett om vinternatt, det andre midtvinters og det tredje mot sommeren. Da han gikk over til kristendommen, holdt han likevel ved på samme måten med gjestebud; om høsten holdt han et stort vennelag, og om vinteren julegjestebud og bød til seg mange mennesker da igjen; det tredje gjestebudet holdt han til påske, og da kom det også mange mennesker. Slik holdt han på sa lenge han levde. Sigurd døde av sjukdom. Da var Asbjørn atten år; han overtok arven etter faren, og han dreiv på samme måten og holdt tre gjestebud hver vinter, slik som far hans hadde gjort.
Ikke lenge etter at Asbjørn hadde fått farsarven, var det at åringene ble dårligere, og kornet slo feil for folk. Asbjørn holdt ved med gjestebudene sine slik som før, nå hjalp det ham at han hadde gammelt korn og gamle forråd av alt det som trengtes. Men da året var gått, og det neste kom, så ble kornet ikke det minste bedre enn året før. Da ville Sigrid at de skulle holde opp med gjestebudene, enten med noen eller med alle. Det ville ikke Asbjørn, han reiste rundt til vennene sine om høsten og kjøpte korn der han kunne, og noen steder fikk han det. Så gikk det den vinteren også, og gjestebudene ble holdt. Våren etter fikk folk sådd lite, for det var ikke såkorn å få kjøpt. Sigrid snakket om at de fikk ha færre huskarer; det ville ikke Asbjørn, han dreiv på den sommeren også på samme måten. Det så nokså dårlig ut med kornet. Nå kom det også til at det ble fortalt sørfra landet at kong Olav hadde forbudt å føre korn og malt og mjøl nord i landet sørfra.
Da syntes Asbjørn det tok til å bli vanskelig å skaffe mat til garden. Så fant han på den utveg at han lot sette ut en lastebåt han hadde, den var bygd som et havgående skip. Skipet var godt, og all redskapen til det var omhyggelig gjort, det hadde seil som var farget i striper. Asbjørn gav seg av sted og hadde tjue mann med, de seilte nordfra om sommeren, og det er ikke fortalt noe fra ferden før de kom til Karmsund en dag mot kvelden og la til ved Avaldsnes.
Det er en stor gard der ikke langt oppe på Karmøy som heter Avaldsnes. Det var en kongsgard, en fin gard, og der rådde Tore Sel, han var årmann der. Tore var en mann av lav ætt, men han hadde kommet seg opp, han var god arbeidskar, talte godt for seg, svær til å skryte, pågående og stri. Det hjalp ham godt siden at han fikk hjelp av kongen. Han var snar til å si fra og uvøren i munnen.
Asbjørn og folkene hans lå der natta over. Om morgenen da det ble lyst, kom Tore og noen andre ned til skipet. Han spurte hvem som eide dette staselige skipet. Asbjørn sa hvem han var og nevnte sin far. Tore spurte hvor han skulle hen som lengst, og hva ærend han hadde. Asbjørn sa han ville kjøpe seg korn og malt; han sa som sant var, at det var svært uår nord i landet. "Men vi har hørt at det skal være godt år her. Vil du, bonde, selge oss korn? Jeg ser dere har store stakker her; det ville være en hjelp for oss om vi ikke trengte fare lenger." Tore svarte: "Jeg skal hjelpe deg så du ikke trenger å reise på kornkjøp lenger, verken her i Rogaland eller videre. Jeg skal fortelle deg at du like godt kan snu her og ikke seile lenger, for du får ikke korn, verken her eller andre steder; kongen har forbudt å selge korn herfra nord i landet. Reis hjem igjen, håløyg. Det blir det beste for deg. "
Asbjørn sa: "Om det er som du sier, bonde, at vi ikke kan få kjøpt korn, så har jeg et annet ærend som ikke er mindre, jeg vil hilse på venner på Sola og se hvordan Erling, min frende, har det hjemme." Tore sa: "Hvor nært frendskap er det mellom deg og Erling?" Han sa: "Mor mi er søster hans." Tore sa: "Nå har jeg visst vært litt fort til å snakke, siden du er søstersønn til rygekongen!" Så tok Asbjørn inn teltene og styrte ut med skipet. Tore ropte etter dem: "Far vel da, og kom innom her på hjemvegen!" Asbjørn sa at det skulle han gjøre.
Så drog de videre og kom til Jæren mot kvelden. Asbjørn og ti mann gikk i land, de andre ti ble igjen på skipet. Da Asbjørn kom til garden, ble han godt mottatt, og Erling var svært blid mot ham. Erling satte ham ved sida av seg og spurte ivrig etter nytt nord fra landet. Asbjørn fortalte ham alt om det ærend han var ute i. Erling sa det var ingen lett sak, for kongen nektet dem alt kornsalg. "Jeg tror ikke det fins noen mann her," sa han, "som våger seg til å bryte kongens ord. Jeg må være nøye med å følge kongens sinn, for det er så mange som vil ødelegge vennskapet mellom oss." Asbjørn sa: "Sannheten får en sist høre. Helt fra barnsbein har jeg alltid lært at mor mi var fribåren i alle ættgreiner, og videre at Erling på Sola nå var den mektigste av frendene hennes. Men nå hører jeg du sier at du er ikke mer fri for kongens treller enn at du ikke kan gjøre det du har lyst til med kornet ditt." Erling så på ham og smilte, han sa: "Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme; du har godt å slekte på i det stykket. La oss nå først drikke, frende, så får vi se på det i morgen hva vi skal gjøre med ærendet ditt." De gjorde det, og var glade om kvelden.
Dagen etter talte Erling og Asbjørn med hverandre. Erling sa: "Jeg har tenkt ut noe med kornkjøpet ditt, Asbjørn. Men er du svært nøye på hvem du handler med? " Han sa at han brydde seg aldri det grann om hvem han kjøpte korn av, når bare den som solgte, hadde rett til det. Erling sa: "Jeg skulle tro trellene mine hadde så mye korn å selge at du kan få kjøpt det du trenger. De står ikke under lov og landsrett som andre folk." Asbjørn sa at dette ville han ta imot. Så ble det sagt fra til trellene om kjøpet; de fant fram korn og malt og solgte det til Asbjørn, og han lastet skipet så mye han ville. Da han var ferdig til å seile, fulgte Erling ham ut og gav ham vennegaver; de skiltes som kjære venner.
Asbjørn fikk god bør og la til ved Avaldsnes på Karmøy om kvelden, og ble der natta over. Tore Sel fikk straks høre at Asbjørn var kommet, og likeså at skipet hans var fullastet. Tore stevnte til seg folk om natta, så han hadde seksti mann før det ble dag. Så snart det ble litt lyst, gikk han ned til Asbjørn, han og mennene gikk like ut på skipet. Da var Asbjørn og hans folk alt kledd, og Asbjørn hilste på Tore. Tore spurte hva slags last Asbjørn hadde på skipet. Han sa at det var korn og malt. Tore sa: "Så har Erling gjort som han er vant til og tatt alt det kongen har sagt for å være bare løst snakk. Han er ennå ikke blitt lei av å stå imot ham i alle ting. Det er et under at kongen finner seg i allting av ham."
Tore brukte seg fælt en stund. Da han tidde, sa Asbjørn at det var Erlings treller som hadde eid kornet. Tore svarte skarpt at han brydde seg ikke om hans og Erlings krokveger. "Nå er det ikke annet å gjøre for dere enn å gå i land, Asbjørn, ellers hiver vi dere over bord. Vi vil ikke ha noe bråk med dere mens vi rydder skipet. Asbjørn så at han hadde ikke folk nok mot Tore, og så gikk Asbjørn og folkene hans i land, og Tore lot hele ladningen flytte i land fra skipet. Da skipet var ryddet, gikk Tore bortover skipet. Han sa: "Det var svært så godt seil de har disse håløygene, ta det gamle seilet fra lastebåten vår og gi dem det! Det er fullt ut godt nok til dem når de seiler med tom båt." Dette ble gjort, seilene ble byttet. Så seilte Asbjørn og folkene hans sin veg etter dette, og han styrte nordover langs kysten og stanset ikke før han kom hjem først på vinteren. Denne reisen snakket folk mye om.
Asbjørn fikk ikke noe strev med å lage gjestebud den vinteren. Tore bad Asbjørn og mor hans til julegjestebud med så mange menn som de ville ta med seg (3). Asbjørn ville ikke reise, så han satt hjemme. Det viste seg at Tore syntes Asbjørn hadde tatt imot innbydelsen på en lite hedrende måte, og så gav Tore fantord fra seg om denne reisen til Asbjørn. "Det er nok så," sa han, "at det er stor forskjell på oss frendene til Asbjørn, men Asbjørn viser det nå også tydelig, slikt strev som han tok for å hilse på Erling på Jæren i sommer, og så vil han ikke komme hit til meg som bor i det nærmeste huset. Eller kanskje det er så at han tror det bor en Sel-Tore på hver holme."
Slike ord fikk Asbjørn høre fra Tore, og flere til av samme slag. Asbjørn var helt ute av seg for denne reisen, og verre ble det da han hørte den var til latter og spott. Han ble hjemme hele vinteren og gikk ikke til noen gjestebud.
118. Asbjørn
hadde et langskip; det var ei snekke med tjue tofter, og den stod i det
store naustet. Etter kyndelsmess lot han sette fram skipet og bar all redskap
ut på det og lot det gjøre seilklart (4). Så stevnte
han til seg vennene sine og fikk nesten nitti mann, alle vel væpnet.
Da han var ferdig og han fikk bør, seilte han sørover langs
land; de seilte av sted, men fikk nokså seint bør. Da de kom
sør i landet, seilte de den ytre leia mer enn den vanlige skipsleia.
Det hendte dem ikke noe før de kom inn til Karmøy om kvelden
torsdag i påskeuka. Denne øya er slik laget: det er ei stor
øy, lang, men for det meste ikke brei; den ligger på utsida
av den vanlige skipsleia. Det er ei stor bygd der, men ellers er store
deler av øya ubygd, de som ligger ut mot havet. Asbjørn og
hans folk landet på utsida av øya, der det var ubygd.
Da de
hadde fått opp teltene, sa Asbjørn: "Nå skal dere bli
igjen her og vente på meg; jeg vil gå opp på øya
og få greie på hvordan det står til her, for vi har ikke
hørt noe om det i forvegen." Asbjørn var dårlig kledd
og hadde ei sid hette på, en båtshake i handa, men et sverd
ved sida under klærne. Han gikk i land og innover øya. Da
han kom opp på en høyde der han kunne se garden på Avaldsnes
og ut i Karmsund, så han at det kom en mengde folk dit både
på sjø og på land, og alle drog til garden på
Avaldsnes; det syntes han var merkelig. Så gikk han opp på
garden og inni der tjenestefolkene holdt på å lage til maten;
da hørte han straks så pass at han skjønte på
det de sa, at kong Olav var kommet dit på veitsle, og dessuten at
kongen hadde gått til bords.
Asbjørn
gikk til stua, og da han kom i forstua, gikk det folk ut og inn, så
det var ingen som la merke til ham. Stuedøra stod åpen, og
han så at Tore Sel stod foran høgsetesbordet. Det var langt
på kvelden. Asbjørn hørte at folk spurte Tore om hvordan
det gikk for seg mellom ham og Asbjørn, og videre at Tore hadde
en lang historie om det, og Asbjørn syntes han lot den helle sterkt
til den ene sida. Så hørte han en som sa: "Hvordan tok han
Asbjørn det da dere ryddet skipet?" Tore sa: "Han bar seg da noenlunde
mens vi ryddet skipet, men likevel ikke helt godt, men da vi tok seilet
fra ham, gråt han."
Da Asbjørn
hørte dette, drog han sverdet hardt og fort og løp inn i
stua, og hogg til Tore med en gang; hogget kom i halsen bakfra på
ham, og hodet falt ned på bordet foran kongen og kroppen over føttene
hans, borddukene fløt i bare blod både oppe og nede. Kongen
sa de skulle ta ham, og så ble gjort; Asbjørn ble tatt til
fange og ført ut, så tok de bordstellet og dukene og bar dem
ut, og så liket til Tore, som også ble båret bort, og
så sopte de alt det som var blitt blodig. Kongen var fælt harm,
men han styrte seg når han talte, som han alltid brukte.
Skjalg
Erlingsson stod opp og gikk fram for kongen og sa: "Nå går
det som ofte ellers, konge, vi må vende oss til Dem for å finne
en råd ut av dette. Jeg vil by bøter for denne mannen, så
han skal få ha liv og lemmer; men De, konge, skal rå for alt
annet." Kongen sa: "Er ikke det en dødssak, Skjalg, om en mann bryter
påskefreden? Og en til om en mann dreper en annen i kongens hus?
Og en tredje, som riktignok du og far din vel synes har lite å si,
at han brukte føttene mine til hoggestabbe?"
Skjalg svarte: "Det var leit, konge, at De ikke likte dette; ellers var
det ikke dårlig gjort. Men om De, konge, synes det er et verk som
går Dem imot, og at det har mye å si, så venter jeg likevel
å få mye igjen for min tjeneste hos Dem. Mange vil si at dette
kan De godt gjøre." Kongen sa: "Du er nok mye verdt, Skjalg, men
jeg vil ikke for din skyld bryte loven og minke kongens verdighet."
Skjalg
vendte seg bort og gikk ut av stua. Det hadde vært tolv mann i følge
med Skjalg, og de fulgte ham alle sammen, og det var mange andre som gikk
bort med ham også. Skjalg sa til Torarin Nevjolvsson: "Om du vil
ha vennskap med meg, så gjør du alt du kan for at mannen ikke
skal bli drept før søndag."
Så
gikk Skjalg og mennene hans av sted; de tok en robåt han hadde, og
rodde sørover så hardt de kunne, og kom til Jæren i
grålysningen. Der gikk de opp på garden og til det loftet Erling
sov i. Skjalg løp mot døra, så den knakk i naglene.
Av dette våknet Erling og de andre som var der inne, han kom seg
opp i en fart, greip skjold og sverd og løp til døra og spurte
hvem det var som hadde slikt hastverk. Skjalg sa hvem det var, og bad ham
lukke opp. Erling sa: "Jeg kunne tenke det var du som farer så uvettig;
har dere noen etter dere?" Så ble døra lukket opp. Nå
sa Skjalg: "Du synes kanskje jeg har hastverk, men jeg tenker ikke Asbjørn,
din frende, synes jeg farer for fort der han sitter i lenker nord på
Avaldsnes. Det er mer mandig å ta av sted og hjelpe ham." Så
skiftet far og sønn noen ord, Skjalg fortalte Erling hvordan alt
hadde gått for seg da Sel-Tore ble drept.
119.
Kong Olav satte seg i høgsetet igjen da de hadde ryddet opp i stua.
Han var fælt harm. Han spurte hva de hadde gjort med drapsmannen,
det ble sagt at han stod ute i svalgangen og var tatt i forvaring. Kongen
sa: "Hvorfor er han ikke drept?" Torarin Nevjolvsson sa: "Herre, rekner
De det ikke for mord å drepe folk om natta?" Da sa kongen: "Sett
ham i lenker og drep ham i morgen."
Dagen
etter hørte kongen morgenmesse, så gikk han til møter
og satt der til høymessen; da han gikk fra messen, sa han til Torarin:
"Nå står vel sola høyt nok til at Asbjørn, vennen
din, kan bli hengt." Torarin bøyde seg for kongen og sa: "Herre,
sist fredag sa biskopen at den kongen som har all makt, han talte likevel
prøvelser; og salig er den som kan likne på ham mer enn på
dem som dømte ham til døden, eller på dem som drepte
ham. Nå er det ikke lenge til i morgen, og da er det hverdag." Kongen
så på ham og sa: "Du skal få din vilje, han skal ikke
bli drept i dag. Men nå skal du overta ham og ta vare på ham,
og det skal du vite for visst at du setter livet på spill om han
kommer bort på noen måte."
Så
gikk kongen sin veg, og Torarin gikk dit hvor Asbjørn satt i lenker.
Nå tok Torarin av ham lenkene og fulgte ham bort i ei lita stue og
lot ham få mat og drikke, og fortalte ham hva kongen hadde lovt om
Asbjørn løp bort. Asbjørn sa at Torarin trengte ikke
være redd for det. Torarin satt hos ham lenge om dagen og sov der
om natta også.
Lørdagen
stod kongen opp og gikk til morgenmessen, så gikk han til møtet,
der var det kommet en mengde bønder, og de hadde mange ting de skulle
ha avgjort. Kongen satt der lenge utover dagen, og det ble seint før
han gikk til høymesse. Etterpå gikk kongen og spiste, og da
han hadde spist, ble han sittende og drikke en stund før bordene
ble tatt ned.
Torarin
gikk til den presten som hadde med kirken der, og gav ham to øre
i sølv for at han skulle ringe inn helgen med en gang de tok bort
bordet for kongen. Da kongen hadde drukket en stund så han syntes
det var nok, ble bordene tatt bort. Da sa kongen at nå var det best
trellene tok med seg drapsmannen og drepte ham. I det samme ringte de helgen
inn. Så gikk Torarin fram for kongen og sa: "Mannen får da
få grid helgen over, enda så galt han har gjort." Kongen sa:
"Du får gjete ham, Torarin, så han ikke kommer bort." Så
gikk kongen til kirken og hørte nonsmesse, og Torarin satt hos Asbjørn
resten av dagen (5).
Søndag
kom biskopen til Asbjørn og skriftet ham og gav ham lov til å
høre høymessen. Da gikk Torarin til kongen og bad ham finne
folk til å holde vakt over Asbjørn. "Nå vil jeg ikke
ha mer med hans sak å gjøre," sa han. Kongen sa han skulle
ha takk for det. Så satte han folk til å holde vakt over Asbjørn,
og da satte de lenker på ham. Da folk gikk til høymesse, ble
Asbjørn leidd til kirken; han og de som holdt vakt over ham, stod
utenfor kirken. Kongen og hele allmuen hørte messen stående.
120. Nå
må vi gå videre der vi sluttet før. Erling og Skjalg,
sønn hans, rådførte seg med hverandre om vanskelighetene,
og da Skjalg og de andre sønnene rådde sterkt til det, ble
de stående ved det at de samlet folk og skar hærpil; det kom
snart en stor hær sammen, og de gikk om bord i skipene; så
holdt de manntall, og der var innpå femten hundre mann. Med denne
hæren drog de av sted, og om søndagen kom de til Avaldsnes
på Karmøy og gikk opp til garden med hele hæren; de
kom dit nettopp da evangeliet var lest. De gikk straks opp til kirken,
tok Asbjørn og brøt lenkene av ham. Ved dette ståket
og ved larmen av våpen løp alle de inn i kirken som før
stod ute, og de som var inne i kirken, så ut alle sammen uten kongen,
han ble stående og så seg ikke om. Erling og sønnene
stilte opp hæren sin på begge sider av den vegen som gikk fra
kirken til stua, og sønnene hans stod nærmest stua.
Da hele
messen var sunget, gikk kongen like ut av kirken, gikk foran gjennom manngarden,
og så fulgte den ene etter den andre av hans menn. Da han kom hjem
til huset, gikk Erling framfor døra, bøyde seg for kongen
og hilste ham. Kongen svarte og bad Gud hjelpe ham. Så tok Erling
ordet: "Jeg har hørt at Asbjørn, min frende, har kommet i
skade for å gjøre en stor ugjerning, og det er leit om det
har hendt noe slikt, konge, som De er misnøyd med. Jeg kommer her
nå for å by forlik og bøter for ham, så store
som De sjøl vil fastsette, men til gjengjeld vil jeg han skal få
ha liv og lemmer og rett til å være i landet."
Kongen
svarte: "Jeg synes det ser ut til at du mener du har Asbjørns sak
helt i di hand nå, Erling. Jeg skjønner ikke hvorfor du later
som om du byr forlik for ham; du har vel dradd sammen denne folkehæren
fordi du tenker at denne gangen vil du rå mellom oss." Erling sa:
"De skal rå, men rå slik at vi skilles forlikte." Kongen sa:
"Tenker du å skremme meg, Erling? Er det derfor du har så mye
folk?" "Nei," sa han. "Ja ligger det noe annet under, så kommer ikke
jeg til å flykte nå."
Erling
sa: "Du trenger ikke å minne meg om at hver gang vi har møttes
hittil, så har jeg hatt lite folk å sette imot deg. Men jeg
vil ikke legge skjul på hva jeg har i sinne; jeg vil vi skal skilles
forlikte. Ellers skulle jeg tro jeg ikke kommer til å prøve
flere møter mellom oss." Da var Erling rød som blod i ansiktet.
Nå gikk biskop Sigurd fram og sa til kongen: "Herre, jeg ber Dem
høre på meg for Guds skyld, og forlike Dem med Erling på
de vilkår han byr Dem, slik at denne mannen får ha fred på
liv og lemmer, men De alene skal rå for alle forliksvilkårene."
Kongen svarte: "De skal rå."
Da sa biskopen: "Erling, gi kongen den trygd han vil ha, og siden skal
Asbjørn gi seg i kongens makt og be om grid." Erling gav trygd,
og kongen tok imot. Så gikk Asbjørn og bad om grid og gav
seg i kongens makt og kysset kongen på handa. Da gikk Erling bort
med hæren sin; de hilste hverandre ikke.
Nå gikk kongen inn i huset, og Asbjørn fulgte ham; der satte
kongen opp forliksvilkårene og sa så: "Første vilkår
i forliket, Asbjørn, er det at du skal følge den landsens
lov som byr at den mann som dreper kongens tjenestemann, skal sjøl
påta seg samme tjeneste, om kongen vil. Nå vil jeg at du skal
påta deg den årmannsstillingen som Sel-Tore har satt, og styre
garden for meg her på Avaldsnes." Asbjørn sa det skulle bli
som kongen ville. "Men jeg må likevel først hjem til garden
min og ordne opp der." Kongen gikk gjerne med på det. Han drog derfra
til et annet gjestebud som ble gjort for ham.
Asbjørn gav seg på veg hjem med følget sitt, som hadde
ligget gjemt i ei vik hele tida mens Asbjørn var borte; de hadde
fått høre hva det var på ferde med ham og ville ikke
seile bort før de visste hva enden ble på det. Så gav
Asbjørn seg i veg og stanset ikke før han kom nordpå
til garden sin ut på våren. Han ble kalt Asbjørn Selsbane.
Asbjørn hadde ikke vært lenge hjemme før de møttes,
han og frenden hans, Tore, og talte med hverandre. Tore spurte Asbjørn
nøye ut om ferden, og om alt som hadde hendt der, og Asbjørn
fortalte alt som det hadde gått for seg. Da sa Tore: "Du synes vel
du er kvitt den skammen nå, at du ble ranet i høst?" "Ja,
det er så," sa Asbjørn, "eller hva synes du, frende?" "Det
skal jeg snart si," sa Tore. "Forrige gang du seilte sør i landet,
ble det til stor skam, men det stod da til å rette på. Men
denne ferden blir til skam for både deg sjøl og frendene dine,
om det skal bli til det at du blir kongens trell og jamgod med slik en
usling som denne Tore Sel. Vær nå så mye til kar at du
heller blir sittende her på eiendommen din! Vi, dine frender, skal
hjelpe deg, så du aldri kommer i en slik knipe mer."
Asbjørn syntes det hørtes lovende, og før de skiltes,
han og Tore, hadde de slått fast dette; han skulle bli boende på
garden sin og aldri komme til kongen mer og heller ikke gå i hans
tjeneste. Og det gjorde han, ble hjemme på gardene sine.
Noter:
1. Årmann var fra
først av navnet på gardsbestyreren på en kongsgard.
Seinere fikk han også administrativ makt i sitt distrikt. I Sverige
og Danmark stod årmannen noe høyere, der svarte han omtrent
til "fut".
2. Trondenes, på Hinnøya;
det er trolig uriktig når Snorre kaller den for Omd, som heller synes
å være det gamle navnet på Andøya.
3. Tore, dvs. Tore Hund.
4. Kyndelsmess, 2. februar.
5. Nonsmesse er messe ved
non (lat. nona hora, den niende timen), omkring kl. 15-16.
"Olav den Helliges saga" i Norges kongesagaer, bind 1, red.: F. Hødnebø og H. Magerøy, Gyldendal, Oslo 1979, Jubileumsutgaven, s. 321-331.
11.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund