Perspektiver på hamskiftet
HT band 55 1976, s.113-124
KJELL HAARSTADLine
Øyvind Østerud presenterte i H.T. 2/1975 et «nytt perspektiv» på hamskiftet, samtidig som han oppfordret til fortsatt debatt omkring emnet. Østerud er såvidt utfordrende at det er fristende å gå inn i problematikken   fristende også fordi det synes uomgjengelig nødvendig at hamskiftet blir satt under debatt. For til tross for at Østerud hevder det motsatte, har vel hamskiftet egentlig aldri vært debattert offentlig. Det som har skjedd, er at forskjellige historikere har fremmet ulike - og tilsynelatende uforenlige synspunkter på fenomenet. Men noen dialog har aldri vært publisert, og heller ikke har noen forsøkt å forene de ulike syn, før nå. Østeruds artikkel tar riktignok ikke sikte pa å skape en syntese, heller ikke er det hans primære hensikt a ta stilling til de ulike synspunkter. Det han vil er «å påvirke premissene for debatten». Om Østerud nok er unødig beskjeden i sin uttalte målsetting, ville bare en slik klargjøring være viktig, forutsatt at den uteskede debatt blir en realitet.
 Østerud tar utgangspunkt i de ekstreme synspunkter på det førindustrielle norske samfunner, representert ved Sverre Steen og Stein Tveite. Steen ser et dualistisk samfunn med folket kløyvd i to adskilte verdener. På den ene siden bondesamfunnet, i hovedsak basert på selvforsyning eller naturalhushold. Produksjon til eget behov var det primære. Produksjon for bytte eller salg var bare et bimoment, og - som et vesentlig poeng - en tok ikke sikte på å frembringe overskudd som kunne settes inn i ny produksjonsprosess. Mot eller ved siden av dette sto bysamfunnet, eller pengesamfunnet som Steen betegner det, der markedsøkonomien fullt ut styrte det økonomiske liv.(1) Hamskiftet blir da prosessen som forener, i alle fall til en viss grad og over en viss tid, disse to verdener, i den forstand at bondesamfunnet blir integrert i pengesamfunnet.
 Tveites antitese er at bondesamfunnet alltid har vært en del av pengesamfunner, at det alltid hadde foregått handel innen og ut av bondesamfunnet. Tveite kan til overflod dokumentere sin påstand. og egentlig vil vel ingen benekte den - en vet apriori at det måtte være slik. Det offentlige stilte krav som bare kunne dekkes med en overskuddsproduksjon realisert i kontanter. Vi vet ogsa at bøndene måtte (og ville) ha visse varer som ikke lot seg skaffe ved egenproduksjon, men måtte kjøpes. Dette er elementært, men likevel ble Tveites sterke modifisering av tesen om det gamle norske landbruk som et selvforsyningsbruk oppfattet som et brudd med tradisjonell lære. Og Tveite gikk lenger og hevdet mer kontroversielt at «målet for bonden var å produsere det som svarte seg best»(2) - altså et reinspika markedsøkonomisk prinsipp.(3) Ut fra dette blir det ikke noe prinsipielt skille mellom agrare og ikke-agrare næringer. Dualismen forsvinner, og dermed også hamskiftets rolle som likeretter. Hamskiftet blir en fiksjon  -det siste er riktignok ikke Tveites ord, men Østeruds.
 Slik kan en, og må en konstruere frontlinjene i synet på det førindustrielle norske samfunnet. Problemet ble satt på spissen i 1957/1959, og har stått der siden. En må likevel ikke underslå at spissen er temmelig butt. Skissen ovenfor er unyansert. Begge historikerne har modifisert seg selv på vesentlige punkter. Men dog: dilemmaet eksisterer. En oppklaring er nødvendig.
 Østeruds «nye perspektiv» består av flere elementer, både formelle og saklige. For ham synes det å eksistere en avstand mellom historisk forskningstradisjon og den samfunnsvitenskaplige tradisjon. Østerud vil bl.a. tilføre den etablerte historiske kildekritiske forskningstradisjon «nye» former, hentet fra samfunnsvitenskapene: Begrepsanalyse og diskusjon ut fra generelle teorier er eksplisitt nevnt - begge deler ført ut i praksis i artikkelen.
 En opprydding i den flora av gamle og nye betegnelser som knytter seg til de begreper vi skal drøfte, som selvbergingsbruk, subsistensbruk m.v. er selvsagt nyttig, og det kunne vært ønskelig at Østerud hadde gått enda lenger i sin begrepsanalyse enn han gjør. Jeg vil ikke kommentere denne delen av artikkelen (4), men foretrekker å konsentrere meg om hans teori om det førindustrielle agrarsamfunnet og de mekanismer som endret det. For å gjøre det klart hvilke premisser jeg fører debatten på, vil jeg kort rekapitulere Østeruds teori, eller de vesentligste trekk i den, slik jeg har oppfattet den.
 Teorien representerer ingen stillingstagen til de ekstreme synspunkter. Østerud inntar et mellomstandpunkt og forsøker for så vidt gjennom sin teori å gi en forklaring på at diametralt motsatte oppfatninger kunne eksistere side om side. Det må likevel sies at teorien opplagt ligger nærmest det steenske syn på bondesamfunnet.
 Det essensielle «nye» i teorien er at den russiske økonom Chayanovs teori om en særegen bondeøkonomi, fundamentalt forskjellig fra markedsøkonomien, blir overført på norske forhold   forøvrig noe som bl.a. Kare Lunden har prøvd før. Teorien opererer selvfølgelig med et dualistisk samfunn. Chayanov understreker at det prinsipielle skille mellom bondeøkonomien og markedsøkonomien ligger i den økonomiske motiveringen.(5) Bonden «tok sikte på å dekke umiddelbare konsumbehov i familiehusholdet - i tillegg til øvrighetskrav - ikke på kapital-akkumulering, re-investering og monetær fortjeneste.»(6). Fordi bondeøkonomien fungerte etter andre økonomiske mekanismer enn den kommersialiserte verdens, reagerte bondeøkonomien bedriftsøkonomisk inadekvat på markedsendringer. Det ble produsert mer når prisene sank, og mindre når de steg. Bondeøkonomien var subsistensorientert, men i denne orienteringen inngikk markedet som en viktig, om enn marginal del. Markedet ble nyttet til å dekke konsumbehov og andre krav når dette var nyttig, men kunne også, fordi dette var marginalt, oppgis når bonden fant det «lønnsomt» ut fra sin vurdering. Vesentlig i Chayanovs modell er også hans ekvilibrium-teori, antagelsen om at det eksisterte en tilnærmet balanse mellom en streben etter å fylle familiens behov og selve arbeidsbelastningen.(7)
 Teorien er klart dualistisk, og Østerud poengterer at denne dualismen ennå består, at jordbruket i de industrialiserte land fremdeles er subsistensorientert. Han vil likevel ikke gjøre hamskiftet til en fiksjon, men det blir for ham, som for Tveite, en i videste forstand teknisk forvandling. Det representerer ingen holdningsendring. I det førindustrielle samfunn kunne subsistensnivaet opprettholdes med en stabil og enkel teknologi og handel. Et økende befolkningspress, høyere skattebyrder og et bedre varetilbud fra den ikke agrare verden fremtvang en omveltning - et hamskifte. Kapitalakkumulasjon, spesialisering og teknisk innovasjon var hamskiftets viktigste karakteristika.
 Østerud har ikke forsøkt å verifisere sin teori, og etter hans egne premisser svekker ikke det teorien i og for seg. Noe av det nye han ville innføre var jo nettopp å kunne generalisere, å bygge teorier uten a være «belemret» med den kildekritiske tradisjons strenge krav om et empirisk fundament for teoribyggingen.(8) Mitt angrep på teorien retter seg mot de punktene som kan være gjenstand for verifisering, og som en vil se, finner jeg ikke at de holder.
 Det sentrale punktet i teorien er at bondeøkonomien reagerer markedsøkonomisk inadekvat, f.eks. ved at produksjonen synker ved prisstigning. Jeg har ikke funnet et eneste belegg for påstanden, ihvertfall ikke for norske forhold.(9) En kan heller ikke, som Østerud synes å gjøre,(10) hevde at påstanden ikke kan verifiseres på grunn av manglende kildemateriale. Det er riktig nok at den offisielle statistikk er mangelfull helt opp mot slutten av forrige århundre, da utviklingen var kommet så langt at en ikke lenger kan vente å finne genuine, førindustrielle trekk i bondesamfunnet. Men det eksisterer annet kvantitativt materiale som gir dekning god nok. Jeg tenker her spesielt på forretningsregnskaper som er bevart for en rekke eldre handelshus og andre bedrifter, og som gir relevante data ogsa for bondehandelen. Jeg har selv brukt slikt materale for et område som ennå ikke var gått inn i hamskifteprosessen, og dette materialet viser temmelig entydig at bondehandelen ble styrt av markedslovene. - Riktignok med den ene modifisering at produksjonen kunne øke ved prisfall, under den bestemte betingelse at også andre økonomiske forhold ble forringet samtidig, f.eks. når det inntraff uår. I slike tilfelle måtte bøndene «gjøre bruk» trass i elendige priser, for da gjaldt det å sikre eksistensminimum. En slik reaksjon er likevel ikke særegen for bondeøkonomien. Også fullstendig markedsintegrerte næringer som industrien, kan reagere på depresjoner med produksjonsøkning.(11) Forøvrig er det min observasjon at produksjonen i bondenæringene normalt økte ved prisstigning, og vice versa.(12) Vanlige lønnsomhetsvurderinger var en realitet også for bøndene. (Jeg vil poengtere at mine innvendinger og senere teorier gjelder 1800-talls forhold og ikke uten videre kan overføres på eldre tider.)
 Den særegne økonomiske holdningen hos bøndene er et helt sentralt punkt i Østeruds teori. Den empiriske forskningen som hittil er gjort på dette feltet, tyder ikke på at denne holdningen var en historisk realitet i Norge. Teorien kan derfor heller ikke, slik jeg ser det, ha gyldighet for norske forhold. Uavhengig av dette vil jeg avvise Østeruds begrunnelse for at hamskiftet måtte komme. Begrunnelsen inneholder tre ledd. Det ene - et økende varetilbud - aksepterer jeg som en realitet og faktor av betydning. Det andre leddet - et økende skattetrykk - stiller jeg meg skeptisk til. At skattetrykket økte i forrige århundre, ser ut til å være et aksiom. Men stigningen var for en del nominell, dels skyldtes det en omlegging fra natural  til pengeytelser. Viktig i denne sammenhengen er det at skattereformene etter 1864 mer og mer overførte skatten fra en matrikkelskatt som ensidig hvilte på bøndene, til en inntekts  og formueskatt fordelt pa alle sosiale grupper i samfunnet. Og endelig: mellom 1836 og 1892 ble det overhode ikke svart statsskatt. De her nevnte momentene tilsier at nærmere utredning om dette spesielle problemet må foreligge før en slutter at skattetrykket økte vesentlig for bøndene i forrige århundre.
 Det tredje leddet i Østeruds begrunnelse - et økende befolkningspress - vil jeg avvise absolutt. Min begrunnelse er triviell: Omveltningen, og spesielt den teknologiske revolusjonen som en logisk knytter nærmest til arbeidskraftsituasjonen, kom i tid etter at befokningspresset hadde avtatt betydelig. Årsaksforholdet som selvfølgelig eksisterer mellom disse to faktorene, må derfor være det omvendte av det Østerud hevder.
 Ester Boserup er den som sterkest har fremhevet at befolkningsøkning fører til mer intensiv bruk av jorda. Teorien er riktignok utformet for samfunn som er mindre utviklet enn vi her drøfter, men Boserup hevder også generelt at teknologien styrkes når befolkningspresset øker.(13) Det som er sagt ovenfor, tyder på at det siste ikke gjelder for 1800-tallets norske samfunn. Jeg vil også nevne et par andre, interessante eksempler på reaksjoner som går mot Boserups og Østeruds teori. Det første er alminnelig kjent: Valen Sendstads banebrytende verk viser at åkerbruksteknikken degenererte på Vestlandet i begynnelsen av forrige århundre da redskapene plog-harv-kjerre ble avløst av spade-rive-kipe.(14) Mindre, om i det hele lagt merke til er det at tømmerskuren ble «demekanisert» over store deler av landet i samme tidsrom. Oppgangssaga, som vel var primitiv, men likevel effektiv, ble for en del og til dels totalt avløst av håndsagskur, til tross for at denne var langt dårligere kvalitetsmessig.(15) Årsaken må utvilsomt søkes i befolkningspresset. Undersysselsetting presset lønnsnivaet så langt ned at teknologien ble utkonkurrert av manuell arbeidskraft.
 Min reaksjon har hittil vært negativ, og før jeg går videre vil jeg ikke unnlate å fremheve at Østeruds artikkel er tankevekkende og inciterende. Den har vekket til live problemstillinger som har slumret i tiår - problemer som må avklares før forskningen omkring dette sentrale emnet kan gå videre. Jeg vil derfor også gi det jeg håper vil bli et konstruktivt bidrag til debatten.
 Mitt utgangspunkt er også at det eksisterte en dualisme i økonomien i det førindustrielle Norge. Men jeg vil ikke trekke skillelinjen mellom et bondesamfunn og et pengesamfunn, mellom en subsistensorientert og en kommersialisert verden eller tilsvarende konstellasjoner. Min teori er at dualismen gikk tvers gjennom bondesamfunnet. Sagt mer presist: den enkelte produksjonsenhet (gardsbruk) var innrettet både på salgsproduksjon og på selvforsyning. Men - og dette er helt vesentlig: Dette var ikke et utslag av en prinsipiell dualisme, det var ikke slik at to ulike økonomiske mekanismer styrte produksjonen innen de ulike sektorer av gårdsdriften. Ønsket var nok over alt det samme: å skaffe størst mulig av»
«kastning under de gitte vilkår. Når somme sektorer var stagnert og knapt ga tilstrekkelig til selvberging, skyldtes det at de økonomiske betingelser innen og utenfor bondesamfunnet ikke tillot et allment utbredt høyproduktivt landbruk ennå. En balanse mellom subsistensproduksjon på de mange sektorer og overskuddsproduksjon på en enkelt måtte tilstrebes fordi det var nødvendig. Etter generasjoner var dualismen grodd fast som en atferdsnorm - den var blitt den tradisjonelle form. Den var neppe bevisst ønsket eller villet, men den var der som et faktum. Vi kan derfor kalle den en «de facto» dualisme.
 Det var en selvfølge at bøndene måtte drive salgsproduksjon. Det som ikke er like opplagt, er hvilke varer som ble produsert for salg. Vi vil finne at landet var splittet opp i regioner med en relativt klar arbeidsdeling: skogbruks-, åkerbruks-, fiskeri-  og fedriftsbygder. Kriteriene til denne oppdelingen er at henholdsvis skog, korn, fisk og husdyrprodukter dominerte som overskudds  og dermed salgsprodukter i de forskjellige regionene. Dessuten fantes det bygder med sine særskilte spesialiteter, som f.eks. bygdene mellom Oslo og Minnesund der plankekjøring var «overskuddsprodukt». De enkelte bygder innenfor regionene var forbausende ofte «rene» typer. Det eksisterte altså en form for monokulturer omtrent som i utviklingslandene, der hele land er eller har vært innrettet på produksjon av ett salgsprodukt ved siden av et ellers nødtørftig subsistensbruk.
 Topografiske og klimatiske forhold er selvfølgelig en hovedårsak til arbeidsdelingen, eller rettere til den form den fikk. Det var naturlig at solørbonden drev en intenst skogbruk, men det ville være like naturlig at han også drev åkerbruket og husdyrholdet ut over subsistensnivået. Dette skjedde ikke, derimot hendte det at disse sidene av gårdsdriften ble forsømt i den grad at han måtte kjøpe korn og fetevarer.
 Tveite hevder at arbeidsdelingen var basert på rene lønnsomhetsvurderinger - det var skogen som «svarte seg best» i Solør. Dette er bare delvis riktig. I skogbruksbygdene behldt skogen sin dominans uansett konjunktursvingningene og trass i at f.eks. smørproduksjon til tider må ha svart seg bedre. Dette kan for en del forklares med en innebygd treghet i systemet - det tar tid å legge om produksjonen i landbruket. Men en må også regne med at ikke-økonomiske faktorer, jeg tenker spesielt på tradisjonen, forsterket denne tregheten.
 Det synes som om produktene ble prioritert som salgsprodukter etter en rekkefølge der skogen rangerte høyest og husdyrprodukter lavest. Bak rangeringen lå det selvsagt lønnsomhetsvurderinger. Skogen ble prioritert høyest fordi den var sikrest m.h.t. produksjon og avsetning (i normale tider). Men det var også en tvang i systemet - en tvang som bunner i naturvilkårene, eller nærmere bestemt Norges marginale karakter som jordbruksland.
 Særegent for Norge var det at de færreste bygder var selvberget med korn, enn si hadde overskudd for salg. Like fullt ble kornet betraktet som det viktigste næringsmidlet, som det gjaldt å sikre størst mulig forsyning av ved egen produksion. Størstedelen, og enkelte steder praktisk talt all egnet innmark var lagt ut til åker - et forhold som nok også skyldes det faktum at korn gir flest kalorier pr. arealenhet (bortsett fra poteten). Åkerbruket var ekstensivt p.g.a. en primitiv teknologi og små gjødselmengder, og kombinert med de strenge klimatiske forhold ga dette lite utbytte. Det utstrakte åkerbruket var årsak til et ytterligere ekstensivt drevet husdyrhold, i og med at fôret for en stor del måtte høstes på udyrket mark. Sultefôring var en logisk følge av systemet, noe som ga små gjødselmengder og slik hindret en mer intensiv drift av åkeren. Driften var inne i en sirkel som det var vanskelig å bryte ut av.
 Bruksstrukturen i Norge - med mange og små bruk - var i seg selv en hindring for utviklingen. Ett forhold som bunner i dette, var en generell ressursknapphet for den enkelte bruker, med små muligheter til kapitalopplegging. Jeg vil imidlertid feste meg mer ved et annet forhold - en detalj, men likevel viktig for forståelsen av driftsformene i det tradisjonelle jordbruket. Med små besetninger og liten avkastning måtte det ta tid å få avsatt fløte nok til kjerning, og i denne tiden surnet fløten og ga dårlig smør. Det norske «bondesmøret» var derfor uavsettelig både på eksportmarkedet og blant dem her hjemme som hadde råd til å kjøpe f.eks. dansk «herregårdssmør». Først med oppfinnelsen av separatoren omkring 1880 ble det teknisk mulig å utvikle smørproduksjonen og dermed animaliesektoren for fullt.
 Andre hemmingsfaktorer er ofte omtalt i litteraturen  -leilendingsvesenet, teigblandingssystemet, sameie- og sambruksformer m.v. - og det skulle ikke være nødvendig å gå nærmere inn på dem her. I stedet vil jeg drøfte det hamskiftet som vitterlig har funnet sted, den omveltningen som førte til en mer intensiv jordbruksdrift i det hele, og i særdeleshet et sterkere husdyrhold, mens andre sektorer i det tidligere landbruket er mer eller mindre oppgitt av bøndene. Kan en forklare hvorfor denne omveltningen kom, bør en også kunne forklare den tidligere dualismen - at det i en og samme produksjonsenhet eksisterte en kommersialisert, ekspansiv sektor side om side med stagnerte, subsistensorienterte sektorer.
 Økonomer og historikere utformet i 1960 årene en sakalt «dual economy model» for å forklare utviklingen eller den manglende utvikling i u-landene. Modellen har altså sin bakgrunn i andre kulturer og i en annen (senere) tid enn vi her drøfter. Kan den likevel brukes til å forklare den økonomiske utviklingen i det norske samfunn i forrige århundre? Norge hadde før og omkring midten av 1800 tallet mange trekk som en utvilsomt må regne for karakteristiske for et utviklingsland.
 Modellen, slik J. Fei og G. Ranis presenterer den,(16) er dualistisk, idet den har som forutsetning et samfunn med en relativt stor og hovedsaklig stagnert subsistenssektor og en mindre men voksende kommersiell/ industriell sektor - altså tilnærmet lik den «steenske modell». Karakteristiske trekk ved selvbergingssektoren er 1) skjult arbeidsløshet og undersysselsetting, 2) et «institusjonelt» lønnsnivå, noenlunde tilpasset produktiviteten i sektoren, 3) arbeidets marginalprodukt er lavere enn lønnsnivået, og 4) faste investeringer i jord. Etter modellen kan arbeidskraft overføres fra subsistenssektoren til den kommersiell/industrielle sektoren uten at jordbruksproduksjonen synker og uten at lønnene i den industrielle sektoren stiger i de første utviklingsfasene. Dette er en forutsetning for økonomisk vekst, innen industrien spesielt, men også innen næringene generelt.
 Såvidt jeg kan se, er det ikke noe her, hverken i selve modellen eller i premissene for den, som ikke kan overføres på førindustrielle eller tidlig-industrielle norske forhold, dvs. forholdene slik de var til henimot siste århundreskifte. Et par punkter bør nok modifiseres. Innenfor skogbruket f.eks., betalte arbeidets marginalprodukt seg i normale tider. Likeså må en presisere at lønnsnivået var «institusjonelt bestemt» bare innen visse grenser. I alle fall innenfor de ekspansive sektorene av bondesamfunnet fulgte lønnene til en viss grad konjunkturene, mens nivået innenfor de øvrige sektorene fluktuerte mindre. Slik «eksploderte» f.eks. Iønnsnivået for skogsarbeid i Selbu under høykonjunkturen i 70-årene, mens kvernsteinhoggerne samtidig gikk for omtrent den samme daglønnen som de hadde hatt i årtier - det ble riktignok færre som søkte slikt arbeid.(17) Disse modifikasjonene er likevel ikke så sterke at de svekker modellen i den grad at den ikke kan brukes.
 Jeg vil poengtere at det ligger ingen motsetning i det at jeg avviser Chayanov/Østeruds dualisme, mens jeg aksepterer denne. Jeg avviser en formell/prinsipiell dualisme basert på en særskilt økonomisk motivering/holdning hos bøndene. Her som overalt ellers regner jeg med den «de facto-dualisme» som ga seg uttrykk i at sektorer innenfor bondenæringen var stagnert.  «The dual-economy» opererer heller ikke med noen prinsipiell dualisme, men plasserer riktignok hele bondesamfunnet i den ene økonomiske sektoren. Det gjør den likevel ikke uforenlig med min oppfatning av dualismen.
 Den dobbel økonomiske modellen ble primært skapt for å forklare hvordan økonomisk vekst kunne oppstå og opprettholdes. Det er en makroøkonomisk teori om utviklingen av hele samfunnsøkonomien, men er særlig sentrert omkring industrialiseringsprosessen. Faktorene arbeid og kapital er sentrale i modellen, mens forhold som kunnskap, teknologi og markeder tillegges mindre vekt.
 Med den sterke vektlegging på industrien blir modellen mindre godt egnet for norsk forhold. Industrien betydde nemlig lite for jordbruksutviklingen i vårt land. Vi fikk ingen jordbruksredskaps- og maskinindustri som England og Sverige, heller ikke har foredling av jordbruksvarer betydd så mye for norsk industri som f.eks. for den danske. For å forklare utviklingen i vårt og tilsvarende land der tertiærsektoren har hatt vital betydning, vil jeg derfor operere med en «trippeløkonomisk» modell. Modellen inneholder da en agrarsektor, en industrisektor og en tertiærsektor som omfatter administrasjon, handel, transport og velferd.
 Sett i historisk perspektiv vet en hva som måtte til for å få utviklingen i gang i de stagnerte sektorene i jordbruket. Det var 1) kunnskap, 2) en ny teknologi, 3) markeder og 4) en bevisst vilje til forandring. I alt vesentlig kom dette utenfra, hovedsaklig gjennom tertiærsektoren. Det gjelder særlig kunnskap og teknologi som i overveiende grad ble importert fra utlandet via tredjesektoren. Sammen med industrisektoren dannet den et stadig økende marked, og begge sektorene medvirket til at ønsket om forandring ble aksentuert, idet de begge tilbød nye og billige industri  og andre kjøpevarer og dermed var et incitament til å øke produksjonen og overskuddet.
For enklere å forklare et sentralt punkt i min teori, vil jeg ikke bare beskrive modellen verbalt, men også visuelt. Modellen viser to tenkte stadier i utviklingen:

1 = agrarsektoren, 2 = industrisektoren, 3 = tertiærsektoren. Pilene viser strømmen av varer og tjenester mellom sektorene. Pilenes bredde indikerer størrelsen på ytelsene. Sektorenes størrelse er ment å stå i forhold til antall sysselsatte, men det vil også være en korrelasjon, om ikke direkte proporsjonalitet mellom dette forholdet og sektorenes andel av nasjonalproduktet. (Jeg vil understreke at de relative størrelsene i modellen ikke er basert pa empirisk materiale).
 I første (venstre) stadium er agrarsektoren absolutt dominerende. De øvrige sektorene er så små, absolutt og relativt, at interrelasjonene mellom sektorene heller ikke kan bli av særlig betydning (pilene er smale). De ikke-agrare sektorene kan hverken absorbere varer fra agrarsektoren eller formidle tjenester og varer til den i noen vesentlig grad. Økonomien manglet utganger, som Francis Sejerstad uttrykker det.(18)
 I annet stadium har sekundær- og tertiærsektoren vokst på primærsektorens bekostning (og en må ikke underslå at dette er skjedd delvis som en følge av en forutgaende økonomisk vekst og utvikling i primær«sektoren). Sekundær- og tertiærsektoren har nådd en slik størrelse at strømmen mellom sektorene kan være og må være større absolutt sett. Og ettersom agrarsektoren har minket, blir den relative økningen på strømmen inn i og ut av agrarsektoren langt større. Utviklingen av agrarsektoren kan aksellereres. Det som før var en evolusjon, blir en revolusjon.
   «Modellen»(19) viser i grunnen bare det selvinnlysende, at årsakene til jordbruksrevolusjonen vel så mye må søkes i det omgivende samfunn som i agrarsamfunnet selv. En vekst i sekundær- og tertiærsektoren er en nødvendig betingelse for rask utvikling av agrarsektoren. Modellen sier ikke konkret hva som skjedde, men med denne som basis kan en peke på en del historiske realiteter som utvilsomt har vært avgjørende for utviklingsprosessen (rekkefølgen indikerer ingen rangordning mellom faktorene):
 1) Utvandringen i 1860-årene tok bort toppen av befolkningspresset og dempet undersysselsettingen på landsbygda. Den nye bølgen i 80-årene skar, sammen med den jevnere tilflyttingen til byene ned i selve arbeidskraftressursene i bygdene og gjorde en mekanisering ønskelig og til dels nødvendig. 2) Den ikke-agrare befolkning var i jevn vekst gjennom hele forrige arhundre. Årene mellom 1875 og 1890 skiller seg likevel ut med en årlig tilvekst på nærmere 1 prosent i byer og tettbygde strøk. Markedet for jordbruksvarer vokste altså særlig sterkt i disse årene. 3) Handelslovene av 1857 og 1866 åpnet for en sterk utbygging av omsetningsnettet, På relativt kort tid fikk enhver bonde en handelsmann i rimelig nærhet noe som er en forutsetning for at handelen kunne nå en frekvens som gjorde et gjennomført pengehushold mulig. 4) Industri- og kolonialvarer kom på markedet i økende mengder etter 1850. Bonden fikk presentert alternativer til sine hjemmeproduserte varer - varer som det var mer fordelaktig å kjøpe enn å lage selv. 5) Høykonjunkturen i 70-årene skapte for noen få år en pengerikelighet blant folk og ga dem nye kjøpevaner vaner de ønsket å opprettholde også etter at depresjonen satte inn i 1877. 6) Den samme depresjonen halverte den nominelle prisen på korn og gjorde kornproduksjon mindre lønnsom. Dermed ble det mulig å slippe ut av den tvangstrøyen som det utstrakte åkerbruket hadde vært for norsk landbruk. 7) Skoleloven av 1860 og senere skolelover ga støtet til en modernisering av undervisningsvesenet som etter hvert eliminerte en tilnærmet analfabetisme blant almuesfolk. Parallelt med dette foregikk det en utbygging av landbruksskoler og veiledningstjeneste for landbruket (amtsagronomer). 8) Utbyggingen av kommunikasjonene begynte i 1850-årene og innen århundreskiftet hadde storparten av bygdene noenlunde gode forbindelser med omverdenen   og markedet.
 Det som er sagt ovenfor viser entydig at grunnlaget for jordbruksrevolusjonen ble lagt i kvartseklet etter 1850. Da ble den infrastrukturen utbygd som gjorde en omveltning mulig. Men det betyr også at selve omveltningen - hamskiftet - måtte komme etter den tid. Mens vi kan datere industrialiseringens «take off» i Norge til omkring 1850, må det tilsvarende «take off»  for jordbruket legges til det siste kvartseklet av forrige århundre. Med grunnlag i den mikroundersøkelsen jeg har gjort, samt en preliminær undersøkelse for hele landet,(20) vil jeg hevde at jordbruksrevolusjonen begynte så sent som etter 1885, kanskje noe før i de bynære områder. Å sette en så presis datering for hamskiftet, som jo er et langt videre begrep, vil jeg ikke innlate meg på.
 Min teori forutsetter at det er terskler i utviklingsprosessen, og at arbeidskraftsituasjonen var den dynamiske kraft i prosessen. Dette bygger jeg særlig på den iakttagelsen at innovasjoner som hadde hatt høyst forskjellig introduksjonstid, slo igjennom blant de «vanlige» bønder noenlunde samtidig. Vekselsbruket var f.eks. kjent i Norge allerede i første halvpart av forrige århundre, treskeverket omkring midten av hundreåret, slåmaskinen i begynnelsen av 70-årene og separatoren først i 80-årene. Alle hadde sitt gjennombrudd i løpet av de siste 10-15 år før århundreskiftet.
 Den terskelen (21) som ble overtrådt i 1880-årene - det revolusjonære i omslaget   hadde som ovenfor skissert, mange forutsetninger og årsaker, med røtter tilbake til tiden omkring midten av hundreåret. Jordbruksreformatorer hadde lenge talt for en omlegging og bøndene var utvilsomt blitt «bevisstgjort» i utviklingsspørsmålet lenge før 1880. Konservatisme og tradisjon holdt likevel igjen inntil arbeidskraftknapphet tvang dem over terskelen. En mekanisering ble nødvendig, og med den fulgte en total omlegging av gårdsdriften. Når terskelen først var passert, gikk utviklingen videre ved sin egen tyngde, men sterkt aksellerert i forhold til evolusjonen i tiden før hamskifteprosessen begynte. Den neste terskelen vil vi finne omkring 1950. Da var arbeidskraften i jordbruket blitt så sterkt redusert - helt ned til enmanns- og- kvinnes-bruket - at en ny, revolusjonerende omlegging var nødvendig:  Traktoren, skurtreskeren, potetsettemaskinen og andre sterkt arbeidssparende maskiner slo igjennom.
                   For å summere opp: Det norske førindustrielle bondesamfunnet var et dualistisk samfunn, der en oppdrevet salgsproduksjon eksisterte side om side med stagnerte grener av gårdsdriften som knapt ga nok til selvberging. Dette betyr ikke at bøndene drev etter to økonomiske prinsipper. Målsettingen for bøndene som forøvrig i samfunnet var så stor produksjon som mulig under de rådende driftsforhold. Men de økonomiske betingelser for et høyproduktivt jordbruk var ikke til stede, hverken i jordbruket selv eller i samfunnet utenfor. Økonomien var stagnert på grunn av manglende utganger. Først etter framveksten av en industrisektor, og viktigere: etter en styrkning og økning av den tjenesteytende tertiærsektoren ble den terskelen passert der utviklingen kunne aksellereres også innen jordbruket. Den økonomiske omveltningen som fulgte, foregikk som en utveksling mellom de tre sektorene, der jordbruket ga jordbruksprodukter og arbeidskraft, og mottok knowhow, maskiner og konsumvarer.
 Som Østerud har jeg lagt fram min teori uten særlig dokumentasjon. Jeg vil likevel hevde at teorien har sin forankring i empirisk kunnskap, men er samtidig pinlig klar over at grunnlaget er svakt og framfor alt for snevert. Østerud har rett i at en har for lite sikker kunnskap om emnet. Det er derfor ikke nok å sette hamskiftet under debatt. En fortsatt forskningsinnsats er nødvendig, og den bør i første omgang settes inn som intensivundersøkelser på lokalnivå. Et minimumskrav må være at alle regioner blir dekket av mikroanalyser bygd på kvantitativt og annet komparativt materiale. Det sier seg selv at slike analyser blir langt mer verdifulle om de samordnes, fortrinnsvis i et forskningsprosjekt a-la ødegård-prosjektet. Først når et representativt utvalg av analyser foreligger, sammen med tilsvarende undersøkelser også av de sosiale og kulturelle endringer, kan en med noenlunde sikkerhet lage synteser og gi svaret på hva hamskiftet egentlig var. - Et svar som kan gi perspektiver ut over våre egne grenser til land som idag strir med «hamskiftets» fødselsveer.»

Noter:

1. S. Steen, «Det gamle samfunn». Det frie Norge IV (Oslo 1957), s. 21 ff.
2. S. Tveite, Jord og gjerning (Kristiansand 1959), s. 31.
3. Tveite tar ikke standpunkt til faktoren re investering i sin økonomiske «Modell». Da denne så absolutt hører med blant de «reinspika markedsøkonomiske prinsipper», er forklaringsmodellen ikke fullstendig, men det er vel lite trolig at Tveite vil hevde at bøndene i det gamle samfunn var seg re investeringsmomenter bevisst.
4. Nærmest en passant blir debatten om de engelske termene peasant/farmer nevnt, men Østerud vil ikke «forsvinne» inn i denne debatten ettersom den er mindre relevant for norske forhold. Til det er å si at vi har, eller holder på å få parallelle norske begreper. Det «nye» ordet gårdbruker ligger i betydning nær det engelske farmer. Bonde-betegnelsen er riktignok ennå levende, men på vikende front, mens adjektivet bondsk har semantiske trekk felles med peasant, liksom den trondhjemske betegnelsen bon`e. En annen sak er at Østeruds definisjon av bonde: en som lever av å dyrke jord, er åpenbart gal. En bonde er en som bruker en gård. Alle som lever av å dyrke jorda, hører derimot til bondesamfunnet. Slik i alle fall i «det gamle samfunn».
5. A.V. Chayanov, The Theory of Peasant Economy, (Irwin 1966).
6. Østerud s. 124.
7. Chayanovs ekvilibriumteori er nærmere omtalt i Jørn Sandnes' artikkel i dette heftet.
8. Dette er langt fra noen radikal nyhet i historieforskningen. Jfr. Kåre Lunden og Knut Helles debatt i Heimen bd. 15 (1971-1972).
9. Jeg har heller ikke funnet belegg for, og er derfor skeptisk til påstanden om at lønnsstigning skulle føre til redusert arbeidsinnsats (i tid), som bl.a. Sejersted har hevdet. (F. Sejersted, Synspunkter på norsk økonomisk historie i det 19. århundre (Oslo 1969). s. 37).
10. Østerud, s. 123.
11. F. Sejersted: Historisk introduksjon til økonomien (Oslo 1973), s. 69 ff.
12. Haarstad, Bondenæringen i støpeskjeen, Strukturendringer i jordbruket, Selbu 1850-1900. Hovedoppgave (Trondheim 1974), Spesielt om kvernfjelldriften, s. 158 ff og skogbruket, s. 168 ff.
13. E. Boserup, Jordbruksutveckling och befolkningstillväxt (Lund 1973).
14. F. Valen Senstad, Norske landbruksredskaper 1800-1850-årene. (Lillehammer 1964).
15. E. Sundt, «Arbeidsvæsen I, Haandsagen», trykt i Folkevennen nr. 13, (Kristiania 1864), s.329ff; Haarstad, s.69 ff.
16. G. Ranis og J. Fei, A Theory of Economic Development, American Economic Review 51 (1961), s. 533 ff. Jfr. F. Hodne, An Economic History of Norway (1815-1970), s. 9 ff.
17. Haarstad, op.cit.
18. Sejersted, (1969).
19. Enkelte vil kanskje reagere på bruken av begrepet»modell» her. En bør imidlertid, slik moderne utviklingsøkonomer gjør, skille mellom «programmerte modeller», der matematiske funksjoner er hovedkomponenten, og «forklaringsmodeller» som har til hensikt å forenkle forstaelsen av kausalforbindelser og som i funksjon nærmer seg illustrasjonene.
20. Noen av resultatene finnes i min artikkel «Økonomisk oveltning i lokalsamfunnet», under trykking som publikasjon nr.5 i serien «Skrifter fra Norsk lokalhistorisk institutt».
21. Mine terskler kan muligens oppfattes som et lån av W.W. Rostows «growth stages». Til det er å si at Rostow er mer opptatt av utviklingen innen de ulike vekststadiene enn av overgangene mellom dem. Samtidig anlegger han som dualøkonomene et makro økonomisk perspektiv på utviklingen og skjeler mindre til agrarsamfunnet som sådann (Jfr. W.W. Rostow, The Stages of Economic Growth (Cambridge Univ. Press 1960) s.3 ff.»

10.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund