Teksten fins i Arne Magnussons avskrift av Bergens kopibok, Barth. IV (E), s. 98-100. Her trykt etter NgL 2. R. I nr. 131. Også trykt DN I nr. 790.
    Dette er det eldste bevarte norske rettertingskommissorium. Angående kirkelige og utenlandske forbilder, se NgL 2. R. I s. 258, n. med litteraturhenvisning. Institusjonelt henger rettertingskommisjonen sammen med den delegasjon av kongens domsmyndighet i enkelte saker som vi kjenner fra Håkon V's tid (jfr. nr. 42, 52, 57, 58, og 66), og dessuten med riksrådets utvikling i retning av en øverste domstol (jfr. nr. 87 og 126). Rettertingskommisjonen ble fra kong Hans' tid av en fast institusjon, som i en noe endret form holdt seg like til 1602 (Seip: Lagmann og lagting s. 96 ff., Hamre: KLNM XIV sp. 103 ff.).
    I dette tilfellet er nedsettelsen av rettertingskommisjonen ledd i kong Christoffers og riksrådets landefredspolitikk som også kommer til uttrykk i en landefredsforordning for alle de tre rikene, for Norges vedkommende utstedt i Oslo i 1442 (NgL 2. R. I nr. 106). Jfr. Hamre: Norsk historie s. 120 f.

    Vi Christoffer, med Guds [nåde] etc., hilser Dem verdige far med Gud, vår elskelige erkebiskop, biskoper, abbeder, prelater, riddere og sveiner, kjøpstadsmelm, bønder og menige allmue i Trondheims erkebispedømme, Bergen og Stavanger bispedømmer kjærlig med Gud og vår nåde, og gjør kjent at vi etter vi ble valgt til konge i Norge ofte fullkomment har forstått, og særlig fra de gode menn som nå var hos oss i København, at i den del av landet er så mangfoldige ulovlige sedvaner oppstått på grunn av at retten i mange år ikke har vært slik oppfylt som den burde. Men den som har formådd mest, han har hatt den beste retten. Av dette har kronen, den hellige kirke og den menige allmue fått skade, og det er oppstått stor uenighet, og det er fare for at det fremdeles kan bli mer uvilje og tvedrakt enn det nå er blitt, med mindre det blir rådd bot på det. Nå, fordi vi for Gud vet oss skyldige til å rettlede det i vårt rike som kan være ulovlig og usedelig, da verken kan eller vil vi på noen måte at det heretter lenger skal gå slik til. Derfor har vi gjort denne skipan med råd av de beste menn som var hos oss nå denne gangen, at disse av vårt råd, som først er herr Olav Nilsson, ridder, som vi har befalt å sitte i vårt sted, og den verdige far med Gud, biskop Audun av Stavanger, herr Gunnar Holk, prost ved Mariakirken i Oslo, herr Svein, erkediakon i Trondheim, herr Narve Jakobsson, ridder, Guttorm Eivindsson, Hans Krukow, [sveiner] av våpen, Jens Bengtsson, lagmann i Stavanger, skal holde retterting på våre vegne i de førnevnte bispedømmer for enhver mann, lek og lærd, så vel fattig som rik, som kan ha behov for det, for å skipe lov og rett og la refse etter lovene enhver større eller mindre sak som kan bli påklagd for dem, med all vår fullmakt, som om vi selv var over den, under den ed som de har svoret oss som de vil stå til ansvar for overfor Gud og være bekjent av for oss og enhver rettskaffen mann. Derfor byder vi fullkomment hver mann, i hvilken stand eller verdighet han kan være, at de i dette skal være dem lydige, underdanige og ettergivne og styrke dem fullkomment på våre vegne på enhver måte som de kan trenge det av dere i dette vervet, slik at det som før er skrevet, på ingen måte blir hindret eller forsømt, under full landrådssak og vår kongelige hevn og vrede. Under samme plikt forbyr vi hver mann, lærd eller lek, å yte noen motstand med overmot eller overmakt, hemmelig eller åpenbart, mot disse før nevnte av vårt råd, slik at de kan skipe lov og rett så fullstendig på våre vegne som det trengs. Og vi har også befalt dem å gjøre den skipan angående langskip og annet landevern, som er uten forderv for oss og våre etterkommere og riket, og mulig for allmuen å opprettholde. Vi vil fullkomment overholde og godkjenne alt de gjør lovlig i de før nevnte ærender.
    Dette brev ble gjort i København 1444 år etter Guds fødsel, torsdag før St. Lucias dag [10. des.], under vårt sekret, i vårt tredje styringsår i Norge.