Teksten fantes inntil 2. verdenskrig i orig. på perg. i Lübecks arkiv (Suecica nr. 10, nå i Potsdam?). Her trykt etter Hansisches Urkundenbuch I s. 340-43. Også trykt DS I nr. 817, ST I nr. 142 og flere andre steder.
    Dommen betegner avslutningen på den åpne striden mellom Norge og de tyske stedene i 1284-85, og løsner stedenes allianse med Danmark mot Norge (jfr. nr. 34 og 35 og Schreiner: Hanseatene (nr. 30) s. 31 ff.; Yrving: Kungamordet (nr. 35) s. 120-24 og Handbok I 3 s. 182-84). Sammen med privilegiebrevet av 1294 (nr. 41) gir den stedene det maksimum av privilegier de formelt oppnådde i Norge i høy- og senmiddelalderen.
    I de utelatte avsnittene gis bestemmelser om utlevering av gods og fanger og om oppreisning for krenkelse av kong Eiriks ære, dessuten om at ytterligere 3 byer kan inkluderes i overenskomsten hvis de vil overlate avgjørelsen til kong Magnus på samme måte som de 7.

    Til alle som får se dette brev, Magnus av Guds nade svears og goters konge, evig hilsen i Herren.
    Alt for lenge siden var det oppstått uenighet mellom den berømmelige fyrste herr Eirik, Norges konge, og hans rike og undersåtter på den ene siden og på den andre byene Lübeck, Rostock, Wismar, Stralsund, Greifswald, Riga og tyskerne i Visby og de nevnte byenes innbyggere, og dette medførte fare for personer og skade på eiendom, ikke uten risiko for sjelene. Da endelig den nevnte herre konge og vi, samt utsendinger fra de nevnte byer, var kommet sammen ved Gullbergshed i det Herrens år 1285 ved festen for den salige Johannes døper [jonsok, 24. juni] for å forhandle om en fredstraktat, og da den nevnte herre konge og de nevnte byers utsendinger etter å ha ført mange og forskjellige forhandlinger ikke kunne bli enige, besluttet de å gjøre oss til dommer i den før nevnte sak. --- Da vi så hadde hatt flere diskusjoner og fått meddelt mange skjønnsomme menns råd om hvordan vi kunne bilegge alle stridsemner og mer trygt og passende utforme en dom som ga enighet, fant vi at vi burde treffe avgjørelse ved dom på følgende måte:
    [1.] At det uten noen falskhet eller svik skal opprettholdes evig fred og fast vennskap i alle ting mellom de før nevnte parter.
    [2.] Men fordi det å sikre fredstraktater også innebærer at den som har lidd skade, skal glede seg over å ha fått erstatning, og fordi gjenopprettelsen av freden ikke synes trygg om ikke erstatning følger og opphever skaden, bestemmer vi at alt gods som fremdeles er i Norge av beslaglagte varer tilhørende de nevnte byers kjøpmenn, skal leveres tilbake i Bergen når det blir krevd tilbake av dem som har etterlatt det der eller deres arvinger, slik at siste frist for tilbakelevering, forutsatt at de blir krevd tilbake, skal være førstkommende fest for den salige Johannes døper [24. juni 1286], slik vi har sagt.
    [3.] Og for at alle skader, uoverensstemmelser, tvistemål og enhver form for tvisteemner som har vært reist mellom de før nevnte parter fra tidligere tider og like til nå, eller kan komme til å bli reist, fullstendig skal stanses og bilegges til evig tid, og et fast og uløselig fredens og trygghetens bånd for ettertiden skal bestå mellom dem, skal nordmennene yte og betale i Tønsberg 6000 mark norsk sølvmynt til fullmektiger for de nevnte byer, slik at tre mark av denne sølvmynt er verd en mark rent sølv. Dette skal utbetales innen ett år, regnet fra førstkommende fest for den salige Johannes døper, og fordeles mellom de skadelidende.

---

    [6.] Likeledes har vi med samtykke av fullmektiger for begge parter avgjort at innbyggere i de nevnte sju byer som kommer til Norge, og nordmenn som kommer til de nevnte byer for å selge og kjøpe, skal kunne kjøpe alle slags salgsvarer på samme måte som innbyggerne på det sted de kommer til, ikke bare av borgere og byfolk, men også av fremmede og folk på landet, og det de kjøper, skal de ha fri adgang til å utføre, dersom det ikke blir satt alminnelig forbud, [gjeldende] også for stedets innbyggere, mot å utføre noe fra enkelte steder. Ikke noe forbud skal hindre at de nevnte byers innbyggere i Norge og nordmenn i de nevnte byer til hvilken som helst tid på dagen skal kunne kjøpe alle slags salgsvarer som passer dem, liksom stedets innbyggere, fra morgen til aften.

---

    [8.] Og for å gjøre freden og vennskapet fastere mellom de før nevnte parter, har vi funnet å dømme at alle privilegier som er innrømmet de tyske innbyggerne i de nevnte byer av herr Eirik, Norges nåværende konge og hans forgjengere, skal ha evig kraft og styrke. Og for å binde fredens bånd fastere, har vi med samtykke av de omtalte fullmektiger for Norges konge sørget for å tilføye ut over det de nevnte byers innbyggere før har hatt, at de også fritt skal nyte de nedennevnte artikler: [a] Nemlig at de kan måle såkalt "håkjerringtran" der de kjøper den, for fritt å utføre den til hvilket sted de vil. [b] Likeledes at de skal nyte lovene på samme måte som rikets innbyggere, enten de innstevnes av ombudsmenn eller noen andre. [c] Likeledes at kjøpmenn fra de nevnte sju byer som kommer til havn i en by i Norge, kan legge til kai uten ombudsmannens tillatelse, likevel at de skal be om tillatelse til å føre varer i land fra skipet.

---

    [10.] Likeledes, dersom Danmarks konge klager over at herre kongen av Norge har gjort ham skade, og påkaller de nevnte byers hjelp sammen med seg mot ham, skal byene sende sitt brev til Norges konge om at han skal yte rettferd mot Danmarks konge. Dersom Norges konge etter at han har mottatt dette, skriver tilbake at han vil det, og at han dessuten er villig til også å godkjenne en dag da han og Danmarks konge kan komme sammen for å konferere om de saker som er mellom dem, skal de omtalte byer, så lenge Norges konge tilbyr seg effektivt å yte rettferd mot Danmarks konge, ikke bistå Danmarks konge og verken offentlig eller hemmelig gjøre noe mot Norges konge. Men etter at disse kongene er kommet sammen, skal de hver for seg utpeke en skjønnsom mann og begge sammen en tredje, og ved avgjørelse av disse tre eller to av dem skal det fastsettes hvem av de nevnte konger som har den mest rettferdige sak. Og om de avgjør at Norges konge har den mest rettferdige sak, skal byene ikke hjelpe Danmarks konge mot ham. Men om de fatter den avgjørelse at Danmarks konge har rett, da kan byene om de vil, hjelpe Danmarks konge, likevel slik at de nevnte byers innbyggere i Norge og nordmenn i de før nevnte byer, selv om krig bryter ut og blir ført, kan dra tilbake fra begge områder til sine egne land med eiendom og person i behold i en måned etter at det er kjent at avgjørelsen er fattet. Og om noen muligens vil forbli der de da er, skal de ha sikkerhet til å bli for seg selv og sitt gods på begge sider inntil krigen er slutt. Men om de nevnte byers innbyggere, når det er gått åtte år fra siste pinsefest [13. mai 1285], ikke har ytt Danmarks konge hjelp, skal de for ettertiden ikke bistå noen mot Norges konge, bortsett fra at hver by kan hjelpe sin lensherre dersom Norges konge foretar angrep mot ham, og heller ikke skal de gå i forbund med noen eller inngå pakt med noen uten at de alltid for ettertiden unntar Norges konge, at de ikke skal gjøre noe mot ham. Og dersom Norges konge slutter forbund eller pakt med noen, skal han på samme måte utelukke og unnta de nevnte byer.
    [11.] Og for at ikke det som er uttenkt med stor møye, skal veltes av listige og forslagne påfunn eller frekk dristighet, bestemmer vi at den domsavgjørelse som er fremsatt av oss gjennom dette skriv, skal ha evig kraft og styrke og ukrenkelig overholdes av partene, slik at den part som ikke godtar den fremsatte avgjørelse eller bryter den etter at den er godtatt, skal betale den ovennevnte straffebot som de nevnte fullmektiger for partene av egen vilje har godtatt, det vil si 20.000 mark rent sølv etter kølnisk vekt på den måte som er angitt ovenfor.
---

    Og til vitnesbyrd om alt det før nevnte og tydeligere bevis har vi latt vårt eget segl henge ved dette. Forhandlet og gitt i Kalmar i det ovennevnte Herrens år, på vigilien for Alle helgen [31. okt.] i det tolvte år av vår revjering.