Teksten fins i 5 isl. Iovhss. fra 14. og 15. århundre. Her trykt etter NgI, III s. 229-37, bygd på AM 351 fol. (ca. 1360).
    Statuttet skriver seg fra det provinsialkonsil som erkebiskop Jon holdt i Bergen 16. juni - 29. juli 1280 (Biskupasögur I s. 714-15) parallelt med kroningsmøtet for Eirik Magnusson. Det er tydeligvis utstedt etter kroningen 2. juli (se nr. 31), som en reaksjon på formynderregjeringens antikirkelige lovgivning (nr. 32). Her er tatt med bestemmelser som har relasjon til striden mellom kongedømme og kirke fra 1280. Det gjelder den overveiende del av statuttet, men ikke hele (jfr. C. Joys: Nidaros erkebispestol s. 330-36).

    Jon, med Guds miskunn erkebiskop i Nidaros, Andres, med den samme miskunn biskop av Oslo, Jørund, biskop av Holar, Erlend, biskop av Færøyene, Arne, biskop av Skålholt, Arne, biskop av Stavanger, Narve, biskop av Bergen, Torfinn, biskop av Hamar, sender alle menn i Nidaros erkebispedømme, de som ser eller hører dette brev, fred og fagnad i herre Jesus Kristus.
    Fordi vår omtanke og attrå er å dra omsorg for folkets sjelehjelp og gi våre undermenn visshet om de saker som det vil være nyttig for dem åvite, og som drar deres seder og atferd på rett vei til bedring, så ba vi ydmykt den miskunnsomme Gud om å innblåse i vårt bryst den himmelske visdoms gave, gi forstand og opptenne vår hele hug og gjerning til det at vår aktsomhet får opphav fra ham og med hans egen miskunn kommer til skyldig endelikt.
    Fordi de lærde menn som er satt til guddommelig tjeneste, skal tjene Gud i fullkommen fred og frihet, så fornyer vi med dette biskopstings autoritet den skipan som kardinal Vilhelm, i godt minne, gjorde i Norges konges rike, da han der fremmet det embete som herre pave Innocens hadde satt ham til som sin legat: at enhver som av egen vilje og makt forgriper seg på en annens faste eiendom eller med vold drar under seg enannens myndighet, han skal være bundet med bannlysing ved selve verket. Men for at ransmannen ikke skal få lettelse igjen for sin falskhet og ondskap, så legger vi til at ranssaken skal dømmes for den hellige kirkes dommere, dersom kirker eller klerker ble rant.
    Likeledes setter vi bannsettings sverd gjennom alle de menn som med ond vilje søker å bryte ned eller forderve den hellige kirkes frihet innen Nidaros erkebispedømme, eller de lovlige sedvaner som kirkene skal ha ifølge gammel hevd.

[...]

    Det forbyr vi også med vårt tings myndighet, at prester skal tåle det av lekmenn at kirker blir brukt til oppbevaringshus, og aller minst må de selv gjøre det. For det er usømmelig at de gjør det som de skal nekte andre. Nå, om noen bærer inn i kirken seil, smørspann eller skrei eller annet slikt uten lov av kirkens prest, da skal han - med mindre han etter tre påminnelser fra presten flytter bort det som usømmelig var båret dit - fra da av vite seg å være utestengt fra den hellige kirke. Men likevel tillater vi at folk kan flykte inn i kirkene med det de fører med seg, for krig eller ildebrann og andre nødsfall, likevel slik at det blir båret bort når nødsfallene opphører.

[...]

    Det har vi også urokkelig skipet, at om noen av lekmennene tar under seg til proving og ransaking eller dom de saker som bare skal dømmes for den hellige kirkes styringsmenn, idet de dermed ringeakter de lovlige dommere i disse sakene og slik med vitende og vilje går mot den sættargjerd som ble gjort mellom kongedømmet og kirken og stadfestet med eder på vegne av begge, eller den som trekker en klerk nødtvunget under lekmenns dom, eller de lekmenn som legger dom på kirkens eller klerkers eiendommer når de som skal rå ikke er spurt selv eller mæler mot, da pådrar han seg fullt bann ved selve verket. Men disse saker er spesielt fastsatt i sættargjerden: --- [jfr. nr. 29, s. 142], om kirkers eiendommer og om all den frihet som kirkene har innenfor og utenfor seg med hensyn til folk og eiendommer ---, og om alle de andre saker som ligner disse og det tilkommer den hellige kirke å ha domsmyndighet over etter Guds lover.
    Men enda om det både er Guds rett og likeledes tydelig påbudt i sættarbrevet at klerker skal være fullkomment fri fra all lekmannsmyndighet, og de selv eller de menn som de har i sitt nødvendige arbeid, på ingenmåte skal rette seg etter noe forbud som kongen eller de menn som han skiper til å styre over folk, legger eller har lagt på folk når det gjelder kjøp og salg, så fins likevel de som trakter etter å ta denne friheten fra klerkene og lar sin ondskap komme fram slik at de legger pengebøter på de lekmenn som selger klerker brent sølv eller andre ting, slik at ingen våger å selge klerker slike ting friere enn andre menn. Nå, fordi det står skrevet slik i den hellige kirkes lover, at om en sak er forbudt, da er etter rett tolking alt det forbudt som fører til fremgang for den saken. Og derfor legger vi under bann alle dem som våger å gjøre slike ting. De skal på ingen måte bli løst av det bannet før de har betalt tilbake så mange penger som de tok av dem som solgte sitt [sølv].
    Likeledes også om noen våger å gjøre ufri klerkers eller kirkers arbeidseller tjenestefolk, slike som deres steinsmeder eller skipsstyresmenn eller andre arbeidsfolk, idet de legger på dem alminnelige eller særskilte verv, hindrer deres skip eller tar [dem] med makt, med mindre noe stort nødsfall eller allmuens nødvendige tarv krever det, og holder klerker altfor fast i de tilfellene, da skal han vite at han er forbudt adgang til den hellige kirke ved dette tings skipan, og han skal heller ikke få absolusjon før han høvelig har bøtt for det som han brøt.

[...]

    Hvordan kan vi da la passere og late som vi ikke ser om en mann glemmer sin sjelehjelp slik, som Gud ikke må la skje, at han legger tyngsler på den hellige kirke, Guds eiendom, eller ikke frykter for ublidt å krenke hans tjenestemenn, fordi at ellers gjør vi oss skyldige i de laster som vi tåler hos våre undermenn, om vi kan tukte dem til den rette vei. Men det tror og håper vi med Guds miskunn, at ingen eller få våger å fare fram i den skamløse last at de strider mot den hellige kirkes fred og frihet. Og om noen gjør det, så må det synes sannsynlig at de gjør det fordi de ikke vet hvilken straff som tilkommer dem som våger slikt. --- Men for at ingen heretter av den grunn skal tilta seg den grenseløse djervskap å forbryte seg og liksom av uvitenhets blindhet kunne skjule seg under unnskyldningens skygge, så skiper vi det med skyldighet, at de hellige fedres forskriftmessige skipaner, de som forklarer i hvilke tilfelle folk pådrar seg fullt bann, skal leses opp offentlig for allmuen hvert år ved alle bispestolene. På samme måte skal de kunngjøres i de fremste herredskirkene, for at uvitenheten selv, den som før hadde vært tilbøyelig til å snuble i synden, skal bli stanset i den påbegynte ondskap, når den ser og frykter straffens redsel. Men disse tilfeller fins oppregnet i Guds lover med slik ordning som her blir sagt:

[...]

    Det er det sjette tilfelle om verdslige makthavere, jarler, styringsmenn, syslemenn eller de andre som disse tilsetter i sine oppgaver på borger eller garder, legger rettslige krav eller urettmessige tyngsler på klerker og kirker og deres eiendommer, idet de slik ødelegger myndigheten og fremgangen til den hellige kirkes styringsmenn. Med mindre de holder opp etter at de er lovlig påmint, da skal de vite seg å være i bann, og likeledes enhver som følger dem i dette. For ingen krav eller undersåttlig skyldighet kan lekmenn med rette legge på klerker eller kirker. Men enhver som overtar myndighet etter noen som har gått fram slik, og han ikke innen den første måneden vil bøte pa den slags urett eller ulovlig inndrivelse fra den som hadde den myndighet eller oppgave før ham, da faller han i det samme bann, fordi han samtykker i det samme som han [den andre] gjorde.
    På det sjuende sted er her skrevet det tilfelle at menn gjør skipaner mot den hellige kirkes frihet. Med mindre de innen to måneder etter det var kunngjort for dem, har tatt dem ut av bøkene sine, om de var nedskrevet, eller om de opprettholder de skipaner selv om de ble utslettet av boken, likeledes også de som skriver slike skipaner, og ikke mindre stedenes myndighetspersoner, rådsmenn og rettshåndhevere om de våger å dømme etter den slags skipaner, likeledes de som skriver de dommene til stadfesting, på samme måte også de som vokter over og lar bestå de sedvaner som heller bør hete uvaner og er oppstått mot den hellige kirkes frihet, da blir alle disse bundet med bannlysing etter Guds lover. Men det skal være kjent at den hellige kirkes frihet står samlet i de privilegier, alminnelige eller særskilte, som er gitt den over åndelige saker eller timelige midler.

[...]

    Det privilegium er også av Gud gitt den hellige kirke at klerkene har makt og rådighet over dens eiendommer og midler, og [at] dens styrere skal skipe lover i åndelige saker og ha domsmyndighet over [dem], og mer annet som står i den nye og gamle lov. --- Nå, enhver som yter motstand mot denne friheten til den alminnelige kristendom, da skal han ikke unnslippe bannstraff.

[...]

    Ovenpå dette bannsetter vi alle og enhver som søker å reise seg mot vår verdige herre N, Norges konge, og hans rike, eller med noen som helst onde verk eller svikråder vil ødelegge freden.