Magnus Sigurdsson vart teken til konge etter faren Sigurd Jorsalfar sin
død i 1130, slik som Sigurd sjølv hadde planlagt. Han hadde
nemleg lete "landsfolket" sverje eid på at Magnus skulle verte den neste
kongen etter han. Harald Gille, bror til Sigurd, hadde kome til Noreg frå
Irland i slutten av 1120-åra, men også han hadde lova at kong
Magnus skulle få sitje åleine som konge. Etter at Sigurd var
avliden, lot Harald seg likevel kongehylle, og fekk så mange folk med seg
at Magnus måtte godta å dele riket med farbror sin. Dette
samkongedømmet enda i ei blodig feide mellom kongane, og Magnus vart
teken til fange, blinda og skamfaren, før han vart sett i klosteret
på Munkholm. I mellomtida hadde Sigurd Slembe, ein samfedre bror av kong
Harald gjeve seg til kjenne, og Sigurd ynskte at Harald skulle godkjenne
frendskapen mellom dei. Dette ville ikkje Harald og freista å verte kvitt
han. Sigurd slo seg då saman med kong Magnus, som han henta ut i
frå klosteret i 1135. Året etter vart Harald drepen av Sigurd og
mennene hans i ein bygard i Bergen.[136]
Harald hadde tre søner i Noreg i denne tida, Sigurd, Inge og Magnus.[137] Sigurd og Inge vart straks tekne til
kongar etter at Harald var fallen. Sigurd vart kongehylla i Trondheim på
Øyrating, medan Inge vart teken til konge på Haugating i Viken.
Dei to kongssønene heldt felles hird, og i 1139 fekk dei omsider bukt
med Sigurd Slembe og Magnus. Dette innleia eit relativt roleg tiår, men i
byrjinga av 1150-åra vart freden atter broten. I mellomtida hadde ein
fjerde son av Harald kome til Noreg. Dette var Øystein som vart henta
frå Skottland i 1142, og som Harald hadde godkjent farskapen til
før han døydde. Sigurd og Inge hadde no skilt lag, og dei heldt
kvar si hird. Det spente tilhøvet mellom kongssønene slo ut i
full strid omkring 1154-55, og det danna seg etter kvart to fraksjonar, med
Inge på den eine sida, mot Sigurd og Øystein på den andre.
Det var Inge som kom sigrande ut av denne striden, men han måtte
sjølv late livet mot Håkon Herdebreid, ein son av Sigurd
Haraldsson, i 1161.[138]
Partikonstellasjonane i denne fasen av innbyrdesstriden var stadig skiftande,
og dei politiske grupperingane var relativt små. I spissen for partia
stod kongsemna som hadde vorte hylla av forsamlingar på lokale ting. Til
grunn for partidanninga låg dermed for det første arvereglane, som
kravde at kandidaten skulle vere kongsson, og for det andre ei godkjenning,
konungstekja, av ei tingforsamling. Kongsemna måtte dermed ha ei
viss støtte frå tingfolket for å få kongsnamn.[139] Mot denne bakgrunnen er det naturleg at
det enkelte kongsemnet si evne til å skaffe seg allierte og trekkje til
seg tilhengarar var av avgjerande betydning. I dette kapitlet skal vi sjå
korleis slektskap og venskap hadde innverknad på danninga av parti kring
kongsemna i fyrste fase av innbyrdesstriden.
Msk 391-413, Fsk 334-344, Hkr 547-549,
Hkr: NKS 256-281.
[137] Sonen Magnus er berre nemnt i Hkr. Her
står det at Magnus fekk sin del av riket saman med brørne sine,
men at han var sjukleg og døydde som liten. Hkr: NKS 295. Snorre
refererer også eit skaldekvad av Einar Skulesson der Magnus vert nemnt
som ein av fire søner til Harald. Den fjerde var Øystein som kom
til Noreg i 1142. Hkr: NKS 295. Dette skulle peike mot at Magnus var i live i
alle fall så lenge. Gathorne-Hardy 1956: 30.
[138] Msk 413-462, Fsk 344-357, Hkr 570-610,
Hkr: NKS 283-324.
[139] Helle 1995: 12-13.