103. Om våren etter påske (1) drog kong Sverre sørover fra Trondheimen med en veldig hær, og kom til Bergen ved helgeleite. Da var det også kommet en mengde handelsskip til Bergen, fra nesten alle land.
    Tyskerne (2) hadde ført mye vin dit, så vinen var ikke dyrere enn mungåt i Bergen da. Det var en gang da en del menn satt og drakk, at de ville la hente mer vin, men sveinen hos tyskerne ville ikke hente mer. Det var bare en pott vin de kranglet om, og krangle gjorde de like til nordmennene ville gå og bryte opp bua. Men tyskerne verget seg innenfor og stakk ut sverd og såret noen. Dette ble kjent i byen, og straks sprang både bymenn og tyskere etter våpen, og sloss etterpå. Det falt mange menn, og flest av bymennene. Tyskerne løp til skipene og la alle koggene ut på Vågen. Bymennene gjorde seg ferdige til å angripe dem. Men siden kom det i stand grid.
    Den sommeren var det også mye annen ufred på grunn av drikk. Det var en mann av birkebeinene som ble så vettløs i fylla at han hoppet ut fra hallen mellom den og kongsstua, han trodde han stupte i vannet. Han døde. En annen hoppet ut fra brygga i kongsgården og druknet.
    Kong Sverre var ikke i byen da. Men da han var kommet dit, hendte det plutselig en dag at to menn kranglet, begge var aldeles fulle. Den ene var en av kongens gjester, den andre var en huskar. Om litt ville de til å slåss. Og akkurat da kom Torolv Rympel ut fra drikkestua. Han hadde ingen våpen, men tok stållua av hodet og smelte til huskaren med den. Huskaren slo til Torolv igjen med ei handøks. Etter dette røk den ene på den andre og alle brukte det de kunne finne å slåss med. Alle sammen var øldrukne. Torolv Rympel sleit seg løs av denne trengselen, drog av sted til mennene sine og lot blåse i gjesteluren. Og da alle gjestene kom sammen, bad Torolv dem væpne seg. Huskarene samlet seg også og væpnet seg, og gikk ned på skipet sitt. Asgeir Hamarskalle var leder for dem.
    Og da alle gjestene kom etter ned på bryggene, slengte Torolv sverdet sitt ut på skipet, sprang sjøl etter, fikk tak i sverdet og begynte å slåss. Gjestene sprang også etter ham ut på skipet. Det ble et stort slag, og Torolv og gjestene holdt ikke opp før skipet var ryddet. Mange av huskarene falt, men de fleste hoppet i sjøen.
    Da kongen ble var dette, fikk han i stand grid og stevne, og siden ble de forlikte.
    104. Noe seinere hadde kong Sverre ting i byen. Han holdt en tale, og sa: "Vi vil takke alle engelskmenn som kommer hit og bringer med seg hvete og honning, fint hvetemel eller klede, og vi vil takke dem som har ført hit lerret eller lin, voks eller kjeler. Vi vil også nevne dem som er kommet fra Orknøyene eller Hjaltland eller Færøyene eller Island, og alle dem som har fraktet hit slike ting som vi ikke kan unnvære og som er til nytte for landet. Men tyskerne som er kommet hit i stort antall og med store skip, og tenker å frakte bort herfra smør og skrei, som det er til tap for landet å miste, og i stedet kommer med vin som folk har lagt seg til å kjøpe, både mine menn og bymenn eller kjøpmenn - om dem vil jeg si at det er kommet mye vondt av handelen deres, og ikke noe godt. Mange har mistet livet på grunn av den, noen har mistet lemmer, noen vil bære andre mein hele sitt liv, og noen har fått stygg medfart, blitt såret eller slått, og denne overdrevne drikkingen er skyld i det. Jeg gir tyskerne stor utakk for deres ferd. Og hvis de vil beholde liv og gods, skal de komme seg vekk herfra. De har ikke noe å gjøre her hos oss eller i vårt rike.
    Dere bør tenke over hva overdreven drikking fører med seg, hva den utretter og hva den ødelegger. Det første er det som er minst å rekne for, at den som slår seg på drikken forlater alt nyttig arbeid og får i stedet drikken og dens følger, mister og ødelegger alt han eier. Han blir ussel og nødstedt og fattig hvis han ikke holder opp. Den andre lasten som drikken fører med seg, er at den ødelegger hukommelsen helt, en glemmer også det en burde huske. Det tredje er at en får lyst til å gjøre alskens onde ting, en er ikke redd for å ta gods eller kvinner med urette. Den fjerde følgen av drikk er at den egger mannen til ikke å finne seg i noen ting, verken ord eller handling, men gjengjelde alt dobbelt så ille som det var gjort. Dessuten egger den til å leite fram vondord mot dem som ingenting galt har gjort. Det følger også med drikken at en sliter ut kroppen sin så en ikke tåler stort når det røyner på, en blir matt av nattevåk, ødelegger blodet i alle lemmer, spiller det til vanhelse og ødelegger hele sin helbred.
    Og når det er gått så sørgelig at øldrikkingen har ødelagt all ens eiendom og helse og vettet med, så egger den til å ødelegge det som ikke er gått med før, og det er sjelen. Drikken får en til å forsømme alle gode seder og de rette budord, legge seg etter synden og vende sinnet bort fra den allmektige Gud og alt det rette, og ikke tenke på noe av det en har gjort.
    Tenk nå på det, dere stordrikkere, når dere skilles samtidig fra drikken og livet, hvem det da vil være som griper sjelen deres. Tenk på hvor ulikt dette livet er det dere burde leve. I alle ting bør det være måtehold. Hærmenn skulle i fredstid være som lam, men i ufred ville som løver (3). Kjøpmenn og bønder skal også følge sin natur, vinne gods med rette, men også med arbeid, passe det med klokskap og gi det ut med gavmildhet. Og de som mindre er, de skal være takknemlige og hver tjene sin overmann med god vilje og etter evne. Kongen sluttet talen med å be mennene sine være fredsommelige mot bymenn og bønder og kjøpmenn. Denne talen ble godt mottatt av alle vettuge folk, de syntes det var vel talt.
 

Noter:
1. Påskedag 1186, 13. april.
2. Tyskerne, må være handelsfolk fra Rhinland.
3. I ufred ville som løver; kong Sverres segl hadde som seglomskrift: "Mitis ut agnus, ferus ut leo". 
 

"Sverres Saga" i Norges kongesagaer, bind 3, red.: F. Hødnebø og H. Magerøy, Gyldendal, Oslo 1979, Jubileumsutgaven, s. 153-157.