1814 - de politiske konturer
SVERRE STEEN:
Line

« - fra det Tænkte mod det Visse, fra det Visse mod det Ante - »

Den politiske ledelse i Danmark og i Norge hadde ved utgangen av 1813 vært forberedt på at Norge måtte avståes til Sverige hvis Napoleon led nederlag i storkrigen. Ledelsen var også oppmerksom»
«på at slik som situasjonen hadde utviklet seg etter slaget ved Leipzig kunne en avståelse komme til å bli tvunget igjennom før Napoleons nederlag var en kjensgjerning. Mellom Frederik VI og hans stattholder i Norge, prins Christian Frederik, synes det å ha vært en stilltiende avtale at prinsen under enhver omstendighet skulle søke å bevare Norge for dynastiet; iallfall må det ha vært en forståelse mellom de to parter, slik at kongen kjente og ikke tok avstand fra prinsens planer om å holde Norge. Ved å følge en sånn politisk linje mente kongen og prinsen at en kunne avverge de verste følger av den ventede katastrofe.
 Da meldingen om Kielfreden kom til Norge, reiste Christian Frederik nordmennene til opprør mot den. Norge skulle bli en uavhengig nasjonalstat med den rettmessige tronarving, Christian Frederik, som konge. Frederik VI tok ikke avstand fra opprøret unntagen i forsiktige offisielle proklamasjoner og aktstykker. Han opptrådte ikke aktivt mot Christian Frederik, og han ga ham og hans gjerninger sin velsignelse i private brev. I Norge var det en alminnelig utbredt mening at prinsen handlet i forståelse med kongen og etter avtale med ham.
 Når kongen inntok en så forsiktig holdning til opprøret i Norge til å begynne med, måtte det skyldes flere forhold. Han ville naturligvis med større glede se et uavhengig Norge enn en svensk-norsk union. Han måtte dessuten ta hensyn til den danske opinion, som i nederlagets time reiste seg mot kongens utenrikspolitikk hvis resultat var tapet av Norge. En skarp opptreden overfor den mann som nå søkte å avverge følgene - iallfall for Norges vedkommende - av denne skjebnesvangre utenrikspolitikk, en skarp opptreden overfor denne mann som samtidig var tronfølger i Danmark og hadde støtte av en innflytelsesrik gruppe i København, det ville være en utfordring av den danske opinion, og det kunne vanskeliggjøre kongens stilling i enda høyere grad, ja, sette hans krone i fare. Både den følelsesmessige reaksjon og politiske overveielser danner da forklaringen på Frederik VI's velvillige holdning til sin stattholder og arvtager.
 Prinsen fant alminnelig tilslutning for sin motstandspolitikk innen alle lag av det norske folk, embetsstand, borgerstand og bønder. Men en gruppe med sin hovedstyrke blant forretningsfolk på Sørvestlandet tok avstand fra prinsens politikk og krevde forhandlinger med Sverige om utformingen av den nye union. Prinsens motstandere vurderte den alminnelige politiske situasjon annerledes enn han gjorde det; men lederne blant dem hadde også siden 1807 foretrukket en svensk norsk union for en dansk norsk, eller foretrukket en samlet nordisk union fremfor en forening av bare to riker. 
 Det viktigste motiv for Christian Frederiks motstand mot Kielfreden var ikke ønsket om å gi Norge full politisk uavhengighet for all fremtid, men ønsket om å bevare Norge for dynastiet inntil den dansk norske union igjen i tidens fylde kunne fornyes. Som et bimotiv spilte også inn ønsket om en hel nordisk union under Christian Frederiks - ikke Carl Johans - ledelse. Prinsen hadde også andre motiver. Når motiveringen var slik, er det lett forklarlig at prinsen ønsket å bygge motstandspolitikken på sin arverett til Norge, noe som også kunne være ønskelig av hensyn til nordmennenes alment anerkjente lojalitet mot kongehuset.
 Da meldingen om Kielfreden nådde Norge, møtte den ikke her noe levende, lenge næret ønske om brudd med Danmark eller om full politisk uavhengighet. Heller ikke eksisterte det blant nordmennene noen utbredt uvilje mot eneveldet i den form som nå var den rådende i Danmark og Norge. Derimot hersket det nok atskillig misnøye med virkelige eller påståtte tilsidesettelser av norske interesser fra statsmaktenes side, og dermed ønsker om større rettigheter for Norge, større hensyn til norske forhold. Det synes å ha vært en alminnelig utbredt oppfatning i Norge at landet ikke hadde kraft nok til å bestå som en egen politisk enhet, og den samme oppfatning vet vi at også britiske statsmenn hadde. De ledende nordmenn innenfor den meget store gruppe som straks sluttet opp om prinsens motstandspolitikk, hadde derfor ingen vesentlige innvendinger mot dens endelige mål - en ny dansk norsk union, et mål som aldri ble offentlig proklamert - men de tok avstand fra det arveretts  og kongesuverenitetsprinsipp som prinsen fortsatt ønsket å opprettholde.
 Når først leilighet bød seg til å skape uavhengighet for Norge etter Christian Frederiks planer, ønsket disse menn i like høy grad å få gjennomført en statsforfatning bygd på folkesuverenitetsprinsippet, altså skape politisk frihet på demokratisk grunnlag. Og prinsen bøyde seg for deres krav, ja, han var nødt til å gjøre det for å kunne forfølge sitt politiske hovedmål.
 Slik hadde situasjonen vært ennå ved utgangen av februar, men siden hadde den forandret seg hurtig og radikalt. Da det viste seg at fordelene for Danmark av Kielfreden holdt på å forspilles av opprøret i Norge, fordi Sverige påkalte og fikk støtte fra stormaktene mot Danmark, som mistenktes for å stå bak opprøret, og da det viste seg at Napoleons nederlag var en kjensgjerning, hadde Frederik VI begynt å opptre med langt større fasthet mot Christian Frederik og opprøret i Norge, og han hadde anmodet prinsen om å søke en ordning med Sverige i minnelighet, en ordning som kunne gi
Norge de best mulige vilkår i en union med Sverige. Vi kan si at i midten av mars hadde Frederik VI avskrevet Norge for godt. På dette tidspunkt var Christian Frederik så bundet av den situasjon han hadde vært med på å skape i Norge, at han ikke hadde kunnet imøtekomme sin konges anmodning uten å skade Norges sak og på det alvorligste kompromittere seg selv både i Norge og i innflytelsesrike danske kretser.
 Reisningen i Norge mot Kielfreden var organisert av Christian Frederik, og den sto og falt med ham. Hans stilling, i Norge som i Danmark, ga reisningen et skjær av legalitet, og en styrke som bandt nordmennene sammen i en fylking. Selv prinsens politiske motstandere var i sine handlinger bundet av prinsens sterke posisjon. En reisning uten Christian Frederik som samlingsmerke hadde vært dømt til nederlag fra første stund, fordi den ikke kunne bygge på noen alminnelig uvilje mot unionen med Danmark, og fordi det ikke fantes noen republikansk bevegelse i Norge eller noen annen leder som kunne stille seg i spissen for en reisning. De som på norsk side kom til å spille en rolle i årets begivenheter, var «eiendomsmenn», embetsmenn og forretningsmenn, med vesentlig stilltiende tilslutning fra bøndenes side. De var alle sosialt konservative, for så vidt som de ønsket å bevare uforandret eiendomsfordelingen og de enkelte samfunnsklassers gamle rettigheter. Politisk var de bestemt av den store bølge som var reist av nordamerikanernes frihetskamp, hadde økt veldig i styrke ved den franske revolusjon, og som nå skyllet inn over Norge, mer som en etterdønning enn som en bølge med kraft og skum. Det er grunn til å tro at de ledende politikere ikke var oppmerksom på de sosiale konsekvenser som en gjennomføring av de nye politiske ideer kunne komme til å få.
 Reisningen mot Kielfreden hadde fra først av inneholdt bare ett moment: Norge skulle være uavhengig overfor fremmede makter - inntil det kunne tre inn igjen i union med Danmark; reservasjonen var prinsens og hans venners. Men fra midten av februar var det kommet et nytt moment til: Norge skulle ha indre politisk frihet. Da hadde det eiendommelige skjedd at de to momenter, nasjonal uavhengighet og indre politisk frihet, var blitt betraktet og behandlet hver for seg, og i virkeligheten av hver sine politiske organer. Etter folkeeden i februar - mars var uavhengighetsspørsmålet blitt ansett som avgjort direkte av nasjonens fullmyndige medlemmer og dermed trukket ut av den politiske debatt. Fra den tid av kom emnet til å høre under prinsens personlige domene, tross gjentatte forsøk fra unionspartiets side på å fremtvinge en prinsippdebatt om utenrikspolitikken, eller rettere om unionen; denne gruppen så nemlig den indre politiske frihet nærmest som en funksjon av den politiske uavhengighet; iallfall, mente den, kunne ikke de to momenter behandles atskilt og i fritt valgt rekkefølge. Derimot kom forfatningsspørsmålene til å ligge under Riksforsamlingen alene, idet prinsen hadde oppgitt kontrollen med grunnlovsarbeidet da han godkjente folkesuverenitetsprinsippet. Riksforsamlingen hadde latt prinsen stelle med utenrikspolitikken; prinsen hadde latt Riksforsamlingen stelle med forfatningsspørsmålene. Begge parter var bare interesserte tilskuere til den annen parts virksomhet. Bare i forbindelse med andre saker drøftet Riksforsamlingen det viktige spørsmål om Norge hadde makt til eller burde forsøke å opprettholde full uavhengighet. Ellers hadde forsamlingen samlet seg om grunnlovsverket som det gjennomførte i forbausende samdrektighet.
 Alt før uavhengighetskampen var tatt opp i Norge, hadde Christian Frederik vært klar over at et heldig utfall av kampen var avhengig av stormaktenes stilling, eller av Englands stilling som han sa, da han mente at Englands stemme ville gjøre utslaget i denne sak. I juni og enda klarere i begynnelsen av juli viste det seg at alle stormaktene - og ikke minst England - holdt bestemt på at den svensk norske union måtte gjennomføres. Christian Frederik som i de siste månedene før hadde vært utsatt for et sterkt press fra sitt fedreland med bønn om imøtekommenhet overfor Sverige, var under stormaktsutsendingenes besøk i begynnelsen av juli blitt overbevist om at han måtte oppgi sitt tidligere standpunkt og se den kjensgjerning i øynene at Norges fulle uavhengighet ikke kunne opprettholdes. Dels for å vinne tid og derved kanskje tross alt nå sitt opprinnelige mål, dels for å redde mest mulig av det verk som, takket være hans bistand, var utført, konsentrerte han nå all sin kraft om å oppnå stormaktenes støtte til en våpenstillstand med Sverige og å oppnå deres garanti for en svensk norsk union som sikret Norges indre selvstendighet. Men denne union måtte avtales mellom de kompetente svenske og norske statsorganer, dvs. på norsk side med et overordentlig storting som skulle sammenkalles under våpenstillstanden.
 Carl Johan hadde den oppfatning at kampen for norsk uavhengighet - eller sagt på en annen måte: at motstanden mot en svensk norsk union - var avhengig av Christian Frederiks person. Var Christian Frederik borte, ville veien for en union ligge åpen, selv om det ikke hadde vært ham som hadde kalt motstanden til live. Derfor ble det en hovedsak for Carl Johan å få Christian Frederik fjernet fra Norge eller fra nordmennenes sak. Dette var så viktig for den svenske kronprins at han - kanskje vesentlig av den grunn - først tok en kort krig, og så godtok en avtale som sikret nordmennene politisk frihet gjennom anerkjennelsen av Eidsvollsgrunnloven. Uten krig hadde han ikke kunnet kreve at Christian Frederik straks skulle nedlegge sin makt i statsrådets hender, en handling som måtte føre til svensk norsk union med mindre den internasjonale situasjon forandret seg før unionen var endelig avtalt med de norske statsmakter. Uten anerkjennelse av Eidsvollsgrunnloven hadde Carl Johan ikke kunnet oppnå en hurtig avslutning av unionen. En utsettelse på ubestemt tid kunne ha brakt hele unionsverket i fare. Carl Johan hadde nemlig en følelse av at stormaktene - som ennå hadde hans skjebne i sine hender - når som helst kunne svikte ham. Han visste at politisk vennskap var en flyktig følelse - om det da hadde noe med følelser å gjøre i det hele tatt - og han var til det ytterste mistenksom på grunn av sine tidligere erfaringer. Hadde ikke stormaktene holdt ham borte fra Frankrikes trone? Hadde de ikke holdt sin hånd over Frederik VI som hadde søkt å berøve ham seierens frukter? Hadde de ikke gjennom sine kommissærer spilt et fordektig spill med opprørslederen i Christiania? Hadde de ikke alle søkt ved allslags knep å hale ut på tiden så ordningen av det norske spørsmål kunne bli forskjøvet inntil det inntrådte den «nye situasjon» alle hans fiender og misunnere ventet på? Sensommeren 1814 hadde alle Europas legitime fyrster og deres rådgivere kommet sammen i Wien for å sitte til doms over Napoleon og hans verk. Også Frederik VI ville innfinne seg der. Hvordan ville da Carl Johans stilling være -anklaget eller kravsmann? - Det gjaldt for kronprinsen å hindre at Kielfreden overhodet kom til behandling på kongressen. Og da ville det være en god hjelp for ham om Norges spørsmålet virkelig var løst, og løst uten vold, på en måte som nordmennene aksepterte. Løsningen var nettopp den legale vei gjennom Stortinget.
<...>
Når en tenker på den intense nasjonale stemning våren 1814 og på den overveldende oppslutning omkring uavhengigheten, kan det virke forbausende at den nye union var blitt godtatt så pass villig som den, tross alt, ble. Vi fikk ingen martyr for uavhengigheten. Årsaken til denne alminnelige godtaking må ha vært at full uavhengighet ikke hadde vært noen hjertesak for nordmennene mer enn et par måneder, iallfall. De hadde ikke sett fram til den som et mål de måtte kjempe for, som en sak de kunne dø for, som en nødvendighet for folkets nasjonale selvhevdelse. De hadde ikke følt seg nasjonalt underkuet; de hadde ikke kjempet mot slik underkuing, og derfor følte de heller ikke uavhengigheten som en fortjent belønning, men snarere som en uventet gave. Og de eide den for kort tid til at den kunne bli umistelig. Årsaken til at unionen gled så pass lett igjennom, kan videre være den at nordmennene vurderte løsningen av 4. november som en seier - noe de ikke ville ha gjort i mai -; de vurderte den ikke som en fullkommen seier, men likevel som en meget viktig vinning i forhold til Kielfreden. Og denne vurdering var riktig. De så det slik, at de hadde vunnet nasjonal selvstendighet selv om samkongedømmet med et annet rike skulle fortsette - en tilstand som unektelig kunne ha sine fordeler -, og samtidig hadde de selv gitt seg en forfatning som sikret selvbestemmelsesretten i alle indre saker. Det hadde slett ikke vært noen seier om nøyaktig den samme forfatning hadde blitt skjenket nordmennene av den nye unionskongen etter Kielfreden.

Her henta frå K.Mykland: Omkring 1814, Oslo 1967, s. 203-208 og 210-211
 

Line
05.01.2001 Tilrettelagt av Frode Ulvund