« - fra det Tænkte
mod det Visse, fra det Visse mod det Ante - »
Den politiske ledelse i Danmark
og i Norge hadde ved utgangen av 1813 vært forberedt på at
Norge måtte avståes til Sverige hvis Napoleon led nederlag
i storkrigen. Ledelsen var også oppmerksom»
«på at slik
som situasjonen hadde utviklet seg etter slaget ved Leipzig kunne en avståelse
komme til å bli tvunget igjennom før Napoleons nederlag var
en kjensgjerning. Mellom Frederik VI og hans stattholder i Norge, prins
Christian Frederik, synes det å ha vært en stilltiende avtale
at prinsen under enhver omstendighet skulle søke å bevare
Norge for dynastiet; iallfall må det ha vært en forståelse
mellom de to parter, slik at kongen kjente og ikke tok avstand fra prinsens
planer om å holde Norge. Ved å følge en sånn politisk
linje mente kongen og prinsen at en kunne avverge de verste følger
av den ventede katastrofe.
Da meldingen om Kielfreden
kom til Norge, reiste Christian Frederik nordmennene til opprør
mot den. Norge skulle bli en uavhengig nasjonalstat med den rettmessige
tronarving, Christian Frederik, som konge. Frederik VI tok ikke avstand
fra opprøret unntagen i forsiktige offisielle proklamasjoner og
aktstykker. Han opptrådte ikke aktivt mot Christian Frederik, og
han ga ham og hans gjerninger sin velsignelse i private brev. I Norge var
det en alminnelig utbredt mening at prinsen handlet i forståelse
med kongen og etter avtale med ham.
Når kongen inntok
en så forsiktig holdning til opprøret i Norge til å
begynne med, måtte det skyldes flere forhold. Han ville naturligvis
med større glede se et uavhengig Norge enn en svensk-norsk union.
Han måtte dessuten ta hensyn til den danske opinion, som i nederlagets
time reiste seg mot kongens utenrikspolitikk hvis resultat var tapet av
Norge. En skarp opptreden overfor den mann som nå søkte å
avverge følgene - iallfall for Norges vedkommende - av denne skjebnesvangre
utenrikspolitikk, en skarp opptreden overfor denne mann som samtidig var
tronfølger i Danmark og hadde støtte av en innflytelsesrik
gruppe i København, det ville være en utfordring av den danske
opinion, og det kunne vanskeliggjøre kongens stilling i enda høyere
grad, ja, sette hans krone i fare. Både den følelsesmessige
reaksjon og politiske overveielser danner da forklaringen på Frederik
VI's velvillige holdning til sin stattholder og arvtager.
Prinsen fant alminnelig
tilslutning for sin motstandspolitikk innen alle lag av det norske folk,
embetsstand, borgerstand og bønder. Men en gruppe med sin hovedstyrke
blant forretningsfolk på Sørvestlandet tok avstand fra prinsens
politikk og krevde forhandlinger med Sverige om utformingen av den nye
union. Prinsens motstandere vurderte den alminnelige politiske situasjon
annerledes enn han gjorde det; men lederne blant dem hadde også siden
1807 foretrukket en svensk norsk union for en dansk norsk, eller foretrukket
en samlet nordisk union fremfor en forening av bare to riker.
Det viktigste motiv
for Christian Frederiks motstand mot Kielfreden var ikke ønsket
om å gi Norge full politisk uavhengighet for all fremtid, men ønsket
om å bevare Norge for dynastiet inntil den dansk norske union igjen
i tidens fylde kunne fornyes. Som et bimotiv spilte også inn ønsket
om en hel nordisk union under Christian Frederiks - ikke Carl Johans -
ledelse. Prinsen hadde også andre motiver. Når motiveringen
var slik, er det lett forklarlig at prinsen ønsket å bygge
motstandspolitikken på sin arverett til Norge, noe som også
kunne være ønskelig av hensyn til nordmennenes alment anerkjente
lojalitet mot kongehuset.
Da meldingen om Kielfreden
nådde Norge, møtte den ikke her noe levende, lenge næret
ønske om brudd med Danmark eller om full politisk uavhengighet.
Heller ikke eksisterte det blant nordmennene noen utbredt uvilje mot eneveldet
i den form som nå var den rådende i Danmark og Norge. Derimot
hersket det nok atskillig misnøye med virkelige eller påståtte
tilsidesettelser av norske interesser fra statsmaktenes side, og dermed
ønsker om større rettigheter for Norge, større hensyn
til norske forhold. Det synes å ha vært en alminnelig utbredt
oppfatning i Norge at landet ikke hadde kraft nok til å bestå
som en egen politisk enhet, og den samme oppfatning vet vi at også
britiske statsmenn hadde. De ledende nordmenn innenfor den meget store
gruppe som straks sluttet opp om prinsens motstandspolitikk, hadde derfor
ingen vesentlige innvendinger mot dens endelige mål - en ny dansk
norsk union, et mål som aldri ble offentlig proklamert - men de tok
avstand fra det arveretts og kongesuverenitetsprinsipp som prinsen
fortsatt ønsket å opprettholde.
Når først
leilighet bød seg til å skape uavhengighet for Norge etter
Christian Frederiks planer, ønsket disse menn i like høy
grad å få gjennomført en statsforfatning bygd på
folkesuverenitetsprinsippet, altså skape politisk frihet på
demokratisk grunnlag. Og prinsen bøyde seg for deres krav, ja, han
var nødt til å gjøre det for å kunne forfølge
sitt politiske hovedmål.
Slik hadde situasjonen
vært ennå ved utgangen av februar, men siden hadde den forandret
seg hurtig og radikalt. Da det viste seg at fordelene for Danmark av Kielfreden
holdt på å forspilles av opprøret i Norge, fordi Sverige
påkalte og fikk støtte fra stormaktene mot Danmark, som mistenktes
for å stå bak opprøret, og da det viste seg at Napoleons
nederlag var en kjensgjerning, hadde Frederik VI begynt å opptre
med langt større fasthet mot Christian Frederik og opprøret
i Norge, og han hadde anmodet prinsen om å søke en ordning
med Sverige i minnelighet, en ordning som kunne gi
Norge de best mulige vilkår
i en union med Sverige. Vi kan si at i midten av mars hadde Frederik VI
avskrevet Norge for godt. På dette tidspunkt var Christian Frederik
så bundet av den situasjon han hadde vært med på å
skape i Norge, at han ikke hadde kunnet imøtekomme sin konges anmodning
uten å skade Norges sak og på det alvorligste kompromittere
seg selv både i Norge og i innflytelsesrike danske kretser.
Reisningen i Norge
mot Kielfreden var organisert av Christian Frederik, og den sto og falt
med ham. Hans stilling, i Norge som i Danmark, ga reisningen et skjær
av legalitet, og en styrke som bandt nordmennene sammen i en fylking. Selv
prinsens politiske motstandere var i sine handlinger bundet av prinsens
sterke posisjon. En reisning uten Christian Frederik som samlingsmerke
hadde vært dømt til nederlag fra første stund, fordi
den ikke kunne bygge på noen alminnelig uvilje mot unionen med Danmark,
og fordi det ikke fantes noen republikansk bevegelse i Norge eller noen
annen leder som kunne stille seg i spissen for en reisning. De som på
norsk side kom til å spille en rolle i årets begivenheter,
var «eiendomsmenn», embetsmenn og forretningsmenn, med vesentlig
stilltiende tilslutning fra bøndenes side. De var alle sosialt konservative,
for så vidt som de ønsket å bevare uforandret eiendomsfordelingen
og de enkelte samfunnsklassers gamle rettigheter. Politisk var de bestemt
av den store bølge som var reist av nordamerikanernes frihetskamp,
hadde økt veldig i styrke ved den franske revolusjon, og som nå
skyllet inn over Norge, mer som en etterdønning enn som en bølge
med kraft og skum. Det er grunn til å tro at de ledende politikere
ikke var oppmerksom på de sosiale konsekvenser som en gjennomføring
av de nye politiske ideer kunne komme til å få.
Reisningen mot Kielfreden
hadde fra først av inneholdt bare ett moment: Norge skulle være
uavhengig overfor fremmede makter - inntil det kunne tre inn igjen i union
med Danmark; reservasjonen var prinsens og hans venners. Men fra midten
av februar var det kommet et nytt moment til: Norge skulle ha indre politisk
frihet. Da hadde det eiendommelige skjedd at de to momenter, nasjonal uavhengighet
og indre politisk frihet, var blitt betraktet og behandlet hver for seg,
og i virkeligheten av hver sine politiske organer. Etter folkeeden i februar
- mars var uavhengighetsspørsmålet blitt ansett som avgjort
direkte av nasjonens fullmyndige medlemmer og dermed trukket ut av den
politiske debatt. Fra den tid av kom emnet til å høre under
prinsens personlige domene, tross gjentatte forsøk fra unionspartiets
side på å fremtvinge en prinsippdebatt om utenrikspolitikken,
eller rettere om unionen; denne gruppen så nemlig den indre politiske
frihet nærmest som en funksjon av den politiske uavhengighet; iallfall,
mente den, kunne ikke de to momenter behandles atskilt og i fritt valgt
rekkefølge. Derimot kom forfatningsspørsmålene til
å ligge under Riksforsamlingen alene, idet prinsen hadde oppgitt
kontrollen med grunnlovsarbeidet da han godkjente folkesuverenitetsprinsippet.
Riksforsamlingen hadde latt prinsen stelle med utenrikspolitikken; prinsen
hadde latt Riksforsamlingen stelle med forfatningsspørsmålene.
Begge parter var bare interesserte tilskuere til den annen parts virksomhet.
Bare i forbindelse med andre saker drøftet Riksforsamlingen det
viktige spørsmål om Norge hadde makt til eller burde forsøke
å opprettholde full uavhengighet. Ellers hadde forsamlingen samlet
seg om grunnlovsverket som det gjennomførte i forbausende samdrektighet.
Alt før uavhengighetskampen
var tatt opp i Norge, hadde Christian Frederik vært klar over at
et heldig utfall av kampen var avhengig av stormaktenes stilling, eller
av Englands stilling som han sa, da han mente at Englands stemme ville
gjøre utslaget i denne sak. I juni og enda klarere i begynnelsen
av juli viste det seg at alle stormaktene - og ikke minst England - holdt
bestemt på at den svensk norske union måtte gjennomføres.
Christian Frederik som i de siste månedene før hadde vært
utsatt for et sterkt press fra sitt fedreland med bønn om imøtekommenhet
overfor Sverige, var under stormaktsutsendingenes besøk i begynnelsen
av juli blitt overbevist om at han måtte oppgi sitt tidligere standpunkt
og se den kjensgjerning i øynene at Norges fulle uavhengighet ikke
kunne opprettholdes. Dels for å vinne tid og derved kanskje tross
alt nå sitt opprinnelige mål, dels for å redde mest mulig
av det verk som, takket være hans bistand, var utført, konsentrerte
han nå all sin kraft om å oppnå stormaktenes støtte
til en våpenstillstand med Sverige og å oppnå deres garanti
for en svensk norsk union som sikret Norges indre selvstendighet. Men denne
union måtte avtales mellom de kompetente svenske og norske statsorganer,
dvs. på norsk side med et overordentlig storting som skulle sammenkalles
under våpenstillstanden.
Carl Johan hadde den
oppfatning at kampen for norsk uavhengighet - eller sagt på en annen
måte: at motstanden mot en svensk norsk union - var avhengig av Christian
Frederiks person. Var Christian Frederik borte, ville veien for en union
ligge åpen, selv om det ikke hadde vært ham som hadde kalt
motstanden til live. Derfor ble det en hovedsak for Carl Johan å
få Christian Frederik fjernet fra Norge eller fra nordmennenes sak.
Dette var så viktig for den svenske kronprins at han - kanskje vesentlig
av den grunn - først tok en kort krig, og så godtok en avtale
som sikret nordmennene politisk frihet gjennom anerkjennelsen av Eidsvollsgrunnloven.
Uten krig hadde han ikke kunnet kreve at Christian Frederik straks skulle
nedlegge sin makt i statsrådets hender, en handling som måtte
føre til svensk norsk union med mindre den internasjonale situasjon
forandret seg før unionen var endelig avtalt med de norske statsmakter.
Uten anerkjennelse av Eidsvollsgrunnloven hadde Carl Johan ikke kunnet
oppnå en hurtig avslutning av unionen. En utsettelse på ubestemt
tid kunne ha brakt hele unionsverket i fare. Carl Johan hadde nemlig en
følelse av at stormaktene - som ennå hadde hans skjebne i
sine hender - når som helst kunne svikte ham. Han visste at politisk
vennskap var en flyktig følelse - om det da hadde noe med følelser
å gjøre i det hele tatt - og han var til det ytterste mistenksom
på grunn av sine tidligere erfaringer. Hadde ikke stormaktene holdt
ham borte fra Frankrikes trone? Hadde de ikke holdt sin hånd over
Frederik VI som hadde søkt å berøve ham seierens frukter?
Hadde de ikke gjennom sine kommissærer spilt et fordektig spill med
opprørslederen i Christiania? Hadde de ikke alle søkt ved
allslags knep å hale ut på tiden så ordningen av det
norske spørsmål kunne bli forskjøvet inntil det inntrådte
den «nye situasjon» alle hans fiender og misunnere ventet på?
Sensommeren 1814 hadde alle Europas legitime fyrster og deres rådgivere
kommet sammen i Wien for å sitte til doms over Napoleon og hans verk.
Også Frederik VI ville innfinne seg der. Hvordan ville da Carl Johans
stilling være -anklaget eller kravsmann? - Det gjaldt for kronprinsen
å hindre at Kielfreden overhodet kom til behandling på kongressen.
Og da ville det være en god hjelp for ham om Norges spørsmålet
virkelig var løst, og løst uten vold, på en måte
som nordmennene aksepterte. Løsningen var nettopp den legale vei
gjennom Stortinget.
<...>
Når en tenker på
den intense nasjonale stemning våren 1814 og på den overveldende
oppslutning omkring uavhengigheten, kan det virke forbausende at den nye
union var blitt godtatt så pass villig som den, tross alt, ble. Vi
fikk ingen martyr for uavhengigheten. Årsaken til denne alminnelige
godtaking må ha vært at full uavhengighet ikke hadde vært
noen hjertesak for nordmennene mer enn et par måneder, iallfall.
De hadde ikke sett fram til den som et mål de måtte kjempe
for, som en sak de kunne dø for, som en nødvendighet for
folkets nasjonale selvhevdelse. De hadde ikke følt seg nasjonalt
underkuet; de hadde ikke kjempet mot slik underkuing, og derfor følte
de heller ikke uavhengigheten som en fortjent belønning, men snarere
som en uventet gave. Og de eide den for kort tid til at den kunne bli umistelig.
Årsaken til at unionen gled så pass lett igjennom, kan videre
være den at nordmennene vurderte løsningen av 4. november
som en seier - noe de ikke ville ha gjort i mai -; de vurderte den ikke
som en fullkommen seier, men likevel som en meget viktig vinning i forhold
til Kielfreden. Og denne vurdering var riktig. De så det slik, at
de hadde vunnet nasjonal selvstendighet selv om samkongedømmet med
et annet rike skulle fortsette - en tilstand som unektelig kunne ha sine
fordeler -, og samtidig hadde de selv gitt seg en forfatning som sikret
selvbestemmelsesretten i alle indre saker. Det hadde slett ikke vært
noen seier om nøyaktig den samme forfatning hadde blitt skjenket
nordmennene av den nye unionskongen etter Kielfreden.
Her henta frå K.Mykland:
Omkring 1814, Oslo 1967, s. 203-208 og 210-211
|