Slaget i Norafjorden (ved
Fimreite)
88. Nå er det å
fortelle om kong Sverre, at fredagen da han hadde brent i Sogndal lå
han ved Hugastrond der det heter Fimreite. Ved nonstid fikk han seg mat.
Han hadde tolv skip der, mens to lå igjen i Sogndal. Da mennene hadde
sittet til bords en stund, hørte kongen snakk, det var noen menn
som var på utsiktsvarden midt imot kongsskipet. De sa at de så
mange skip som seilte innover Sognefjorden. Først så det ut
som det var seks eller sju av dem. Men etter hvert som de lot seg skjelne
fra hverandre og skipene for mer spredt, kunne de se ti eller tolv eller
enda noen flere. Vaktmennene snakket seg imellom om hva slags skip dette
kunne være. Noen sa det måtte være ferjer, og at sogningene
hadde seilt i følge sør fra Bergen. Men det var andre som
sa at det liknet mer på langskipsseil.
Da kongen
hørte dette snakket, stod han opp fra bordet og gikk på land
og bort til vaktmennene. Folk kom drivende oppover til ham fra skipene,
og alle gjettet på hva det var for slags skip. Kongen stod der oppe
og så på dem en stund, så sa han: "Det nytter ikke å
dølge for ufreden. Dette er sikkert langskipsseil."
Han lot
straks tilkalle lursveinen og bad ham blåse til landgang for hele
hæren. Og da alle var kommet av skipene, tok kongen til orde og talte
slik:
"Atter
en gang kan det hende at vi birkebeiner får noe å stri med,
nå som før. For jeg tror ikke det lar seg nekte at kong Magnus
snart kommer for å gjeste oss. Som dere alle vet, er en stor del
av hæren vår borte, og noen er sør i Bergen; Gud vet
hvordan det har gått for seg der denne gangen. Riktignok har vi ofte
før hatt ujamne kår og stor overmakt mot oss når vi
sloss, men hvis vi venter på kong Magnus her, tror jeg vi får
å gjøre med en overmakt vi aldri før har vært
ute for. Nå vil jeg at vi skal rådslå om vi skal møte
dem eller om dere synes vi skal forlate skipene og gå på land.
Men det er vel også så at vi ikke nettopp har gjort oss til
venns med dem som bor her i Sogn. Det er helt klart at kong Magnus kommer
til å dra etter oss med hæren sin og med alt landsfolket der
vi kommer. For å si som sant er, hadde jeg også så mye
slit og strev før jeg fikk tak i disse skipene, at hvis jeg mister
dem nå, tror jeg ikke det er rimelig at jeg får skip i Norge
oftere, og da blir det vel til at enhver får sørge for seg.
Nå vil jeg ikke være så envis at jeg alene sender dere
ut mot en slik overmakt hvis alle andre tror det ikke nytter. Men jeg vil
heller ikke betenke meg, eller bestemme noe annet, hvis høvdingene
og dere andre synes det kan være gagn i å sette seg til motverge."
Og da
kongen avsluttet talen, syntes mennene å skjønne hva han helst
ville, og alle mente det var best å samtykke i det de så var
hans vilje, enda de syntes det ikke så lyst ut. Nå svarte nesten
alle på en gang at visst ville de slåss, og aldri legge på
flukt uten å gjøre et forsøk. De sa at det var ingen
ting å være redd for, de hadde så ofte slåss mot
stor overmakt og enda vunnet seier.
Da svarte
kongen: "Dere har valgt det jeg liker best, og nå kan jeg si dere
en ting: Kjemp nå dess bedre og taprere, for dere kommer til å
sette kongen i Hel! Dette ordet fikk mange til å tenke på hvem
mon den kongen ville bli.
Etterpå
sa kong Sverre at mennene skulle ta ned tjeldene og ro inn til land, "og
ei skute skal ro på spreng inn til Sogndal etter hæren vår
og be dem ro mot oss, og vi skal ro mot dem. En mann setter seg ved hver
åre, og en annen fra hvert halvrom ror i land i båter og frakter
ut stein. Men den tredje, og alle andre som er ledige, gjør seg
klare til kamp og setter opp skansekledningen!"
Nå
ble det gjort som kongen bød. De tok naglene som han hadde gitt
dem, og slo fast løkker av hvalrossreip langs skipsbordene på
innsida, satte i støtter og festet skansekledningen til dem.
Da de
rodde innover på skuta, møtte de sine egne folk på veg
utover, og fortalte dem hva som stod på. De som var på langskipene
handlet raskt, la seg på årene og rodde av alle krefter. Og
da de nærmet seg de andre, ble det slik kapproing at de kom for nær
hverandre og begynte å knekke årer. Da sa kongen: "Vi har annet
å ta oss til nå enn at dere ror inn i hverandre! Han bad dem
vende inn mot land og sa at der skulle de vente på kong Magnus. Da
ble det også ført ut stein dit de ville ha den, og satt skansekledning
på skipene. Kongen sa at de skulle legge landtau på alle skipene,
men vende stavnene utover og legge årene klar til å ro. Han
la kongsskipet ytterst ved stranda. Så sa kongen at mennene skulle
væpne seg og stille seg på plass i rommene, og det ble gjort.
Kong
Sverre gikk på land og bort til en liten bekk (35). Der lot
han hente vann og vasket seg, og klærne sine lot han stryke som om
han skulle til gjestebud. Kongen var kledd helt i brunt. Etterpå
gikk han ned på berget som skipene hans lå under. Han talte
enda noen ord, og stod og holdt om skipsstavnen, men mennene flyttet hendene
hans til side, for tjæra var ikke tørr på stavnstokken.
Da sa
kongen: "Vi skal ikke binde sammen skipene våre. Skal dette gå
bra, må vi dra nytte av at vi har høye skip og djervt mannskap
som er vant til kamp. Vi har bare en ting å gjøre, og det
er å stige over hodet på fiendene våre. Det nytter oss
verken å flykte eller be om fred. Pass godt på våpnene
deres, og sleng dem ikke over bord til ingen nytte. Søk ly først,
pass på hverandre, og Gud på oss alle!
Så
bad han dem sette opp merkene. Det stakk en liten bergknaus ut i sjøen
framom skipene så de ikke kunne se ut i fjorden. Han bad ei skute
ro ut og se etter fienden. Men de hadde ikke tatt mange åretak fra
land før de fossrodde tilbake og sa at nå kom flåten
mot dem. Det ble straks blåst signal, birkebeinene rodde ut med alle
skip og ropte hærrop med en gang. Tord Finngeirsbror (36) styrte
Mariasuden.
89. Kong
Magnus søkte nå inn fjorden etter birkebeinene. Og da de visste
at det bare var kort veg mellom dem, lot de seilene falle og skipene gli
videre av sin egen fart; de kom tett samlet. Heklungene var også
hærkledde og klare til kamp. Da talte kong Magnus, og sa: "Disse
store handelsskipene som vi har, er ikke lette å ro; vi skal gjøre
dem fast mellom Orms og mitt skip. Vi skal flytte oss mot det store skipet
deres og feste oss til det, og jeg ville helst at skipene ikke ble løst
fra hverandre før ett av dem er ryddet. Jeg vet det er mange som
sier eller tenker at det ville være en god utgang på dette
møtet om ikke både Sverre og jeg oftere trengte å kreve
denne leidangen og hjelpen; jeg også kan gjerne be Gud om at det
blir slik, det er etter mitt sinn, og slik venter jeg at det går.
Jeg var
fem år gammel da høvdingene og folket i dette landet gav meg
kongsnavn, og sju år da legaten fra Romaborg og erkebiskop Øystein
viet meg til konge, og alle landets biskoper var med dem. Jeg var et barn
som verken kunne rå for ord eller ed. Jeg hadde mer lyst til å
leike med andre gutter enn å sitte blant høvdinger. Ikke lengtet
jeg etter kongedømmet, og liten glede har jeg hatt av det. Nå
er jeg 28 år, og i de siste åtte åra har kongsmakten
vært til skade både for meg og alle landsmenn. Men den allmektige
Gud lønne mine venner og høvdinger og hele allmuen fordi
de har fulgt meg i kjærlighet gjennom mang en motgang. Jeg trenger
ikke oppmuntre dere med mange ord til å slåss; alle skjønner
nok hvor vel det trengs at enhver kjemper så mandig han kan, her
er det nok å kjempe for. Det mangler oss ikke på folk, og Gud
skje lov for det; overalt hvor vi har kommet i landet har det kommet menn
til oss. Sverre har spredt folkene sine hit og dit, og nå er de låst
og lukket inne foran oss som sauer i ei kve. Gud la dette slaget ende slik
at vi etterpå er frelst og fri for våre uvenner, enten vi er
levende eller døde."
Det ble
sterkt bifall etter kongens tale, og alle sa: "Velsigne deg for talen,
gode konge, og Gud la deg styrte dine fiender!" Da sa Orm kongsbror: "Jeg
vil rå til, herre, at vi angriper de mindre skipene først;
der blir det liten motstand. Men det store skipet tror jeg blir vanskelig
for oss å ta så lenge de har nok både av menn og skip,
og kan få hjelp fra de andre skipene." Kongen svarte: "For meg er
det som alle skipene er vunnet når det store er vunnet." Det ble
som kongen ville. De fire største skipene ble bundet sammen, kongsskipet
lå nærmest land på sørsida.
90. Asbjørn
Jonsson la skipet sitt fram til Orms skip og lot det binde fast. Da sa
Asbjørn: "Nå er den dagen kommet som vi alle har lengtet etter,
da Sverre og birkebeinene er drevet foran oss som sauer i ei kve. Nå
er det slutt på kunstene og knepene hans, for nå vil han svikte
ham og birkebeinene som Sverre har fått all hjelp fra, og det er
fanden sjøl, som han tror på. Han pleier å hjelpe sine
med framgang ei tid, men svikter dem når de kommer til livets siste
dager. Sverre er rådløs nå. Han sendte fra seg
Svina-Peter sør til Bergen, og det ble en skjebnesvanger ferd for
dem. De verste er sendt inn i Sogn, det er de djevelens lemmer gjestene,
og den som har gjort mest vondt, torpersønnen (37) Ulv. Sverre har
igjen økt sine illgjerninger og herjinger, da han har brent kristent
land. Det var det eneste onde han ennå hadde ugjort, og nå
skal han betale det sårt. Gå nå løs på birkebeinene,
to-tre mot en hvis det er lettere. La oss hogge ned med store hogg alt
som vender seg mot oss, la oss ikke bry oss om hvem det går ut over,
det er det samme når en deler ut mat til hunder og ramner." Det ble
stort bifall over talen hans, alle sa at dette var vel talt. Etterpå
bandt de skipene sammen, fire eller fem i lag. På dem som lå
ytterst ble det rodd på den sida som vendte utover. Alle sammen rente
jamsides innetter fjorden.
Kong
Magnus hadde tofarget kjortel av skarlagen, halvt hvit og halvt rød.
Samme kjortel, i samme farger og tøy, hadde Magnus Mange (38), sønn
av Eirik Stagbrell. Kongen hadde et sverd som het Fiskerygg, og bedre sverd
fantes ikke.
91. Nå
skal vi nevne en del ting som hendte i møtet mellom de to kongene
som det har vært fortalt om ei tid. Vi må da ta til der vi
sluttet før, med at birkebeinene rodde ut fra land. De så
at kong Magnus' flåte kom glidende mot dem, og foran denne flåten
så sjøen ut som når det kommer ei kraftig regnskur i
stille vær. Denne skura gikk fort over, det var pileregn, og de fikk
bruk for skjoldene.
Mariasuden
måtte gå i en stor runding da de skulle snu henne, og før
hun var kommet helt rundt og vendte utover mot fienden, rente skipene sammen.
Kong Magnus' menn kom fram på baugen av den. Mariasuden vendte breisida
til, og stavnene på skipene til kong Magnus vendte mot den. Skjeggen
la til ved det fremste øserommet (39), og så det ene skipet
ved sida av det andre etter som de fikk plass. Der ble det et hardt og
stort slag. Kong Magnus' menn gikk hardt på, mens birkebeinene tok
seg mer i akt. Begge flåtene dreiv inn mot stranda og nesten til
land.
Kampen
gikk ugreit for birkebeinene til å begynne med. Mariasuden kom imellom
skipene til kong Magnus. Etter dette sprang kong Sverre i en båt,
og en mann sammen med ham. De rodde bort til Eirik kongssønns skip,
og kongen ropte til dem og sa at de fór dårlig og umandig
fram. Han bad dem ro ut forbi det store skipet og legge til der hvor de
små skipene lå imot dem og se hva de kunne gjøre der.
Kongen rodde mellom skipene og egget sine menn, han sa dem hvor de skulle
angripe. Birkebeinene ble oppmuntret av kongens ord, de rykket djervt fram
og gav de andre en hard kamp, og det samme fikk de igjen; begge parter
lot gå alt de hadde av våpen. Kongen rodde nå tilbake
til sine egne skip. Da slo ei pil inn i båtstavnen over hodet på
ham, og like etter ei til i skipssida foran knærne hans. Kongen ble
sittende og rørte seg ikke. Men han som fulgte ham sa: "Farlig skudd,
herre!" Kongen svarte: "Det treffer når Gud vil." Kongen så
at det fløy så tett med våpen og stein over Mariasuden
at han ikke kunne komme opp på skipet sitt. Han rodde vekk og til
lands.
Munan
Gautsson og mennene hans la også skipet sitt til lands. De løp
opp og kastet store steiner ut på Mariasuden over hele forrommet
(40) og fram til øserommet, og det gikk ille ut over dem som holdt
til der. Det var særlig frambyggene som kom ut for angrepet fra heklungene
og fikk føle våpnene deres. De sa til hverandre at nå
skulle forromsmennene lønne kongen for mjøden og de fine
klærne. Da ropte mennene i akterskottet til dem på styrbords
side at de skulle ro fram. Det gjorde de, de drog skipet fram så
Skjeggen lå ved det bakre øserommet.
Da fikk
både bakbordsmenn og forromsmenn mer enn nok å gjøre.
Det lå fjorten skip mot den ene sida på Mariasuden. Heklungene
skjøt piler og kastet spyd og brynestein som de hadde fraktet med
seg fra Skien, og av dette ble det stort mannefall. De kastet også
handøkser og pålstaver, men de kom ikke så nær
at de fikk brukt hoggvåpen. Birkebeinene dekket seg og fikk ikke
gjort annet, men likevel falt det mange. Og nesten alle ble såret
av våpen og steiner. De var så trøtte og medtatte at
det var enkelte som hadde små eller ingen sår, men var døde
av utmattelse. Men det trakk ut for heklungene med å entre, og grunnen
var at det var ulaglig for dem å komme til når de var nødt
til å gå fram fra stavnen på skipene sine. Hvis de hadde
ligget side om side, ville en av partene ha greid å entre lenge før.
92. Nå
kan det hende at de som hører på denne fortellingen vil synes
at den blir lite troverdig når det fortelles om hvordan kampen endte.
Men likevel skal vi gjøre greie for det som mest ble til hell og
uhell slik at seieren tilfalt den en ikke skulle ha ventet.
Eirik
kongssønn og de tretten skipene som var løse, rodde utenom
det store skipet, som før sagt, og la seg mot de tretten av fiendens
skip som også var løse og ikke lå ved det store skipet.
Der ble det voldsom kamp. Birkebeinene hadde større skip og mer
folk, og de angrep hardt og modig. Men heklungene stod støtt imot
og sloss så kvasst at ingen kunne si om kampen først ville
bli avgjort der, eller om det store skipet ville bli ryddet. Det var fullt
av båter der som sogningene hadde, de lå på skuddhold
av birkebeinene og skjøt.
Eirik
kongssønn la skipet sitt jamsides med det ytterste av dem som var
bundet sammen. Han hadde mye høyere skipsside. Det ble vill kamp,
heklungene tok djervt imot dem. Men da de hadde kjempet med hoggvåpen
en stund, ble overmakten for stor for heklungene. Noen falt, og noen forlot
halvrommene sine. Så gikk birkebeinene over på det andre skipet.
Benedikt het mannen som bar merket for Eirik kongssønn. Han gikk
over først sammen med stavnbyggene. Men da heklungene så det,
søkte de hardt mot dem og drepte Benedikt og flere andre av dem
som hadde gått opp på skipet, og dreiv andre ned igjen.
Etter
dette egget Eirik kongssønn mennene sine; de gikk over en gang til,
og fikk da tak i merket. I dette angrepet gikk det slik at heklungene måtte
vike. De sprang opp på det skipet som lå nærmest dem.
Men birkebeinene fulgte hele tida tett etter. Så gikk det som det
gjerne gjør når frykt eller flukt kommer over menn i kamp,
at flyktninger sjelden forsvarer seg godt, om de ellers er aldri så
harde i kamp.
Her ble
det nå mindre motstand på det andre skipet enn på det
første. Alle sprang fra det og over på det som lå nærmest,
og så videre fra det ene til det andre. Men birkebeinene kom etter
dem med skrik og skrål og mye egging, de hogg ned og drepte alle
som kom i vegen for dem. Og da hele mengden av flyktende strømmet
inn på storskipene, hoppet folk på sjøen fra kongsskipet,
for det lå nærmest land. Men fire andre av de største
sank under vekten av mennene, det var skipene til Orm og Asbjørn
og så Gjestefløyet.
93. Kong
Sverre var på land. Og da han så hva som skjedde, gikk han
ned til båten sammen med Peter, sønn av Roe biskop. Da kom
det roende ei skute innover, og folkene tenkte å gå på
land. Kongen ropte til dem og sa: "Vend om, for nå flykter de!" De
gjorde så, snudde og drog utover igjen. Der sa de det samme som før
er fortalt om, og så la de seg på årene og rodde utetter
fjorden. Peter sa til kongen: "Kjente De disse mennene, herre, siden De
sa dette til dem?" Kongen svarte: "Var det annet å si, hvem det så
var? Kongen rodde straks ut til skipet sitt, gikk bak i løftingen
og stemte i "Kyrie eleison" for å prise seieren. Alle sang
sammen med ham.
Kong
Magnus sprang over bord fra skipet sitt, det gjorde alle som var på
dette skipet. De aller fleste omkom. Birkebeinene løp på land
og tok imot dem i fjæra når de prøvde å komme
i land, derfor var det ikke mange av hæren som greide det. Noen skuter
rodde utetter fjorden og kom seg unna på den måten. Birkebeinene
rodde ut i småbåter og drepte folk som svømte, men noen
gav de grid. Alle som nådde fram til kongen fikk grid, og skipsstyresmennene
hans gav grid til frendene og vennene sine.
Der falt
kong Magnus og disse høvdingene: Harald, sønn av kong Inge,
Magnus Eiriksson, han som ble kalt Mange, han var dattersønn av
Ragnvald jarl. Der falt videre Orm kongsbror, Asbjørn Jonsson, Ragnvald,
sønn av Jon Hallkjellsson, Pål Småttauga, Lodin fra
Manvik (41), Olav Gunnvaldsson, Eindride Torve, sønn av Jon Kutissa,
Ivar Elda, Vilhjalm fra Torget (42), Andres, sønn av Eirik, sønn
av Gudbrand Kula (43). Der falt også Ivar Steig, sønnen til
Orm kongsbror, Hallstein Sink Botolvsson, kong Magnus' frende, Kjetil Lavransson
og Sigurd Hit og Kjetil Fluga. Etter det de fleste reknet med, falt det
ikke mindre enn 1800 mann (44) der.
Det var
om kvelden vitusmessedag at dette slaget stod. Da den store flukten tok
til, var det omkring solnedgang. Men det var først ved midnatt at
det var slutt på alle manndrap, og birkebeinene hadde fortøyd
alle skipene for natta, tjeldet og stelt seg.
94. Tidlig
neste morgen lot kongen blåse til husting. Han stod da opp og talte.
Han sa:
"Gud sjøl skal vi
love for vår seier! I dette slaget har han enda tydeligere enn før
hjulpet oss med sin styrke og kraft. Vi kan ikke forstå denne fagre
seieren på annen måte enn at det har gått etter Guds
vilje og hans tilskikkelse. Nå skal vi her til gjengjeld gi ham en
fortjent takk og den lønn han tilkommer. For det første skal
vi holde vår grid vel til alle dem som har bedt oss om det, og vi
skal gi hjelp til de sårede. Vi skal også sørge for
begravelse av alle de lik vi kan finne, etter kristne menns skikk. Jeg
pålegger mine menn som en plikt at de leiter etter lik langs stranda
med alle de måter og midler de har. Det kan de gjøre både
som takk til Gud og for byttets skyld, for alle har vel hatt penger på
seg, og noen har hatt mye.
Nå
tror jeg at makten i dette landet er kommet under meg, enten jeg kommer
til å styre det vel eller ille. Og det kan være Gud til takk
at vi nå er fredsommelige og rettferdige. Mange kan også trenge
det.
Så
vil jeg si til dere, mine menn: Gud lønne dere for at dere har fulgt
meg hengivent. Jeg vil også lønne dere med det som godt er,
og så mye jeg har midler til. Godt er det nå å vite,
at de eiendommer og alt det gods som de har eid, alle disse gullhalsene
som nå ligger her langs stranda, alt det skal dere ha, og likeså
de beste giftermål som finnes i landet, og slik rang som dere liker
best. For dere har vunnet mye i denne kampen og deriblant noe som det er
mer enn nok av, og det er fiender. Dem skal vi vokte oss vel for, og Gud
verge oss alle!
Denne
talen ble mottatt med stor fagning, og mennene takket kongen for det han
hadde sagt.
95. Etter
dette lot kongen alle skipene ro bortover langs stranda og la til land
på et sted hvor det ikke var trolig at de ville merke likstanken
fra slagstedet. Der ble de liggende ei tid. Sogndølene og Kaupangmennene
kom da til ham, forlikte seg med ham og sa ikke imot noe av det han bestemte,
men bandt seg til det med eder. Det gikk slik som ordtaket sier, at mange
kysser på den handa de gjerne ville var av.
Kongen
satte dem og andre bønder til å få likene i jorda. Han
lot alle få stelle som de ville om likene av sine frender og venner.
Hver dag kom det mange i båter, både kongsmenn og bønder,
for å leite etter lik, og de drog opp en hel del av sjøen.
En dag fant de liket av Orm kongsbror, og venner av ham tok og flyttet
det sør til Bergen. Så tok vikværingene og flyttet det
øst til Oslo, og han er begravd i steinveggen i Hallvardskirken
ved sida av bror sin kong Inge og kong Sigurd Jorsalfare.
Søndagen
etter, da det lei på kvelden, var mange menn ute med båter
for å leite etter lik. Kongen rodde også ut til dem på
ei lita skute. Det var en mann som het Ljot Haraldsson. Han var i en båt
sammen med to andre menn, Arne Gudmundsson og Jon Koll. Da sa kongen til
dem: "Sitter dere her og har satt fast snøret, eller hvordan går
det med fisket? " Og i det samme trakk de et lik opp til båtkanten.
Kongen sa: "Nå var dere heldige til gagns, det var en dyrebar fangst
dere drog opp der!" "Ja," sa de, "det har jamen bitt godt, herre,
hvis dette er liket av kongen." Kong Sverre sa: "Dette er kong Magnus'
lik." De skjøv et skjold under liket og løftet
det opp i skuta hvor kongen var; så rodde de inn til land. Liket
ble båret opp, og folk kom til for å se på det. Det var
lett å kjenne igjen, for trekkene hadde ikke forandret seg, rødmen
var ikke borte fra kinnene, og det hadde ikke stivnet.
96. Mandagen
etter ble kista gjort i stand. Før liket av kongen ble svøpt
i klede, lot kong Sverre alle dem som hadde vært kong Magnus' menn
gå bort til kista for å se at det var hans lik, så de
siden kunne bære vitnemål om det, hvis vikværingene satte
ut rykte om at kong Magnus var i live, og ville samle en opprørsflokk
med det. Han sa at det var ikke for å være hard mot dem at
han fikk dem til dette.
Så
gikk de bort til liket, og da de kom forbi og kysset det, var det få
som ikke gråt. Siden gikk de bort.
Kong
Magnus' lik ble svøpt i klede og lagt i kista. Kong Sverre lot den
føre sør til Bergen. Likene av mange andre stormenn ble også
funnet. Kort etter brøt kongen opp og sogndølene betalte
ham da femten mark gull. |