Slaget på Kalvskinnet i SverressagaLine

34. En kveld da jarlen hadde fått seg mat, kom Sigurd Nikolasson og Jon fra Randaberg (11) til ham. Sigurd sa: "Er det satt ut vakter, herre? Vi har hørt at birkebeinene trolig vil gjeste oss med det aller første, og jeg ville rå til at hæren ble blåst ut, væpnet og sendt til borgen. Vi tror det er sant at birkebeinene nå er kommet til Gauldalen. Det er noen som gjetter på at de vil søke oppover til fjells, men til oss er det sagt at det ikke er mindre trolig at de kommer hit mot oss." Da svarte jarlen: "Jeg skulle gjerne se det var sant at de søkte hitover til oss. For da tenker jeg de skulle få det de kom etter. Men jeg tror dere kan sove trygt for birkebeinene denne natta, for jeg har hørt at de har søkt til fjells. Og Sverre tør nok ikke oppsøke oss her når vi er advart på forhånd slik som nå. Da sa Jon fra Randaberg: "Det skulle varsle godt for oss når jarlen lover at vi ikke trenger akte oss for birkebeinene. Men det er noen, herre, som sier at De er mer oppsatt på å drikke Dem god og full på mjød og vin enn å sørge skikkelig for hæren Deres."
    Da sa jarlen, kraftig sint: "Det er sjelden hittil at det er blitt sagt meg at jeg ikke har vært påpasselig nok. Men nå vet jeg ikke hvordan det er, om det er så at jeg ikke duger til å stå for denne hæren, som De sier, eller om det er De som er reddere enn De burde være. Og for den saks skyld skal dere nå kunne ligge uredde i natt, for nå skal jeg sjøl holde vakt, hvis De betror meg det. Før ble det holdt for å være noe å lite på, og da hadde vi å gjøre med større overmakt enn nå. Etter dette gikk Sigurd og Jon sin veg til skipene sine. Men noe seinere gikk jarlen til sengs, han kledde av seg og la seg til å sove, og det gjorde også hele hæren. Bare utvakter var satt, som vanlig.
    35. Nå er det å si om birkebeinene at de kom innover til Steinberget (12) i daglysningen. Kongens lendmenn spurte ham hvor han tenkte seg hen. Kong Sverre sa dem at han ville til byen og slåss mot jarlen.
    Da han kom over åsen til Feginsbrekka (13), steig han av hesten og falt på kne og holdt bønn. Deretter talte han noen ord til hæren. Han bad dem følge ham godt og støtt, "For nå skal vi vinne en fager seier. Jeg trenger ikke å få noe mer igjen for strevet og alle farene enn det har vært oss forunt til nå. Det vi har skaffet oss har vi vunnet i kamp, veitsler der de har vært å få, annet gods der vi har kommet over det. Men nå gjelder det større ting enn dem som ofte før har stått på spill for oss, nemlig byen Nidaros. Her i byen er også kong Magnus og Erling jarl og mange lendmenn og hirdmenn. Nå er det større heder å hente enn noen gang før som jeg vet om. Etter det som jeg har drømt, tror jeg helst vi kommer til å seire. Gå nå desto hardere på, som jeg venter at vi skal vinne større bytte enn før. Nå skal jeg forklare for dere hva det er dere har å vinne. Den som med sanne vitnemål dreper en lendmann, han skal bli lendmann. Og slik rang skal enhver få som han rydder seg rom til. Den blir hirdmann som dreper en hirdmann, og for det skal han få mye annet godt av oss i hedersgaver. Dette er det som står på spill. Jeg tror ikke de har fått sikker melding om hvor vi er. Jeg tror også helst at det nå er ute med lykken deres, og at deres siste time er kommet. Men vi skal få seier og slik heder og verdighet som vi fortjener. Slik vil Gud skifte mellom oss, for de har lenge hatt rike og rang som tilkommer oss, og nå kan det være at de mister det de har fått med urette, både rangen og riket, og det er ikke umulig at de mister livet med. Gjør det første angrepet så hardt dere kan, så lykkes det nok. De er sikkert drukne og søvnige og derfor rådløse. Noen er på skipene og noen rundt omkring i byen, de kommer knapt til å vite hvilken veg de vender eller hva de skal ta seg til." Og da kong Sverre sluttet talen sin, tok alle godt imot den. De drog nå nedover Steinberget.
    36. Nå må vi fortelle noe om mennene til kong Magnus. De våket ute på ørene denne natta, og hadde leik der. Og da de så birkebeinerhæren fare innover Steinberget, ble det blåst, og dermed gitt signal til at hæren skulle væpne seg og gå ut. Mange av kong Magnus' folk lå oppe i byen. De hadde vært døddrukne om kvelden, for kongen hadde traktert dem før på dagen, og de lå i de gardene hvor de hadde tatt herberge sammen med ham. Da jarlen merket hva som var på ferde, stod han opp; han kledde seg og bad hæren væpne seg. Da kom Ivar Horte, frenden hans, og sa: "Hæren vår er spredt oppe i byen, og det er nok mange som var lite våpenføre da de la seg til å sove. Jeg tror ikke det blir lett å få alle samlet. Mitt råd er at vi blåser hele hæren ut på skipene og lar dem sige ut fra bryggene. Så kan vi gjøre oss i stand i ro og mak, slåss hvis vi synes det høver så, men ellers ro ut av elva. For det er utrygt for oss å stole på at dette byfolket vil hjelpe oss." Da svarte jarlen: "Jeg vet ikke, Ivar, om ikke dette var det beste. Men jeg orker ikke å tenke på at den djevels-presten Sverre skal sette seg i rommet til sønnen min. Jarlen stod opp, ropte til mennene og bad dem alle skynde seg å komme i stand og gå på land. Og da jarlen kom på land med skipsmannskapet og merket sitt, gikk han stretet opp gjennom byen. Han gikk bort til Kristkirken og kysset på den. Der kom kong Magnus til ham med sitt merke og sveiten, Sigurd Nikolasson, Jon av Randaberg og Ivar Horte. Det var mange som la seg på kne og bad. Så snudde jarlen seg fra kirken og sa til mennene: "Stå opp og ta våpnene deres. Det kan hende noen av dere får ligge her igjen om en stund."  
    Erling jarl hadde rød bomullskjortel, silkelue og platebrynje som ikke var spent igjen foran. Han hadde trukket sverdet og holdt det i handa; han kastet og tok det igjen med handa, og sa: "Ennå skal dere kunne si at gamlingen får sverdet til å bite i dag," og til lursveinene sa han at de skulle blåse jamt. Da de kom forbi støpulen (14), så jarlen seg omkring og sa: "Hvor er vi nå alle?"  
    37. Kong Sverre hadde med seg fra Gauldalen om lag 360 mann eller noe mer. Denne hæren hadde dårlig med våpen. Bøndene hadde sendt gardskarene sine av gårde, for sjøl torde de ikke bli med; de var redde for å bli refset av Erling jarl. Da de drog innover Steinberget, var det en mann som løp fram foran de andre. Han var både stor og sterk, og han hadde en diger trelurk over skulderen, men ingen andre våpen. Da sa Ossur prest: "Hvor vil du, mann? Hvorfor løper du slik med den stokken, hvor er våpnene dine? Det er noe annet å slåss mot Erling jarl enn å treske korn, til det kan en slik sliul være bra nok." Denne mannen het Øyvind; han svarte: "De våpnene jeg skal ha å slåss med, kommer mot meg fra byen, jarlsmennene har dem ennå." (15): "Velsigne deg for slike mandige ord! Du er nok en god kar." Siden gav han ham spydet sitt og ei handøks, og sa: "Slåss med disse våpnene du!"
    Nå fór birkebeinene innover mot byen, og hærene møttes på Åke bar merket til Erling jarl. Det falt folk på begge sider, men flest for kong Magnus. Da ble det gått hardt fram på den kanten hvor Erling jarls merke var. Og da Tore stod vanskelig i det, støtte han merkestanga ned i åkeren så merket stod rett opp. Nå begynte jarlens fylking å vike bakover. Det gikk slik at merket nesten ble stående bak de birkebeinene som søkte fram hardest. Men de som kom bak, trodde jarlen var med der, og de ble redde; de trodde hæren deres var kommet på flukt. Da kong Sverre merket dette, lot han stanga hogge i sønder.
    Der falt jarlen og nesten hele den sveiten som stod nærmest ham. Etter dette kom hæren på flukt. Kong Magnus og mange andre flyktet til byen. Han tok Ryden (18), skipet som jarlen hadde eid, og kom seg ut av elva med den.
    Der på Åkeren falt Sigurd Nikolasson, Jon fra Randaberg, Ivar Horte, Einar Litle - Botolv fra Fjordane og to av sønnene hans. Bjørn Bukk sprang på elva og omkom. Han var i brynje og sank straks. Det var mange som sprang på elva, noen omkom og noen berget livet. Ivar Sveinsson falt der, og Guttorm Sneril (19). Alle disse var kong Magnus' lendmenn. Nesten seksti hirdmenn falt der, og mange andre. Kong Sverre tok Olavssuden som kong Magnus før hadde styrt. Nesten alle skipene deres tok han. Der fikk han også igjen sine egne skip som han hadde tapt til kong Magnus og Erling jarl.

Gravtalen over Erling jarl

38. Erling jarls lik ble båret til grava sør for kirken (20). Men nå er grava hans inne i kirken. Og da liket var jordfestet, talte kong Sverre over grava og sa: "Det høver ikke å tie helt ved en så gjæv manns grav som vi nå står over. Her er skjedd et stort tidsskifte, som dere kan se. Det har gått så underlig at det nå er en mann istedenfor tre før: En for kongen, en for jarlen og en for erkebiskopen, og det er jeg. Her er det nå å se og høre store tidender som vil få mye å bety og som folk kan være takknemlige for, at likene av mange av de menn som fulgte kong Magnus er blitt båret både til denne kirken og andre. Som mange sikkert vet, er det så at erkebiskop Øystein og mange andre lærde menn alltid har sagt at alle de som kjempet sammen med kong Magnus og verget landet for ham, og falt i kampen, - nå er det nok gått så lenge at blodet er blitt kaldt! Og skjønt vi ennå ikke kan glede oss ved mirakler som de har gjort, så er det iallfall blitt godt med helgener i byen nå. Dere har ikke mistet dem, for nå kan de bedre vise dere de fagre frukter av sine gjerninger, hvis dere dyrker dem som helgener, slik dere har tenkt. Men hvis så galt skulle være som jeg har en anelse om, at de vakre løftene som var gitt dem, er brustne, da har de lenge nok betalt for denne løgnen, de og alle som trodde på den.
    Mitt råd er at dere tar det på en annen måte, ber for dem som har forlatt denne verden, og ber til Gud at Erling jarl må bli tilgitt for alle de synder han gjorde mens han var her på jord, og særlig at han tiltok seg en så stor djervskap for en lendmann, at han lot gi kongsnavn til sønnen sin, og på toppen av det reiste flokk og merke mot kongssønnene kong Håkon (21) og kong Øystein (22) og felte dem begge fra riket. Og siden tok han makten sammen med kong Magnus, og ikke med større rett enn dere hører nå.
    Nå får enhver gjøre som han synes, og som han tror det er til størst gagn for ham sjøl og for dem som har forlatt denne verden, og som ble kalt bort så brått at de verken fikk sakrament eller skriftemål, og var mindre beredt og vondere i hugen enn de vel helst ville vært nå.
    Jeg vil heller våge å love dere at det skal bli dere til stor hjelp og fullkommen miskunn alt dere nå gjør for sjelene deres, heller enn at dere går omkring og tror at de ikke trenger til forbønn."
Line
10.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund