175. Tomasmesse før jul (1) la kongen ut fra havna straks ved daggry; da var det fin bør, men nokså kvast. Så seilte han nordover omkring Jæren. Det var vått vær og litt skoddedrev. Det gikk straks bud landvegen over Jæren at kongen seilte utenfor. Da Erling ble var at kongen kom østfra, lot han blåse hele hæren sin til skipene, og nå dreiv alt folk om bord i skipene og laget seg til strid. Men kongens skip kom fort nordover mot dem og forbi Jæren. Da styrte han innover, han hadde tenkt seg inn i fjordene og få seg folk og penger der. Erling seilte etter ham, han hadde en hel hær og en mengde skip. Skipene deres gikk fort, for det var ikke annet om bord enn menn og våpen, likevel gikk skeiden til Erling mye bedre enn de andre skipene, da lot han reve seilet og ventet på hæren. Da så kong Olav at Erling og hans folk drog svært inn på dem for kongens skip var tungt lastet og vasstrukne, fordi de hadde ligget på sjøen hele sommeren og høsten igjennom og vinteren med til da; han så at det ville bli stor overmakt om han møtte hele hæren til Erling på en gang. Så lot han rope fra skip til skip, at folk skulle la seilene falle, men ikke for fort, og så ta inn rev, og dette ble gjort. Erling og hans folk så dette. Da ropte Erling ut, og kalte på sine menn, han bad dem seile fortere. "Ser dere," sa han, "nå ligger seilene deres lavere, de drar seg unna oss." Så lot han løse revene på seilet om bord i skeiden, og så bar det fort framover.
176. Kong Olav styrte innenfor Bokn, og nå kunne de ikke se hverandre mer. Så sa kongen de skulle ta ned seilene og ro fram i et trangt sund som var der. Der la de da skipene sammen, det stakk fram en bergnabb utenfor dem. Alle mann var hærkledde. Nå seilte Erling mot sundet, og han merket ikke at det lå en hær og ventet på dem, før de så at alle kongsskipene rodde samlet mot dem. Erling og hans folk slapp ned seilet og grep til våpen, men kongshæren lå på alle kanter rundt skipet. Nå ble det kamp, og den var kvass, og det varte ikke lenge før Erlings menn tok til å falle. Erling stod i løftingen på skipet sitt, han hadde hjelm på hodet, skjold foran seg og sverd i handa. Sigvat skald hadde blitt igjen i Viken, og der fikk han høre om dette. Sigvat var en av Erlings beste venner og hadde fått gaver av ham, og vært hos ham. Sigvat diktet en flokk om Erlings fall, og her er denne strofen:
Erling ut lot sette
eikeskip mot kongen;
farget ørnens bleike
fot rød, det er sikkert.
Siden lå hans langskip
langs med kongens skute
i den store hæren;
stridsmenn sloss med sverdet.
Nå tok Erlings folk til å falle, og da de kom i nærkamp, og de hadde greid å gå opp på skeiden, falt hver mann på sin plass. Kongen sjøl gikk hardt fram. Så sier Sigvat:
Kongen hogg ned stridsmenn,
stormet over skeiden,
lik lå trangt på
tilja,
tung var kampen ved Tungur
(2).
Havet, det breie, farget
høvdingen nord for
Jæren,
storkongen sloss, i vågen
strømmet det varme
blodet.
Hele hæren til Erling falt til siste mann, så til slutt stod ingen mann oppreist på skeiden uten han alene. Saken var at få bad om grid, og ingen fikk det heller om de bad, ikke kunne de komme på flukt heller, for det lå skip helt rundt skeiden. Det blir sagt med sannhet at ingen prøvde å flykte. Sigvat sier dette:
Alle Erlings skipsfolk
utenfor Bokn var falne;
den unge konge la skeiden
øde nord for Tungur.
Skjalgs sønn stod
alene
stolt og langt fra venner,
i det tomme skipets
løfting, trygg og
svikløs.
Nå gikk de på Erling både fra forrommet og fra de andre skipene. Rommet i løftingen var stort, og skipet løftet seg høyt over de andre båtene, og ingen kunne komme til det uten med skudd eller så vidt med spydstikk, og mot alt slikt verget han seg med hogg. Erling verget seg så modig at ingen noen gang har hørt om en mann som har stått alene så lenge når så mange mann gikk på, og han prøvde aldri å komme unna eller be om grid. Så sier Sigvat:
Skjalgs stridslystne hevner
søkte ei grid hos
kongsmenn,
enda øksehogg regnte
om ham, som skog de felte.
Aldri så modig høvding
her på jorda kommer,
så lenge vind suser,
og sjø slår
mot stranda.
Kong Olav gikk nå akterover til forrommet og så hva Erling gjorde. Kongen ropte til ham og sa dette: "Du vender ansiktet til i dag, Erling!" Han svarte: "Ansikt til ansikt skal ørner klores!" Disse ordene nevner Sigvat:
Erling sa at ørner
ansikt til ansikt klores,
han lenge med Iyst verget
si jord, var ei lei av landvern,
dengang han hist ved Utstein
med Olav i kampen talte
sanne ord. Han alltid
til oppgjør var ferdig.
Da sa
kongen: "Vil du gi deg, Erling?" "Det vil jeg," sa han. Så tok han
hjelmen av hodet og la ned sverdet og skjoldet og gikk fram i forrommet.
Kongen stakk til ham i kinnet med spissen av øksa og sa: "Merket
skal han bli, drottensvikeren." Da løp Aslak Fitjaskalle til og
hogg øksa i hodet på Erling, så den stod ned i hjernen,
det var straks banesår, og der mistet Erling livet. Da sa kong Olav
til Aslak: "Bare hogg du, din forbannede tosk! Nå hogg du Norge av
hendene på meg." Aslak sa: "Jeg trodde jeg hogg Norge i hendene på
deg nå. Men har jeg gjort deg mén, konge, og er du sint på
meg for det jeg gjorde, da vet jeg ingen råd, for jeg kommer til
å få utakk og fiendskap av så mange andre for dette at
jeg trenger mer til å få støtte og vennskap av Dem!"
Kongen sa at det skulle han få.
Nå
bad kongen hver mann gå om bord i sitt skip og gjøre seg klare
til å seile som snarest. "Vi vil ikke rane dem som er falt her,"
sa han, "nå får hver ha det han har fått." Så gikk
folk tilbake til skipene, og gjorde seg ferdige så fort råd
var. Da de var ferdige, løp skipene med bondehæren inn i sundet.
Da gikk det som ofte ellers når folk får tunge slag og mister
høvdingene sine, om det da er aldri så mye folk samlet, så
blir de rådløse når de blir høvdingløse.
Ingen av sønnene til Erling var der, det ble ikke noe av for bøndene
å gå til kamp, og kongen seilte sin veg nordover. Bøndene
tok Erlings lik og stelte det og førte det hjem til Sola, og likeså
alle de andre som hadde falt der. Folk sørget svært over Erling,
og folk har brukt å si at Erling Skjalgsson har vært den gjæveste
og mektigste mann i Norge av dem som ikke har båret større
høvdingnavn enn han. Sigvat skald diktet dette også:
Erling falt. Slikt voldte
i allmakt seierens herre.
Ingen høvding bier
bedre enn han på døden.
Jeg kjenner ingen annen
som, enda brått han
døde,
alle sine dager
mer dugelig har kjempet.
Her er også sagt at Aslak hadde drept en frende, og det helt uten grunn:
Aslak strid mellom frender
økte; ingen skulle
vekke slik en ufred.
Drept er horders verge.
Ættedrap er dette,
ingen kan det nekte.
Sant er sagt at fødte
frender bør styre
sin vrede.
177 .
Noen av Erlings sønner var nord i Trondheimen hos Håkon jarl,
noen nord på Hordaland og noen inne i fjordene, de var i hærsamling
der. Og da Erlings fall ble kjent, fulgte det oppbud med fortellingen om
drapet; øst fra Agder og over Rogaland og Hordaland ble det budt
opp hær, og det kom svære mengder av folk, den hæren
drog med Erlings sønner nordover etter kong Olav.
Da kong
Olav drog videre fra kampen med Erling, seilte han nordover gjennom sundet,
da var det seint på dagen. Folk sier at da diktet han denne strofen:
Glad er neppe den hvite
herre i natt på Jæren;
av liket eter ramnen,
vi vant den larmende striden.
Han rante meg, det endte
ille i alle deler.
Jeg skred vred over skeiden,
jord er skyld i manndrap.
Så reiste kongen nordover langs landet med hæren, han fikk vite hele sannheten om bondesamlingen. Det var mange lendmenn der med kong Olav, alle Arnessønnene var der. Det nevner Bjarne Gullbråskald i et kvede han laget om Kalv Arnesson:
Kalv! Da Haralds arving Menn
fikk mein av kampen,
bad deg prøve kampen
myrdet ble da Erling,
øst ved Bokn, du
fulgte. blakke skuter vadet
Folk ditt mot fikk merke.
i blodet nord for Utstein;
Du knuslet ikke dengang
nå er det klart at riket
på julemat for ulven;
med svik ble røvet kongen,
man så deg fremst
i striden egdene hadde større
der stein og spydkast møttes.
hær, og de tok landet.
Kong Olav
seilte til han kom nordenom Stad og la til i Herøyene, der fikk
han høre at Håkon jarl hadde en stor hær i Trondheimen.
Da spurte kongen sine menn om råd; Kalv Arnesson talte sterkt for
at de skulle ta vegen til Trondheimen og kjempe med Håkon jarl, enda
det vel var stor overmakt. Mange andre støttet ham i dette, men
andre rådde fra. Så ble det til at kongen skulle avgjøre
det.
Noter:
1. Tomasmesse før
jul, 21. desember.
2. Tungur, øyene
nord for Tungenes.
"Olav den Helliges saga" i Norges Kongesagaer, bind 2, red.: F. Hødnebø og H. Magerøy, Gyldendal, Oslo 1979, Jubileumsutgaven, s. 66-71.
10.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund