1. SELVSTENDIGHETENS TO VEIER

Året 1814's historie kan samles i to hovedproblemer som er innfiltret i hverandre, men må atskilles i analysen: det ene gjelder tilkomsten av en selvstendig stat, det andre tilkomsten av en fri forfatning. Det er spørsmål om å rede ut de faktorer som var virksomme i en eller begge åv disse to retninger, og den innbyrdes sammenheng mellom dem. La oss ta selvstendighetens problem først.
    Det er ganske klart at en avgjørende faktor er å finne utenfor landets grenser. Det var begivenheter i europeisk politikk som utløste de handlinger i landet selv som førte frem til en selvstendig stat. For så vidt er den norske stat i sin tilblivelse en refleks av Napoleons politikk. Dette kan sees i et videre perspektiv.
    En hovedsak i dette lands liv og overhodet for livet i dette land, har vært forholdet til utenverdenen. Norge har i forhold til den europeiske kulturkrets en marginal beliggenhet. Dette er et grunnleggende trekk ikke bare ved landets politiske historie, men også ved dets økonomi og kultur. Det ligger fjernt, og i sin fjernhet og svakhet er det avhengig. Spørsmålet om union eller ikke union, om fremmed kultur eller hjemlig kultur, om å være eller ikke være, har spillet en overveldende rolle. Man kan si at gjennom århundrer har dette land knapt vært til.
    Forholdet til "de andre" var altså skjebnesvangert. Men "de andre" har vært to ting. Det var Norden og det var Verden. Danmark og Sverige lå som en indre ring mellom Norge og den øvrige verden. Denne indre ring har dels formidlet og avsilt kulturimpulser, dels ligget som en politisk barriere. Norge ble aldri truet av Russland i samme grad som Sverige, og aldri av Tyskland i samme grad som Danmark. Først i 1940 brast barrieren. Til gjengjeld har Danmark og Sverige gjennom 600 år, fra 1319 til 1905, skiftet om å være unionspartner, og det vil nødvendigvis si den politiske dominant i et fellesskap.
    Den ytre ring gjorde seg imidlertid gjeldende i to avgjørende faser i norsk historie, ved inngangen til en selvstendig politisk tilværelse, og ved opptaket til den utgang som kan skimtes. Norges skjebne kom i begge tilfeller som en refleks av svære verdensomspennende kriser. Napoleons-krigenes allianser førte til en avtale mellom stormaktene om Norges overføring fra Danmark til Sverige, og dette igjen i sin konsekvens til iallfall en viss grad av selvstendighet. Napoleons-tiden var fruktbar på denslags: Den skapte også et halvt selvstendig Belgia som allerede i 1830 fikk sitt 1905. På samme måte var Hitlers krig en direkte foranledning til at Norge igjen gikk inn i allianser og avhengighet. Sett slik, var selvstendigheten en gave som ble gitt, og som ble tatt tilbake. Napoleon ga, Hitler tok.
    Men med dette er ikke selvstendighetens problem løst. Stormaktene - den ytre ring - grep inn og avgjorde en stående konflikt i den indre, en konflikt mellom Danmark og Sverige om hegemoniet i Norden. Norge hadde vært en del av innsatsen og gjennom århundrer svinget frem og tilbake mellom det svenske og det danske kraftfelt. Inngrepet utenfra i 1814 åpnet muligheten for en norsk statsdannelse, fordi Sverige ikke momentant var istand til å gripe det bytte Danmark var blitt tvunget til å slippe. Muligheten var der, men spørsmålet er hva som forklarer at den ble grepet, og at det ble skapt en ny stat med egen forfatning og, for en stakket stund, en egen konge.
    Problemet pleier her å bli stillet slik (og det kan stilles i samme form når det gjelder selvstendigheten og friheten): Gitt den ytre foranledning, i hvilken grad var der hjemlige forutsetninger for et sælvstendig norsk rike, og hvilke forutsetninger var der for en "fri" forfatning.
To oppfatninger er gjort gjeldende. Ernst Sars har betont den hjemlige vekst i "nasjonalånd" og den egne vilje til å "velge sitt mål og finne veiene frem til det". Sverre Steen har tatt standpunkt for det motsatte syn at både selvstendighet og fri forfatning ble presset inn på nordmennene i 1814, de fikk dem i gave. Han finner meget svake ønsker om løsrivelse og frihet: Det var ikke noe "folkeønske" i Norge om å bryte ut av den dansk-norske union, heller ikke var uviljen mot eneveldet noen "selvstendig virkende kraft" i kampen for politisk frihet. Dette er sterke ord fra en mann som helst taler forsiktig.
    Når stilling skal tas til disse to oppfatninger, er det ut fra et alment resonnement lite rimelig at Sars har rett med hensyn til selvstendigheten. For det første er det god metode å se med skepsis på en historietolkning som er så smigrende for den nasjonale stolthet og så brukbar som tema for retorikk i offisielle høytidsstunder. Men dernest er det klart at det dengang i årene opp mot 1814, lå utenfor det rimeliges grenser å tenke seg at Norge var et land som kunne stå på egne ben. Minst av alt i en krigstid. Tanken var umulig, uten som fantasilek. Elementer til en selvstendig stat manglet. Ønsker om løsrivelse fra Danmark var alltid så vidt vi kan se, kombinert med ønsker om tilknytning til andre land, til Sverige eller til England.
    Norge er fra naturens side en periferi uten sentrum, en lang rekke landskaper som ikke konvergerer. Dette har bestemt landets historie. I høymiddelalderen ble det hele holdt sammen av en sterkt sentraliserende kongemakt, et kongelig velde av ganske andre dimensjoner enn i Sverige og Danmark. Økonomisk sett var Norge omkring 1800 og lenger frem splittet i enheter med liten kommunikasjon seg imellom. På mange måter var København et mer naturlig midtpunkt for norske landsdeler enn Christisnia. Først da krigen fra 1807 stengte sjøen, ble Christiania sete for et sentralt organ, en regjeringskommisjon med en stattholder i spissen. Krigen isolerte, og isolasjonen kastet de spredte deler inn i et fellesskap. For så vidt kan det sies at ikke bare Kielfredens betingelser, men Napoleonstidens kriger direkte, ga vilkår for en samlet norsk administrasjon. Hva vi da ser er at liksom norsk riksenhet i middelalderen hang på en enkelt mann, en konge, så kom den nye statsdannelse i 1814 til å bero på en enkelt mann, en prins.
    Christian Frederiks person var nødvendig. - Man kan imidlertla reise spørsmålet om i hvilken grad han var en bevegende kraft. Var han et redskap for norske ønsker, en katalysator; eller var det norske folk et redskap for ham? Kildene peker klart i den retning at dannelsen av en selvstendig norsk stat var Christian Frederiks verk.

Christian Frederiks vei. - Denne unge prins var nærmeste arving til den danske trone. Frederik VI var hans fetter og hadde ingen sønner. Kongens naturlige tilbøyelighet hadde i mange år vært å holde tronfølgeren utenfor statsstyret. Frederik VI var en sjalu og nærig person, en selvhersker i smått og stort, som ruget over sitt. Når han endelig ga prinsen en oppgave, og sendte ham opp til Christiania som norsk stattholder i mai 1813, var det fra hans side en desperat handling, et ytterste forsøk på å redde Norge for dynastiet og for Danmark.
    Man har reist det spørsmål om kongens plan var at Christian Frederik, når Norges avståelse var fremtvunget, skulle gjøre seg til regent og opprette en motstandsbase i Norge. Hadde han gitt sin unge fetter instruks eller gitt ham sin velsignelse til et sånt foretagende? Knut Mykland har søkt å vise at dette var så: den norske reisning hadde sitt utgangspunkt i hjertet av København, hos kongen selv. Man kan ikke si at avgjørende bevis er ført. Men indisiene er mange og sterke. Noe som er helt klart er at tapet av Norge var forutsett og gjennomtenkt på forhånd. Christian Frederiks handlemåte i de første måneder av året 1814 var gjennomlevd i fantasien. Denne mentale forberedelse er viktig. For alle som hadde anledning til å følge med, kom avståelsen ikke som en overraskelse, selv om måten det skjedde på virket som et sjokk.
    At Christian Frederik var mentalt forberedt, vet vi fra brev som gikk mellom ham og nordmannen Carsten Anker.
    Mellom den unge prins og den eldre norske forretningsmann var det et merkelig vennskap. Prinsen var ung i 1814, 27 år gammel, intelligent, tidlig utviklet, og med stor sjarm. Carsten Anker var belest og ordrik, han forenet fasthet i forretninger med fantasifulle
vyer i politikken. Han sitter på sitt gods på Eidsvoll og skriver, det er i april 1812, og det er i et sifferbrev til prinsen: Dersom Norge er tapt for Danmark, har Yi tre alternativ å velge mellom; det ene er å bli en provins av Sverige, det andre å kaste oss i armene på England, det tredje er å "gjøre seg uavhengig av alle og velge oss en konge". Dette siste er, skrev han, "en expedient i en fortvilet stilling", og sannsynligvis må der inngåes en temporær allianse med Sverige for å få det til: "Nye stater må betale særpenge." Han fortsetter: Hvis ulykker er ute og et av de tre alternativer må velges, ville da ikke kongen helst ønske norsk uavhengighet? "Jo, tilvisse! I denne forutsetning skulle Kongen lade Deres kongelige Høyhet betids reise heropp...., og når det avgjørende øyeblikk kom, så blev valget lett. . . Nordmannen elsker sin konge og tillike kongehuset." Til slutt kommer Ankers innerste tanke: "På denne måte skaffet vår konge seg en trofast alliert i det frarevne Norge, som igjen kunne forene Danmark og Norge, når disse vederstyggelige tider hører opp."
    Alternativet en selvstendig norsk stat var hos Anker knyttet til to ting, til Christian Frederiks person og til selvstendigheten som et skritt på veien tilbake til Danmark. Restitusjon av den dansk-norske helstat var målet, prinsen midlet. Forut for dette brev var gått fortrolige samtaler, og Anker kommer i senere brev tilbake til tanken; i april 1813 mer inntrengende enn før: "Kom for Guds skyld heropp og redd oss fra Sverige, kom opp med Deres fedrenearv, da kan Norge bli uavhengig, inntil stormen er over, og Norge igjen kan forenes med Danmark.
    Det er klart at ikke bare prinsen, men også kongen har sett frem mot muligheter som dette. Den 25. desember 1813 skrev Christian Frederik, etter å ha vært et halvt år i Norge: "Jeg utbeder meg herpå Deres Majestets svar: skal jeg stille meg i spissen for det norske folk og handle uavhengig av forbindelsen med Danmark, eller skal jeg . . . forlate et rikes styrelse som jeg ikke mer kan røkte i Deres Majestets navn? - Dette brev ble møtt av taushet; men intet svar var i denne situasjon nettopp et svar. Og den 22. februar 1814, etter at loddet var kastet, skrev Christian Frederik til kongen: "Nu er der dog håp om gjenforening."
    Utgangspunktet for den norske reisningen var da prinsens person. Dette ligger fast. Prinsens egne motiver for å ta det avgjørende skritt var også helt klare. De var identisk med den begrunnelse Carsten Anker hadde formulert allerede i 1812. Han var arving til Danmark, og kunne ikke foretrekke Norge for Danmark hvis dette var å velge mellom et enten-eller. Men situasjonen var slik at han kunne gripe etter Norge uten å forskusle sin rett til Danmark. Dette var en tid da unge menn utrettet store ting, og hverken grenser eller troner sto fast.
    Gitt Christian Frederik som den bevegende kraft, hva var det da som gjorde at han fikk det norske folk med på en slik eventyrpolitikk som dette unektelig var? - Undersøkelser av hvilke faktorer som har fremkalt politiske handlinger, kan inndeles i to typer, alt ettersom det gjelder å forklare en enkelt manns handlemåte, eller det gjelder å forklare et kollektivt hendingsforløp. I siste tilfelle er årsakene gjerne mere sammensatt fordi motivene for samme atferd kan være vidt forskjellige. Det første som er å nevne for å forklare den tilslutning Christian Frederik fikk, er at han ikke var alene om å ønske gjenforening. Der hersket en utstrakt lojalitetsfølelse overfor den dansk-norske helstat. Den strakte seg langt ut over de mange danskfødte som hadde embetsstilling i Norge. "For meg ville det være en av mitt livs gladeste dage, når Danmark og Norge igjen forenedes," skrev en norskfødt prest tidlig i februar. Det er umiddelbart klart at denne lojalitet spilte en rolle i den innledende fase, fordi det var uunngåelig å se at gjenforening måtte bli en konsekvens av norsk selvstendighet under Christian Frederik. De som var imot en tilbakevenden til det gamle, var de første til å slå ned på denne konsekvens. En mann i Trondhjem skrev den 18. mars 1814: Dersom Christian Frederik ikke gir slipp på sin arverett til Danmark, "så blir vi jo sent eller snart igjen lenget til Danmark, og hvad var da vunnet?" Alle som var knyttet til Danmark eller til dobbelt-monarkiet med følelser og fortid, var derfor rede til å følge prinsen. For så vidt kan vi si at tanken om en selvstendig norsk stat ble født av kjærlighet til Danmark.
    Dette lå imidlertid ikke åpent i dagen. En tilslørende mekanisme spilte inn. Ønsket om gjenforening var av den slags motiver som helst er tause. I stedet for å si: vi vil tilbake til Danmark, var det mer hensiktsmessig å si: vi vil ikke under Sverige, fordi vi tvertimot vil være selvstendige. Jacob Aall skrev den 26. januar til Peder Anker at der er de "som i deres iver vil innbilde oss at de elsker Norge mere enn nordmenn". På det vis kom selvstendighetskravet til å brukes som dekke for det virkelige motiv. Dette hadde igjen til følge at den partimotsetning som oppstod i 1814 fikk noe uvirkelig over seg. Den majoritet som på riksdagen gjerne kaltes "selvstendighetspartiet" (av motstanderne også "prinsepartiet") bestod delvis av elementer som med rette kunne kalles et "danskeparti".
Men bare delvis. Noe nytt var kommet til. I løpet av tre-fire vinter- og vårmåneder oppstod en nasjonal opinion båret av drømmen om et selvstendig norsk rike. Derfor er det nødvendig å skjelne mellom to ting. Ett er å spørre om det i Norge forut for Kielfreden fantes ønsker om en selvstendig norsk stat; noe annet er å spørre om det etter freden og Christian Frederiks utspill oppstod genuin trang til varig uavhengighet i vide kretser av det norske folk. Om svaret er nei på det første, kan det godt være ja på det siste. Om ikke selvstendighetspolitikken i 1814 kom som oppfyllelsen av gamle ønsker, kan man si at året selv skapte slike ønsker ved å lokke med løfter.
    Drømmen - det var en drøm - om en uavhengig norsk stat - trakk næring fra mange kanter. Her er noen av dens kilder. For det første: De dansksinnede, helstatlojale som måtte skjule sitt sanne sinn og tale med norsk nasjonal tunge, kom i mange tilfeller til å føle som de talte: ord som repeteres fremkaller de følelser de står for, og propaganda er en boomerang som kan treffe propagistens egen panne. For det andre: Beundring for Norge og norsk egenart som i lang tid var blitt dyrket, også av danske, lå til rette for fristende forespeilinger om egen stat og egen konge. Disse fortonet seg som gjenreisning av fordums storhet, som en restitutio av hva gamle krøniker berettet. Gjenreist er "Norges gamle kongestol" var en formel som ble funnet og brukt. For det tredje: Trangen til egne sentrale institusjoner innenfor fellesmonarkiet hadde lenge gjort seg gjeldende: en egen bank, eget universitet, en norsk administrasjon. Mange hadde strevet for å oppnå slike institusjoner, og noe var vunnet: en regjeringskommisjon fungerte fra 1809, et universitet ble opprettet i 1811, en bank syntes innen rekkevidde i 1813. En slik lokal autonomi kunne sees som stadier i en utvikling mot selvstendighet. Her var en kontinuitet både følelsesmessig og institusjonelt: stattholderen ble konge, kommisjonen ble regjering. - Endelig rettet den spontane uvilje mot Kielfreden seg også - urimelig nok - mot Danmarks konge som hadde overgitt sine tro undersåtter, og endog betinget seg økonomisk erstatning.
    Den nasjonale opinion kom som en stigende bølge. Det er imidlertid vanskelig å gjøre seg opp et skjønn over hvor sterk den var, dels fordi den som nevnt var uren i sitt utspring, og dels fordi den utad fikk en dominans som ikke svarte til dens virkelige styrke. Vi kan nemlig ikke regne med at opinionen i hele sin bredde kom klart til uttrykk. Tvertimot kan vi med sikkerhet si at dette ikke var tilfelle.
    Dette hadde sammenheng med den rolle Christian Frederik spilte. En ting var hans verdi som symbol og krumtapp. Det var, skrev Claus Pavels, personlig hengivenhet for Christian Frederik "der bandt meg til den sak, vi under hans anførsel streber å fremme", og han la merke til at prinsens person, dvs. hans kongelige blod og personlige sjarm, bidro til "å vekke og nære entusiasmen". Men det ville være en misforstaelse å tro at denne katalyserende funksjon var alt.
    Den unge prins viste seg å være en statsmann, med smidighet og fasthet i utnyttelse av midlene og med herredømme over en rekke politiske kunstgrep. Han utnyttet lynsnart sin utgangsstilling. Som stattholder og militær høystbefalende satt han med kontroll over embetsverk og hær. Dette var et kjernepunkt. I det øyeblikk den situasjon inntraff som han hadde sett imøte, hadde han offiserenes og embetsmennenes vante troskap å trekke på, og en lydighetssituasjon som ikke lot seg avvikle over natten. Han slo til, uten å la motforestillinger få tid på seg.
    Hærens lojalitet var det første han sikret seg - han, en opprører. Den 17. januar, tre dager etter at Kieltraktaten var underskrevet, og ennå før han selv visste hva den inneholdt, skrev han et merkelig brev til de militære sjefer i landet. I dette brev sa han direkte at dersom kongen ble tvunget til å avstå Norge, forutsatte han at man i Norge ikke ville bøye seg. Her er ordlyden: "Den svenske kronprins' fordringer stiger med hver dag; men hvis vår gode konges bestrebelser [for å avverge faren] ei krones med held, tiltror jeg nordmannen, at hin erobrer ei skal vinne Norge i Danmark." Dette var tydelig tale, enda han ikke nevnte seg selv. Men det gjorde han i brev til en rekke militære sjefer en uke senere, den 25. januar, dagen etter at han selv hadde fått kunnskap om hva traktaten gikk ut på. I disse brevene lot han forstå at han vil stille seg i spissen for en motstandsbevegelse, og at han stolte på deres lojalitet. Traktatens innhold beholdt han for seg selv. Han skrev: "Hvorledes enn fredsvilkårene måtte være, håper jeg, at Norge skal kunne bestå ved egen kraft. Jeg skal visst ikke skille meg fra dette herlige land." Og til slutt:  Samme dag sendte han brev til kommandantene ved grensefestningene Fredriksten, Fredrikstad og Kongsvinger og innskjerpet at uansett hva som kom til å skje lå kommandoen hos ham; svenske krav om innmarsj skulle møtes med erklæring om at dette ikke kunne skje "uten den kommanderende generals utrykkelige befaling". Og igjen tilslutt: "De kan stole på at jeg ikke skal forlate Dem."
    Gjennom de militære sjefer holdt prinsen hæren i sin hånd, gjennom det sivile embetsverk søkte han å holde folket. Til amtmenn og biskoper ("overøvrighetene") gikk det ut lignende brev som til offiserene. Stiftsamtmannen i Akershus, Thygeson, prinsens nære medarbeider, skrev den 28. januar et viktig brev til de andre amtmenn. Der lot han forstå at stattholderen gjorde krav på "uinnskrenket tillit og hengivenhet", uansett hva som måtte inntreffe. Biskopene sendte hyrdebrev til sine prester. Den 19. februar, den dag Christian Frederik la åpent frem for folket sitt politiske program, ble et sirkulære sendt ut til alle overøvrigheter. Der stod det at prinsen ventet at alle embedsmenn satte folket et følgeverdig eksempel. Dette var en ordre om å sørge for at almuen sluttet opp om ham.
    Embetsverket var både styringsorgan og propaganda-apparat. Dette gjaldt ikke minst presteskapet. Det lutherske kirkebyggverk var kronet av kongens person. Presteskapet hadde lang øvelse i å tjene; gjennom dem ble budskap fra oven utstyrt med religiøs sanksjon. Den instruks Christian Frederik brakte med fra København i 1813, gik ut på at han skulle "virke på folket". Prestene hadde straks fått henstilling om å "oppflamme nasjonens mot". Nå ble tøylene strammet, presset forsterket. Slottspresten i Christiania, som i 1813 på prekestolen hadde "utviklet i alminnelighet regentens og undersåttens gjensidige fordringer til hinannen", og oppfordret menigheten til å "sverge Fredrik den sjette og broderriket evig troskap", fikk et smigrende vink om at også diktere i denne tid burde "la deres stemme høre". I Christiansand hørte man Nicolai Wergeland - som siden snudde kappen etter andre vinder - innprente "nasjonalånd" og oppfordre til motstand. I Bergen var det fremfor alle Johan Nordal Brun - "demagogen" blant bispene - som med veltalenhet spilte på almuens følelser.
    Hær og embetsverk var formidable instrumenter i en hånd som ikke slapp. Men Christian Frederik visste vel at samling om hans politikk, ja, samling om enhver politikk, ville møte store vansker i et folk som var geografisk og sosialt kløvet. Krigstid og jobbetid hadde gjort forholdet mellom embetsmenn og kjøpmenn stadig kjøligere. De første kompenserte sin misunnelse ved å spotte "den ukultiverte kjøpmann" og fordømme "den ledende handelsånd". Patrisiatet og handelsborgerskapet på sin side oppfattet embetsverket som en forlengelse av et københavnsk styre som gang på gang hadde gått deres interesser imot. 
    Christian Frederiks første handlinger sommeren 1813 hadde vart å dempe ned krigsårenes bondevennlige politikk, og nærme seg patrisiatet og borgerskapet i et forsøk på å sikre en bredere basis av godvilje for sitt styre. Den strengt statlige organisering av kornforsyningen, som var kjøpmannen imot, ble myket opp; nye lånemuligheter ble åpnet; han innkalte til et stort "bankmøte" i desember 1813. Menn av det østlandske patrisiat ble vunnet. Ikke bare Carsten Anker ble medlem av hans regjering i 1814, men magnater etter landets leilighet som Carsten Tank og Niels Aall lot seg utnevne til statsråder.
    Alt dette til tross var Christian Frederik i januar og februar 1814 i stor usikkerhet om hvorledes stemningen ville slå ut når det uunngåelige ble kjent. Men usikkerheten lammet ham ikke. Han var de mange midlers mann.
    Et viktig trekk var kontroll med nyhetene fra utlandet. De første meldinger ble bevisst fordreiet for å skape en optimistisk stemning. Tidspunktet for offentliggjørelsen av Kieltraktatens bestemmelser ble trukket ut. Den 17. januar lot han forkynne: Begivenhetenes utvikling må imøtesees "med rolighet og standhaftighet", der er ingen grunn til engstelse for fremtiden. Den 25. januar, da traktatens innhold ikke var noen hemmelighet for ham, skrev han: "Da jeg ennu er uvitende om traktatens ord, så kan jeg heller intet ekjentgjøre". Han holdt skjult hva han visste, og ga uttrykk for forhåpninger som han ikke hadde: "Den første følge ... vil uten tvil være en friere skipsfart. "
    Christiania hadde en eneste nyhetsavis - Tiden, grunnlagt som et offisiøst blad av teologen Wulfsberg. Denne avis ble lagt under sensur; den brakte bare løse og optimistiske meldinger. Et ekstrablad den 25. januar meldte: "Den mørke ... tåke er splittet, og et glimt av solens klarhet blender nesten det glade stirrende øie. - Fred, fred i Norden." Neste ekstrablad 28. januar var like vagt og like optimistisk. Det lot forstå at intet av betydning for Norge var hendt. Dette "falske dokument", som Jacob Aall kaller det, ble slått opp i bygder og byer som et gledesbudskap. Denne første fordreining av nyhetene hadde til formål å gi prinsen tid til å befeste seg i stillingen som øverste myndighet og mulige redningsmann. Senere ut over våren lot han gjennom pressen og på andre måter spre forhåpninger om stormaktenes holdning. Man hørte f.eks. ymt om "en hemmelig artikkel" til Norges fordel i overenskomsten mellom stormaktene. I utenrikspolitikken er det lett å bringe folk bak lyset, og en tilsløring synes ofte nødvendig for å sette en politikk igjennom. Det gjentok seg ved senere korsveier, ved kongevalget i 1905, ved innlemmelsen i Nato i 1949.
    I 1814 ble skarpere midler enn sensur tatt i bruk. Det ble talt forholdsregler med sikte på å bringe dissenser til taushet.
    Dette var i og for seg ikke særlig vanskelig. Når begivenheter settes igang som involverer sterke følelser, har dette til følge at vaklende blir trukket med i suget, og de som frastøtes får en hånd lagt over munnen. Mengden i bevegelse og begeistring tåler hverken avvikere eller lunkenhet. Der var derfor, kan man si, noe selvdisiplinerende ved utviklingen i 1814 når den først var kommet igang. Men denne disiplinen ble hjulpet på ved planmessige tiltak fra sentralt hold i 1814 som i 1905. Den som ikke ville hylle, ble tilhyllet. Den 16. februar 1814, da Christian Frederik på Eidsvoll drøftet sine planer med en håndfull menn, sammenkalt til "notabelmøte", spurte han halvt i tvil om det var så sikkert at folket ville følge ham når han slo inn på en selvstendighetspolitikk. I tvil, fordi hans sondring på reisen frem og tilbake til Trondhjem ikke hadde skapt klarhet, og fordi han meget godt visste at mektige menn var imot. Det svaret han fikk, noterte han i sin dagbok. Der står: "De var enige om å love meg ikke å ville tåle en eneste innvending; enhver motsatt mening kunne alene skyldes svensk anstiftelse, som det var nødvendig å slå ned."
    Dette er klar tale. De gode menn mente de kunne greie å holde opinionen under kontroll gjennom tilintetgjørelse ved assosiasjon: alle awikere skulle males med østlige farger. I offentlige proklamasjoner ble det krevet: "Innen våre grenser skal herske endrektighet og fedrelandssinn." (19. februar)
    Mange ble skremt. Den 1. april skrev en Trondhjemsmann: "Mine tanker er henvendt på riksdagen ... ti jeg er bange for den blir landets ulykke. Her er sådan frykt iblandt alle, at der er ingen, som tørr utlade seg til den annen; ti T. lurer på enhver. Heri kan jeg ikke finde noget spor av den frihet som her ropes på." Han som lurte, var Trampe, stiftamtmannen. Neste brev: "Man er her meget langt fra at si sine meninger. T. ... har sine øretuter allevegne; i det hele fryktes for et meget sterkt regimente." Disse ord om "regimente" viser den følelse alle hadde av at der var ledelse i det hele, og en ledelse som krevde lydighet.
    Lederskap var en avgjørende ting i 1814. Dct er en vesentlig faktor til forklaringen av det norske eventyr, og spesielt som forklaring på at Christian Frederik fikk så mange til å følge seg. Et trekk i prinsens teknikk var å stille omgivelsene overfor fullbyrdede kjensgjerninger Et av de mest effektive midler en statsmann har, er det å handle. Den som først tar initiativet, fratar andre det. Vel kan det i politikken være vanskelig å ta et nytt skritt, men det er enda vanskeligere å gå et skritt tilbake. Den som står i en slik posisjon at han kan handle, har derfor en fordel.
    Valget av fremgangsmåte og valget av tidspunkt var allikevel vanskelig for Christian Frederik. Han nølte med å slå til med en gang og gjøre seg til konge med "arverett". Det ble en balansegang. Når han reiste nordover gjennom landet til Trondhjem, var det for å sondere og vinne tid. Når han de første ukene førte folk bak lyset, var det en utsettende manøvre. Men utsettelse var farlig. Det er helt klart at det gjaldt å ta skrittet på tidligst mulig tidspunkt. Så lenge det ikke var gjort, måtte han regne med en flytende opinion. En fane ville binde.
    Det var dem i hans omgivelser som presset på for å få ham til å erklære seg for konge. Det taktiske resonnement kommer klart frem i et brev biskop Bugge i Trondhjem skrev den 18. februar, to dager etter det første notabelmøte på Eidsvoll. "Utsettelse med den offisielle erklæring om tronbestigelsen er i sannhet skadelig. Jo lengere betenketid, jo flere muligheter forestiller man seg. Og allerede ymtes om, at man vet, at man ikke lenger er dansk undersått ... For Guds skyld! La den offentlige erklæring om å ha besteget Norges trone snart komme!"
    Christian Frederik handlet, men han handlet på en annen måte enn bispen tenkte seg. I møtet med gode menn den 16. februar oppga han tanken om å gjøre seg til konge uten videre. Han besluttet å la seg velge, og følgelig innkalle en riksdag. Dette var en appell til folket. Det var å hente styrke, men førte samtidig med seg utsettelse. Denne svakhet overvant Christian Frederik ved et genialt grep. Han besluttet å søke tilslutning til sin politikk direkte fra folket samtidig med valget av utsendinger til riksdagen. Tilslutningen skulle skje i form av en ed som alle avla. Dette var en form som utelukket dissens. Der forelå intet alternativ, ikke et nei, ikke engang taushet. Avstemningstemaet var formet som et spørsmål: "Sværger I at hevde Norges Sælvstendighed og vove Liv og Blod for det elskede Fædreland?" Dette spørsmål skulle rettes av presten til den forsamlede menighet umiddelbart forut for valg av representanter til riksdagen. Det er klart ingen kunne svare nei, og de som ikke opplot sin røst ble ikke tellet. Christian Frederik mente alvor. Embetsmenn og fremtredende borgere ble avkrevd skriftlig ed, og de som nølte eller vegret seg - menn som Peder Anker, Herman Wedel, Severin Løvenskiold - ble satt under press.
 
     Denne edsavleggelse ga tilknytning til noe gammelt, og var samtidig åpning mot noe nytt. Kunngjøringen av 19. februar, datert "regentskapet i Norge", som påbød ed og valg, var i formen bygget over en proklamasjon Christian Frederik hadde gjort utkast til i slutten av januar da han ennå tenkte å bruke sin arverett. Endringen i ordlyden viser overgangen til den nye strategi. I januar: "Nasjonens enstemmige ønske forener seg med Vår rett"; i februar: "Jeg har hørt folkets tydelige stemme for uavhengighet ... dette er kall nok for Meg." Den ed som i januar var tenkt som troskapseden til Oss og Vår kongelige slekt," ble i februar til et med ed bekreftet løfte om å forsvare "Norges selvstendighet". Folkets troskapsed til fyrsten var omgjort til en edbundet tilslutning til fyrstens politikk. Edsavleggelsen ble derved en legitimerende seremoni beslektet med de franske plebisitter under Napoleon III, og den norske folkeavstemning om unionsoppløsningen i 1905. Denne legitimasjon betydde at ansvaret for det som skulle skje med hele sin tyngde ble lagt over på folket: "Det frie norske folk kan selv bestemme sin skjebne".
    Det geniale ved eden som politisk taktikk lå i at den ikke var en opinionsytring som kunne fragåes, men et løfte som bandt. Det var Christian Frederiks hensikt på dette vis også å binde den riksdag han lot velge til den motstandslinje han hadde valgt. I åpningstalen til representantene på Eidsvoll sa han: "Det hele folk har i Herrens tempel avlagt den høytidelige ed å hevde Norges selvstendighet; den ed skal I besegle, trofaste nordmenn." Prinsen hadde dermed lagt en plattform som ingen kunne rokke. Et brudd på eden ville være, ble det sagt, "et brudd mot folkesuvereniteten".
Det hele ble gjennomført på en overrumplende måte. Man kan si at Christian Frederik tok nordmennene på sengen. De befant seg i et eget rike før de hadde fått søvnen av øynene. Det utspekulerte i manøvren stod klart for samtiden. Mange utsendinger til riksdagen følte de drog til Eidsvoll med bundne hender; noen likte det ille og søkte å unnslå seg; en av dem betrodde seg før avreisen til en venn, som gjenga samtalen i et brev: "Midelfart reiser i morgen. Han er ganske forferdet over tidenes tegn. Han sier at eden var et slemt bånd, og et vel uttenkt fiff." G. P. Blom skrev senere at den var "terroristenes vapen".
    Da prinsen oppga sin arverett, åpnet han for politiske beslutninger med langt større rekkevidde enn de han først hadde tatt sikte på. Innkalling av riksdagen innebar at eneveldet var oppgitt for en eller annen form for folkelig kontroll. Dette var fra prinsens og hans rådgiveres side et offer de gjorde for å hente en gevinst. Jacob Aall sier forsiktig at "historien må la uavgjort" om ikke situasjonen beveget Christian Frederik til å anta "en liberalere regjeringsform enn som i grunnen var etter hans sinn". De to fornemste rådgivere var antagelig Carsten Anker og stiftsamtmannen Emanuel Thygeson. Om Carsten Anker gjelder det, som Jacob Aall sier og som Ankers brev viser, at han hentet sine politiske ideer "mere fra den svunne tids feudalisme enn fra den nærværende tids liberale anskuelses". Thygeson var eneveldets mann, han var embetsmann og dansk godseier. Han hadde stor handlekraft. "Det var overhodet Thygesons art å legge store planer med kjekkhet, og utføre dem med raskhet" (Jacob Aall). Kanskje var Thygeson hjernen bak prinsens politikk. Han utfoldet fra første stund en voldsom aktivitet, sendte "flammeskrift til landets mest formående menn". Da kursen var lagt, vendte han tilbake til Danmark.
    Prinsens beslutning om å innkalle en riksdag betydde at han kombinerte frihet med selvstendighet. Dermed fikk han støtte fra mange som fremfor alt ønsket politisk frihet. Han spente friheten som trekkkraft for selvstendighetens vogn.
    Riksdagens forhandlinger ble en seier for prinsens politikk. De endte med kongevalg, og den grunnlov han underskrev på Eidsvoll den 17. mai ble i viktige trekk slik han ønsket den. Prinsens uunnværlighet gjorde det nødvendig å bøye seg for hans ultimatum. Hans fortrolige under forhandlingene var fremfor andre sorenskriver Christian Magnus Falsen, en kongetro og tjenestvillig mann. Han la frem et utkast til grunnlov; det var i hovedsaken forfattet av Johan Adler, som senere ble Christian Frederiks kabinettsekretær, og var gjennomsett av prinsen. En paragraf i den nye konstitusjon blokkerte union med Sverige, en annen åpnet for et senere kongefellesskap med Danmark. Spørsmålet om forholdet til fremmede makter, dvs. den nyfødte stats skjebne, ble lagt helt i prinsens hånd.

Wedels vei. - Uten Christian Frederik intet Eidsvoll. Uten ham hva da og hvem da? Christian Frederik var en fremmed prins som inviterte til nasjonal samling. Men der forelå i 1814 også politiske planer med norsk rot, og der var også en mann, Herman Wedel. Gjennom grev Wedel og hans krets kan det i 1814 og forut for 1814 skimtes en norsk linje. Den var ikke bare uavhengig av Danmark, men antidansk og antidynastisk. Denno linje er like sterkt knyttet til grevens navn som den andre til prinsens.
    Johan Caspar Herman Wedel-Jarlsberg tilhørte en slekt som lenge hadde hatt store gods i Norge. Adelsskapet var det fineste i landet. Dette pekte ham ut. Han minnet en gang sin svigerfar Peder Anker om at de to var "de første privatmenn i Norge, og stedse når noget norsk er på ferde, treder frem som sådanne". Mer enn fødsel var det allikevel hans person og hans handlinger som satte ham i en klasse for seg, også i samtidens øyne.
    Herman Wedel var en usedvanlig mann, greve og gamin, drømmer og realist, myndig og ukonvensjonell. Som statsmann var også han av de store. Han hadde en egenskap som ikke ofte finnes, mot til å ta det store ansvar: mot til å ta et lands skjebne i sin hånd. Siden 1808 hadde han tumlet med planer om å løsrive Norge fra Danmark og trekke det over i union med Sverige. Vi møter ikke mange statsmenn av samme støpning i norsk historie. Der er naturligvis Anton Martin Schweigaard. Frederik Stang kan visst ikke nevnes her; de skjebnesvangre avgjørelser han tok som moden mann, bestod i å si nei. Tanken går til Christian Michelsen i 1905, og Einar Gerhardsen i 1949. Begge handlet i det store; de tok en nasjon over Rubicon. Men om Michelsen gjelder det at han fikk en situasjon i foræring og ble båret frem av en mektig opinion; det var mer måten enn veien som var hans. I 1949 var det andre i Arbeiderpartiet som var mer pågående, og da det korn til stykket, valgte Gerhardsen den lette utvei å overgi seg i en sterkere hånd; til det kreves hverken mot eller innsikt. Om Herman Wedel kan det sies at han hadde vilje til å skape en situasjon fra intet eller fra meget lite. Dette gjelder hans handlinger før 1814. Da 1814 kom, hadde en annen vært ute før ham og etablert en "situasjon" før Wedel slapp til.
    Herman Wedel var i 1814 en mann på 35 år. Han var født i 1779 og hadde tilbrakt sin barndom og ungdom i fremmede land hvor hans far var diplomat, sist i England. Han snakket flytende tysk, fransk og engelsk. Norsk hadde han lært av moren, som var vokst opp i Christiania og snakket uten dansk aksent. I glansen fra korte opphold i Norge som barn fortonte landet seg som et drømmeland ("det fribårne folk . . . dithen står all min hu").
    Wedel var 10 år gammel da den franske revolusjon brøt ut og 15 år da Robespierres regimente falt sammen. Han hadde en "jakobinsk" ungdom, og hans ungdom varte lenge. Den tyske historiker Berthold Niebuhr ble slått av guttens våkenhet og hans "riktignok feilaktige men dog edle entusiasme". Disse franske ideer måtte han omhyggelig skjule for faren, som var en inkarnasjon av det gamle samfunn, kalte filosofenes lære "en helvedes gift", og i opphissede øyeblikk kunne gripe til pisken. Brudd med faren og flukt brakte ham i 1799 fra London til København. Her ble han opptatt i huset hos den danske finansminister Schimmelmann, ble Schimmelmanns privatsekretær og fikk se statsmaskineriet innenfra.
    I København ble han kjent som "en overspendt demokrat". Han var "brusende i sine ytringer", sa Christian Bernstorff, utenriksministeren. Det danske byråkrati hadde hans forakt ("det innviklede kollegievesen dreper all ånd") og kronprins Frederik (VI) ikke mindre ("korporalen, eller i det høyeste en løytnant". Schimmelmanns hjem var et kultursentrum. Oehlenschläger dediserte en tragedie til den "norske jarl", og Henrik Steffens skrev: "Han tok store beslutninger for fremtiden." Herman Wedels store beslutninger var knyttet til Norge. Dit opp reiste han i 1806, 27 år gammel, til sitt grevskap og et amtmannsembete.
    Et brev til en venn i København året etter vitner om at han en tid hadde følelsen av å kveles i uvirksomhet: "Trangen til å utføre noe stort er meg uimotståelig, og uten dette føler jeg meg ikke lykkelig. Jeg er i virkeligheten ganske anderledes skapt enn andre mennesker. Vi har nok av kammerjunkere ... Er det ikke mulig at menneskeheten kan våkne?" To år senere, i 1809, så det ut til at "de skjønne drømme fra ungdommens dage" skulle bli virkelighet; han skrev om sitt ønske om å leve og dø for "den store hellige menneskehets sak" og, mer bestemt, om å "grunnfeste frihetens tempel i Norge", og enda mer konkret: "Vi har nesten ingen adel ... og det lille vi har må enten finne seg i å bli mennesker like som deres medborgere eller flytte til andre steder som mere passer for deres opphøyede natur."
    Grev Wedels planer gikk ut på intet mindre enn å rive opp den gamle dansk-norske helstat og etablere et selvstyrt Norge enten under engelsk beskyttelse eller i union med Sverige. Den dypeste beveggrunn var ønsket om friere politiske former, mere enn et ønske om norsk selvstyre. Det var "menneskehetens" og "frihetens" sak som var hans. Han ville bort fra eneveldet, og derfor bort fra Danmark. Politisk frihet, ikke nasjonal norsk selvstendighet var det befruktende motiv. Avgjørende for valget av partner var at en viss grad av politisk frihet var mulig i forening med Sverige, særlig etter revolusjonen der i 1809. Norsk selvstyre på et lokalt plan hørte med. Men tanken på nordmennene, så fattige, så få og så uerfarne, som en nasjon på egne ben, lå utenfor hva Wedel og hans krets av patrisiere anså for mulig. Strategiske overveielser spilte en rolle i hans resonnement. I en tale om høsten 1814, da utfallet var gitt, sa han: "Norges lange, smale dannelse, og dets beliggenhet som et skall utenpå Sverige, forårsaker at det har en uhyre sjøkyst og landgrense å bevokte . .. Som isolert stat måtte Norge, foruten en arme som kunne være den svenske voksen, skaffe seg og vedlikeholde en sjømakt, som nogenledes kunne måle seg med Sveriges og Danmarks sjømakt ... Denne stat ville være som et espeløv, som den minste bevegelse i den politiske atmosfære ville bringe til å skjelve. Den ble en bold i mektigere staters hender."
    Det var den svenske revolusjon vinteren 1809 som ga åpning for aksjon i Norge. I april drøftet Wedel med norske venner og med svenske revolusjonære muligheten for opprør og tilslutning til Sverige. I "det blå værelse" på Bogstad ble det truffet avtaler. En viktig brikke i spillet var kommanderende general i Norge og formann i regjeringskommisjonen, den folkekjære prins Christian August. Press ham, sa Wedel til Adlersparre, la ham bli varm, "han er timid og tilbakeholdende av natur". Prinsen var bundet av plikt og lojalitet. Tross sin ørnenese, var han ikke den mann som kunne gripe et bytte i flukten. Han fiklet, og det endte med at han lot seg velge til svensk tronfølger, men uten å ta Norge med seg. Hans tidlige død i 1810 åpnet tronfølgen for Bernadotte.
    Herman Wedel hadde ingen betenkeligheter ved en atferd som med grunn kunne kalles forrædersk. Han stod fri overfor "de sedvanlige former, som jeg hater og som få mennesker ganske kan heve seg over". Hans lojalitet lå på et annet plan. Han var ung i en tid da det som syntes mulig og det som syntes riktig, var på gli. Både virkelighet og normer var i forvandling. Den franske revolusjon var 20 år gammel, og Napoleon ennå ikke død. Statslivet syntes plastisk formbart.
    Begivenhetene i 1809 var et forspill til 1814, på lignende vis som 1895 ble et forspill til 1905. Revolusjonen ble utsatt, men ikke skrinlagt. Samme dag i desember 1809 som Christian August tok en beveget avskjed med nordmennene, ble det med Wedels hjelp stiftet en landsomfattende organisasjon, den første i Norge, kamuflert som et "kongelig" selskap, men i virkeligheten tenkt som et fremtidig redskap for en lokal selvstyrebevegelse. "Det kongelige Selskab for Norges Vel" som det ble kalt, vakte uro i Danmark - "en formelig innretning som det fordums berømte jakobinerselskap", skrev hertugen av Augustenborg.
    Ved inngangen til 1814 stod da overfor hverandre i Norge to betydelige menn som representerer to motsatte politiske løsninger: prins Christian Frederik siktet mot et norsk rike som middel til å gjenopprette den gamle helstat; grev Wedel ønsket en forening med Sverige som middel til lokalt norsk selvstyre i frie politiske former.
    De to møttes og tok mål av hverandre. Sommeren 1813, på reiser rundt i landet, søkte Christian Frederik kontakt med det norske patrisiat av brukseiere og kjøpmenn. Han unnvek Wedels hovedsete, men hadde i Tønsberg en dag i juli en samtale med "jarlen" under fire øyne. Wedel snakket åpent ut om sin politikk, og la ikke skjul på sin skepsis overfor prinsens. Han sa: For å vinne må De ikke bare drive Carl Johan ut av Norge, men også ut av Sverige. Dette var en hentydning til den dypest liggende uklare tredje bunn i Christian Frederiks politikk: drømmen om en forening av de tre nordiske riker under det danske dynasti. De to skiltes kjølig. Wedel hadde på dette tidspunkt tatt avskjed som amtmann. Han ventet. Han må ha sett at stormaktene og Carl Johan ville bringe til utførelse nettopp det som var hans drøm.
    Og han hadde grunn til å tro at mange i Norge delte hans mening. Jacob Aall, som tilhørte Wedels parti, hevder med bestemthet at i det øyeblikk Kieltraktaten ble kjent, stod det klart for "den større del av nasjonen utenfor hovedstaden" at det var nødvendig å bøye seg og håpe på at foreningen med Sverige kunne skje "med bevarelsen av Norges selvstendighet og en passende konstitusjonell form": "Tanken om en motstand... falt ennu kun forholdsmessigen få landsmenn inn." All kraft burde derfor settes inn på å gjøre "foreningens betingelser hederlige". Spiren til "det politiske skisma" som siden delte folket, sa Jacob Aall, "lagdes ved prinsens hoff". Da nyheten om Kielfreden nådde ham, tenkte Aall på Herman Wedel og sa: "Gid han var i Norge og Norges skjebne i hans hånd." Alder og erfaring, skrev han, har i den senere tid "formildet det lidenskapelige i hans karakter" og gjort ham mer skikket for "denne rolle" enn for noen år siden.
    Men Wedel var ikke i Norge, og Christian Frederiks kontrollerende posisjon gjorde utslaget. Det norske parti var hodeløst da timen kom. Wedel var som sunket i jorden. Ryktene gikk. Noen sa han var i Sverige og var utnevnt til "guvernør" i Norge. Det ble hvisket om athan var drept i København på en så "avskyelig måte" at det ikke kunne fortelles. I virkeligheten var han i Danmark for å skaffe korn, og isen hindret hjemfart. Han gikk over land gjennom Sverige, stanset i Göteborg for å drøfte situasjonen, og nådde Christiania den 3. mars. Da var Christian Frederiks selvstendighetslinje lansert på en måte som gjorde enhver annen politikk umulig. Wedels hender var bundet og hans munn ble lukket.
    Han søkte audiens i Paleet. I forgemakket traff han Jacob Aall og utbrøt (la oss omskrive den form replikken fikk i den pertentlige Aalls munn): Hva djevelen er det dere steller til her hjemme? Så gikk han inn til prinsen og sa: Den eneste fornuftige politikk er å forhandle med Sverige om egne sentrale institusjoner for Norge. Christian Frederik lot ham forstå at hvis han sa dette offentlig, ville det bli stemplet som svensk-inspirert tale.
    Det var de som tenkte seg at greven allikevel ville søke å "forstyrre den gode orden", men Wedel hadde intet annet å gjøre enn å la prinsens politikk gå sin gang. Hans egen bevegelse ble en undergrunnsbevegelse. Der er vage spor etter dulgt aktivitet; en forbindelse med svenske venner synes å ha vært holdt åpen; representative og administrative ordninger for Norge ble drøftet, hvor et ønske om å sette embetsstanden på plass er merkbar.
    Først da riksforsamlingen i april trådte sammen på Eidsvoll, dukket dette parti opp i dagen. Stemningen var da slik at det var lite å gjøre. Lengst nådde Christian Frederiks motstandere i et allikevel forgjeves forsøk på å trekke utenrikspolitikken inn under riksdagen. Det gjaldt å heve den tåke av fortielser prinsen hadde lagt over landet. I en tale sa Wedel: "Prinsen skal fremlegge for forsamlingen de opplysninger som han er i besittelse av om landets forhold til utenlandske makter; det er i overensstemmelse med forsamlingens verdighet å kreve dette, og under prinsens verdighet å nekte det." Falsen talte heftig imot: Forsamlingen er ikke skikket til å bevege seg inn i "diplomatikkens irrganger". I voteringen stod 55 mot 55; presidentens stemme gjorde utslaget til fordel for prinsen. I andre saker av symptomatisk art fikk Wedel med seg i det høyeste tredjeparten av riksforsamlingen.
    For Christian Frederiks politikk i 1814 hadde Wedel bare forakt. Den var for ham en dansk aksjon, inspirert fra det forhatte København. Han så royalisme gå i koalisjon med nasjonalisme. Dette ga ham lite til overs også for den nasjonale bølge som reiste seg og snart steg til store høvder. De som kalte seg patrioter, kalte han "skrikere". "Forfengelighet", sa han om "denne iver hvormed den norske nasjon har higet etter å utgjøre en isolert stat under en egen konge". Det var i en tale på stortinget i oktober. Privat kalte han det en kombinasjon av enfold og skryt, som endte i kujoneri.
    Bak denne hårde dom lå en voldsom personlig bitterhet som skrev seg fra at han og hans venner var blitt stemplet som forrædere, "de fryktaktige", "den skjelvende fører for et parti av skjelvende menn". Ennå femten år senere skrev han til Jacob Aall: "Mitt blod koker hver gang jeg tenker på det som De, jeg og andre måtte utstå i hine dage." Til sorenskriver Christie sa han før han forlot Eidsvoll at han følte seg "forhatt i publikum", og derfor "imot sin tilbøyelighet" ville trekke seg ut av det offentlige liv og leve som privatmann. Hans tilbøyelighet var alle klar over. "Hans hu står til noget høyere; han vil herske", sa en som i tidligere år hadde delt konspirasjonens farer med ham. Wedel var en mann som måtte bære to forræderistempler - først i forhold til fellesrikenes konge, dernest i 1814 i forhold til en norsk nasjonal front, kalt tillive av fellesrikenes tronfølger.
    Denne motsetning til den nasjonale front gjorde at han kom skjevt ut etter omslaget sommeren 1814. Både Christian Frederik og Wedel led nederlag i 1814. Den nyvalgte konge måtte strekke våpen etter et kort felttog som var nødvendig av hensyn til den opinion han hadde fremkalt, og hvis styrke overrasket og overveldet også ham. Etter våpenstillstanden på Moss 14. august, trakk han seg tilbake til et avsondret liv på Bygdøy kongsgård, og forsvant så stille ut av landet, hentet av et dansk krigsskip.
    Christian Frederik var en sommerkonge som visnet. Det kunne se ut som Wedel hadde fått rett. På årets siste dag skrev han til Nicolai Wergeland: "Det er umulig å tenke seg en mere fullstendig satisfaksjon enn den begivenhetene har skaffet oss." Men la oss ikke ytre noe som ligner triumf, la han til. På et vis var det han som hadde nådd sitt mål, men det var Christian Frederiks midler som ble brukt. Wedel brakte ikke nordmennene frivillig inn i samliv med svenskene, de kom beseiret. Han hadde tenkt seg norsk selvstyre bygget opp med svensk hjelp; i stedet ble det knyttet til tanken om motstand mot Sverige. Unionens form ble bestemt av denne motstand, og norsk selvstyre ble mere vidtgående enn det ville blitt etter Wedels planer.
    I stedet for å være en redning fra en ufri union med Danmark, var foreningen med Sverige født med en brist. Dette var den gevinst Christian Frederik - ikke helt så slagen som det syntes - brakte med seg tilbake til Danmark, og som 89 år senere brakte en ny dansk prins til Norge.
    Wedel ble den ledende mann i Carl Johans første norske regjering, men han kom til å spille på en scene som han ikke selv hadde bygget, og i et politisk spill han ikke hadde villet, og ikke forutsett. Han kom lenge til å stå på siden av den hovedstrøm hans landsmenn fulgte. Han ble forkastet av kongen da han i 1822 fikk den avskjed han ba om, og siden av velgerne, etter at han i 1830 i et opprørt øyeblikk hadde kastet dem i ansiktet at 1814 hadde vært lite ærerikt.
    Mot slutten av sitt liv fikk Wedel en gjenkomst. Han fant forståelse hos en yngre slekt og han forstod dem. Der var sympati mellom Wedel og de beste av den unge "inntelligens" i 1830-årene, Schweigaard og Frederik Stang. Welhaven hyllet ham som "en Vaars Herold" ("det første Syn som Klippetaagen skilled / I fra dette tankeklare Øie gik"), og satte Wedels tanker på vers da han i "Norges Dæmring" skrev om 1814 at "Friheds Demant blev saa gogt som funden".
    Wedel endte i den rolle han hadde tenkt seg fra først av, som kongens stattholder i Norge. Det skjedde i 1836. I unge år hadde han drømt napoleonsk om store bedrifter i moden alder kom han, med en myndighet som nesten var kongelig, til å bringe ro og jevn gjenge inn i norsk statsliv.
    Han døde i 1840. Året før ble den aldrende Christian Frederik konge av Danmark, men uten å gi sitt danske folk den grunnlov han i 1814 så beredvillig i en politisk manøvre hadde gitt det norske.