Dronning Margret Eiriksdotter, som kong Sverre hadde vært gift med, fór straks om våren etter hans død øst i Viken og hadde med seg jomfru Kristin, sin og kong Sverres datter, og Kristin Nikolasdotter (1), søsterdattera si; de ville dra opp i Götaland. Birkebeinene tykte ikke [det var rådelig at kongens datter skulle fare ut av landet. Derfor drog Peter Støype øst til Oslo og fant dronninga der. Da han hadde oppholdt seg der noen dager, hendte det seg at dronninga var og lauget seg. Da gikk Peter Støype inn i herberget til dronninga og sa til Kristin kongsdatter at baglerne var over dem. Jomfrua ble redd og spurte om han visste noe råd. Peter tok henne i armene sine og bar henne ned på skipet, han lot slå ned tjeldene, og mennene hans tok til årene. Da de la ut med skipene, kom dronninga løpende ned på brygga og ropte at de skulle gi henne dattera tilbake. Støype sa at hun først skulle fare til kongen, bror sin. Da bar dronninga seg ille og sa: "Gud gi, at jeg måtte leve den dagen da jeg kunne volde dere like stor sorg og harm som dere nå gjør meg! Jeg er kongsdatter og var gift med en konge her i riket. Med ham har jeg bare dette ene barnet som De nå røver fra meg som om det var et trellebarn eller frillebarn." Slike ord ropte hun etter dem så lenge de kunne høre henne. Siden drog hun opp i Sverige med Kristin, frendkona si. Men Peter fór med kongsdattera til hennes bror, kong Håkon. Der ble hun tatt vel i mot og holdt i ære. 
    Denne sommeren kom erkebiskop Eirik av Nidaros, biskop Martein i Bergen, biskop Njål i Stavanger, biskop Ivar i Hamar og biskop Nikolas i Oslo hjem til Norge. De hadde fulgt baglerhæren og stundom vært i Danmark og stundom i Sverige. De forlikte seg med kong Håkon og drog hver til sin stol, og erkebiskopen tok hele landet i forlik igjen (2). Da kom også fra Island Gudmund den gode (3), som var valgt til biskop på Island, han var med erkebiskopen om vinteren.
    Baglerne holdt seg på Opplanda om sommeren og høsten. Inge (4), kongen deres, holdt til på Storøya (5) i Mjøsa med mange folk. Høvdingene hans hadde syslene på Opplanda. Men flokken deres minket for hver dag, for alt landsfolket gav seg under kong Håkon. Han var meget vennesæl og avholdt av allmuen, for han var blid og vennlig mot bøndene, men mot sine egne menn var han hard og streng og refset dem hardt både med ord og annen straff, når de gjorde urett mot bøndene.  
    Bøndene på Opplanda slo seg sammen med noen av kongens svorne menn og fór ut på øya i Mjøsa med småbåter og flåter, for kong Inge hadde latt ta alle roskip og ferjer og føre ut til øya], de som det var noen størrelse på der i vannet. Da de kom til øya, søkte de straks opp til garden. Ingen ble var dem før de kom inn på garden. Kongen og hans sveit satt inne i stua og drakk. Da kom det en vaktmann inn og sa: "De sitter her uvettig, herre; det er kommet ufred i garden." Kongen sprang opp, greip våpnene sine og sa: "Skynd dere opp og ta våpnene deres og la oss søke ut mot dem, og la dem ikke veide oss inne." Få menn gikk ut før kongen. De verget seg vel, men motstanden ble likevel kort. Der falt Inge baglerkonge og nesten hele hans sveit. Da de baglerne, som holdt sveiter andre steder, spurte dette, flyktet de bort, noen til Sveavelde, noen til Danmark, andre til frendene sine; somme søkte grid hos kong Håkon. Hele denne flokken ble da oppløst, og det var god fred.

4. Dronning Margret kommer til kongen

Kong Håkon fór om høsten nord til Trondheimen og satt om vinteren i Nidaros. Samme vinter etter jul sendte han menn med brev til Opplanda og helt øst i Viken og kunngjorde hva slags ordning han ville ha med veitsler og sysler, og hvem som skulle ha dem og likeså at kongen ville komme øst i Viken om sommeren. Brevmennene fór helt øst i Sveavelde til møte med dronning Margret og fru Kristin. I brevene stod det med mange fagre ord at kong Håkon bød dem til seg, og at de skulle ha den største heder hos ham. De skrev da brev tilbake og svarte vennlig på alle de ting som kongen hadde sendt ord om. Siden kom de tilbake til kong Håkon, de som fór med brevene.
    Om våren etter påske gjorde kongen seg klar og hadde mye folk, og da han var ferdig, fór han sørover langs landet og kom ved Kristi himmelfartsdag (6) sør til Bergen og var der en stund. Deretter for han sørover langs landet og øst til Viken og oppholdt seg i kjøpstedene der. Han drog helt øst til Elv, og alt landsfolket gav seg under ham. Siden vendte han nordover i Viken igjen og drog inn til Oslo og var der ei tid. Dronning Margret og fru Kristin kom da til ham. Kongen tok svært godt imot dem, og de fulgte ham med noen av tjenestemennene sine. Om høsten fór kongen nord til Bergen og lot stelle i stand til vintersete der.
 

Noter:
1. Kristin Nikolasdotter, datter av den svenske stormannen Nikolas Blake.
2.  Tok hele landet i forlik, dvs. løste landet fra interdiktet. I et brev fra år 1202 fra kong Håkon til erkebiskopen og biskopene legger kongen ned striden med geistligheten og innrømmer kirken de friheter som den hadde tidligere. Pave Innocens III skriver i et brev 24. januar 1204 at han er glad for den nye konges sinnelag mot kirken, men han misliker sterkt at erkebiskopen på egenhånd har løst kongen og de medskyldige fra bannet.
3. Gudmund den gode (Arason) ble valgt til biskop i Holar på Island 1201. Han drog året etter til Norge og ble viet av erkebiskop Eirik i Nidaros 13. april 1203. Han døde 1237. Gudmund ble islandsk folkehelgen, og om ham fins det en egen saga (Guðmundar saga biskups Arasonar). 
4. Inge baglerkonge, se side 188. 
5. Storøya, dvs. Helgøya.
6. Kristi himmelfartsdag var i år 1203 den 15. mai. 
 

"Sagaen om baglere og birkebeiner" i Norges kongesagaer, bind 3, red.: F. Hødnebø og H. Magerøy,  Gyldendal, Oslo 1979, Jubileumsutgaven, s. 278-281.