I siste nummer av (norsk) Historisk Tidsskift har Ole Feldbæk en artikkel om Frederik 6. og Christian Frederik i januar 1814, hvor han går sterkt i rette med det han kaller "norske oppfattelser af Frederik 6.s motiver i januar 1814 for at afstå Norge", og stiller "sig kritisk til teorien om kongens aktive støtte til Christian Frederiks norgesplaner". Artikkelen har først og fremst adresse til undertegnede, som har behandlet spørsmålet i artikkelen "Medens der endnu er Tid" i (norsk) Historisk Tidsskrift 1961-62.
    Feldbæk forklarer i sin artikkel fredsslutningen, som en konsekvens av rikenes håpløse utenrikspolitiske, militære og finansielle situasjon, og hans skildring er fortettet i en dramatisk samtale mellom kongen og den østerrikske forhandleren Bombelles den 7. januar: "Da han [Bombelles] forlod gemakket, havde Frederik 6. kapituleret og afstået sit fædrene rige. Hva hverken Rosenkrantz eller Bourke endsige major Brock - havde formået, det formåede Bombelles. Det var Metternichs mægler, der gennemtvang kongens kapitulation overfor stormagternes Europapolitik og opløsningen af 434 års statsfællesskab mellem Danmark og Norge." Etter dette skulle man tro at kongen helt plutselig hadde fattet sin beslutning om å slutte fred, men Feldbæk demper selv sin konklusjon når han forteller at kongen alt før Bombelles kom, var på "på nippet til at kapitulere."
    Feldbæk har rett når han hevder at avståelsen av Norge kom som en konsekvens av utenrikspolitiske, militære og finansielle grunner. Men dette utelukker ikke at kongen samtidig kan ha fattet beslutningen om å avstå Norge med den hemmelige baktanke at avståelsen kunne forhindres gjennom en reisning i Norge. Denne tanken avviser Feldbæk bestemt fordi den "constituted a grave risk against the survival of Denmark as an independent state. This was the reason the king consistently ordered, misinformed and appealed to Christian Frederik not to effect rising in Norway." Jeg har ment og har gitt uttrykk for en motsatt oppfatning i artikkelen "Medens der endnu er Tid".

ETTERRETNINGER FRA DANMARK
Allerede under forhandlingene i Kiel i 1814 svirret det rykter om at Christian Frederik forberedte en reisning i Norge og at det hersket en utbredt mistanke til Frederik 6.s motiver når hans forhandler i Kiel presset slik på i spørsmålet om hertugdømmenes umiddelbare rømning. Spørsmålet om Frederik 6.s syn på reisningen i Norge går også igjen i ettertidens historiske litteratur. Men det er først med Axel Linvalds store og grundige artikkel "Omkring Kielerfreden", at spørsmålet om Frederiks 6. holdning til Christian Frederik og reisningen i Norge har blitt gjenstand for en inngående undersøkelse. Linvalds konklusjoner nærmer seg her det Feldbæk omtaler som "norske oppfattelser".
    Kongens første rapport om Kielfreden til Christian Frederik ble sendt med major Rømer som kom til Christiania 24. januar. Etter Christian Frederiks referat i dagboken samme dag, har kongen gitt prinsens ordre om å legge ned sitt embete og å vende tilbake til Danmark. Men Linvalds inngående analyse av de aktstykker Rømer brakte med seg, danner grunnlag for Linvalds utvilsomt riktige konklusjon: "Hvorom alting er, aner man allerede i kildestoffet vedrørende Rømers sendelse det første vitnesbyrd om en modsætning mellem de [uthevelsene er Linvalds] officielle og uofficielle tilkendegivelser, som fra den danske konge og regering blev tilsendt Christian Frederik.
    Andre postsendinger taler et endnu tydeligere sprog."
    De neste informasjoner fra kongen brakte overadjutant L.F. Brock, som nådde Christian Frederik i Trondheim 7. februar. Linvalds grundige analyse av kildene som omhandler Brocks sendelse, munner ut i følgende konklusjon, hvor han kommer enda nærmere til de "norske oppfattelser" [uthevelsene er Linvalds]: "Hvorom alting er, efterlader alle indtil nu fremdragne oplysninger om Brocks sendelse er stærkt indtryk af Frederik Vl's sympati med Christian Frederiks oprør mod Kielertraktaten. Heller ikke efterlader de nogen tvivl om, at Norges statholder har været vidende om kongens standpunkt og derfor også har kunnet tage det i betragtning vedfastlæggelsen af sin politik. Hvor megen indflydelse denne viden har øvet - og hvorlænge Frederik VI fastholdt sin anskuelse - er andre spørgsmål, hvis undersøgelse ligger udenfor denne afhandlings opgave."
    Det er en åpenbar motsetning mellom Linvalds konklusjon her og Feldbæks påstand om at kongen "consistently ordered, misinformed and appealed to Christian Frederic not to effect a rising in Norway."

HOLSTENS RØMNING
I slutten av desember 1813 ble det i det svenske høykvarteret utarbeidd to alternative forslag som skulle tjene som basis for forhandlingene med danskene, og som danskene kunne velge mellom. I følge det første skulle Danmark godkjenne i prinsippet avståelsen av hele Norge, men bare Trondhjems stift og festningene Frederikshald og Kongsvinger skulle avståes umiddelbart. Det andre svenske alternativet innebar at hele Norge skulle avstås i sin helhet med engang, men det inneholdt ikke noe løfte om hertugdømmenes rømning. I første omgang valgte Frederik 6. og hans utenriksminister å forhandle etter det første alternativet, som inneholdt løfte om at Carl Johan umiddelbart skulle trekke sine styrker ut av de danske områdene som var besatt. Men hvorfor valgte kongen og hans utenriksminister den 6., eventuelt den 7. januar, å forhandle etter det andre svenske alternativet, hvor hertugdømmenes rømning ikke forelå som noe løfte fra svensk side, men måtte fremmes som et tilleggskrav fra dansk side. Hvorfor dette valget når kravet om Holstens rømning var av "paramount importance" som Feldbæk uttrykker det.
    Svaret finner vi antydet i et brev utenriksminister Rosenkrantz skrev til kongen 6. januar 1814, hvor nettopp tanken på Norge står som den sentrale forklaring:
    "Jeg kan ikke undlade i Underdanighed at bemærke, at naar Trondhjem og Fæstningerne nu strax aftrædes, saa vil Tilstanden i Norge for alle Deres Majestæts Embedskænd, høje og lave, i de tre tilbageblivende Stifter, som dog skulle gives Glip paa, og for alle Undersaatter der blive end værre og ubehageligere, end om det hele nu strax afstodes. Maaske maatte dette allernaadigst tages i allerhøieste Overvejelse og derefter bestemmes, hvilket af Forslagene skal antages."

I dagboken for 7. februar refererer Christian Frederik det Brock fortalte da han kom tilbake etter sitt oppdrag i Danmark, og Brocks beretning peker i samme retning som Rosenkrantz brev, men er mer bestemt i sin konklusjon. Norge var utslagsgivende for valget av det andre svenske alternativet, eller uttrykt med Christian Frederiks ord i norsk oversettelse:
    "Følgen av den beslutning at jeg i værste fald vilde sætte mig i spidsen for det norske folk som dets høvding eller konge, var, at fredsunderhandleren Bourke hadde faat ny fuldmagt til, om det krævdes, at avstaa hele Norge".

BEFALINGENE AV 14. JANUAR
I arkivet etter Commissionen for Norges Providering i København finnes avskrift av fire brev som alle er datert hovedkvarteret i Hindsgavl 14. januar 1814 og undertegnet av Frederik R. d.v.s. Frederik 6. Brevene er stilet til amtmannen i Sorø amt, kammerherre Poul Christian Stemann, amtmannen i Holbæks amt, kammerherre Herman Løvenskiold, stiftamtmannen i Aarhus, baron Fridrich Christian Gyldencrone og til Providerings-Administrationen i Aalborg, som sto for den praktiske ledelse av kornutskipningen til Norge. Alle fire brevene innskjerper at kornutskipningen til Norge må påskyndes med alle midler. Skulle det komme skip med korn bestemt for Norge til Holbæks eller Sorø amter, heter det i brevene til de to amtmenn, skal skipene "strax afsændes til sin Bestemmelse". Begge brevene ble avsluttet med følgende befaling: "Vi forventer af Din Os bekiendte Embedsiver, at Du søger saavidt det er mueligt, at fremme denne Sag."
    I brevene til stiftamtmann Gyldencrone og til Providerings- Administrationen gjentas det samme, om enn med litt andre ord. De skulle sørge for at skipene fikk full ladning, dispensere fra gjeldende bestemmelser om toll og utklarering. Men i tillegg til dette kommer en videre fullmakt og en sterkere understrekning av at provideringen av Norge hastet. I brevet til Providerings- Administratitionen heter det således:
    "Vi ville have Administrationen bemyndiget til at treffe de videre Foranstaltninger, som kunde fremme Norges Forsyning, medens der endnu er Tid."
    I brevet til amtmann Løvenskiold uttrykkes samme tanke på en på en litt annen måte.
"Iøvrigt finder det Vort allernaadigste Bifald, at alle Formaliteter i Henseende til Toldklarering m.m. der kunde sinke Skibenes Afseiling på Norge for Øieblikket hæves, ligesom Du skal være authorisret til at treffe enhver foranstaltning, Du maatte anse tienlig for snarest mueligt at faae Vort Øiemed, endnu medens der er Tid at skaffe Korn til Norge, opfyldt."
    Så langt er brevene klare. Men kanskje nettopp fordi brevene i sin form er så utvetydige, blir de så dunkle og gåtefulle. Denne direkte oppfordringen om å påskynde provideringen av Norge "medens der endnu er Tid" etterlater et sentralt spørsmål: hvorfor hadde det slikt hastverk nettopp nå 14. januar med å påskynde provideringen av Norge? Hva kan være grunnen til at Frederik 6. påbyr å forsere utskipningen til Norge samme dag som hans egen forhandler Edmound Bourke i Kiel førte de avsluttende forhandlinger om Norges avståelse.
    Da Frederik 6. i begynnelsen av desember 1813 regnet med fred eller iallfall våpenstilstand og fri fart, hadde han gitt befaling om å stoppe all utskipning av korn fra Danmark til Norge. Hvorfor gikk han så ikke til et lignende skritt nå i januar 1814, hvor han faktisk regnet med fred? Også her ligger nøkkelen til svaret i Christian Frederiks juledagsdepesje. Prinsen visste at en ikke bare måtte frykte oppbringelse av engelske krigsskip og svenske kapere. Provideringen av Norge hadde også en annen fiende. "Det gunstige Øieblik tør ikke tabes", skrev han således til kongen juledagen, "selv Fredens Velgjerninger kunde ved en altfor lang Udsættelse nægtes os af Elemænterne". Det var denne situasjonen kongen stod overfor i begynnelsen av januar 1814, og som den 14. januar stod som en stor og truende realitet. Kaldværet som fortsatte dag etter dag, truet med å sette en stopper for all kornutskipning fra Danmark ved at skipene frøs fast i isen. Og når isen gikk opp om en måned eller to, hadde kanskje svenskene fått full klarhet over Christian Frederiks planer og fremtvunget en stoppordre for all kornutskipning fra Danmark til Norge. Om Christian Frederik og nordmennene skulle hjelpes med det som først og fremst trengtes, gjaldt det derfor å handle raskt. Det gjaldt å handle før svenskene ble klar over de dansk-norske motstandsplaner, handle før isen la seg for alvor i de danske farvann og gjorde all utskipnng umulig, handle "medens der endnu er Tid."
    Feldbæk nevner brevene av 14. januar i sin artikkel, men for ham representerer de åpenbart ikke noe problem, og han tillegger dem ikke slik vekt at han finner grunn til å diskutere dem. For meg gir brevene et utvetydig bevis på at Frederik 6. drev et dristig dobbeltspill.
    Det samme gjør også et brev fra Nicolai Krog til Christian Frederik fra begynnelsen av februar 1814. Kort etter fredsslutningen i Kiel, sendte Christian Frederik Nicolai Krog til Danmark for å påskynde provideringen av Norge, og hans brev til Christian Frederik, slutter seg nær til tolkningen av befalingene av 14. januar: "Kongen har med den inderligste følelse for Deres Høihed lovet mig at se gjennom fingrene med alt hva der kunde foranstaltes til Norges proviantering, når kun disse expeditioner blive expederede med all fornøden taushed eller så at mistanke ey kunde bevirke ulykke for Danmark". Også dette utsagn fra kongen må Feldbæk ha kjent, men det passer åpenbart ikke inn i hans teori om å "forhale og forhindre".
    De sendelser som gikk fra Danmark til Christian Frederik i ukene etter freden i Kiel ble sluttet, gir et klart uttrykk for at kongen har sett med sympati på Christian Frederiks politikk i Norge, eller formulert slik Axel Linvald har gjort det i sin artikkel: "The principal importance of the statements is, however, the light they throw on asserstions, frequentliy made by Swedes, that a secret understanding existed between prince Christian Frederic and leading men of the Danish government for the purpose of overthrowing the treaty of peace of Kiel, and preventing the realization of Carl Johan's and the Swedish government's policy." Og selv om kongen de første dagene etter freden i Kiel, forsøkte å forhale en reisning i Norge, så viser valget av det andre forhandlingsalternativet, befalingene av 14. januar og f.eks. brevet fra Krogh at kongen på lengre sikt så langt fra har ført en "forhalings og forhindringspolitik" overfor reisningen i Norge som Feldbæk hevder, men tvertom har ønsket å støtte den med det som fremfor alt trengtes, korn.

Knut Mykland: "Kongelig dobbeltspill" i Historisk Tidsskrift 4/1995, s.509-513.