JACOB S. WORM MÜLLER:

På det monument Christian Frederik lot reise ute på Bygdøy over Christian August, ble ordene «Norges konge» fjernet av en ukjent hånd. Og slik gikk det også med Christian Frederiks minne som konge hos det norske folk. Nederlaget om høsten og unionen kastet skygger over hans navn, og Norges konge ble halvveis glemt. Det æresminne konsul Konow i 1814 ville reise ham på Dovre, nevnes kun som en kuriositet, Stortingets takkeadresse ble bare en flyktig tanke, og ennå finnes det ikke engang en gate som bærer hans navn.
 Dommen om ham er et godt eksempel på det gamle ord at det kun er få skritt fra Kapitol til den Tarpeiske klippe. Om våren elsket og hyllet som «de Adelsteners og Sverrers» arvtager, om høsten forlatt og forhånet som»den avskjedigede konge». Av Pavels i den første begeistring dyrket som den beste folkestyrer i Europa nest Napoleon, av Henrik Wergeland karakterisert i de ord han legger konen fra Kringen i munnen: «Vakkert kjøt og blod, men for vek ser du til at bli Norriges frelsermand.» Ja, vel var han vek; men de feil som lå hos folket selv, ansvaret for at det ikke helt ut maktet å føre sin sak igjennom til seier, alt det ble lagt på hans skuldre, og en slik byrde var Christian Frederiks skikkelse for svak til å bære.
 Men Christian Frederik fortjener å minnes i takknemlighet av det folk han elsket så høyt. Ti han var den nødvendige betingelse for at vår frihetsreisning kunne finne sted.
 Der ligger en stor sannhet i prinsens ord i kunngjørelsen av 19. februar: «Av forsynet bestemt til i denne stund at styre riget.» I januar 1814 var der ingen norsk mann som kunne samle det norske folk. Norge stod ferdig, men det manglet som så ofte før en høvding.
 Landets første adelsmann hadde mange betingelser som fører men han hadde ikke noe nasjonalt program. I borger  og embetsklassen var der emner, men de var ukjente.
 Da var det bevisstheten om at Christian Frederik var attåt, og at han ville stille seg i spissen for reisningen, som reddet landet fra kaos og anarki. Og han kunne samle, ikke bare fordi han var skudd av kongestammen - ti følelsen for kongeætten var sterk, især hos bøndene - men også på grunn av sin strålende personlighet.
             Vi kjenner alle hans feil. Vi er så å si blitt oppdratt i troen på hans svakhet og på vår styrke. Vi har hatt så vanskelig for å tilgi ham at han ikke ble noen «kong Christian ved høien mast i røg og damp».. Og det er gitt at sett mot en bakgrunn av samtidens helteskikkelser fra det store Napoleons drama må han blekne, han som i sin samtids patetiske språk ble kalt «skjøn som Balder og veltalende som Brage». Men vi glemmer at han var en fremragende regent, en dyktig administrator - bare hans arbeid for provideringen viser det - og at han ikke bare var  i fest, men også en mann som holdt ord i farens stund. Vi glemmer hans ungdom og hans merkelige evne til å begeistres for en ide og til selv å begeistre.
 La så være at det estetiske og det sentimentale hadde en for stor plass i hans karakter. Disse utbrudd av følelse som i nederlaget kunne virke pinlig som føleri, de kunne i de store øyeblikk gi seg uttrykk som hever ham høyt over det alminnelige.
 Christian Frederiks norske politikk var ikke fremgått av hans egen tenkning, han var likefrem blitt oppdratt til den. To norske menn hadde satt sitt preg på ham. Den ene var Christian Colbjørnsen, hans lærer i lovgivningens grunnsetninger. Vi kjenner ikke nærmere til forbindelsen mellom dem, men at den har vært sterk, viser de brev Colbjørnsen sendte ham i 1814.

 Den annen var Carsten Anker, herren til Eidsvoll.
 Han har innviet ham til hans kongsgjerning. De brev Carsten Anker gjennom mange år sendte ham, de er som en rekke nasjonalsanger i prosa, og der er en stigning i dem fra naturfølelse til en virkelig nasjonalfølelse.
 I 1805 heter det: «Dyrebare Prins, kom og elsk Norge, det er: Kom og kjend det.» I 1810 lyder det ildnende og manende: «Til Norge, til Norge, O Prins, til Norge. De, og De alene kan bevare denne Kronens ægte Ædelsten fra Rov og Rænker.»
 I 1813 trer ideen klart frem: «Vil vor Konge ikke mere have oss, da skal Norge søge at blive uafhængigt under engelsk og russisk Garanti, og saa vælger vi Dem, ædle Prins, til vor Konge.»
 I et sinn så mottagelig for inntrykk, både av godt og ondt, som Christian Frederiks virket Ankers tanker inspirerende. Vi kan se av
hans dagbøker hvordan tanken på Norgesreisen opptar og begeistrer «ham, og hvordan han har fått øyet opplatt for Norges to hovedfordringer, universitetet og banken.
 Også til disse to krav er hans navn knyttet. Det var på universitetsfesten i København 11. desember 1811 at han ved sin tale henledet offentlighetens oppmerksomhet på seg, og da han til slutt kom til Norge som det siste bindeledd mellom tvillingrikene, tok han opp planen om en nasjonalbank.
 Til slutt ble han vår fører i selvstendighetskampen.
 Skritt for skritt ble han drevet frem, ikke alltid bevisst og friVilllg,
 Det som fra først av var det avgjørende for ham, var slektstanken å bevare Norge for dynastiet. Og i hele 1814 går det gjennom hans sinn to strømninger, som snart brytes, snart løper jevnsides: tanken på familien og tanken på Norges Iykke. Men i denne kamp vokser og modnes Christian Frederik. Da det ble ham klart at der var en norsk folkevilje til selvstendighet, ble hans sinn farvet av norske stemninger og følelser, og det ble for ham, som han selv sier,»et hellig kall å virke for Norges selvstendighet og frihet.» Det første motlv gled i bakgrunnen, det svant aldri, men det dukket opp i stemningsbølger, og det gikk mer og mer over til en ung fantastisk drøm om en stor skandinavisk union.
 Det var den 16. februar prinsen besluttet å oppgi tanken om å bestige Norges trone ifølge sin arverett, og dermed innledes en ny tid. -Der er over dette møte på Eidsvoll en skjønnhet som over få begivenheter i vår historie. Her står en kamp mellom to ideer, l'ancien regime's og revolusjonens, og begge representert av to betydelige menn.
 Her står en representant for det eneveldige kongedømme og gripes - ikke overvinnes, men overbevises - av selve hovedidéen i den franske revolusjon. Der er over Christian Frederiks skikkelse den dag en sjarm, som virker aldeles betagende. For denne umiddelbart sprudlende glede over selvstendighetsbeslutningen, over det store i det å motta kronen ved valg av et fritt folk, som selv har gitt seg sin forfatning, den var ikke utslag av en plutselig og overfladisk begeistring, men av en erkjennelse av folkets rett, av et plutselig klarsyn over at her lå oppgaven, - denne glede over frihetsidéen og Norges sak gir Christian Frederik rett til alltid å minnes med takknemlighet.
 Det er denne erkjennelse, dette nye syn, som ga ham kraft til å verge grunnloven.
 Da han mottok kongevalget, gjorde han oss en større tjeneste enn noen utenlandsk mann før har gjort oss; for dermed var det sagt at den selvstendige stat var organisert, derved var en legitim fyrste satt opp mot marskalk usurpatoren, og vi hadde noe å ofre, hvis stormen skulle bli for stor. Og Christian Frederik var villig til å bringe dette offer.
 Nettopp omkring den 17. mai begynte tvilen å bli sterkere i hans sinn, og han tapte troen på seg selv og sin personlige sak. Det kom  brev fra Carsten Anker, som fortalte at det ingen hjelp var å få i England, men som bad ham likevel å holde ut, og det kom et merkelig brev, som gjorde et sterkt inntrykk på ham. Det var fra Colbjørnsen, som lå på sitt dødsleie, og der bad den gamle statsmann kongen, mens det ennå var tid, å tilmegle Norge de beste vilkår med Sverige, og det endte med disse gripende ord: «Aldrig har da nogen gavnet Norge saa meget som De. Da skal jeg velsigne Dem fra min grav.»
 Men det var kongen tidlig klar over, at var foreningen med Sverige nødvendig, så måtte valget treffes mens det ennå var tid til å handle som selvstendig stat, foreningen måtte bestemmes av en ny riksforsamling, og avgjørelsen ligge i folkets hånd.
 Det var dette han stadig fremholdt for stormaktenes kommissærer, at folket selv måtte råde sin skjebne, og at nasjonens heder og dens konstitusjon måtte håndheves og forsvares. Og det ble spørsmålet om grunnloven som ble det avgjørende for krigen og forhandlingene.
  Der er såre og triste minner fra dette felttog, hvor intet ble våget, tross det norske statsråd sa at kongens og nasjonens ære krevet et
avgjørende slag.
 Men der er dog ett stort og vakkert minne: I denne tid, da reaksjonen brøt inn over Europa, da ser vi Norges unge konge kjempet av all sin makt for å redde grunnloven. Han ofret sin krone og sin ære, han så alle sine planer styrte sammen, og han gjennomgikk de største personlige ydmykelser; men han ville holde sitt ord, og gi folket tilbake hva folkets var. Og på dette punkt seiret han helt ut. 
 Og da han så brøt sammen og gled ut av vår historie, da hadde Norge selv menn til å vareta sitt tarv, og det er det norske statsråds og stortings umistelige ære, at det verget vår rett og la grunnvollen for den bevegelse som skulle ende i 7. juni.
 Christian Frederik hadde ikke virket forgjeves. Han hadde løst en stor oppgave, og han var, som Carsten Anker sier - «for at tale stolt norsk sprog - os værdig». Derfor bør vi i 100 året for vår selvstendighet i ærbødighet og hengivenhet minnes Christian Frederik, Norges konge.
 

Frå 
Jacob S. Worm-Muller: Christian Fredriks Dagbok hundre aar efterpaa, Chra 1914, s.1-12.
Opphavleg eit føredrag heldt i Det norske Studentersamfund 1.2.1914
Her henta frå K.Mykland (red.) Omkring 1814, Oslo 1967, s.162-165