254. Olsokaften var på en søndag. På selve messedagen ble det sunget messe i hele byen, og etter messene ble det blåst til samling for hele folket ute på Kristkirkegården. Åtti hirdmenn, hærkledde og fullt væpnet, skulle gå til kongsgården for å rydde vegen til Kristkirken. Kongens ferd til kirken var ordnet slik: Først gikk hirden som ryddet vegen, to og to, dernest kom to merkesmenn med hvert sitt merke, så kom sysselmenn og skutelsveiner i gode klær, så lendmennene med vakre sverd. Dernest kom 4 lendmenn som bar et stort tavlbord mellom seg, på det lå hele det kongelige skrud og vigselsklærne. Så kom Sigurd kongssønn og Munan biskopssønn og bar to kongestaver (44) av sølv, på den ene var et gullkors, på den andre en ørn av gull. Dernest gikk kong Håkon Unge og bar kronen og Knut Jarl som bar kroningsringen.
    Erkebiskop Sigurd og to andre biskoper leide kongen mellom seg. Nede ved porten i kongsgården kom biskoper, abbeder og andre lærde menn ham i møte med en prosesjon og stemte i med responsoriet (45): "Ecce mitto angelum" (46), og så gikk de ut til kirken. Kardinalen stod i kirkedøra sammen med to biskoper og klerkene sine, og de stemte i med en sang på ny og fulgte så kongen opp til alteret. Deretter ble det sunget messe, og vigselen forløp slik det er påbudt. Og da messen var over, fulgte erkebiskopen og de andre biskopene kongen hjem til herberget på samme måte som før, idet de sang Guds pris. Etter det tok kongen av seg vigselsklærne og kledde seg i fullt kongelig skrud og bar krone den dagen.
    Deretter gikk kongen med alle mennene sine til det rommet der gildet skulle være. Ved Lille Kristkirke (47) møtte han kardinalen, og de gikk begge sammen, og alt folket med dem. Huset var helt tjeldet med farget klede, og der var gode puter av silke og av gullinnvevd pell (48). Sitteplassene i rommet var ordnet slik at på nordveggen ved de indre stolpene satt kongen. Kardinalen satt på hans høyre side, så erkebiskopen, biskopen i Bergen og de andre biskopene etter hverandre. På høyre side mot sjøen satt abbeder, priorer og proster og de andre geistlige. Midt i hallen på linje med høgsetet var det satt et annet høgsete, og der satt kong Håkon Unge og Knut jarl, Sigurd kongssønn, og ut fra dem lendmennene.
    Dronninga satt på kongens venstre side, og nærmest henne fru Ragnhild, mor hennes, så fru Kristin (49), fru Cecilia kongsdatter (50), fru Ragnfrid (51) og så abbedisser og siden andre kvinner så langt plassen rakk.
    Ved den søndre veggen satt kongens hird i to rader langs hele huset. Ut i fra dem satt gjestene, likeså i to rader. I alt satt det tretten rader inne i huset. Mange mennesker som ikke fikk plass inne, satt i telt utenfor omkring huset.
    Første rett ble båret inn av disse lendmennene: Munan biskopssønn, Brynjolv Jonsson, Gunnar kongsfrende og Sigurd biskopssønn. Det første beger skjenket kong Håkon Unge for sin far, og Knut jarl for kardinalen, Sigurd biskopssønn for dronninga, og Munan for erkebiskopen. Siden gikk de til setene sine.
    255. Da folk var nesten mette, bad kardinalen om taushet. Han sa først fram trosbekjennelsen for folket. Så talte han og sa: "Lovet være Gud at jeg i dag har fullført det ærend som ble pålagt meg av den hellige Romaborg, min herre paven og alle kardinalene. Nå er kongen deres kronet, og det er vist ham en så stor ære som ingen mann har fått før her i Norge. Gud være lovet at jeg ikke vendte om på ferden min hit, slik som jeg ble egget til. Det ble sagt meg at jeg ville møte få mennesker, og om jeg fikk se noen, var de i sin atferd mer lik dyr enn mennesker. Men nå ser jeg en utallig hær av folk fra dette landet, og jeg synes deres atferd er god. Jeg ser også mange utlendinger her og så mange skip at jeg aldri før har sett flere skip i ei havn, og jeg skulle tro at de nesten alle har kommet hit lastet med gode ting. Jeg ble skremt med at jeg skulle få lite brød og lite annen mat, og dertil at den skulle være vond. Men jeg synes her er nok av gode saker, fullt opp i både hus og skip. Det ble også sagt at jeg ikke ville få annet å drikke enn blande og vann. Men Gud skje lov, her er alt som godt er, og som det er bedre å ha enn å være foruten. Må da Gud ta i sitt vern vår konge og vår dronning, biskopene og de lærde menn og hele folket, og måtte mitt ærend hit bli til velsignelse for dere og for oss alle, både i denne verden og i den neste." Så gikk kardinalen og mennene hans bort.
Sturla kvad om disse hendingene:

     Den gave                            Den hugstore
     fra Guds sønn                     kardinalen
     Håkon fikk                          full av kraft
     med sin gode Iykke på kongens hode
     at kongen en strålende
     til fred ble vigslet krone satte
     av en fører i Bergen
     for kristenheten. på bud fra paven.

Og videre sier han:

Fræge herre, kardinalen Deg med krone pryde ville
Vilhjalm deg med høytid vigslet. han som kristenheten styrer.
Aldri hit ble sendt en jamgod Ærefullt med veldestaven
ærendssvein fra pavens velde. rår du i et mektig rike.

Kong Håkon ble sittende da kardinalen gikk, og alt folket med ham helt til bordene ble tatt bort og det var drukket Maria-minne. Så takket kongen for at de var kommet. I det samme rommet ble det holdt gjestebud i tre dager på samme måte. Det var nok av alle ting, og det ble vist den største velvilje. Som Sturla sier:

     Og ryktet Og aldri
     om Horders herre i samme hallen
     fløy lynraskt mer storfolk
     til verdens ender, en konge samlet
     om gildet til gilde
     som kongen skjenket fra øst og vest
     på festdagen under jordens
     for sin vigsel. lyse himmel.

Det skortet ikke på god bordbunad. Som det sies her:

Der gullkar Begerets
sin vandring gjorde gylne kanter
breddfulle kongsgjesters
blant gjestehender, munner møtte.
og hirdmenns I brystet
hjerter rørtes på fyrstens hird
av den drikk mjødbølgen
som all sorg helbreder. brusende svant.

    Kongen gav gjestebud i fem dager i sjøhallen i kongsgården. Der var kardinalen og alle biskopene og de fleste andre, alle lendmennene og lagmennene og de beste menn i landet ellers. Gildet stod i åtte dager.
    Hver dag samtalte kongen og kardinalen, biskopene, lendmennene og lagmennene, og de drøftet landets, geistlighetens og den Hellige Kirkes tarv. Biskopene talte med kardinalen og ville at han skulle be kongen om å gi noe av sin leidang til den Hellige Kirke. Kardinalen svarte: "Ettersom kongen rår over hele landet og har all makt, og dere synes at han bør minke noe av retten sin over folket, da burde dere også gi hver etter sin inntekt og rikdom, både av landskyld og andre avgifter som dere tar inn. Hvis dere ikke vil det, kan jeg ikke be kongen om å gjøre sine inntekter mindre." Siden var det ingen som talte mer om dette.
    Så klaget bøndene svært over at biskopene tok tienden (52) fra kirkene og på den måten økte sine veitsler og tok av den til eget bruk. Men kardinalen sa uttrykkelig fra at kirkene skulle ha sin tiende og andre inntekter ubeskåret, som biskopene sine.
    Så klaget de lærde menn over at biskopene tok veitsler og avgifter av prestene, sjøl om de ikke kom til fylket. Kardinalen sa at dette var både mot Guds og den Hellige Kirkes lov. Han sa at biskopene skulle ingen ting ha dersom de ikke kom, med mindre de var sjuke eller skulle reise til kongen på hans bud eller til erkebiskopen.
    Så kjærte bøndene på at de måtte betale bøter om de berget avling på helligdager eller tok fisk, om Gud gav dem. Kardinalen gav den retterbot at folk skulle få berge høy og korn og fiske sild, om Gud gav dem, unntatt på de største helligdager. Kardinalen forbød også jernbyrd og sa at det sømmet seg ikke for de kristne å såre Gud ved å tvinge ham til å vitne i menneskelige saker. Kardinalen gav mange andre påbud (53), men ikke alle er nevnt her.
    256. På denne tid rådde kong Erik Valdemarsson i Danmark. Etter Valdemars død var det blitt uvennskap mellom brødrene kong Erik og hertug Abel, som da var hertug over Jylland. Danskene lå også den gang i strid med lybekkerne (54), og av den grunn ble det mye ufred for kjøpmenn som seilte gjennom Danmark. I Grønsund (55) hadde danskene tatt noen norske skip og rant dem alle, og mange steder ble nordmenn overfalt både av dansker og Iybekkere. Men den sommeren da kardinal Vilhjalm var i Bergen, hadde kong Håkon latt ta alle skip som var kommet fra Danmark, og Vendlandsfarerne (56) og noen tyske kogger og godset deres ble beslaglagt av kongen. Men de som eide godset, gikk til kardinalen og bad ham vise dem nåde og be kongen om å gi dem godset tilbake.
    Kardinalen talte til kongen om dette og bad ham vise miskunn for hans skyld. Han sa at det var lite trolig at de var de skyldige, sjøl om danske ransmenn eller lybekkere hadde røvet folk som seilte forbi med varene sine. Kong Håkon svarte at han for kardinalens skyld ville la disse mennene få tilbake godset sitt. Men det var ikke å vente at han alltid ville tåle ufred og selvtekt fra danskene, og at de rante nordmennene, til og med for livet. Kjøpmennene fikk igjen godset sitt, og de fikk stor godhet for både kongen og kardinalen. Den sommeren kardinal Vilhjalm var i Bergen, ble Heinrek Kårsson (57) vigslet til biskop i Holar på Island.
    257. Da ble det også sendt melding til Island, etter råd fra kardinalen, om at det var urimelig at det landet ikke tjente under noen konge slik som det ble gjort i alle andre land i verden. Så ble Tord Kakale sendt ut dit sammen med biskop Heinrek, de skulle bære fram det ærendet for folk i landet at de alle skulle gi seg under kong Håkon og gi ham slik skatt som de ble enige om. Samme sommer ble biskop Olav (58) sendt til Grønland. Gissur Torvaldsson ble igjen i Norge. Biskop Heinrek og Tord Kakale kom til Island om høsten. De reiste til Borgarfjord, og Tord tok under seg den råderett som Sturla Sigvatsson og Snorre Sturluson, farbroren hans, hadde hatt og likedan godset. Han tok også under seg på kongens vegne det styre Torleiv i Gardar hadde, fordi han hadde seilt til Island mot kongens vilje, som før skrevet.
    Da Tord kom nordover om vinteren, hadde de menn som var hans verste uvenner, klaget til biskopen, og han hadde tatt seg av deres sak. Av denne grunn ble vennskapet mellom Tord og biskopen dårligere, inntil de ikke kunne bli enige om noen ting mer. Biskopen ble på Island to vintrer og drog deretter til Norge til kongen, og han var alltid siden en stor uvenn av Tord. Men biskop Heinrek og Gissur ble gode venner, og de sa til kongen at hans sak ville ha større framgang på Island dersom de to ble sendt dit ut.
    258. Nå er det fortalt en del ting som hendte da kardinal Vilhjalm og kong Håkon møttes. Men det ble også gjort mange andre nyttige ordninger, som ikke er skrevet her. Alle de påbud som kom i stand, satte kardinalen i brev med sitt segl under og truet med bann og Guds vrede for hver den som ikke holdt dem. Deretter sa kardinalen at han ville ha orlov til å forlate landet. Kongen gav sitt samtykke, og hjemlov til de fleste av mennene sine. Så lot kongen gjøre klar ei tjuesesse og to skuter og en byrding (59). Med disse skipene seilte kardinalen bort, og kongen sendte med ham Gunnar, frenden sin, som skipsfører. Kong Håkon gav store gaver til kardinalen og hans menn. Han gav også gode gaver til erkebiskopen og de andre biskopene og alle lendmennene og til andre av de beste menn.
Sturla kvad:
 
 
 

Og der satt Der som snø
mannedrotten i lufta svevde,
raus med gull sølv strømmet
på gavestolen. fra kongens hender
Hver mann fikk strålende
hos ringøderen ned på fornemme
alt som folk høvdingers
seg ønske kunne. edle armer.

Der alle Den dådstores
fikk overflod djerve sveiner
av gullpryd fra kongens
på sine hender, festlige lag
og kongens bar hender
ringer strålte herlig prydet
på armen med gullstas
til høvdingflokken. og skinnende sølv.

    Kong Håkon fulgte kardinalen ut til Florvåg med alle skipene sine, og de skiltes i største vennskap.
    Kardinalen fikk heller seint bør sørover til Stavanger, og der ble han en stund. Derfra fór han til Tønsberg og så til Oslo. Alle steder der han kom, ordnet han saker for folk. Fra Oslo drog han til Konghelle, og der lot han stevne et allment ting. Det kom mange folk fra Götaland for å møte ham, og han sa det samme som før at han takket Gud for at han var kommet til Norge. Siden reiste han østover til Svearike og derfra sørover til paven. Han var siden en stor venn av nordmennene.
    308. Biskop Håkon sendte menn med brev til kong Håkon og fortalte alt om hvordan det hadde gått på ferden hans, og at jomfru Ingeborg var kommet til Norge på Guds og kongens nåde. Han fortalte også at hun hadde lite følge fordi de ikke hadde tiltro til danskene, og derfor ville de ikke vente til jomfrua fikk tid til å bu seg skikkelig som hun sjøl ville og som hennes rang krevde, "men hun mangler ikke gods i Danmark". Dette brevet kom til kong Håkon i Bergen, og han var fornøyd med biskopens ærend og at jomfrua var kommet til landet i følge med ham og av egen vilje.
    Kongen lot nå alt stelle i stand til å ta imot biskopen og jomfrua. Han stevnet til seg alle de beste menn i riket, først Knut jarl og alle biskopene. Erkebiskopen var i Bergen da. Han var kommet østfra om sommeren på skipet til kong Magnus og inn til Stavanger. Der var de begge to hele sommeren og holdt bord sammen. Kong Håkon sendte menn østover for å møte biskop Håkon og bad ham skynde seg, for kong Magnus hadde bestemt seg til å holde bryllup så snart som mulig. Biskopen og jomfrua fikk seint bør, og de var nesten tre uker undervegs. De kom fram noen dager før den seinere marimesse (60) og la først til i Laksevåg.
    Kong Håkon og kong Magnus var i byen, og de gikk straks ned til skipene sammen med erkebiskopen og alle sine beste menn for å ro kongsdattera i møte. Men været var så kvast at de kunne ikke ro ut. Dagen etter rodde kongene og erkebiskopen og lydbiskopene og alle de fremste menn i byen ut til jomfrua. Og da kong Håkon møtte jomfrua, ønsket han henne og følget hennes hjertelig velkommen. Det ble bestemt at jomfrua ikke skulle komme til kongsgården før bryllupet. Hun ble da med biskop Håkon opp til Mikaelskirken (61), og der var de nesten ei uke.
    Da kong Håkon kom hjem og hadde sett jomfrua, sa han: "Jeg hadde alltid tenkt å ta vel imot jomfrua når hun kom til Norge, men nå syns jeg så godt om henne at jeg kommer til å bry meg om henne mye mer enn jeg før hadde tenkt." Kong Håkon bad kong Magnus velge om han helst ville at de skulle stelle i stand til bryllupsgilde i det store naustet der festen ble holdt da han ble kronet, eller i kongsgården i de rommene som var der. Kong Magnus svarte at det var så gode haller i kongsgården nå, som ikke var der da det forrige gildet gikk for seg, så det var ingen ting å utsette på den plassen. Så lot kongen gjøre i stand tre haller i kongsgården til gildet. De ble utstyrt med alt det beste som var å få, og med den største kostnad.
    309. Søndagen etter den seinere marimesse ble jomfru Ingeborg viet til kong Magnus med stor prakt og verdighet. Kong Magnus gikk til bryllupsgildet; begge kongene holdt til i steinhallen (62) og likeså erkebiskopen, alle Iydbiskopene, Knut jarl og lendmennene, høvdingene i hirden og de fremste menn. Fru Margret dronning satt i trehallen sammen med jomfru Ingeborg og hele følget hennes, kvinner og klosterfolk og mange andre gode menn. I julehallen satt Ogmund Krøkedans, Erling Alvsson (63), kjøpmenn, utlendinger og bymenn. Det ble reknet ut at det ikke var færre enn seksten hundre (64) mann med i gildet, foruten tjenestefolk. Gildet ble holdt med store omkostninger, og det beste som var å få av alle ting, fantes der. De som hadde greie på det, sa at det hadde ikke vært holdt så stort bryllupsgilde før som dette i Norge. Kong Håkon sa at i den hallen der han satt, skulle alle sjøl få velge hva de ville drikke, for det skortet ikke mer på vin enn på annen drikk.
    Kongen rådførte seg med sine venner og de beste menn om han skulle la Magnus krone eller ikke. Der var ulike meninger om det. Noen sa at kong Magnus ville bli overmodig når han fikk krone. Da ville han ha sin egen hird, og det kunne lett bli uenighet mellom kongene. Men biskop Håkon og de som hadde fulgt jomfrua, sa at kongen hadde lovt at de skulle bli kronet begge to, og at kongen burde holde det han hadde lovt for å hedre dem. Mange av vennene til kong Magnus talte for dette, men ennå var det slik en stund at folk ikke visste hva det skulle bli til.
    Da gikk kong Magnus fram for kong Håkon og talte for saken sin slik: "De må ikke tro på det, herre min, som folk sier, at jeg skulle bli overmodig om De viser meg større heder enn noen norsk konge har vist sin sønn før. De vet, herre min, at jeg har vært lydig og spak mot Dem i alle ting, og ikke mindre nå som jeg er konge, til både Deres og min egen heder. Jeg venter at det kommer til å være det heretter også, sjøl om De viser meg den ære og rang som De har lovt meg. Kong Håkon svarer: "Det er sant, kong Magnus, at De har tjent oss med kjærlighet. Derfor er det rimelig at jeg nå viser Dem den største ære, som visst er Guds vilje og med hans miskunn." Siden skiltes kongene, men bryllupet stod på i tre dager. 
    310. Korsmessedagen var på en onsdag. Da lot kongen stelle i stand til et nytt gilde i kongsgården, for han hadde bestemt at kong Magnus skulle vies under kronen etter Guds vilje den dagen. I byen ble det tidlig sunget messer, og da de var til ende, søkte folk ut i kongsgården. Alt gikk da for seg slik som den gang kong Håkon ble vigslet. Det meste av hirden væpnet seg og gikk til kongsgården for å rydde vegen til Kristkirken. Først gikk de som ryddet vegen, så kom de som bar merkene, så sysselmennene og skutelsveinene og deretter lendmennene. Dernest gikk fire lendmenn som bar et stort tavlbord mellom seg over hodet, og på det lå kongeskrudet og vigselsklærne. Så kom Erling Alvsson og Brynjolv Jonsson. De bar to septere av sølv og prydet med gull. Deretter gikk Knut jarl og bar kronen. Han ble støttet av to stallarer, for han var svært sjuk. Ved sida av ham gikk Gaut Jonsson og bar vigselssverdet.
    Deretter ble kongene leid fram. Ved porten til kongsgården kom biskoper, abbeder og prester imot ham i prosesjon. De begynte å synge, og slik gikk de til kirken. Der ble kongene ført opp til alteret. Etter dette ble det sunget messe, og vigselen gikk for seg slik som det er påbudt i den Hellige Kirke. Ridder Missel, som kongen av Skottland hadde sendt til kong Håkon, stod oppe i koret og undret seg svært over denne vigselen, for det er ikke skikk å krone kongene i Skottland. Kroningen gikk så inn på ham at han holdt på å gråte, og sidemennene hans måtte snakke til ham. Og da kong Magnus var kledd, og kong Håkon, erkebiskop Einar og tre andre biskoper la vigselssverdet om ham, da tok den skotske ridderen til orde: "Det er sagt meg at de ikke bruker å slå noen til ridder i dette landet, men jeg har aldri sett noen bli slått til ridder (65) på en så høytidelig måte som denne mannen, når fem av de gjæveste høvdinger i landet binder sverdet om ham. " 
    Da kong Magnus var kledd i fullt skrud, førte erkebiskopen ham til setet. Siden vigslet de dronninga. Kong Håkon gikk nå bort til stolen der kong Magnus satt, og kong Magnus ville reise seg for ham. Kong Håkon la handa på skuldra hans og sa: "Du skal ikke reise deg for meg, frende, for på denne dag skal du rekne deg sjøl høyest i rang og ikke bøye deg for noen. Nå er den dagen kommet som jeg har sett fram til, da jeg ser mitt eget kjøtt og blod så høyt æret som det er blitt i dag. På ingen måte vil jeg misunne Dem denne verdigheten. Jeg spurte om råd først, for jeg ville vite hva andre mente om det, og de som egget meg og frarådde det, var de samme som før ikke har vært fredsstiftere mellom meg og de andre frendene Deres. Måtte Gud tilgi dem det."  
    Da messen var slutt, fulgte erkebiskopen og de andre biskopene kong Magnus til herberget hans og sang som før lovsang til Gud. Så tok kongen av seg vigselsklærne, og erkebiskopen ytte ham all den tjeneste som skulle følge med vigselen. Deretter kledde han seg i kongelig skrud. Og han bar krone hele den dagen. Så gikk kongene til bords, og den dagen var det et staselig gjestebud til stor glede og ære for kong Magnus og fru dronning Ingeborg og alle vennene deres. Som Sturla kvad:

Fyrsters veldige høvding, Djerve kongesønn, storgjævt
ung tok du kongenavnet fikk du til dronning en hellig
og fikk din vidspurte vigsel. tjodkonges høye datter.
Folket din kraft nå kjenner. I overflod Gud gir deg lykke.
Ordgløgge kriger, siden Erik, den opphøyde konge,
fikk du, da tiden var kommet, nær ved Gud den rene,
makt over hele folket. allting med visdom kan styre.
Kongens heder jeg priser. Din framgang går støtt etter ønske.

Ved dette gjestebudet gav kongene mange sømmelige gaver, først til erkebiskopen og de andre høvdingene. Kong Magnus gav gaver til alle følgesmennene og til mange andre. Etter gildet hadde han alle danskene hos seg til gjestebud, de som hadde fulgt fru Ingeborg sørfra. Han gav dem alle hedrende gaver til avskjed, og de reiste hjem til Danmark og var vel fornøyd med ærendet sitt. Men dronninga beholdt hos seg de koner og tjenestekarer som hun ville ha.
 
 

Noter:
1. Sørkve, biskop på Færøyene 1216-1237.
2. Abbed Sigurd, antakelig i Munkeliv kloster i Bergen.
3. Mel, gard i Kvinnherad, Sunnhordland.
4. Gregorius Kik, kongens sysselmann på Hjaltland (Shetland).
5. Holm, Nidarholm kloster på Munkholmen ved Trondheim.
6. Tautra, øy med kloster, i Frosta herred, Nord-Trøndelag. 
7. Mester Bjarne, Peter fra Hustad (seinere erkebiskop) og Øystein rådsmann var kórsbrødre (kanniker). 
8. Hustad, gard i Inderøy, Nord-Trøndelag. 
9. Rådsmann, forstander el. gårdbestyrer ved en bispestol.
10. Åsolv fra Austrått, sønnedattersønn av Guttorm Åsolvsson på Rein (omkring 1136); hadde fått Austrått ved giftermål med Baugeid Jonsdotter av Saksvikætta. 
11. Gunnar Grynbak, lagmann i Trøndelag.
12. Bjarne Mårdsson, lagmann i Hålogaland. 
13.Torstein Åsmundsson, rimeligvis lagmann i Jemtland. 
14. Simon Kyr; gammel baglerhøvding, ble lendmann jula 1223-1224, trolig sønnesønn av Simon i Skredsvik, lendmann i Bohuslän under Magnus Erlingsson.
15. Øystein Roesson, lagmann for Viken nordafor Svinesund. 
16. Tord Skolle, lagmann for Viken sønnafor Svinesund.
17. Sakse fra Haug, lagmann for Hedmark og den nordre delen av Opplanda.
18. Tord (Tore) Gudmundsson, lagmann for den søndre delen av Opplanda.
19. Hallvard Bratte og Gunnbjørn Jonsbror, begge seinere lendmenn.
20. Ivar Gjesling, sønnesønn av lendmannen Ivar Gjesling fra Sandby i Vågå, nevnt 1177.
21. Sandbu, gard i Vågå, Gudbrandsdalen.
22. Martein i Kinsarvik, også kalt Martein kongsfrende. 
23. Askjell ble tre år seinere biskop i Stavanger.
24. Slaget i Florvåg, 3. april 1194; Sverres saga kap. 120.
25. Slaget på Jonsvollene, sommeren 1198; Sverres saga kap. 147-148.
26. Lagmann; ordet kan brukes både om en lovkyndig mann og en som sitter i et langmannsembete.
27. Saltsira, et sted ved Åna-Sira på grensa mellom Vest-Agder og Rogaland, kanskje munningen av elva Sira.
28. Andres, visst feil for Arnbjørn Jonsson.
29. Olav Ingasson, trolig kong Håkons sammødre bror, sønn av Inga av Varteig og Vegard Verdal.
30. Brevet, nå tapt, må ha blitt skrevet september 1243; paven meldte at han var innsatt i sitt embete og sendte kongen sin velsignelse. 
31. Retterbøter, lovbud med utvidede rettigheter for den det er rettet til. 
32. Bedre enn andre hadde greid det; denne setningen står bare i Skálholtsbók. Det er uklart om det siktes til at kong Håkon forgjeves hadde søkt om kroning helt fra slutten av 1230-åra, eller biskopenes kamp for større rettigheter.
33. Kong Magnus Erlingsson.
34. Sendemennene var den engelskfødte abbed Laurentius i Hovedøy og Bjarne, kórsbror i Nidaros.
35. Mange gode menn; slaget på Haugsnes i Skagafjörður stor 19. april 1246. Brandr Kolbeinsson var rival til Þórðr Kakali om makten på Nord-Island.
36. Brev. Pave Innocens IV skreiv sjøl 30. oktober 1246 fra Lyon til kong Håkon at han ville sende kardinal Vilhjalm, biskop av Sabina, som apostolisk legat til Norge og Sverige; paven måtte gi dispensajon for manglene ved kong Håkons byrd før han kunne bli kronet. 
37. Blande, vasle eller sur mjølk blandet med vann.
38. Vilhjalm hadde flere ganger tidligere vært pavelig legat til Østersjølandene og forstod rimeligvis nordiske mål.
39. Botolvsvakedag, 17. juni 1247.
40. Sire, øya Utsira vest for Karmøy, Rogaland. 
41. Knarrene, et sted i det gamle Bergen, trolig ute på Holmen i nærheten av kongsgården og Kristkirken.
42. Biskop Torkjell, biskop i Oslo etter Orm; han døde alt i 1248. 
43. Jon Drotning, trolig sønn av lendmannen Gunnbjørn Jonsbror og brorsønn av baglerhøvdingen Jon Drotning som døde 1206.
44. Kongestav, septer.
45. Responsoriet, vekselsangen.
46. Ecce mitto angelum, "Se, jeg sender min engel."
47. Lille Kristkirke, også kalt Trinitatis kirke, lå på samme kirkegård som Store Kristkirkie, domkirken, ute på Holmen.
48. Pell, et slags kostbart tøy, helst av silke. 
49. Fru Kristin, kong Håkons ektefødte datter.
50. Fru Cecilia, kong Håkons datter utenfor ekteskap; hun hadde året før mistet mannen sin, herr Gregorius Andresson. 
51. Fru Ragnfrid, hertug Skules datter.
52. Tienden fra et kirkesokn skulle deles i fire like deler, slik at en del gikk til biskopen, en til presten, en til de fattige og en til vedlikehold av kirken. Det er den siste delen det her er tale om.
53. Påbud. Kardinal Vilhjalm av Sabinas forordninger er for en stor del ennå bevart og fins i et brev av 17. august 1247.
54. Lybekkere, folk fra den mektige hansabyen Lübeck i Nord-Tyskland.
55. Grønsund, mellom Falster og Møn i Danmark.
56. Vendland, landene sør for Østersjøen.
57. Heinrek Kårsson, visst en utlending, vigslet til bispestolen i Hólar  på Nord-Island sommeren 1247; han døde i Tønsberg i 1260.
58. Biskop Olav, vigslet til biskop i Garðar på Grønland i 1246; han døde i 1280. 
59. Byrding, et (mindre) handels- og lasteskip.
60. Den seinere marimesse, 8. september.
61. Mikaelskirken, ved Munkeliv kloster på Nordnes i Bergen.
62. Steinhallen, d.e. Håkonshallen i Bergen.
63. Erling Alvsson, sønn av Alv Erlingsson fra Tannberg.
64. Seksten hundre, dvs. 1920 mann.
65. Slå til ridder. I Skottland og England slo de en mann til ridder ved å spenne ridderbeltet omkring ham; ridder Missel trodde derfor at kong Magnus ble slått til ridder da kroningssverdet ble bundet om ham.
 

"Håkon Håkonssons saga" i Norges kongesagaer, bind 4, red.: F. Hødnebø og H. Magerøy, Gyldendal, Oslo 1979, Jubileumsutgaven, s. 85-98, 247-258, 308-310.