Norge blir en stat
Knut Helle
Line
179 28. Rettshåndheving
Middelaldersamfunnet hadde både i bygd og by et grunnleggende behov for en rettshåndhevende myndighet, som sørget for at rettferd kom til å rå i interessekollisjoner mellom samfunnsmedlemmene og for at det ble grepet inn overfor urostiftere. Kongedømmet opptrer i stigende grad i en slik rettshåndhevende rolle til fortrengsel av eldre rettsorganer. På den måten kommer kongen til å oppfylle et sentralt samfunnsbehov. Samtidig blir hans makt og prestisje styrket.
    Rettshåndhevingen gir inntekter i form av andel i sakefallet (bøter og konfiskasjoner), den skaper et kongelig rettsapparat som også blir et maktapparat, den gir kongen som dommer, refser og benåder en opphøyd stilling i folks bevissthet. Ut gjennom høymiddelalderen øker den kongelige myndighet i rettshåndhevingen. Kongedømmet skaffer seg kontroll over den dømmende virksomhet og bygger ut et offentlig system for påtale og straff. Bak denne utviklingen spores både samfunnets fredsbehov og trangen til makt og gods hos kongedømmets representanter. Kirken bidrar ideologisk til utviklingen ved å understreke kongedømmets gudgitte rettshåndhevende myndighet, og sikret seg andel i det rettslige maktapparat gjennom jurisdiksjon og sakefall innen sin egen sfære av rettslivet (s. 237).
180     Høymiddelalderens rettshåndheving er på langt nær systematisk kartlagt. Det følgende riss gir bare enkelte noenlunde klare hovedtrekk i utviklingen.

I det gammelnorske samfunnet virker tre typer verdslige domsorganer: den s.k. dóm (gno. dómr), tinget, og kongedømmet gjennom kongen selv, hans rådgivere, ombudsmenn og håndgangne menn. I høymiddelalderen kommer dómen og tinget under kongelig kontroll. De må dele sin myndighet med kongelige dommere og domskommisjoner, som overtar stadig mer av domsvirksomheten.
    Dómen var opprinnelig en 12 manns nemnd, halvparten oppnevnt av hver av partene i en sak. I landskapslovene er den et rent privat rettsmiddel med to hovedfunksjoner: (1) Den fungerte som forliks- og voldgiftskommisjon (sættardómr) ved forbrytelser (særlig drap og fysisk overlast) som faktisk og rettslig var helt klare og som ikke var så grove at det ikke kunne bøtes for dem (nidingsverk, ubotemål). Dómens oppgaver var her å fastsette privat erstatning. Den offentlige bot (sekt) for slike fredsbrudd var det opp til krone og kirke å drive inn. Det kunne skje gjennom minnelig ordning mellom ombudsmann og saksøkt. Her er det viktig å være oppmerksom på at de faste private og offentlige bøtesatsene som lovene opererer med, var maksimalsatser, som kunne være gjenstand for nærmere vurdering og forhandling. (2) Dómen fungerte også som virkelig domstol, først og fremst i alle slags saker om penger og gods, eiendom i videste forstand (skiladómr). Her bedømte den bevis og traff rettslig avgjørelse når saksøkerens fordring ikke opprinnelig var skutt under vitner og dermed tilstrekkelig rettslig klarlagt (vitterlig eller notorisk).
    De gamle søkte i det lengste å holde det offentlige domsorgan tinget - utenfor rettsstrider. Det var kostbart og brysomt både for partene og samfunnet å blande tinget inn. Derfor søkte man først å praktisere samfunnets selvdømme gjennom dómen. På den andre siden var oppfatningen at samfunnet gjennom offentlig dom måtte fastsette rettsforhold når det ikke kunne skje på annen måte, og at det var nødvendig med slik dom for at rett skulle kunne eksekveres med tvang. En sak gikk derfor til tings når den ikke kunne gjøres vitterlig gjennom vitner eller skiladóm elller forlikes med sættardóm, eller når en av partene nektet å oppfylle en fordring som var gjort vitterlig på denne måten. En slik nektelse var en forbrytelse, betegnet som "ran" (ulovlig krenkelse av en annens økonomiske rett) og belagt med en egen ransbot til kongen og en privat bot av samme
181 størrelse som saksøkerens fordring. En ranssak var altså en straffesak, og den ble tatt opp på tinget fordi tingdom opphavlig var den endelige avgjørelse i en sak og ga rett til tvangseksekusjon. Derfor ble ubotemål pådømt direkte på tinget. Også andre straffesaker kunne stevnes direkte dit for å sikre sekt eller privat erstatning. Sættardom og minnelig ordning av sekten med den offentlige ombudsmann kunne da følge etter tingets dom.
    I høymiddelalderen forsvinner domen som privat rettsmiddel; den kommer dels under offentlig kontroll og avgir dels myndighet til tinget. Det første er tilfelle med sættardómen. Landefredslovgivningen fra Magnus Erlingssons tid (s. 63) styrker den ved å sette strenge straffer for brudd på lovlig bøteforlik; og Håkon Håkonsson foreskriver 1260 slik forlik under straffetrusel (s. 117). Men i Landsloven blir sættardómen oppnevnt av kongens lagmann, og det blir forutsatt at den delvis dømmer på tinget; den er m.a.o. blitt en del av det offentlige domstolsverket. I 1280 blir det direkte foreskrevet at tap av liv og lemmer og andre store refsinger skal avgjøres av oppnevnt 12 manns dom på tinget. I en del mindre saker var antallet i dómen alt i Magnus Lagabøtes lovbøker redusert til 6. Skiladómen blir tilsynelatende i stor utstrekning oppslukt av tinget ved at lovgivningen åpner adgang til å pådømme stadig flere saker om penger og gods direkte på tinge. Men når den offentlig oppnevnte dom i senmiddelalderen fungerer både i vurderings- og bevissaker, tyder det på at den også fører videre tradisjonen fra skiladómen, ikke bare fra sættardomen.
    Lovgivningen søker å øke tingets betydning i rettspleien ved å overføre myndighet fra dómen og knytte denne delvis til tinget. Håkon Håkonssons "nye lov" 1260 (s. 226) gir adgang til å stevne vitnefaste gjeldssaker direkte til tings. Og etter Magnus Lagabøtes lovbøker kan også fordringer som det ikke er vitner på, tas direkte opp der når de nektes innfridd. I særlig grad forutsetter Byloven at bymøtet skal være den normale domstol i alle typer saker. Om det ikke var tilstrekkelig enighet om en domsavgjørelse på lokale allting (bymøter og ulike typer bygdeting), der hele tingallmuen deltok i dommen, gikk saken videre til et høyere ting, i siste instans lagtinget. Gammelnorsk rett kjenner derimot ikke noen ankerett for partene til lagtinget. Men saker kunne stevnes direkte dit. Samtidig med at lovgivningen i høymiddelalderen søker å utvide tingenes virkeområde, bygger den dem også ut rent organisatorisk og øker den statlige kontroll med tingforhandlingene. I særlig grad gjelder dette lagtingene.
182     Lagtingsordningen blir utbygd på flere måter. Mest iøynefallende er økningen i antall lagting. Egne lagting for byer ble visstnok opprettet under Magnus Lagabøte. Byloven forutsetter slike ting i Bergen, Nidaros, Tønsberg og Oslo; de skulle holdes en gang årlig med deltakelse av rådmenn og 48 nemndemenn ved siden av kongens og biskopens ombudsmenn. I senmiddelalderen er det kommet til fem nye lagting, sannsynligvis opprettet i Håkon V's tid: Steig for Hålogaland, Sproteid for Jemtland, Avaldsnes (senere Stavanger) for Ryfylke og Agder, Skien for Telemark og Numedal, Båholm for Viken sør for Svinesund. Frostatinget fortsatte å fungere for hele det gamle Frostatingslag (- Nidaros). De tre øvrige gamle lagtingsområdene ble derimot beskåret gjennom opprettelsen av de nye lagtingene. Gulatinget ble omkring 1300 flyttet til Bergen, mens det østpå fortsatt ble holdt lagting på Eidsvoll og i Borg. De fem nye lagtingsområdene fra Håkon V's tid hadde egne lagmenn fra før (se ndf.), og det var kanskje planen å skape sammenheng mellom lagmann og lagting over hele landet, å knytte lagmennenes virksomhet fastere til lagtinget.
    Lagtingsordningen ble også søkt styrket gjennom reform av nemndemannsordningen. Nemndemannstallet til Gulating ble skåret ned både i Magnusteksten (fra ca. 400 til 246 - s. 63) og Landsloven (148), samtidig som nemndemennenes diett ble forhøyet (Magnusteksten) og finere gradert (Landsloven). Hensikten var tydeligvis å lette tingplikten i de vidstrakte Vestlands-fylkene og effektivisere tingforhandlingene. Landsloven har samme diettprinsipp for de øvrige lagting. Nemndemannstallet der kjenner vi bare fra Landsloven.
    Domsvirksomheten på lagtingene ble fastere organisert. Opprinnelig hadde visstnok samtlige nemndemenn plass i den dømmende lagrette, men i Magnus Lagabøtes lovbøker blir tallet begrenset til 36 edfestede menn på de gamle lagtingene, 24 på bylagtingene. Lagretten i denne form kan oppfattes som en kombinasjon av 12 manns dómer med det formål å skape en stor dom for hele lagtinget, et fast domsutvalg som dømte så lenge tinget varte. Det er uvisst om denne ordningen ble praktisert i synderlig grad. I senmiddelalderen er den forsvunnet. Da omfattet lagretten på ny samtlige nemndemenn; blant disse ble det oppnevnt dómer på 6, 12 eller 24 for den enkelte sak.
    Økningen i antall lagting, reformene i nemndemannsordningen, konsolidering av dómen til lagrette - alt røper interesse hos regjeringen for å bevare og styrke de gamle folkedomstolene, men vel å merke under strengere kongelig kontroll. Alt på landskapslovenes tid opp-
183 nevner kongens ombudsmenn nemndemennene og organiserer tingforhandlingene. Denne organiserende rollen bygges ut for syslemannen (i byene også gjaldkeren) i Magnus Lagabøtes lovverk (s. 207-10). Viktigere er det likevel at en annen kongelig ombudsmann, lagmannen, blir president på lagtinget og formann i lagretten, der kronens representanter opprinnelig var holdt utenfor. I tilfelle uenighet i lagretten er lagmannens stemme utslagsgivende.
    Men det konstruktive forsøk på a skape en landsomfattende lagtingsordning med flere lagting under sterkere kongelig kontroll, førte øyensynlig ikke så langt i praksis som hensikten var. De nye bylagtingene fikk vesentlig betydning i Nidaros og delvis i Bergen. Det var også i Trøndelag og på Vestlandet de øvrige lagtingene holdt seg best som særlig viktige domsmøter. Øst i landet hadde lagtingsordningen aldri slått virkelig rot, og Magnus Lagabøtes og Håkon V's reformer fikk ikke den tilsiktede virkning. Det skyldtes ikke minst at en annen form for rettspleie viste større ekspansjonsevne like fra 1200-tallet. Den var knyttet til lagmannen og andre representanter for kongedømmet mer eller mindre uavhengig av lagting og andre folkedomstoler.
    Lagmennene var visstnok opprinnelig særlig lovkyndige menn i bondesamfunnet, brukt som juridiske konsulenter og tillitsmenn. De ga en veiledende "orskurd" av loven i det enkelte tilfelle, holdt trolig også offentlige rettsforedrag i likhet med den islandske lovsigemannen, og tok imot bøter på bøndenes vegne. Senest fra Sverres tid var lagmennene faste ombudsmenn, utnevnt av kongen (s. 77). Med kongedømmets autoritet i ryggen tenderer deres orskurd i første halvdel av 1200-årene mot en virkelig dom og blir anerkjent som sådan etter midten av århundret. Håkon Håkonsson setter 1260 bøtestraff for ikke å etterkomme stevning til lagmannen eller å unnlate å følge hans orskurd. Boten for det siste blir i Landsloven gjort like høy som for å bryte en lagtingsdom. Magnus Lagabøtes lovverk forutsetter i det hele at lagmannen dømmer selvstendig i saker om penger og gods, ved siden av tinget. Hans orskurd i første instans blir vurdert så høyt at den ikke kan brytes av lagretten, bare ankes videre til kongen selv. I kriminalsaker blir derimot ikke lagmannen tillagt noen selvstendig domsmyndighet; her øver han bare innflytelse innenfor rammen av tinget. Den følgende tiden utøver lagmannen sin virksomhet dels i tilknytning til organiserte ting, dels på egne "stevner" der han kommer. Etter 1300 opphører stort sett hans lokale domsmøter i bygdene og reiser til bygdetingene; domsvirksomheten
184 blir samlet til hans faste sete i by eller annet administrativt sentrum. Dels dømmer han i samvirke med en dóm eller opptrer som veileder for denne (i straffesaker), dels dømmer han alene eller sammen med andre kongsmenn (vesentlig i sivile saker). På riksmøtet i Bergen 1223 (s. 107) deltok 9 lagmenn fra forskjellige kanter av landet; de hadde trolig alt da geografisk avgrensede virkeområder som mer eller mindre var identiske med de 10 lagsogn vi møter ved inngangen av 1300 tallet (jfr. kart s. 167); Hålogaland, Jemtland, Trondheim (det eg. Frostatingslag), Bergen (tyngden av Gulatingslag), Avaldsnes (senere Stavanger), Skien, Tønsberg, Oslo, Hamar og Viken (sør for Svinesund). Dertil fungerte fra slutten av 1200-tallet egne bylagmenn i Nidaros og Bergen. Lagmennene ble i høymiddelalderen lønnet med kongelig veitslejord (s. 194-95), godtgjørelse for spesielle plikter, sportler og en spesiell avgift fra bøndene, lagmannstoll, som muligens var en avløsning av eldre småavgifter. Dessuten hadde de rett til fri skyss og underhold for dem som fulgte dem på rundreiser.
    Ved siden av lagmannen spiller andre kongelige ombudsmenn og håndgangne menn en avgjørende rolle i rettspleien mot slutten av høymiddelalderen, i første rekke syslemannen. Syslemannen var bærer av den offentlige påtale- og eksekusjonsmyndighet, og det var vanlig at han fikk i stand en minnelig ordning av boten med lovovertredere uten at lagmann eller ting ble blandet inn; dermed tilegnet han seg reell domsmyndighet. Alt en rettarbot fra 1280 forutsetter at lagmann og syslemann "gjør rett" i fellesskap, og Håkon V påbyr i 1308 felles rundreiser av de to for å handheve retten. I det siste tilfellet er forutsetningen at lagmannen skal være den formelle dommer. Men i en rekke domsbrev opptrer syslemann og andre kongsmenn som dommere sammen med lagmannen. Det ser ut til at de kongelige ombudsmenn og håndgangne menn kollektivt har båret en vesentlig del av rettspleien mot slutten av høymiddelalderen. Denne sammenblandingen av judisiell og administrativ myndighet hos kongedømmets representanter blir støttet av kongelige stadfestingsbrev og trenger ting og dóm i bakgrunnen.
    Landskapslovene kjenner ingen høyere domstol enn lagtinget. I Magnus Lagabøtes lovbøker står kongen som øverste dommer. Han er overordnet lagmann og lagrette når det gjelder å utfylle loven i enkelttilfelle som lovboken ikke dekker, og saken går til ham når partene ikke godtar lavere instansers dom eller når lagretten ikke godtar en lagmannsorskurd som er anket dit (ovf.). I denne forstand er kongen "satt over loven". Fra og med Håkon Håkonssons "nye
185 lov" i 1260 blir det også forutsatt at kongen i enkelte tilfelle dømmer i første instans: i særlig vanskelige saker, ved brudd på undersåttlige forpliktelser og i den spesielle hirdjurisdiksjonen (s. 201). Både i første og siste instans regner lovgivningen med at kongen utøver sin domsmyndighet med råd av "gode menn". Men vi kjenner bare noen ganske få eksempler på at kongen i praksis opptrådte som dommer, slik det var vanlig i Danmark og Sverige. I stedet ble det i Håkon V's tid vanlig at han delegerte avgjørelsen av individuelle saker til en lagmann eller en domskommisjon av lagmenn og/eller andre håndgangne menn. Deres dommer ble så mer eller mindre automatisk stadfestet gjennom spesielle kongelige stadfestingsbrev, utstedt av kansleren.
    I de domskommisjonene som på denne maten kom til å spille de gode menns rolle ved kongens side i rettspleien, ble medlemmer av kongens råd (kap. 34) ofte oppnevnt. Rådgiverne fikk også en videre funksjon i rettshåndhevingen enn å fungere som kongelig utpekte dommere i individuelle saker. Det ser ut til at de stasjonære rådgiverne i kongsgården i Bergen i Håkon V's tid hadde mer regulære oppgaver på kongens vegne i den regionale rettspleien. De kunne holde stevne i lagmannens sted, støttet opp om hans domsvirksomhet gjennom sitt nærvær, og utgjorde etter alt å dømme en overordnet, innskjerpende domsinstans når lagmannens jurisdiksjon ikke strakk til for å avgjøre en sak i praksis. Mot slutten av Håkons tid ser det ut til at rådgivere opptrådte i tilsvarende funksjon i kongsgården i Oslo. Vi har øyensynlig å gjøre med forløpere for senmiddelalderens riksrådsdomstoler i de to byene.
    Samtidig trakk Håkon sine rådgivere inn i rettshåndhevingen ut over den rene domsvirksomheten. Kansleren (s. 212-13) fikk en sentral stilling som utsteder av rettshåndhevingsbrev. Merkesmannen (s. 212) ble mot slutten av regjeringen kongens personlige stedfortreder som saksøker, saksøkt og oppebærer av sakøre; det innebar overvåking av syslemennenes framferd i rettshåndhevingen. På kongens eller andres initiativ var rådgivere vitner til rettsstiftende handlinger og avtaler i hans nærvær. Bergens-rådgiverne opptrådte også mer selvstendig som garanterende og bevitnende instans ved avtaler og rettshandlinger. Det ser i det hele ut til at rådsavdelingen vestpå hadde en alminnelig overvåkende og administrativ funksjon på kongens vegne i rettshåndhevingen. Rådgivernes overordnede oppgaver på dette området blir bekreftet av enkelte utsagn i Håkons forordninger. I sin store skipan fra 1308 (s. 263-65) regner han f.eks. med at retts-
186 saker p.g.a. syslemennenes forsømmelser kan komme til å bli avgjort i kongsgården eller annensteds "der vi eller vårt råd er til stede" (K. Helle).

Parallelt med at kongedømmet øker sin innflytelse på domsvirksomheten i samfunnet, stiller det seg bak en kraftig utbygging av det offentlige straffesystem. Her sørger det selv i stigende grad for påtale, politioppgaver og iverksettting av dommer. Til vederlag får det andel i den økonomiske avkastningen av straffesystemet.
    Landskapslovene bærer ennå spor av et eldre rettsstadium der samfunnet som sadant forholdt seg nøytralt overfor rettsbrudd og overlot til den krenkede part å reagere. Denne hadde krav på oppreisning i form av hevn eller erstatning, avpasset etter den interesse som var krenket (jfr. s. 156-58 om "personlig rett"). Oppreisningskravet var ikke avhengig av subjektiv skyld. For kompensasjonen sto gjerningsmannens ætt kollektivt ansvarlig overfor den krenkedes ætt. I landskapslovene er denne rettsoppfatningen langt på vei fortrengt av et nytt syn. Rettsbrudd blir betraktet som forbrytelser som samfunnet må ordne opp med om det ikke lar seg gjøre på annen måte. De krenker også samfunnet, og blir i tillegg til privat kompensasjon i lovene belagt med offentlig straff - bot (sekt) eller fredløshet (utlegd).
    I høymiddelalderen slår det subjektive skyldbegrep avgjørende igjennom i strafferetten, hjulpet fram av kongedømme og kirke i fellesskap etter mønster av romersk og kanonisk rett. Det røper seg alt i landskapslovene ved at kongedømmet avstår fra bot ved vådeverk. Det vinner sterkt fram i Håkon Håkonssons straffelovgivning (s. 117), som gjør hevndrap på sakesløs slektning av drapsmann til ubotemål. I Magnus Lagabøtes lovverk blir frendebøtene avskaffet: drapserstatning skal heretter bare utredes mellom drapsmannen og den dreptes nærmeste arving. Ved vådeverk blir privatboten til den krenkede part redusert etter graden av uforsiktighet. Og selve forsøket pa å drepe eller såre blir belagt med sekt, uansett om det volder fysisk skade.
    Den offentlige straff blir utbygd i lovgivningen fra og med Magnus Erlingssons tid og ut gjennom høymiddelalderen. Vi får en hjemlig straffe- og prosesslovgivning på linje med den europeiske landefredslovgivningen i 12. og 13. århundre. Målet er å avskaffe alle former for vold og selvtekt i samfunnet, i første rekke ættehevnen. Magnusteksten innfører i dette øyemed et drastisk preventivt straffesystem
187 (s. 63). For det første skjer det en radikal økning av antall ubotemål. Ubotestaffen rammer dels direkte forskjellige former for vold som røveri og kvinnerov. Dels støtter den opp om det fredelige forlik i rettsstrid (s. 180-81): det blir ubotemål å bryte lovlig forlik i draps- og leiermålssaker. Ubotemannen kunne felles straffritt; det ble i seg selv ubotemål å kreve hevn eller bot for ham. Dessuten innfører Magnusteksten de høyeste straffebøter på 40 og 15 mark i nye tilfelle, 15-marksboten bl..a. ved brudd på lovlig forlik i andre saker enn drap og leiermål. Ubotestraffen blir bygd videre ut i landefredslovgivningen under Sverre (s. 86) og på 1200-tallet. I Håkon Håkonssons "nye lov" blir den for alvor satt inn mot manndrap og ættehevn. Drap på sakeløs mann blir generelt ubotemål, spesielt hevndrap på sakesløs slektning av drapsmannen. Den samme straff rammer unnlatelse av å tilby bot for sår eller skade på sakesløs mann, og hevn for slik skade når bot er tilbudt. Samtidig blir det avskrekkende straffesystemet krysset av en motsatt tendens til å vise "miskunn". Håkon Håkonsson setter forbud mot hevn over drapsmann som kongen har gitt "landsvist" (fritt opphold i landet for fredløs), og Landsloven forutsetter temmelig regelmessig adgang til "fredkjøp" (frikjøp fra fredløshet hos kongen). Landsvist mot fredkjøp er ellers nevnt alt i landskapslovene. Ifølge Landsloven skulle landsvist meddeles gjennom egne kongebrev, gridsbrev som ga utsettelse til å få saken nærmere undersøkt, landsvistbrev som ordnet den endelig. Senest fra Håkon V's tid hørte slike brev til de rettshåndhevingsbrev kansleren utstedte under kongens segl.
    Det offentlige straffesystemet brakte kongen og hans ombudsmenn økonomiske fordeler som lovgiverne nok har hatt for øye ved siden av ønsket om å pasifisere samfunnslivet. Den offentlige bot, sekten, har i de fleste tilfelle i landskapslovene satser etter duodesimalsystemet opp til 3 mark (24 øre). Mot særlig grove brudd på freden i samfunnet blir de høyeste bøtene på 15 og 40 mark satt inn. Disse bøtene ble også brukt sekundært ved fredkjøp og dermed som straff for enda sværere misgjerninger, først 15, senere 40 mark. Utlegden var på sin side heller ikke bare primær straff; den ble også brukt sekundært, dersom andre rettsbrudd ikke ble tilbørlig sonet. Utleg mann som ikke oppnådde landsvist, mistet ikke bare sin fred. Han fikk også sitt gods konfiskert, i de groveste tilfellene alt han eide, også odelsjord. Det offentlige sakefallet ble tidlig overført fra tingallmuen til kongen. De østnorske lovbøkene bærer ennå spor av en gammel ordning, der saksøker, konge og bønder delte sekten og det forbrutte
188 gods ved fredløshet. De øvrige landskapslovene representerer et senere stadium, der kongen alene tar det offentlige sakefallet i de fleste tilfelle, likevel slik at boten til bøndene holder seg ved brudd på tingordenen og ved pliktforsømmelser av kongens ombudsmenn i rettshåndhevingen. Unntak fra denne regelen danner senere de byene der Byloven gjaldt; bymennene skulle ha 1/3 av de lavere bøtene (jfr. s. 177). Dessuten fikk kirken sakefall ved kristenrettsbrudd (s. 238).
    Kongens sakefall må ha økt ut gjennom høymiddelalderen med utvidelsen av ubotestraffen og de høyeste bøtestraffene i landefredslovgivningen, og generelt med den økende offentlige innsatsen i rettshåndhevingen, som må ha ført til at flere rettsbrudd ble påtalt og pådømt. Håkon Håkonsson reduserte riktignok de offentlige straffebøter til 1/3 over hele linjen, Magnus Lagabøte til ¼ . Men den siste nedsettelsen ble visstnok ikke praktisert. Og når det gjelder den første, fikk den mindre finansielle følger enn en umiddelbart skulle anta, fordi bøtesatsene var maksimalsatser som trolig sjelden ble betalt fullt ut. Fra 1290-årene dukker det opp en egen brevbruddsbot for brudd på bestemmelser i kongens brev (s. 228-29).
    Kongens rett til sakefall ble trolig opprinnelig betraktet som et vederlag for at han oppfylte bondesamfunnets behov for en rettshåndhevende myndighet. Ved siden av domsvirksomhet besto kongedømmets funksjon i så måte av rettseksekutive oppgaver: å reise påtale, gjøre polititjeneste og iverksette straff. Det er karakteristisk for det funksjonelle forholdet mellom kongedømme og samfunn i rettshåndhevingen at det tilkom bønder og bymenn bot når kongens ombudsmenn forsømte de to siste oppgavene. I den gamle rettsordningen manglet en virke1ig eksekutivmyndighet; her fylte kongedømmet et tomrom. Og som i domsvirksomheten var innsatsen økende ut gjennom middelalderen.
    Påtalerett og -plikt hadde kongens lokale ombudsmenn etter sakens natur når kongen hadde rett til bot, dvs. i alle saker belagt med sekt. I Magnus Lagabøtes lovverk blir de også generelt pålagt å saksøke for private som ikke har kunnskap eller mannskap til det. Årmann og lendmann har i landskapslovene politioppgaver ved drap, sår eller slag i "flokk" (forsamling på minst 5) og når tyv blir grepet på fersk gjerning. De er i slike tilfelle pliktig til å motta gjerningsmannen i forvaring til han kan bli dømt på tinge. Magnusteksten forutsetter at kongens ombudsmann vokter bygdene mot tyver og ransmenn og at syslemannen lyser brotsmenn fredløse på tinge. I eksekvering av dommer var kongens ombudsmann på landskapslovenes tid bare et støt-
189 tende ledd ved siden av tingallmuen og den krenkede part. En tingdom ga rett til tvangseksekusjon hos saksøkte (atfor) om den ikke ble oppfylt, og her kunne saksøkeren kreve assistanse både av tingmennene og av kongens årmann. Det var også årmannens eller lendmannens plikt å skaffe bøddel til tyv eller voldsmann som var dødsdømt på tinge. Magnusteksten forutsetter en videre offentlig straffefullbyrdelse når den lar kongens ombudsmenn avlive ubotemenn og nekter andre enn den krenkede part å gjøre det samme; det er ubotemål om folk lar seg leie av andre enn kongen til å drepe folk de ikke har sak med. Landsloven pålegger syslemannen å skaffe den fornærmede rett før han oppebærer bøter på kongens vegne.

I en sum når lovgivningen under Magnus Lagabøte fram til en almen offentlig rettshandheving gjennom kongedømmet. Det blir forutsatt at kongelige eller kongelig kontrollerte domstoler avgjør alle rettsstrider. Og den krenkede part kan teoretisk overlate hele straffeforfølgelsen til kongedømmets representanter. Freden i samfunnet er langt på vei blitt kongens fred. Et fredsbrudd er en krenkelse av kongen; det blir refset av ham eller ettergitt ved hans nåde. Rettshåndhevingen er blitt kanskje den fremste kilde til makt og nimbus for kongedømmet.

LITTERATUR

K. v. Amira, Das altnorwegische Vollstreckungsverfahren (1874); samme, Nordgermanisches Obligationenrecht 1-2 (1882-95); samme, Grundriss des germanischen Rechts (Grundriss d. germ. Philologie 5, 1913); E. Hertzberg, Grundtrækkene i den ældste norske proces (1874); K. Maurer, Das Alter des Gesetzsprecheramtes in Norwegen (Festgabe z. Doctorjub. d. prof. L. Arndts, 1855); samme, Vorlesungen 5 (kap. 1); K. Lehmann, Der Königstriede der Nordgermanen (1886); E. Mayer, Geschworenengericht und Inguisitionsprozess (1911); A. Taranger, Alting og lagting (HT 5. R. V, 1924); samme, Trondheimens forfatningshistorie (Det Kgl. No. Videnskabers Selskabs Skr. 1929 Nr. .5); P. Gædeken, Retsbrudet og Reaktionen derimod i gammeldansk og germansk Ret (1934); J. A. Seip, Lagmann og lagting i senmiddelalderen og det 16de århundre (Vid. Akad. Skr. 1934, II. No. 3); samme, Sættargjerden i Tunsberg (kap. 5); G. Indrebø, Spreidde merknader um dei norske logmannsembætti i millomalderen (HT 30, 1934-36); K. Helle, Konge og gode menn (kap.2); art. i Kulturhist. leks., særlig om Böter, Dómr, Fredløshed, Lagman, Rettergang, Rigsråd; No. historikere i utvalg 3 (kap.2).
Hentet fra Knut Helle: Norge blir en stat, Handbok i Norges historie, bind 3, Universitetsforlaget 1974