Som normalt i kongesagaer har Sverres saga form av en biografi, som begynner med kongens fødsel og oppvekst og ender med hans død. Normalt i sagalitteraturen er det også at hendingene er ført fram i kronologisk rekkefølge. Som regel står Sverre sjøl i sentrum av fortellingen. Men i enkelte avsnitt flytter blikkpunktet seg bort fra ham og til ting som går for seg andre steder, særlig mellom fiendene hans.
    Sverres saga er bygd opp med gjennomført forfatterøkonomi på den måten at alt som er tatt med i sagaen, fungerer som ledd i hovedhandlingen og hovedtendensen. Det viktigste midlet til å knytte sammen sagastoffet til en enhet er Sverres egen person og skjebne. Sagaen har ellers lite av de komposisjonelle kunstgrep som blir brukt til å skape enhet i mange friere oppdiktede sagaer, særlig i islendingesagaene. Det viktigste er drømmene i sagaens begynnelse, som bl.a. tjener til å gjøre publikum spent på hvorledes de skal gå i oppfyllelse.
    En typisk "vond anelse" , som selvsagt slår til, kommer fram i kong Sverres ord til dronning Margret i den skjebnesvangre stund da hun driver igjennom at frenden hennes, Nikolas Arnesson, blir gjort til biskop. I sagalitteraturen er det gjerne "vise menn" som tilkjennegir spådommer eller anelser. Det passer på kong Sverre.
    Vi har også typiske sagaeksempler på ulykkesvarsel foran store katastrofer. Erling Skakke snubler da han skal stige i land i Nidaros før det slaget der han får sin bane. Han forsøker fåfengt å avverge lagnaden med samme ordtaket som kong Harald Hardråde bruker da han falt av hesten før slaget ved Stamford bru (1). Da Magnus Erlingsson seilte av sted fra Bergen på den ferda som skulle ende ved Fimreite, heter det at "det satt så mange kråker på kongsskipet at hvert reip var dekket av dem", folk "hadde aldri sett slikt under før" (2).
    Andre ting som forbereder kong Magnus' fall, er omtalen av hvor fåmælt han var, mens de andre var lystige, på den siste ferda hans nordover langs kysten til Bergen; og omtalen av Erling Skakkes klesbunad og våpen før slaget på Kalvskinnet og like ens for kong Magnus straks før slaget ved Fimreite er, som ofte i sagalitteraturen, et tegn på at den omtalte snart skal dø (jfr. f.eks. i Heimskringla Olav Tryggvason før slaget ved Svolder og Olav den hellige før slaget på Stiklestad).
    En ting som skiller stilen i Sverres saga ut fra vanlig sagastil, er det at forfatteren her forholdsvis ofte bryter av fortellingen med personlige merknader, f.eks. ved å opplyse at det hendte mangt som det ikke var anledning til å ta med i sagaen. Eksempler på slike innskudd har vi i kap. 18, 71, 91, 149, 163.
    Sverres saga har også mer av malende uttrykk og sammenlikninger enn vi til vanlig finner i sagaberetninger: "(...) de visste ikke ordet av før pilene fløy kvinende over hodene på dem " ; "høvdingene (...) løp hit og dit som mus i hullene sine" ; "Kong Sverre hadde straks sett den snaren som de tenkte å fange ham i (...) Derfor var han borte (...) innen jarlen kom fram, de kunne bare plystre i sporet etter ham" ; "foran flåten så sjøen ut som når det kommer ei kraftig regnskur i stille vær. Denne skura gikk fort over, det var pileregn (...)" ; "Sunnhordene og hardingene syntes ikke de (birkebeinene) sopte pent i tunene deres" da de var ute etter matforråd; "Bøndene merket at de hadde ei mindre steik på spiddet enn de trodde".
    Et allment trekk ved saga-kunsten er det at forfatteren oftest ikke forteller med egne ord hva som rører seg i sinnet til sagapersonene, men lar tanker og følelser komme til syne indirekte, gjennom utseende og atferd, og aller oftest gjennom det de sier, i taler, dialoger og enkeltreplikker. Sverres saga er taler-sagaen framfor alle, og de mange taler som der blir tillagt kong Sverre sjøl, gjør at han stiger fram for oss som den mest levende og nyansert portretterte personen vi har i hele sagalitteraturen.
    Når Sverres saga har så mange taler, og ikke minst taler av hærføreren foran slag, slutter den seg til en litterær tradisjon som kan føres tilbake til antikken. Men disse talene i sagaen er som regel holdt under omstendigheter som måtte gjøre det umulig å skrive dem opp med en gang. Om det nok kan ha vært holdt en tale av vedkommende person i alle eller mange av de tilfellene som sagaen forteller om, ligger det derfor nær å tro at sagaforfatteren sjøl har hatt en ikke liten innvirkning på den form talen har fått. Dette synet får støtte i det forhold at viktige drag ved den måten å ordlegge seg på som vi møter i Sverres egne taler, også finnes igjen i taler av andre personer, da først og fremst talen til Svina-Peter i Bergen etter Fimreite-slaget.
    Disse talene er på sitt beste umåtelig kraftige og livfulle, med en karakteristisk skifting mellom høytidspreg og spøk, varme ord og bitende hån og ironi, egging til hard kamp og maning til miskunn, gudstro og kynisme, teologisk lærdom og hjemlig folklore i form av strofer, ordspråk og drastiske sammenlikninger. De gir et førsteinntrykk av noe hjemlig og ekte folkelig. Men dersom en går disse og andre av talene i sagaen nærmere etter i sømmene, blir en snart klar over at de har atskillige stildetaljer som er velkjent i typisk litterær stil.
    Personskildringene i islendingesagaene og andre fortidssagaer pleier å være mer eller mindre bundet til faste episke mønstertyper, som en kjenner igjen fra saga til saga. En samtidsforfatter som ønsker å gjengi historisk virkelighet, vil stå mindre fritt når han former sin saga. Men i alle tilfelle kan han gjøre et utvalg mellom sine informasjoner i samsvar med hovedtendensen i verket, og tolke handlinger og årsaksforhold på sin egen måte. Og som så ofte i sagalitteraturen kan personene stilles opp mot hverandre parvis som kontraster. Dette er også tydelig gjort i Sverres saga, der Erling Skakkes brutale hardhet blir satt i relieff til Sverres mildhet mot sine slagne fiender etter slaget på Kalvskinnet, og Nikolas Arnessons feige sluhet står i kontrast til Sverres ærlige kamp for sin rett. Men først og fremst har vi en hjerteskjærende motsetning mellom den modne og sikre kong Sverre, med hans makeløse intelligens og enestående føreregenskaper, og den troskyldige, sjarmerende og barnslige, men envise kong Magnus. Når Sverre taper i slaget ved Hattehammeren, er det fordi mennene hans går til strid mot hans vilje. Magnus Erlingsson vraker den erfarne Orm kongsbrors råd både før slaget ved Nordnes og slaget ved Fimreite, med det resultat at han taper begge slag og faller i det andre.
    De store heltene i islendingesagaene og i Heimskringla kan ofte være direkte skildret av forfatteren både når det gjelder utseende og allmenne åndelige egenskaper når vedkommende trer inn i fortellingen, til dels også seinere i sagaen eller i forbindelse med hans død.
    I Sverres saga, Baglersagaen og Håkons saga er det derimot en regel at en allmenn karakteristikk av kongen, en nekrolog, med rosende innhold, følger etter fortellingen om hans død (3). Å plassere portrettet av fyrsten langt bak i verket var vanlig skikk i europeiske fyrstebiografier i middelalderen og var en litterær tradisjon som gikk tilbake til antikken. I Sverres saga får karakteristisk nok begge kongene, Magnus og Sverre, en sympatisk nekrolog av forfatteren, mens den tredje toppfiguren, jarlen Erling Skakke, får nøye seg med Sverres flengende ironi til gravmæle.
    Sverres saga er overlevert i en rekke handskrifter og fragmenter fra middelalderen. Slektskapsforholdet mellom disse tekstene er ennå ikke fullgodt klarlagt. De to eldste hele tekstene finnes i de to skinnbøkene AM 327 4°, fra omkring 1300, og AM 47 fol., Eirspennill, fra tidlig på 1300-tallet. I Eirspennill er teksten noe forkortet. Dessuten er teksten overlevert i Flateyjarbok, fra slutten av 1300-tallet, og i AM 81a fol. (Skálholtsbok yngsta), fra midten av 1400-åra.
    Sagaen har i vårt århundre vært oversatt flere ganger; til bokmål av Gustav Storm (utg. av Alexander Bugge 1913), Anne Holtsmark (1961), Dag Gundersen (1967); til nynorsk av Halvdan Koht (1913 og 1962). Koht mente først at Eirspennill hadde den opphavligste teksten og bygde sin oversettelse på den. I den siste utgaven utvidet han teksten noe med innskudd fra andre handskrifter. Bokmålsoversettelsene har alle i det vesentligste holdt seg til AM 327 4°.
    I denne serien har vi forsøkt å samene de to eldste tekstene, som i hovedsak ikke avviker særlig meget fra hverandre. Til grunn for bokmålsteksten ligger Dag Gundersens oversettelse, med mindre innskudd og korreksjoner etter Eirspennill og Flateyjarbók. Nynorskteksten bygger på Kohts oversettelse, revidert etter AM 327 4°. Kapittelinndeling med tall følger Gustav Indrebø: Sverris saga etter Cod. AM 327 4° (1920); overskriftene er stort sett de samme som hos Koht.
    I samarbeid med redaktørene har Mette Haarstad utført revisjon av språk og merknader. Bjørn Eithun har korrigert og i mange tilfelle identifisert stedsnavn i den grad det har vært mulig.

Fortale

Her begynner fortellingen om det som nå har hendt ei tid og er i de menns minne som har fortalt det som står i denne boka; det er om kong Sverre, sønn av kong Sigurd Haraldsson. Første delen er skrevet etter den boka som abbed Karl Jonsson (4) først skreiv. Kong Sverre sjøl satt over ham og rådde for hva som skulle skrives. Denne fortellingen når ikke langt, det blir fortalt om noen av kampene hans. Etter hvert som boka går videre, vokser hans styrke, og denne styrken varsler om større ting; derfor ble denne delen av boka kalt Gryla (5). Den andre delen er skrevet etter fortelling av menn som mintes disse hendingene, som de sjøl hadde sett eller hørt, og noen av dem hadde vært med kong Sverre i kampene. Noen av hendingene ble festet i minnet ved at de ble skrevet ned straks etter at de hadde funnet sted, og dette har ikke vært endret siden. Men hvis folk som har godt kjennskap til dem, ser denne boka, kan det hende de vil synes den farer lett over mange ting, og at det blir liggende igjen mangt som kunne synes verdig til frasagn; og det kan de ennå vel la skrive, om de vil. Men om somme ting i slagene her sies å ha gått for seg på en annen måte enn en skulle holde for mest rimelig ut fra størrelsen på hærene, så vet likevel alle for visst at dette ikke er overdrevet. Og vi synes dette er så mye mer sannsynlig som til og med de beretningene trolig er sanne som er skrevet i bøker om berømte menn som levde i gamle dager. 

Sverre blir født

1. Biskop Roe var i Færøyene på den tida. Han skulle være bror til Unas kammaker. Unas ble gift med ei norsk kvinne som het Gunnhild. Det var mot slutten av brødrene Inges, Sigurds og Øysteins tid, Harald Gilles sønner. Gunnhild fødte snart en sønn, som fikk navnet Sverre og gjaldt for å være sønn av Unas. Før gutten ble født, ble det åpenbart store drømmer, slik det ofte kan skje forut for store hendinger. Mora Gunnhild fortalte en drøm hun hadde hatt før han ble født. Hun syntes hun var i et prektig lofthus (6), og at hun skulle føde barnet som hun gikk med. Tjenestekona hennes satt foran knærne hennes og skulle ta imot barnet når det ble født. Og da hun syntes barnet var født, kom det en stor redsel over kona som satt over henne, så hun ropte høyt til henne: "Gunnhild min, du har født et underlig foster, det er fælt å se!" Tre ganger ropte hun det samme. Men da Gunnhild hørte kona rope dette om og om igjen med skjelvende stemme, ble hun ivrig etter å se hva slags foster det kunne være hun hadde født. Det så ut for henne som det var en stein, riktig stor og snøhvit av farge. Men den var gloende så det gnistret av den til alle kanter, som av glødende jern når en blåser kraftig på det i smieavlen. Hun sa da til tjenestekona: "La oss gjemme dette fosteret godt og ikke la noen få se det, for de fleste som ser det vil synes det er underlig." Siden syntes hun at de tok steinen og la den på en stol og dekket den med et vakkert klede. Men da de var ferdige med å sørge for steinen, så fløy
likevel gnistene til alle kanter gjennom tøyet og rundt omkring inne i loftet. Det stod slik skrekk av den at de ble svært redde, og dermed våknet hun av drømmen. Unas og Gunnhild fikk en sønn som het Hide, og ei datter som ble gift med Svina-Stefan (7) ; deres sønn var Peter Støype (8). Unas og Gunnhild hadde flere andre døtre også.

Sverre på Færøyene

Sverre var fem vintrer gammel da han drog fra Norge og vest til Færøyene. Der var han hos biskop Roe, som fostret og oppfødde ham. Biskopen satte ham til boka og gav ham vigsler, så han ble viet til prest. Men da han var blitt fullvoksen av alder, rettet han seg lite etter presteskikk; han var voldsom av seg. Han ble usams med Brynjolv, sønn av Kalv sendemann, som da hadde kongens sysler der i øyene. Sverre hadde slått en mann, og Brynjolv og noen andre fór hjem til ham. Han kom seg unna alene, men de var så nær ved å nå ham igjen at han stakk seg vekk i ei stue; det var ei kone som gjemte ham i en ovn og satte ei helle foran ovnsdøra, og så tente hun opp ild foran den. De lette etter ham overalt i stua og fant ham ikke.
    Folk som så hva slags mann det ble av ham, syntes siden at de i mangt hadde sett tegn til at han hadde uvanlige evner.
    2. Sverre drømte store drømmer, og noen tok dette som forfengelighet og gjorde narr av det. Han fortalte en drøm som gikk ut på at han syntes han var i Norge og at han ble til en fugl så stor at nebbet nådde øst til landsenden og halefjøra nord til Finnebygdene, men med vingene dekket han hele landet. Han sa fram denne drømmen for en klok mann som het Einar, og spurte hva han mente den kunne bety. Einar sa at det kunne han ikke se, men det var trolig at denne drømmen varslet om en eller annen form for makt. "Kanskje du blir erkebiskop,"  sa han. Sverre svarte: "Det er lite trolig at jeg blir erkebisp, for jeg egner meg ikke engang til å være prest."
    Sverre ble 24 år før han fikk virkelig greie på farsætta si. Siden var han en vinter i Færøyene før han drog til Norge.
    3. På denne tida hadde kong Magnus og Erling jarl stor støtte både av de fremste menn i landet og av folket ellers. Kongen var vennesæl og avholdt, men jarlen var mektig og klok, hardrådig og seiersæl; hele landsstyret lå under ham. Det var mange som bar nag til ham, både mektige og ringe, og det var flest av dem nord i landet, i Trøndelag. Men erkebiskop Øystein, som ledet hele folket der, var en av kong Magnus' nærmeste venner og hans støtte i alt der nord i landet. Kong Magnus hadde med seg alle de fremste menn som var i landet, noen var i hirden og noen satt i veitslene hans. Og med dem samtykte hele allmuen i å heve ham til makten og holde ham der. Det skyldtes først og fremst forfedrene hans at hele folket elsket ham og heller ville tjene en etterkommer av Sigurd Jorsalfare enn Harald Gilles avkom og ættmenn.
    4. Det hendte seg nå at Sverres mor Gunnhild reiste fra landet og sør til Romaborg. Men da hun kom fram for den mannen som mottok hennes skriftemål, da sa hun at hun hadde en sønn som hadde en annen far enn hun hittil hadde sagt. Faren var konge, men det hadde ikke sønnen fått vite. Denne saka ble lagt fram for paven (9), og i skriftemålet ble hun pålagt å la sønnen få vite om sin rette far så snart hun traff ham igjen. Og ikke lenge etter at hun var kommet hiem, reiste hun til Færøyene og sa til Sverre at han var kong Sigurds sønn. Han fikk mye å tenke på av det hun hadde sagt, og han var sterkt i tvil. Det virket uoverkommelig å slåss om makten med kong Magnus og Erling jarl. Men hvis han nå var kongssønn, syntes han det ville være stakkarslig ikke å foreta seg noe, som en annen bondesønn. Og når han mintes hvordan kloke menn hadde tydet de drømmene han hadde hatt, da styrket disse drømmene hans mot til å søke hevn for frendene sine.
    5. Slik har Sverre fortalt en drøm, at han syntes han var kommet vestfra over havet til Norge, og at han hadde oppnådd noen verdighet der, det var visst at han var blitt valgt til biskop. Men det forekom ham at det var stor ufred i landet fordi flere konger sloss mot hverandre, og han syntes det var kong Olav den hellige som kjempet mot kong Magnus og Erling jarl, og at han sjøl tenkte på hvem av dem han skulle slutte seg til. Han syntes at han valgte å oppsøke kong Olav. Og da han kom til ham, ble han mottatt godt og med stor vennlighet. Men da han hadde vært der ei kort tid, hendte det en morgen - syntes han - at det var få folk hos kongen, ikke mer enn femten eller seksten mann. Kongen vasket seg ved et bord i ei loftstove. Og da han var ferdig, ville en annen mann gå bort til bordet og vaske seg i det samme vannet som kongen hadde brukt, men kongen skjøv ham bort med handa og bød ham å la det være. Deretter kalte han på Sverre Magnus (10), og bad ham vaske seg i dette vannet. Han syntes at han gjorde som han ble bedt om. Og da han hadde vasket seg, kom en mann løpende inn med tidender som hastet; han bad mennene straks ta til våpen, og sa at kongens uvenner var utenfor. Kongen svarte at det var ingen fare, og bad mennene ta hoggvåpnene sine og gå ut; han ville ta skjoldet sitt, sa han, og verne dem alle med det.
    De gjorde som kongen sa. Så tok han sverdet sitt og rakte det til denne unge mannen Sverre, og deretter rakte han ham merket sitt og sa: "Ta nå imot merket, herre, og tenk med deg sjøl at dette merket skal du alltid bære fra nå av." Han syntes han tok imot merket, men ikke uten frykt. Nå tok kongen skjoldet, og alle skyndte seg ut. Det forekom ham at der de gikk ut var det en svalgang så lang at den ikke var kortere enn seksti alen, og han syntes han ikke kunne bære merket riktig høyt så lenge de var inne i huset. Men da de var kommet til døra hvor de skulle gå ut, kom det sju menn med våpen mot dem og ville hogge merkesmannen. Men kongen gikk fram med skjoldet sitt og gav ham og alle sammen ly, så ingenting skadde dem. Siden kom de i åpent lende og på en vakker voll. Deretter syntes han at han reiste merket opp og bar det mot fylkingen til kong Magnus og Erling jarl, og da han gikk fram, var det som denne fylkingen straks veik tilbake. Så våknet han og tenkte over det han hadde drømt. Han ville ikke unnvært drømmen, men han syntes den var forunderlig. Siden fortalte han den til vennene sine, men bare til noen få, og den ble tydet på det nærmeste slik det siden gikk. Men når han kom til å tenke på slike ting, ble han styrket ved det.