79. Kong Sverre satte sysselmenn over hele Rogaland og Hordaland. Han sendte Ivar Dape inn i Sogn som sysselmann. Høsten etter reiste han nordover til Trondheimen med hele hæren og var der om vinteren. Da kong Sverre var reist nordover, ble sogningene leie av sysselmennene sine. Det hendte litt før jul at sysselmennene krevde en skatt til juleveitsle for seg, de hadde tenkt å feire jula i Lusekaupangen (23). Men kaupangsmennene ble sinte for dette. De samlet sogninger og eidsinger (24) og drog til kaupangen. De kom dit julaften. Også mange kaupangsmenn sluttet seg til dem, og så angrep de kongens sysselmenn.
Ledere for denne udåden var Arntor fra Kvåle (25), Isak Torgilsson og Gaut og Karlshovud, sønnene til Arngeir prest. Ivar Dape bad om grid og bød seg til å dra bort med alle mennene sine. Men bøndene ville ikke det. De drepte sysselmennene og nesten hele sveiten deres. Bare de som greide å rømme unna, berget livet; de tok vegen over land nordover til kong Sverre og fortalte ham hva som var hendt og at sogningene hadde sagt at det var tjuver og røvere de drepte, folk det ikke kunne betales bot for. 81. Om våren etter påske brøt kong Sverre opp og drog nordfra kaupangen. Han hadde 23 skip, de fleste var store. Sammen med ham var hans bror Eirik, Ulv av Lauvnes, Ulv Fly, Bård Guttormsson, Ivar Silke og Håvard jarlsson. De hadde mye og godt mannskap. Kongen hadde Mariasuden, og på den var det 280 (26) mann. Kongen lot bære tre kister ut på skipet, og det måtte fire mann til for å bære hver kiste. Mennene kunne ikke skjønne hva som var i dem. Eirik kongssønn hadde Oskmøya (27), og den var på omtrent 25 rom.
Kong Sverre seilte nå innaskjærs sørover med flåten. De la inn i Steinvågen (28). Der holdt kongen husting og talte. Han sa at han ikke hadde hørt noe til kong Magnus som gav dem grunn til å vente ufred med det første. Han bad mennene holde seg rolige og fredelige, skaffe seg nøye rede på hva som hendte av nytt, og legge merke til hva folk snakket om, enten det var storfolk eller småfolk, og fortelle ham alle nyheter de kom over, sjøl ting som de syntes var uvesentlige. Han snakket kort, men godt.
De la også til land ved Herøy (29). Kongen holdt husting der også, og talte om det samme som forrige gang. Derfra seilte han sørover forbi Stad. De fikk kvass vind og ruskevær forbi Stålet (30). Skjøtene i skroget på Mariasuden greide ikke påkjenningen, men gikk opp. Kongen styrte inn i Ulvesund, og da han lå der, fikk mennene vite hva som var i de store kistene; det var skipssøm, som nå ble tatt opp og slått i skipet. Kongen delte ut søm i hvert halvrom og bad dem som var der, ta vare på dem og bruke dem når det trengtes.
Kong Sverre drog videre til han kom sør til Sognefjorden. Da sa han til hæren at han ville inn i Sogn og hente bøter for mennene sine som sogningene hadde drept. De som hadde noe å gjøre i Bergen, bad nå om å få reise dit. Og siden kongen ikke visste om noen fare for ufred, lot han dem dra sørover, og de tok av sted med tre skip. Svina-Peter var leder for disse mennene. De andre fordelte seg nå på skipene, de som hadde ærend sørover drog dit, og andre tok plassene deres i rommene.
82. Kong Sverre seilte inn i Sogn og hadde tjue skip. Han lå først ved garden Rutle (31), og sendte bud inn til Sogndal at bøndene skulle komme til ham hvis de ville ha forlik. Han satte dem stevne i Kvamsøy (32), og reiste sjøl dit. Bøndene kom, og lovte kongen bøter. Han dømte dem til å betale femten mark gull og gav dem tre døgn til å bringe godset ut til ham. Bøndene reiste hjem.
Siden samlet alle bøndene seg til rådslagning. De ble enige om å bruke denne fristen som kongen hadde gitt dem, og å flytte godset sitt til fjells og til skogs og la bygda stå forlatt.
Da kongen skjønte at bøndene ville bryte stevnefristen, og den fastsatte tida var inne, løste han fortøyningene og seilte innetter fjorden med flåten. Da han kom dit hvor fjorden deler seg, sendte han Ulv av Lauvnes og Torolv Rympel med seks skip inn til Lusekaupangen og sa at de skulle fyre opp badstuene for bøndene der, og ta det de ville i arbeidslønn. Om deres ferd er å fortelle at de kom til Lusekaupangen og rante alt det godset de fikk tak i, og brente kjøpstaden. Folk fant de ikke.
Kong Sverre dreide inn i Norafjorden (33) med fjorten skip og la til land i Sogndal. Det var onsdag aften.
Om morgenen torsdag lot han blåse mennene til samling, og fortalte dem hva han hadde besluttet. Han bad dem væpne seg og gå opp i dalen; to mann av tre skulle gå, og den tredje være igjen for å passe skipene. Han bad dem ta folk fra alle skipene, og sa så: "De mennene som går i land, skal fare forsiktig når de kommer i nærheten av skog eller andre steder hvor noen kan ha gjemt seg, så dere ikke får skade av skuddene deres. Drep ingen andre enn dem som vil angripe dere, men ta gods der dere finner det. Hvis bøndene ikke vil komme til møte med oss og ikke vil forlike seg, da skal de finne igjen bakstevarme eller smiekull etter oss der gardene deres ligger nå. La det ikke stå igjen så mye som ei bu, men vær forsiktige med kirkene der det er mulig. Far nå fram som hærmenn, det har dere lov til og ordre om. Mange av dere har fart fram voldsomt nok når jeg har forbudt det med trusel om straff på liv og lemmer! Etterpå lot han merket sette opp, og ferden begynte. Da kom hele hæren farende etter. Kongen så seg omkring og så at det var få igjen på skipene. Han ropte og bad dem ikke gå på land alle sammen og la skipene ligge tomme, "og gi uvennene våre et slikt høve til å ta fra oss skipene - vi fikk tak i dem med livsfare og stort strev!" Men mennene var så oppsatt at bare få lot som de hørte hva kongen sa. Da vendte kongen sjøl tilbake til skipene, og da han så at det var få menn igjen, lot han skipene legge for anker litt ut fra land.
Da birkebeinene kom oppover, fant de ikke folk og ingen husdyr, alle hus stod tomme der de kom. De gikk opp gjennom dalen torsdagen og natta etter. De fant én mann, og han fortalte dem at alt folk og fe hadde flyktet til fjells og opp i heiene.
Så snart det lysnet om fredagen, snudde birkebeinene og gikk nedover dalen igjen. Og da noen av dem kom til den garden som lå øverst i dalen, satte de fyr på den og brente den opp. Da de som gikk lenger nede så det, gjorde de det samme, og likedan den ene etter den andre, de satte fyr på husene der de var. Det var bare svak vind. Men det ble så tjukk røyk da nesten hele bygda tok til å brenne på en gang, at røyken fra den ene varmen nådde den andre over hele dalen. Slik for birkebeinene ned gjennom dalen, og sist brente de Stedje. Der holdt de på lenge, for ilden ville ta kirken. Men de bar fram seil og vætte dem. Og da husene var falt sammen, gikk hele flokken ned til skipene.
Hundre garder brant der, og alt dette var før ei vakker bygd. Kongen skyndte seg å la skipene legge over til Hugastrond (34), de la seg til der det heter Fimreite.
10.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund