Ole Jørgen Benedictow
| Den
norske adel i senmiddelalderen
Ole Jørgen Benedictow |
| 9 | I
1. I norsk historieskrivning anvendes termen senmiddelalderen om tidsrommet 1319-1536. Den norske kongeættens utslukning på mannssiden og Norges innlemmelse i Danmark oppfattes som skjellsettende begivenheter. Historisk sett lar dette seg også begrunne ved henvisning til vidtrekkende økonomiske, sosiale og politiske antecedentia. Under de 100-150 år som går forut for Håkon V's død, skjer en rask utbygging av det norske statssamfunnet, og Håkons egen regjeringstid står frem som avslutningsfasen i denne utviklingen. Den lange linjen gjennom senmiddelalderen er dette statssamfunnets forvitring og oppløsning som munner ut i tapet av den statslige suverenitet i 1536. Benevnelsen adel kommer først i bruk etter 1500. Det kan forsåvidt sies å være anakronistisk å karakterisere noen samfunnsgruppe i de forutgående par hundreår med denne termen. Samfunnsvitenskapelig sett er dette imidlertid uvesentlig. Det avgjørende er om det gjennom hele senmiddelalderen eksisterer en noenlunde klart avgrenset samfunnsgruppe kjennetegnet av de samme fundamentale økonomiske, sosiale og funksjonelle kriterier. 2. I det gamle bondesamfunnet var det jordeiendom kombinert med byrd som var grunnlaget for sosial prestisje. Bærerne av slik prestisje ble da naturlige representanter og ledere for lokalsamfunnet. Arbeidet med å avdekke hvordan dette lokale toppsjiktet ble omformet til et riksaristokrati av adelig karakter, med landsomspennende interesser, funksjoner, prestisje og maktgrunnlag ble tatt opp av en rekke norske historikere i forrige århundre, blant dem Munch, Hertzberg, Sars, Aschehoug, Y. Nielsen og Taranger. Dette arbeidet er ikke ført videre i systematisk form senere. Inntil så skjer på grunnlag av moderne samfunnsvitenskap og kildekritikk, vil det nødvendigvis knytte seg usikkerhet til anvendelsen av termen adel i norsk historieforskning.(1) Det er likevel betydelig overensstemmelse blant norske historikere i synet på de elementer som anses konstitutive for den samf- |
| 10 | unnsgruppen
som betegnes adel. Fremfor alt knyttes begrepet adel organisk til kongstjenesten
ved at vasallitet fremheves som nødvendig betingelse for dets anvendelse.
I programmatisk tilspisset form kommer dette til uttrykk i formuleringer
av typen "hirden er landets adel."(2)
3. Kontinuiteten mellom det gamle lokale "bygdearistokratie" og hirden lar seg for noen av de fremste slektenes vedkommende følge direkte. Forøvrig fremgår den klart av Hirdskråen, hvor det bl.a. uttrykkelig anerkjennes som "forn siðr" at hirden skulle rekrutteres fra "goðum ættum" (H 49). På annen måte kommer det til uttrykk i Landslovens bestemmelse om at dersom kongen vil anklage årbåren mann for landrådesak, skulle "bondesønn oppnevnes av hirden, om han er til" for å føre saken på kongens vegne.(3) Det regnes altså ikke som normalt at bondesønner er håndgangne menn. Formuleringen viser imidlertid at de ikke er utelukket. Dette er i overensstemmelse med praksis gjennom hele senmiddelalderen. Veien til adelsskap har f.eks. formelt vært åpen for enhver som utmerket seg på slagmarken. At det forøvrig normalt har vært krevd solid økonomi ses av Håkon V's bestemmelse om at de som ønsket å tre i hans tjeneste skulle bringe med seg en erklæring fra syslemannen om sine økonomiske forhold og dessuten om sin opptreden overfor almuen (17/6 1308). Det siste tyder på at en vanlig vei for håpefulle aspiranter til kongstjenesten, især fra nye slekter, har gått gjennom ombud i lokaladministrasjonen eller lignende. Kontinuiteten i rekrutteringen til hirden har ellers blitt styrket ved at dens medlemmer ved tronskifte hadde krav på å bli stadfestet i sine tidligere verdigheter (H 5). I praksis betyr de siterte lovsteder at adgangen til kongstjenesten med de fordeler dette førte med seg på Hakon V's tid i utstrakt grad har vært faktisk sosialt arvelig, men også at nye menn med akseptabel økonomisk og sosial bakgrunn fremdeles hadde mulighet for å smette inn mellom de utvalgte. 4. Det er Kongespeilet og Hirdskråen som er de viktigste kildene til vår viten om hirden. Her fremstår hirden som en organisasjon sammensatt av flere distinkte grupperinger med ulik status alt etter rang, priviligering og funksjon. På toppen sto lendmenn og skutilsveiner, under dem hirdmenn, kjertesveiner og gjester. Lendmennene som sto øverst på statuspyramiden hadde som gruppe en rekke særretter. De viktigste var lovfestet rett til å være kongens høyeste rådgivere nest hertug og jarl (og biskopene), holde privattropper i et antall begrenset oppad til 40 mann, inneha 15 marks veitsle og til å føre baron- og herretittel. Lendmennenes politiske privilegium tilsvarte de store engelske og franske kronvasallenes (hertug, greve, |
| 11 | baron)
rett og plikt etter feudalretten til å være kongens rådgivere,(4)
og var det eneste virkelig betydningsfulle privilegium noen av de håndgangne
menn hadde. Skutilsveinene hadde 1277 fått rett til ridder- og herretittel
og hørte sammen med lendmennene og merkesmann og stallar til hirdstjorenes
krets.
Det normalt viktigste adelsprivilegium over hele Europa var immunitet. Kravet på skattefrihet fikk de norske kongsmennene oppfyllt først i 1270-årene. Kanskje mer enn på noe annet punkt avsløres deres særegne stilling ikke bare i nordisk, men også i europeisk sammenheng, av at dette privilegium i det store og hele bare kan ha hatt symbolsk-honorær betydning. Lendmenn og skutilsveiner fikk skattefrihet for tre nev, hirdmenn, kjertesveiner og gjester for to nev, som synes å tilsvare en jordeiendom på henholdsvis to og tre markebol eller en noenlunde skikkelig bondegård.(4a) Ettersom leidangsskatten hadde utgjort fra ca. 1/6 til 1/8 av landskylden, har altså skattefriheten vært begrenset oppad til mellom 3/6 og 3/8 mark, en helt ubetydelig sum. Kontrasten til Sverige og Danmark, hvor adelen fikk skattefrihet for alt sitt jordegods og hvor skattene var langt høyere, er i denne henseende slående. Den eneste forandring i skattefriheten i Håkon V's tid, til tross for aktive bestrebelser fra stormennenes side på å få frihet for hele setegården, var at den senest gjennom retterboten av 15/5 1311 ble utvidet til 3 nev også for hirdmennenes vedkommende. Dette er imidlertid visstnok også siste gang kjertesveiner og gjester omtales som faktisk eksisterende rangklasser. I løpet av kort tid må det derfor ha skjedd en nivellering, hvorved alle håndgangne menn sto frem med immunitetsprivilegium av samme grad og for samme sum. Det første brakte den norske hirden på linje med adelen i andre land, mens det andre står i skarp kontrast. Skattefriheten har betydd mindre dess mer jordegods man eide. Det må ha vært en betydningsfull konsekvens av de norske kongsmennenes sterkt begrensede skattefrihet at den ikke ga noen ekstra spore til godssamling. De økonomiske fordeler som sprang ut av kongstjenesten har ikke økt i takt med tilgangen i den private godsbesittelse.(5) Alle kongens håndgangne menn har dessuten nytt hans særlige vern (traust) og en høyere personlig rett. Til tross for at verken Hirdskråen eller Landsloven innrømmer dem en slik rett, viser en dom fra 6/12 1498 at den har vært praktisert og i det minste ved denne anledning i form av dobbel bot. Hirdens medlemmer har også hatt rett til å få innbyrdes rettstretter som oppsto under tjenesten avgjort av kongen selv eller på hirdstevne. Hertil kom krav på judicium parium i høyforræderisaker. I alle andre saker skulle de derimot svare for de ordinære rettsinstanser. Retten til priviligert verneting og judicium parium har således hatt sterkt begren- |
| 12 | set
karakter i gjeldende lovverk. En rekke dokumenter fra siste delen av Håkon
V's regjeringstid viser imidlertid at det synes å ha blitt fast regel
at saker mellom håndgangne menn ble avgjort av dommere utnevnt av
kongen. I slike saker har kongen altså gått med på å
utvide sine menns særretter. Måten dette skjedde på er
karakteristisk for privilegieutviklingen under hele dette århundret.
Nye privilegier eller utvidelser av eldre blir etablert gjennom praksis
og dermed ved sedvanemessig utvikling og ikke gjennom lovgivning.
5. Året 1308 eller de nærmeste par år så et viktig vendepunkt. Etter denne tid ble det øyensynlig aldri utnevnt noen ny lendmann. Bærere av verdigheten opptrer for siste gang i kildene i 1322, og sammen med lendmennene forsvant også alle deres særprivilegier. Fra Håkon V's tid kjennes også en rekke eksempler på bruken av tittelen armiger, riddervesenets betegnelse på adelsmenn som ikke hadde mottatt ridderslaget. Enda mer signifikant er det imidlertid at betegnelsene kjertesvein og gjest øyensynlig alt før Håkon V's død gikk av bruk. Ved dette tidspunkt har derfor den norske hirden gjennomgått en utvikling som i det vesentlige har tilpasset den til riddervesenets formelle sosiale struktur. Skillet har gått mellom riddere og hirdmenn, væpnere, armigeri, svenner av våpen. Begge gruppene har nytt de samme privilegier, og ridderne har blitt rekruttert fra væpnernes krets.(6) 6. Ved fredsavtalen med Danmark 1717 1309 lovet Håkon at 270 riddere og væpnere (milites et armigeri) skulle tiltre den som løftesmenn. Sammen med 3 baroner, 16 riddere og 10 armigeri som navngis i traktaten skulle det tilsi at den norske hirden ved dette tidspunkt har telt omkring 300 mann. De fleste forfattere regner dette for et realistisk tall. Dette synet avhenger imidlertid i noen monn av om betegnelsen armiger i dokumentet også er ment å omfatte kjertesveiner og gjester. Har ikke dette vært tilfelle, må antallet håndgangne menn settes enda noe høyere. 7.
Blant disse kan man regne med kanskje en 10-12 baroner og ytterligere noen
lendmannssønner, til sammen henimot 20 personer. Antallet utnevnte
lendmenn har i Håkon IV's og frem til Håkon V's tid svingt
mellom 10 til 15, og deres krets er karakterisert ved stor godsrikdom og
en utstrakt grad av connubium (endogami). De har utgjort en snever gruppe
med et klart preg av magnater.(7)
|
| 13 | inn,
fordi det er tale om glidende overganger like ned i bondesamfunnet. Alle
forsøk på avgrensninger kan bare motiveres med at det fiktive
ved den konstruerte lagdelingen oppveies av hensiktmessigheten for analyseformål.
Med dette forbehold for øye vil det være naturlig å
fremheve et bredere sjikt av stormannsætter under magnatenes snevre
krets. Til dette sjiktet hørte de fleste ættene som ut gjennom
de følgende 150-200 år sto for rekrutteringen til riksrådet,
ridderstanden og de ledende administrative stillinger som syslemenn og
lensherrer. Grovt sett kan disse ættene sies å ha omfattet
et høybyrdig element med slektsforbindelser til lendmannsætter
og en bredere krets av "midlere" karakter med slektsforbindelser til de
mer utpregede hirdmannsætter.
Håkon V har ikke bare satt seg som mål å fjerne skillene mellom lendmenn og riddere. Han har også forsøkt å hjelpe frem mindre høybyrdige elementer. Dette kommer tydelig til syne i hans rundhåndede utdeling av ridderverdigheten. Selv forsiktig regnet kan det i årene 1310-1320 ha vært en 65 personer av denne rang.(8) Men det er på mange måter avslørende for hvor snevert den norske hirdens rekrutteringsgrunnlag var alt ved inngangen til senmiddelalderen at mange av de slektene som på denne maten ble løftet opp har stått så svakt at de i den følgende tid ikke har maktet å oppretholde sin sosiale posisjon.(9) Selv om antallet slike ætter som økonomisk og sosialt har vært i stand til å bli noenlunde jevnlig representert i riksrådet, ridderstanden og blant syslemennene har vært flere ganger større enn de gjenlevende lendmannsslektene, er det klart at de har vært færre enn 65. Gitt de generelle vitale statistiske data for senmiddelalderen betyr det at de ætter som i økende grad skulle bære den selvstendige norske staten i dette tidsrommet alt ved inngangen til det har vært så fåtallig at situasjonen i løpet av noen generasjoner måtte bli prekær.(10) Håkon V uttrykker ved flere anledninger sin misnøye med baronstyret i brorens og hans barndom. Opphevelsen av lendmannsverdigheten, forsøket på å hjelpe frem mindre høybyrdige elementer, utbyggingen av kapellgeistligheten, fehirdeembedet m.m. viser at han har søkt å begrense såvel lendmannsættenes som kirkens innflytelse ved å utbygge tjenesteelementet og støtte seg til grupper uten selvstendig maktgrunnlag, menn som derfor kunne forventes å ha en mer ubetinget lojalitet til ham. Det er her kongsmennenes lavere rekker får særlig interesse. Det det her er tale om, er imidlertid nærmest ukjent land for forskningen, og det er derfor bare mulig å nærme seg dette emnet i høyst generelle vendinger. Det er klart at denne kategorien numerisk er langt den største og at den sosialt og økonomisk nesten umerkelig glir videre over i storbøndenes rekker. Representanter for denne undergruppen gjenfinnes også som rådmenn i byene. |
| 14 | 8.
Det har vært forsøkt ad retrospektiv vei å beregne hvilken
andel av jorda i Norge som før mannedauen var på de hirdtilknyttede
ættenes hender. Resultatene har variert en del, og også det
siste reviderte overslag er nok beheftet med omtrentlighet (for høyt).
Dette anslår andelen til 58.600 månedsmater eller hele 20 %.
en prosentandel som skulle være på linje med den tilsvarende
svenske mot slutten av middelalderen.(11) Det komparative perspektiv kommer
imidlertid først på sin rette plass, når det holdes
for øye at Norge er langt fattigere på jord enn grannelandene.
Selv samme prosentandel betyr derfor at jordeiendomsgrunnlaget for de norske
kongsmennene har vært vesentlig svakere samtidig som naturgitte skranker
har gitt bestrebelsene på å øke eiendomstilfanget begrensede
muligheter.
9.
Dette reiser spørsmålet om det har blitt søkt økonomisk
kompensasjon på andre hold. En form for inntektstbringende virksomhet
som norske stormenn påviselig har benyttet seg av under høymiddelalderen
er handel. I den grad det er mulig å følge denne, synes det
imidlertid som den har vært i rask tilbakegang fra slutten av 1200-tallet
og har øyensynlig ikke hatt nevneverdig omfang under de følgende
par århundrer. En viktig årsak til denne utviklingen er utvilsomt
å finne i hanseatenes økende makt og innflytelse og handelstekniske
overlegenhet.(12) Den økende standsfølelsen blant de norske
stormennene er en annen faktor som det også kan være verd å
understreke. En negativ eller i det minste forbeholden grunnholdning til
selvstendig forretningsvirksomhet som upassende eller i det minste umeriterende
aktivitet er et gjennomgående trekk ved aristokratier av adelig karakter
med økonomisk basis i jordeiendom.(13) Kompensasjon må altså
søkes annetsteds. Et annet generelt trekk ved slike høystatusgrupper
er at de i samme grad som standsbevisstheten styrkes og de derfor lukker
seg, vil strebe mot å forvandle konvensjonelle fortrinnsrettigheter
til hedrende, men likevel økonomisk betydningsfull virksomhet, til
et legalt monopol for medlemmene. I praksis er det tale om virksomhet av
militær, administrativ, juridisk og politisk art. For de norske stormennene
har det måttet dreie seg om kongstjenesten eller subsidiært
kirkelige embeder. Til syvende og sist er også de plikter og funksjoner
som kongsmennene påtok seg et privilegium.
|
| 17 | 11.
Denne redegjørelsen for de håndgangne mennene skulle vise
at det bak norske historikeres bruk av termen adel ligger en rekke forutsetninger.
Kort formulert er det tale om et økonomisk og sosialt toppsjikt
som har gått i kongedømmets tjeneste og på denne måten
vinner frem til riksomspennende særretter av privilegiemessig og
funksjonell art. De håndgangne mennenes særlige stilling i
samfunnet, i stor utstrekning faktisk sosialt arvelig og fremhevet gjennom
ytre symboler, har skilt dem definitivt ut fra den øvrige befolkningen,
og de kan dermed karakteriseres med en egen term. Bruken av ordet adel
i denne forbindelse er komparativt motivert. De håndgangne mennene
anses som sosialgruppe på en realistisk og fruktbar måte å
være jevnførbar med i det minste den vesteuropeiske adelen.
Selv om mangelen på en utarbeidet adelstypologi vanskeliggjør
en effektiv sammenligning, synes de forhåndenværende ulikheter
å være et spørsmål om grad, ikke om fundamentale
skiller. Den etablerte terminologiske karakteristikk skulle dermed være
forsvarlig.
12.
Mer enn vel på noe annet punkt skiller den norske adelen seg gjennom
hele senmiddelalderen fra tilsvarende samfunnsgrupper i andre land ved
sin mangelfullt utviklede immunitet. Et slikt trekk må først
og fremst ha sitt utspring i maktforholdene innen det norske samfunnet.
Ved siden av adelen nyter imidlertid også geistligheten og dens skattefrie
tjenere immunitet av samme type. Kongedømmet kommer i tilsvarende
lys. Den ordinære skatten bøndene skulle betale har bare utgjort
mellom 1/6 og 1/8 av landskylden, i sterk kontrast til forholdet i Sverige
og Danmark. Av samme grunn vil selv full skattefrihet for adel og kirke
bare medføre en inntektsøkning på 15-20%.
|
| 18 | også
et maktapparat, et middel til å opprettholde og øke undersåttenes
ytelser. Dette maktapparatet ble båret av adelen. Deres manglende
evne til å heve bøndenes plikter overfor kronen til samme
nivå som i grannelandene ligger til grunn for statens finansielle
fattigdom og dermed de beskjedne økonomiske fordeler adelsskap har
medført sammenlignet med forholdet i andre land. Kongemaktens svake
stilling var en funksjon av adelens svakhet. Staten har dermed i langt
større grad enn i de fleste andre land måttet søke
sitt finansielle grunnlag i å oppfylle bondesamfunnets behov for
rettssikkerhet, ordnede forhold og forsvar mot farer utenfra. Landsloven
og brevbruddsinstituttet og i det hele kongedømmets iøynefallende
rolle i rettspleien lar seg på denne bakgrunn forstå som vitnesbyrd
om at kongemakten har formådd å bygge seg opp en omfattende
prestisje som garantist for lov og orden. Men slik prestisje er, som kongedømmets
finansielle stilling viser, et spinkelt grunnlag for makt til økonomisk
styrkelse. Denne prestisje, som avhang av bondefolkets positive tilslutning
og solidaritet, har på den ene side hatt en viktig dobbeltfunksjon
som kilde til mye av kongedømmets inntekter, men også til
mye av kongedømmets fattigdom, og på den annen side en viktig
dobbeltfunksjon som kilde til mye av kongedømmets særlige
maktgrunnlag overfor kirke og adel, men samtidig også til mye av
kongedømmets svakhet overfor bondesamfunnet. Det karakteristiske
trekk ved det norske samfunnet har vært større balanse og
funksjonalitet mellom samfunnsmaktene enn det som synes å være
tilfelle i andre land.
13. Årsakene til dette må være å finne i landets særlige topografi, klima og bosetningsstruktur. Pansret rytteri var ubrukelig over store deler av landet og i alle tilfelle i vinterhalvåret. Mens konge og adel i andre land bygget borger i stort antall og med hjelp av tungt rustede rytterflokker fullstendig kunne dominere bøndene i de omkringliggende landsbyene, bodde bøndene i Norge på enkeltgårder i ofte vanskelig tilgjengelige og isolerte bygdelag. Stilt overfor en bevæpnet almue, beskyttet av landets natur og klima mot de overlegne maktmidlene som ble tatt i bruk andre steder, har mulighetene for å øke ytelsene til staten vært små og risikofylte. Bosetningsmønsteret må også overhodet ha gjort kronens, kirkens og adelens innkomster uhyre sårbare for uroligheter.(16) 14. Slik maktforholdene i Norge artet seg, er det bare naturlig at de lange linjer i norsk middelalderhistorie bærer preg av solidaritet og samarbeide mellom konge, kirke og adel samtidig som forholdet til bøndene synes godt. Dette samfunnet var det adelen med støtte av kirken skulle styre over i en umyndig konges navn ved Håkon V's død. |
| 19 | II
1. Det kunne ikke unngå å få konsekvenser for adelens stilling at kongene i lange perioder av 1300-tallet oppholdt seg utenfor landet eller var umyndige. I alminnelighet blir dette fremhevet som grunnen til at hirdorganisasjonen forsvinner fullstendig ut av bildet i løpet av århundret. Oppløsningsprosessen er imidlertid ikke på noen måte systematisk undersøkt, og det er spørsmål om ikke de fundamentale endringene fant sted alt i Håkon V's tid. De viktigste er nevnt i det foregående, bortfallet av den øverste og de to laveste rangklassene i hirden og alle ulikheter i priviligering. I den utstrekning Håkon har satt ut i livet sitt forsett fra retterboten av 1308 om selv å overta hirdstyringen, må hirdens karakter av en selvstendig, gildepreget organisasjon som står i et kontraktuelt, gjensidig forpliktende tilhøve til kongen forrykkes. I samme grad måtte også ridderne miste sin stilling som hirdstjorer og derved komme i et løsere forhold til hirdorganisasjonen.(17) Med Håkon V's regjeringstid forsvinner også stallareembedet. Den siste som hadde denne stillingen, Olav Ragnreidsson, døde i 1299.(18) Det hirdstjorekvalifiserende merkesmannsembedet har blitt opprettholdt (H 24), men merkesmannen som skulle nyte lendmanns rett har etter opphevelsen av lendmannsverdigheten ikke lenger passet inn i det øvrige systemet. Den siste merkesmannen, Pål Eriksson, bruker da nesten heller ikke sin tittel, selv om han levde til omkring 1340.(19) Istedet utbygget Håkon fehirdeembedet, en temmelig rendyrket forretningsmessig institusjon, ofte besatt av geistlige. Det er karakteristisk at nettopp fehirdene blir overlatt å oppfylle en rekke av kongedømmets forpliktelser overfor de håndgangne mennene til fortrengsel for Hirdskråens bestemmelser.(20) Den forsamlingen av håndgangne menn som i februar 1323 omtaler seg som hirden og sitt møte som hirdstevne var på avgjørende vis forskjellig fra den forsamlingen Hirdskråen foreskriver. 2. Tiden mellom Håkon V's død og mannedauen synes til gjengjeld å ha krav på oppmerksomhet som en periode da adelen viser evne til å skape nye og utbygge alt eksisterende institusjoner for å imøtekomme egne og statens behov. Opprettelsen av drottseteembedet er det mest iøynefallende eksempel. Det skjedde på kupmøtet 20/2 1323 under henvisning til hertuginne Ingebjørgs angivelige og formentlig faktiske misbruk av den stilling Oslo-overenskomsten om kongefellesskap mellom Norge og Sverige fra slutten av juni 1319 hadde gitt henne. Erling Vidkunsson ble utpekt til hirdens formann og overdratt full kongelig regjeringsmyndighet som skulle utøves med rådets råd og vitende. Kort etter opptrådte han med tittel av |
| 20 | drottsete.
Som riksrådets formenn fungerte drottseter i løpet av perioden
1323-fem ganger i til sammen 28 år.(21) Vedtaket representerte en
klar tilsidesettelse av formynderforordningen av 1302. De verdslige stormennene
har grepet etter legitim kontroll med den fulle makt. Kongefellesskapet
er utvilsomt den umiddelbare foranledning. Det karakteristiske ved Oslo-overenskomsten
er bestrebelsene fra ansvarlige norske stormenns side på å
holde kongefellesskapet innen rammen av en ren personalunion og på
å sikre seg mot at svenske menn på noen måte skulle vinne
innflytelse over riksstyringen. Dette er den klare linje i stormannspolitikken
i de følgende henimot 40 år inntil Magnus Erikssons yngste
sønn, Håkon VI, selv som voksen mann overtok regjeringsansvaret.
Denne politikken førte til gjentatte konflikter som blant annet
ga seg uttrykk i at såvel stormenn som prelater unnlot å møte
frem til Magnus's kroning og at man ved to anledninger besatte henholdsvis
Tønsberghus og Akershus. Avtalen fra 15/8 1343 om oppløsning
av kongefellesskapet lar seg på grunnlag av det fattige kildematerialet
som står til rådighet fortrinnsvis fortolke som en naturlig
sluttføring av det norske aristokratiets politiske linje. Dette
viser isåfall at det i årene før mannedauen har evnet
målbevisst og handlekraftig politisk opptreden når det gjaldt
å forsvare sin innflytelse over livsviktige økonomiske og
maktpolitiske posisjoner.
I tillegg til det nye drottseteembedet kommer i det minste tilløpet til et par andre embedsdannelser. Det gjelder for det første hirdstjoreembedet som forekommer første gang omkring midten av 1330-årene og skal ha hatt en stattholderlignende karakter. Ifølge Hirdskråen kunne ingen være hirdstjore uten minst å ha ridders rang. Utnevnelsen av f.eks. Otte Rømer til hirdstjore i det trondhjemske avslører definitivt hvorledes dette begrepet fullstendig hadde mistet sin tilknytning til hirden og istedet var blitt en ren embedstittel.(22) 1321 dukker det opp enda et nytt embede, lagmann i kongsgården (i Oslo). Behovet for denne nyskapningen har trolig først og fremst vært fremkalt av den nyetablerte retten til judicium parium i alle rettsærender som vedkom håndgangne menn. Det store antall slike saker som skulle finne sin avgjørelse innen en sosialt tilfredsstillende ramme har krevd et kontinuerlig fungerende apparat. Kongslagmennene skal dessuten ha hatt en mer generell oppsynspreget funksjon i rettspleien og en mer spesiell funksjon som juridiske eksperter innen rådet. Verken kongslagmanns- eller hirdstjoreinstitusjonen viste seg imidlertid levedyktige under de forhold som rådde i tiden etter mannedauen.(23) 3 . Rådsinstitusjonen var derimot i klar fremgang under 1300-tallet like til Margrete overtok makten. Termen riksråd forekommer tre ganger i Håkon V's regjeringstid, |
| 21 | men
da alltid foregripende om det formynderstyre som skulle følge etter
kongens død. Etter 1319 slo betegnelsen riksråd gjennom for
godt. Nettopp de lange periodene med formynderstyre og da kongene var opptatt
utenfor riket måtte i en periode da aristokratiet maktet å
hevde seg fremme veksten i denne institusjonen. Drottsetene spilte en viktig
rolle i denne forbindelse, fordi deres virksomhet forlente rådets
arbeid med den nødvendige stabilitet, koordinering og initiativ.
Især i Håkon VI's tid synes det å ha vært etablert
praksis at i det minste saker av betydning skulle avgjøres med rådets
medvirkning, det være seg lovgivning, forleninger, privilegiespørsmål
eller utenrikspolitiske avgjørelser.
En interessant utvikling er rådets funksjon nærmest som en forfatningsdomstol ved flere anledninger. Det gjaldt spørsmålet om Havtoresønnenes rett til Borgesyssel på livstid, om hvorledes almuen på Hedmarken og Romerike skulle utrede vissøre og leidang til kongen og om tronfølgen i 1388.(24) Det sier seg selv at det norske aristokratiet gjennom rådet her hadde vunnet frem til en viktig maktposisjon. Det samme gjelder kanskje i enda høyere grad den kongevelgende funksjon aristokratiet faktisk utøvde i 1343 og 1388, selv om det virkelige forhold ved disse to anledninger, især ved den siste, ble søkt maskert gjennom en juridisk fiksjon om arvekongedømmets ukrenkelighet.(25) Kildene formidler således et inntrykk av at adelens politiske rettigheter og funksjoner har blitt påtagelig styrket under 1300-tallet.(26) Samtidig fremgår det at rådsinstitusjonen nå har avløst høymiddelalderens hirdorganisasjon i dens dobbelte funksjon som monarkisk redskapsorganisasjon og interesseorganisasjon for aristokratiet. Men det er klart at rådet i denne henseende har vært et vesentlig mer eksklusivt organ. <...> |
| 23 | 7a.
Politisk og standsmessig har adelen således vært på klar
fremmarsj i det norske samfunnet ut gjennom 1300-tallet. Den økonomiske
og demografiske utviklingen for adelen og den norske staten må derimot
kunne betegnes som katastrofal. Den omfattende årsaksproblematikken
som er forbundet med den såkalte senmiddelalderske agrarkrisen må
i denne sammenhengen legges til side. Det får være tilstrekkelig
å peke på pestene som den umiddelbare årsaken til den
voldsomme kontraksjonen i folketall og bosetning.
Det er i første omgang hovedsakelig tre økonomiske faktorer som her er av interesse, Ødegårdsprosessen, landskyldfallet og prisutviklingen. De to første ser ut til å ha brutt løs med full kraft umiddelbart etter den første pesten, men har i hovedsak brent seg ut omkring århundreskiftet. På dette tidspunkt viser kildene klare tegn på stabilisering, selv om det fortsatt må regnes med glør i asken gjennom mesteparten av 1400-tallet. Generelt ser det ut til at 25 % av gårdsbrukene før 1350 ble lagt varig øde, mens landskylden av de gårdene som holdt seg i bruk falt til fjerdeparten av sitt tidligere nivå. Bjørkvik har beregnet at den samlede skyldmengden i landet ble redusert med ca. 81 %. Hardest skal adelen ha blitt rammet. Dens andel falt fra 58.600 månedsmater (el. Iauper smør) og 20 % av totalen til 7.500 og 13 % . Den prosentvise nedgangen i landskylden løper opp i hele 87 %, for kirke, konge og bønderlborgere henholdsvis 76, 79 og 81 %.(27) |
| 24 | Mangelen
på adekvat kildemateriale utelukker øyensynlig muligheten
for å gjøre seg opp en begrunnet mening om den hjemlige pris-
og lønnsutviklingen. Det ligger imidlertid nær å anta
at den har hatt samme karakter som ellers i Europa. Omsatt hjemme eller
utenlands har isåfall kornvarene og de fleste andre produkter adelen
har mottatt i landskyldavgifter fått vesentlig redusert sin kjøpekraft
overfor bearbeidede varer, f.eks. håndverks- og industriprodukter,
som utgjorde en viktig del av dens konsum. Dermed har adelens økonomiske
stilling blitt ytterligere svekket. Adelen har også vært viktige
forbrukere av lønnet arbeidskraft i form av tjenestefolk av forskjellige
slag. I Norge liksom i andre land må den store mangelen på
folk etter pestene ha gitt seg utslag i en sterk lønnsstigning og
en videre tapning av adelens ressurser.(28) De til dels omfattende depresieringene
av norsk, dansk og lybsk mynt må ha virket i samme retning i den
utstrekning adelen har mottatt avgifter i penger. Til slutt kan det nevnes
at landskyldavgiftene sank mer enn jordprisene. Kjøp av jord har
blitt dårligere forretning enn tidligere.(29) Mulighetene for kompensasjon
ad denne vei har derfor ikke bare blitt redusert gjennom det uforholdsmessig
store inntektstapet, men også gjennom dårligere avkastning
av den investerte kapital.
På plussiden må det regnes med at mange av de adelsmennene som overlevde pestene og maktet å opprettholde sin status har fått sine eiendomsbesittelser betraktelig utvidet gjennom arv. Dette har imidlertid ikke på noen måte kunnet oppveie det private inntektstapet, muligens med unntak for noen overordentlig heldige. Undersøkelser av enkelte norske adelsgods på 1400-tallet avslører klart nok at innkomstene av selv betydelige godskomplekser ikke har kunnet rekke langt.(30) 7b. Kompensasjon for den drastiske forverring av privatøkonomien har adelen i praksis måttet søke gjennom administrative ombud. Slik virksomhet har før 1350 vært en viktig innkomstkilde. Etter denne tid har den utvilsomt for mange adelsmenn vært en nødvendig betingelse for å kunne opprettholde sin status. Men også de offentlige inntektene har blitt stygt maltrakterte. Avkastningen av krongodset målt i månedsmater har sunket med 79 %. Men kongedømmets andel av den totale skyldmengden i landet har holdt seg og utgjorde ved utgangen av senmiddelalderen drøyt halvparten av adelsgodsets mot ca. 1/3 før 1350. Langt viktigere har det vært at man maktet å hindre de ordinære skattene i å falle automatisk i takt med nedgangen i landskylden slik Landsloven foreskrev. Nominelt har 50 % av de gamle skatteinntektene blitt reddet. De har således nominelt helst greid seg noe bedre enn folketallet. Derimot er det klart at pris- og lønnsutviklingen samt de |
| 25 | stadige
depresieringene av myntenhetene har kuttet følbart inn på
skattenes realøkonomiske rekkevidde. Sporadisk utskrivning av utfareleidang
selv i fredstid etter 1370 har ikke kunnet skjøte på den vesentlig.
Hvor meget bedre skatteinntektene likevel greide seg enn landskyldinntektene
kan illustreres. Mens landskylden av det samlede krongodset før
1350 verdimessig skal ha utgjort 3/4 av skattene, var forholdet mellem
skatter og landskyld ved utgangen av senmiddelalderen som 4:1.(31)
Bildet har trolig vært noenlunde ens for de uvisse inntektenes vedkommende. Sakefallet som her har stått for brorparten har trolig sunket omtrent i samsvar med folketapet. Noe kan den øyensynlig midlertidige normoppløsningen i forbindelse med pestene ha betydd og mer varig en økning av i det minste en del av bøtesatsene.(32) Alt i alt skulle det være klart at den prosentuelle nedgangen i de offentlige inntektene har vært mindre enn fallet i adelens (og kirkens) jorddrottinnkomster. <...> |
| 27 | 9. Et annet påfallende trekk ved adelens utvikling under dette århundret fra omkring 1340 er gjennombruddet for de internordiske ekteskapene. Fra før kjennes visstnok bare tre eksempler på slike ekteskap. Det gjelder Isak Gautesson til Tolga som ca. 1287 ble gift med en datter av den fredløse grev Jakob av Halland og en datter av Alv Erlingsson som ble gift med Rane Jonsson, en annen av de fredløse danskene som søkte tilflukt i Norge. Dessuten skal Ingeborg Munansdatters ekteskap med dansken Nikolas Plogpenning ha funnet sted i 1320-årene.(33) Under århundrets siste seks tiår ble imidlertid slike ekteskapsforbindelser så hyppige at det for 1300-tallet under ett kan dreie seg om et sted omkring 15. Med et par unntak er det bare tale om norsk-svenske forbindelser. Flertallet av disse ekteskapsforbindelsene hadde norsk spinneside (ca. 10), og det er klart at de har |
| 28 | ført
til en nevneverdig import av adelsmenn. Bare i ett tilfelle førte
de til eksport av en norsk adelsmann (UIf Jonsson), mens en rekke av de
inngiftede utlendingene fant sitt faste tilhold i Norge. I to tilfelle
reddet de også norske adelsslekter fra å forsvinne. Sudreimsætten
fant sin fortsettelse for ytterligere to generasjoner gjennem Agnes Sigurdsdatters
ekteskap med Jon Martinsson, mens Rømerslekten ved Elsebe Ottesdatters
ekteskap med Jakob Fastulvsson fikk leve videre til 1513. Rent numerisk
har dette opplagt medført en styrkelse av den norske adelen, men
må det understrekes av en høyst midlertidig karakter. Med
unntak av Elsebe Ottesdatters ekteskap synes ingen av ekteskapsforbindelsene
å ha gitt mannlige etterkommere i mer enn to generasjoner. Det kan
heller ikke ses at de har medført noen nevneverdig overføring
av norsk jordegods på utenlandske hender.
10.
Om årsakene til det økende antall ekteskap med utlendinger
er det rom for ulike oppfatninger. Det er imidlertid påfallende at
Eiliv Eilivsson ca.1347 har søkt pavelig dispensasjon til å
ekte Gyrid Erlingsdatter med den begrunnelse at han ellers ikke kunne finne
seg en hustru etter sin stand i Norge.(34) Den sterke uttynningen av den
norske høyadelen har høyst sannsynlig med saken å gjøre.
De norske høyadelsmennene som giftet seg med svenske damer har alle
funnet seg høyfornemme partnere. Det samme gjelder imidlertid ikke
i tilsvarende grad for ekteskapene med norsk spinneside. Det gir et vink
om at slekter som f.eks. Bolt og Rømer (som fremdeles pa denne tiden
hadde representanter blant byenes rådmenn) i den gamle høyadels
øyne ennå har hatt preg av oppkomlinger. De par eksempler
på ekteskapsforbindelser mellom den gamle og nye høyadel (Sigrid
Erlandsdatter (Losna)/lHåkon Sigurdsson (Sudreim), Alv Haraldsson
Bolt/Katarina Jonsdatter (Sudreim), kan knapt sies å avsvekke et
slikt inntrykk vesentlig.
|
| 29 | en
midlertidig norsk territorial ekspansjon, hvorved Dalsland og Värmland
ble integrert i Norge og ledende representanter for landskapenes adel fikk
sete i det norske riksrådet. De "svenske" rådene synes i likhet
med sine norske kolleger å ha opptrådt utpreget lojalistisk
i sitt forhold til kongemakten, og det er vanskelig å påpeke
særlige politiske følger innad eller utad. Isåfall må
det helst være en midlertidig politisk og militær styrkelse.
Det er godt mulig at en positiv holdning fra kongemaktens side til slike
ekteskapsforbindelser har virket befordrende, men det bør holdes
for øye at det normalt er standsmessige og økonomiske overveielser
som ligger til grunn for adelens ekteskapelige disposisjoner. De politiske
konsekvensene av de høyadelige internordiske ekteskapsforbindelsene
synes fortrinnsvis å være en latent og kumulativ funksjon som
først har manifestert seg i et utvidet tidsperspektiv, og da overveiende
som en positiv holdning til unionsforbindelsene på riksrådskonstitusjonalistiske
premisser.
II
2. Den norske adelen har blitt satt fullstendig ut av spill som politisk maktfaktor. I tiden 1400- 1425 er Endrid Erlendsson det eneste påvisbare nye verdslige medlem av det norske riksrådet (1397?) og er dessuten den eneste representanten for det norske aristokratiet som opptrer i kildene i denne egenskap mellom 1419 og 1425. Forøvrig deltok fortrinnsvis enkelte betrodde geistlige fra Norge, da først og fremst de danske Oslo-biskopene Jakob Knudssøn og Jens Jakobssøn. I 1426 opptrer imidlertid rådet styrket med 5 nye verdslige medlemmer, formodentlig for at det overhodet skulle kunne forhandle med skottene om en fornyelse av Perthtraktaten, og 1434 i samband med opprøret i Sverige ble det norske rådet styrket med ytterligere 3.(35) Sistnevnte år, da den monarkiske realunionen begynte å rakne, hadde det norske riksrådet således 9 verdslige medlemmer. Av disse tilhørte alle den norske høyadelen eller for et par stykkers vedkommende i det minste den |
| 30 | gode
adel. Endrid Erlendsson, ridder alt 1397, var i 1434 den eneste i landet
med denne ærefulle status. Bare en av de 9 har med sikkerhet vært
lensinnehaver, Endrid Erlendsson, Margretes og Eriks utvalgte favoritt.
Han har sittet med slottslenene Akershus 1408-09, Tønsberghus 1411-1440,
omtales som henholdsvis fehirde og kongens fogd i Bergen 1412 og 1427 og
har ellers hatt Agder, Midsysle, Rygjafylke og Sunnmøre i kortere
eller lengre tid. Mer enn tilstrekkelig til ubetinget lojalitet. I motsetning
til den norske adelens representanter i riksrådet har derimot en
rekke utlendinger fått norske len. På Båhus festning
gjelder dette konsekvent helt til 1441 med Klaus Grupendal, Hans Kröpelin
og Albert Bydelsbach som høvedsmenn. I Viken har Jakob Augustin
vært fogd fra 1415 til slutten av 1430-årene, mens Tymme Jonssøn
og Svarte Jens satt på Akershus 1423-38. Ved siden av disse kjennes
navnene på en rekke fremmede fogder og syslemenn, flere av dem riktignok
som Jakob Augustin inngiftede.(36)
Systemet er åpenbart nok. Det norske riksrådet settes utenfor militært og sultefores økonomisk. Festningene som styrkes ytterligere ved at nye len legges til slottslovene forbeholdes en særlig betrodd mann som Endrid Erlendsson og utenlandske menn og også ellers føres en liberal forleningspolitikk overfor utlendinger. Nordmenn har selvsagt også fått forleninger, Amund Sigurdsson, Mats Jakobsson, Guttorm Eivindsson m.fl., men disse holdes utenfor rådet. Alt som kan smake av egen norsk sentralforvaltning er eliminert, riksembedene står ledige, selv riksseglet er ført til København og derfra forestås kontrollen med den norske lokalforvaltningen gjennom kanselliet og rentekammeret. 3. Reaksjonen kommer til uttrykk i forliket mellom riksrådet og Amund Sigurdsson Bolt og hans tilhengere 18/2 1437. Det heter f.eks. i § 5 at riksrådet har lovet å skrive til kongen at han heretter ikke skulle tilsette utenlandske styremenn i Norge, verken andelige eller verdslige, for almuen hadde nå på alle ting i Norge blitt enige om at de skulle ut av riket ... med unntak av de utenlandske menn som nå er inngiftede i landet ... men de skulle ikke ha noen makt "waldh"). Det er åpenbart at riksrådet har gjort opprørsbevegelsens program på dette punkt til sitt eget, og det gjelder f.eks. også § 7, hvor riksrådet lover å anmode kongen om at landet må få en drottsete og at riksseglet må komme tilbake til riket. I en situasjon der kongen var presset fra alle kanter, har det norske riksrådet trøstet seg til å slå et slag for sitt eget beste. De første par årene er det likevel ikke noe som tyder på at kong Erik har enset de fremførte ønskemål. Svarte Jens som 1436 ble tatt opp i rådet ble fjernet fra Akershus og istedet kom Olav Bukk som sto utenfor rådet. Dansken Olav Nilsson ble tilsatt i Bergen, og formodentlig er det også nå Hartvig Krummedike har fatt Lista i forlening. |
| 31 | 4.
Først etterat Sigurd Jonsson høsten 1439 var blitt drottsete
går ledende kretser innen den norske adelen aktivt inn på å
styrke sin maktstilling. Frem til Kristoffers kroning juli 1442 opptas
11 nye medlemmer i rådet, hvorav 7 verdslige. 1440 overtok Sigurd
Jonsson selv Akershus, Erlend Endridsson Tønsberghus og året
etter tilsettes Kolbjørn Gerst på Båhus. Det norske
riksrådets sterke stilling da kong Kristoffer ble tatt til konge
viser seg i en ganske ny vri i kongens politikk overfor rådet. l
løpet av Kristoffers regjeringstid kom det til ytterligere 13 riksråder,
hvorav 9 verdslige og av disse var hele 5 utlendinger. To muligens tre
av utlendingene har ikke vært inngiftede i landet og representerte
således brudd med innfødsretten. I samme tidsrom kjennes bare
en eller kanskje to eksempler på lensinnehavere som ikke også
samtidig har vært riksrådsmedlemmer. Mens Margretes og Eriks
politikk hadde vært å eliminere rådet som maktfaktor,
søkte kong Kristoffer ved å tilføre rådet en
lang rekke medlemmer etter sin smak å vinne størst mulig innflytelse
over dets disposisjoner, samtidig som han i det minste i første
omgang gjorde rådets antihanseatiske politikk til sin. Omslaget har
øyensynlig kommet i 1445, da den nå inngiftede holsteneren
Hartvig Krummedike tok over Akershus etter Sigurd Jonsson og Erik Sæmundsson
Tønsberghus etter Erlend Endridsson. Trolig har det også skjedd
et høvedsmannsskifte på Båhus. Etter denne tid har Kristoffer
ikke funnet det nødvendig å utnevne flere nye råder.
<...> |
| 33 | 7. En nærmere undersøkelse av den norske adelen bringer imidlertid raskt for dagen at dens sammensetning og samfunnsstilling var i ferd med å gjennomgå følgesvangre endringer. Den høyere delen av adelen, den som hadde politisk bæreevne, var i ferd med å dø ut. Geografisk slår trenden først ut i Trøndelag, på Vestlandet og det indre av Østlandet. I perioden 1434-50 ble dobbelt så mange riksråder rekruttert fra det ytre Østlandsområdet (især Vestfold, Borgessyssel, Viken og Båhuslen) som fra disse tre områdene til sammen. Av de 9 verdslige rådene som ble utnevnt under Kristoffer ble 6 eller 7 knyttet til rådet nordafjells. Fire av disse var utlendinger. Bare 2 kom fra det nordafjellske, Samson Filippusson og Trond Benkestokk, begge klart lavadelige. Losna- og Rømer-ættene er de |
| 34 | eneste
som på denne tiden kan regnes for høyadelige nordafjells.
Heller ikke sønnafjells har riktignok høyadelen vært
tallrik. Det kan i høyden dreie seg om seks slekter, Bolt, Darre,
Kane, Galle, Stumpe (?) og Sudreimsmennene. Men det ytre Østlandsområdet
skiller seg klart ut ved en mer fullstendig utforming av adelen som gruppe.
Ved siden av en noenlunde tallrik småadel lever det her fremdeles
et nevneverdig antall representanter for den solide lavadel. I de bevegede
1440-årene ble en rekke nye råder rekruttert nettopp blant
disse, og de kom derved til å spille en betydningsfull politisk rolle.
Det gjelder menn som Simon Bjørnsson, Kolbjørn Gerst, Henrik
Skakt, Erik Bjørnsson, Erik Sæmundsson, Engelbrekt Staffensson,
Einar Fluga og Guttorm Eivindsson.
Men samtidig er det nettopp i det ytre Østlandsområdet det største antall representanter for innvandrede adelsslekter er å finne. Her kan nevnes slektene Molteke, Grupendal, Sizendorp, Augustin, Båt, Ros, Bukk og Krummedike og kort etter midten av århundret van Bergen og Flemming. Også i første halvpart av 1400-tallet foregår det derfor en signifikant import av adelsmenn. Det er vel verdt å merke seg at denne først og fremst finner sted til et område der den norske adelen fremdeles var noenlunde fyldig representert, og uten at det kan ses å skje til fortrengsel for den innenlandske adel. Selv om det ikke kan trekkes noen sikre konklusjoner på grunnlag av det snaue norske materialet, synes det i likhet med hva Pontus Fahlbeck har påvist for den svenske adelen å være en merkbar tendens for utdøende norske adelsslekter til å få et uforholdsmessig antall kvinnelige etterkommere.(37) Det har derfor trolig gjort seg gjeldende et underskudd på akseptable mannlige ekteskapskandidater som har blitt dekket ved tilførsel utenfra. Eksemplene på import av utenlandske adelsdamer er få. Det er imidlertid dessuten nærliggende å tenke seg at den liberale forleningspolitikken som ble ført overfor utlendinger, særlig i Margretes og Eriks tid, har virket som et insitament for slike ekteskapsforbindelser. 8. Til grunn for den iøynefallende skjeve regionale fordelingen av den norske adelen utover på 1400-tallet ligger utvilsomt en rekke ulike faktorer med røtter til dels langt tilbake i tiden. Det beste utgangspunktet for å nærme seg dette problemkomplekset synes å være den voldsomme konsentrasjonen av adelsgodset vest og nord i landet på noen ganske få hender, Losna-ætten, Rømerne og fremfor alt Sudreims-ætten. Sigurd Jonssons besittelser i det nordafjellske løp opp i over 800 eiendommer.(38) Men et kanskje like viktig trekk ved godskomplekset som dets enorme omfang er i denne sammenhengen dets karakter av adelskirkegård. Gamle høvdingseter som Bjarkøy, Dønnes, Giske, Kvåle og Stovreim var i tidens løp blitt |
| 35 | samlet
hos en mann, og han var ikke en gang bosatt nordafjells. Ved siden av Losna-ætten
og Rømerne er omkring midten av 1400-tallet bare Gyldenløve,
Smør og ætten på Finnen verd å nevne i det nordafjellske.
Også det sistnevnte godskomplekset kom på en sønnafjellsk
ætts hender, da den halvsvenske Alv Knutsson (Tre Rosor) gjennom
sitt ekteskap med Magnhild Oddsdatter fikk seg det tildømt i 1472
etter en lengre tids trette med Rømerne.
9.
Den mest nærliggende hypotese som kan forklare den påpekte
regionale skjevhet er aristokratiets tidlig sterke stilling på Vestlandet
og i Trøndelag. I høymiddelalderen var det nettopp fra disse
to områdene det store flertall av lendmannsætter rekruttertes.
Systematisk samling av jordegods har derfor trolig satt inn tidligere og
i større omfang her enn sønnafjells. Men det samme gjelder
antagelig for de kombinerte virkninger av endogam ekteskapspraksis og middelalderens
demografiske grunnforhold. I det sønnafjellske, der denne utviklingen
øyensynlig har satt inn senere, kunne derimot fremdeles på
1300-tallet en rekke tidligere ubemerkede slekter vokse frem til prominens
eller i det minste konsolidere seg på et solid nivå og samtidig
gi livsrom for en noenlunde tallrik lavadel og småadel. (Et rikere
jordeiendomsgrunnlag sønnafjells kan her ogsa ha vært av betydning.)
Det synes med andre ord å foreligge en faseforskyvning mellom de
to landsdelene når det gjaldt tiden for konsolideringen av adelen
og med en parallellforskyvning til utdøingsfasen.(39)
|
| 36 | ge
utstedere stiger, men at antallet verdslige synker radikalt til omkring
¼ (41) til tross for tilsiget av utlendinger til rådet og
at det i den siste perioden opptas desidert (norske) lavadelige menn. I
takt med denne utviklingen stiger de geistliges innflytelse i rådet,
især etter 1450, og erkebiskopen vinner frem som rådets selvskrevne
formann.
10.
Den norske adelens faktiske stilling fremgår av Kristian II's svar
til det norske riksrådet under forhandlingene om håndfestningen
sommeren 1513. Fordi adelen i Norge var så godt som utdødd,
heter det, vil hans nåde gi kronens len og slott i Norge til Norges
og Danmarks edlinger og innfødte menn, og det samme skulle gjelde
for opptak i riksrådet. Den danske adelen ble stilt på linje
med den norske når det gjaldt adkomsten til slott, len og riksrådsmedlemskap
i Norge, med den i og for seg korrekte begrunnelsen at den innenlandske
adelen ikke var tilstrekkelig tallrik til å fylle stillingene. Men
det er likevel, som tidligere antydet, en misforståelse, riktignok
en lett begripelig sådan, at den danske adelen har sett med Iystne
øyne på Norge. Det er ikke den som har stått bak disse
formuleringene. Etter årene som visekonge har Kristian hatt Norge
i sin hule hånd, og selv den danske adelen har hatt begrensede muligheter
for å tvinge igjennom sine synspunkter i norske saker. Den har måttet
prioritere sine krav. I Kristian II's håndfestning, den til da mest
aristokratisk pregede, kommer dette klart til uttrykk ved at kongen gis
anledning til å beskikke vanbyrdinger til norske len og slott etter
rikets leilighet (§ 27). Eksklusiv adgang til de norske lenene på
like fot med den norske adelen, i København representert ved ialt
Nils Henriksson Gyldenløve og Knut Knutsson Båt, har i det
minste for den høyere danske adelen stått som mindre vesentlig
enn nordmennenes krav om at Norges status som valgrike skulle respekteres.
Stilt overfor Kristians unnvikende svar til nordmennene på dette
punkt, har den danske adelen satt igjennom en meget klar formulering i
så henseende (§ 26). Det er forøvrig illustrerende at
nettopp fra Kristians regjeringstid mangler opplysninger om at danske adelsmenn
har innvandret til Norge og giftet seg inn i norske slekter.
|
| 37 | tysk-ættede
eller danske adelsmennene som har søkt hit opp til Ultima Thule
har et avgjort preg av eventyrere på jakt etter gods, len og et godt
parti.
<...> |
| 39 | 14.
Men den lavere adel spiller en viktig og interessant rolle i flere sammenhenger,
hvor også den bredere lavadel kommer sterkere inn i bildet. Først
og fremst gjelder det som rekrutteringsmiljø for den høyere
geistligheten, lagmennene og rådmennene. Dette trekket lar seg spore
i kildene også før 1350, men først etter denne tiden
blir mønsteret tydelig. Generasjoners inngifte har hyppig knyttet
sammen mange familier av den lavere adel til vidt forgrente slektskomplekser,
og innen en og samme krets vil man kunne støte på en rekke
representanter for alle disse tre gruppene.(44) Ideelle motiver har selvfølgelig
spilt en rolle for valg av geistlige karrierer, men den lavere adelens
påfallende rolle som rekrutteringsmiljø for den høyere
geistligheten lar seg ikke forklare på dette grunnlag alene. På
1400-tallet og første delen av 1500-tallet, da opplysninger om biskopene
og domkapitlenes medlemmer flyter rikere enn tidligere, synes så
godt som samtlige å ha en slik slektsbakgrunn. Bevisstheten om dette
kommer bl.a. til uttrykk i bispeseglene, der det fra begynnelsen av 1400-tallet
blir vanlig at vedkommende biskop setter sitt eget våpenmerke nedenunder.
Men det er vel verd å merke seg at kombinasjonen lavere adel/biskop
i Norge øyensynlig ikke har latt seg utnytte økonomisk og
sosialt på en slik måte at biskopens slekt har kunnet rykke
oppover på statusstigen.
Noe ideelt motiv er det imidlertid vanskelig å forestille seg for de mange lavadelige rådmenn og borgere. Her har økonomisk nødvendighet sannsynligvis vært regelen. Det er i så måte iøynefallende at det ikke kan konstateres noe arvelig bypatrisiat i de norske byene og at selv eksemplene på rådmannssønner som har fulgt i sine fedres fotspor er få. Den særlig store dødeligheten i byene kan neppe forklare et slikt forhold helt ut. Det henger trolig sammen med et annet interessant trekk, de betydelige jordegodskjøp omkring på Østlandet som Osloborgerne, især de mange adelige blant dem, sto for under senmiddelalderen. Overskuddet på handelsvirksomheten har blitt pløyd tilbake i jordegods. På denne måten kunne en adelig byborger bygge seg opp et økonomisk grunnlag for å vende tilbake til landsbygden og nyte en standsmessig tilværelse. O. Sollieds genealogiske undersø- |
| 40 | kelse
av rådmennene i Bergen avdekker også på en fin måte
dette samspillet mellom topplaget i byene og den lavere adel i distriktene.
Det er åpenbart et betydelig antall slekter som samtidig har vært
knyttet til jordbruket som godseiere og til forretningslivet som rådmenn
og borgere. Byborgerne har derfor ikke vært en eksklusiv byborgerstand
som hadde handelen som deres eneste interesse. De ble stående med
en fot i byen og en på landsbygden. Det er på mange måter
en del av bygdesamfunnet som fortsetter innen byens grenser. Men det er
klart at "rådmannsadelen" har vært et verdifullt element i
byene, og ikke bare i egenskap av kjøpmenn, rådmenn og borgermestre.
Fra deres rekker ble meget ofte lagmennene i Bergen, Oslo og Tønsberg
rekruttert gjennom mesteparten av senmiddelalderen, og de fungerer regelmessig,
især etter 1400, som meddommere sammen med lagmennene og trenger
i denne funksjon ofte lagrettemennene til side.(45)
15. I hvilken grad den lavere adel har fungert som ombudsmenn for høyadelige lensinnehavere er vanskelig å avgjøre. Men det er klart at i det minste Endrid Erlendsson og Henrik Krummedike (etterat han forlot Norge i 1503) gjerne har tatt slike i sin tjeneste. Begge satt med enorme og uhåndterlige lenskomplekser og et betydelig privatgods, Henrik Krummedike oppholdt seg til og med utenfor landet. I en slik situasjon har de åpenbart funnet det fordelaktig å bruke menn med tradisjonsfestet autoritet i distriktet eller som i det minste i egenskap av adelsmenn nøt større prestisje uansett distrikt enn det uadelige, ikke sjelden danske fogder kunne gjøre. Også ellers fins det en del eksempler på lavadelige ombudsmenn i verdslige herrers og geistlige institusjoners len. Men det ser ikke ut til å ha vært regelen. Mer vanlig har det trolig vært at storbønder og knapeadel trådte i kirkens tjeneste som setesveiner, og at unge lavadelsmenn gikk høyadelige stormenn til hånde som herresveiner.(45) 16. I perioden 1523-36 kom den lavere adel i egenskap av biskoper, riksråder (f.eks. Olav Bagge, Erik Eriksson Gyldenhorn) og setesveiner til å stå som de siste på skansen i forsvaret av Norges suverenitet. Men det har vært en lavere adel som økonomiske og demografiske krefter lenge hadde tært ubønnhørlig på og lite hadde å stille opp med. Det gjelder for adelen som helhet og mest av alt for den lavere adel at vi har å gjøre med en sosialgruppe som trues fra alle kanter. Dersom f.eks. en adelsmann fikk få barn var slektens stilling med en gang prekær på grunn av den store dødeligheten; fikk han mange barn var slekten straks like utsatt, idet formuesgrunnlaget ble spredt på mange hender. Forfatteren av Kongespeilet har |
| 41 | hatt
et klart øye for dette. Han omtaler forholdet i kapitlet "Om uår".
Det var ille om en stormann etterlot seg fem sønner, verre om det
var fem døtre og verst om han ikke hadde etterkommere. Sannsynligheten
for at en slekt skulle få sin fortsettelse gjennom en myndig sønn
ved farens død i fem generasjoner på råd var ifølge
Russell en av mange tusen.(47) Særlig problematisk har selvfølgelig
mange etterkommere vært for lavadelsfamilier. Hadde en lavadelsmann
mange døtre var likevel muligheten for plassering i et nonnekloster
alltid en forhåndenværende problemløsning. Gimsøy
nonnekloster omtales karakteristisk nok også som jomfrukloster.(45)
Problemløsningen ved mange sønner åpner rikere perspektiver.
Aslak Steinarsson til Skaneyre (nå Skåne) i Vestfold hadde
minst fire brødre. To valgte en geistlig løpebane, to andre
brødre slo seg ned som borgere i Oslo.(49) Det sentrale aspektet
i denne sammenhengen ved slike problemløsninger er imidlertid at
de representerer en økt belastning på den lavere adelens demografiske
ressurser.
17. Tilgangen til adelen, det vil i praksis si den lavere adel, gjennom frelse- og skjoldbrev synes ikke å ha hatt nevneverdig betydning. Noen systematisk registrering og granskning av slike brev med oppfølging av slektenes skjebne er riktignok ikke foretatt, men særlig mange synes de ikke å ha vært og etterkommerne synes også i de fleste tilfelle å fortape seg hurtig. Spørsmålet om "ureglementert" tilgang er det på det nåværende tidspunkt ikke mulig å vurdere, og det kan overhodet være tvilsomt om kildematerialet lar seg avliste noe svar. Det er i alle tilfelle åpenbart at den lavere adel mot slutten av senmiddelalderen skrumper raskt inn, dens representanter dør ut eller forsvinner mellom de gode bønder i lokalsamfunnet, de "bondis" som Absalon Pederssøn formulerer det.(50) 18. Den naturlige konklusjon på denne rapporten er forøvrig også formulert av Absalon Pederssøn i 1567. "Oc effterdi ieg haffuer begynt at tale om adelen, vil ieg nogit suare en hob groffue nesseuise kompaner, som komme hid j riget, laste Norge oc sige at her haffuer huerchen verit konger eller adel. At her haffuer verit konger giffuer historien klarligen noch tilkiende... At her haffuer verit adel, baade høg oc låg, og skildsmaal paa dennom, lerer oc historien, odals breffue, deris vaaben oc skiold. Her haffuer verit konger, hertuger, greffuer, baroner, riddere, knaber, jomfruer, froer oc hustruer . . . dog er adelen ey saa forfallen, heller gangit til grunde, at der er io nogen som baade kunde regne dennem til det Norske kongelig blod oc til anden adel, haffuendis deris skiold oc hielm oc adelsgodz."(51) Ole Jørgen Benedictow: "Norge", i Den nordiske Adel i Senmiddelalderen, Rapporter til det nordiske Historikermøde i København 1971, Kbh. 1973, s.9-41 (utdrag). Her hentet fra Nye Middelalderstudier. Kongedømme, kirke, stat. Norske historikere i utvalg VI, 1983 |
|
11.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund |