SØLVI SOGNER

Norsk manuskript til: Freeholder and Cottar, Scandinavian Journal of History 1, 1976

Innledningsvis ble det hevdet at det er differensiering som preger 1700-tallets sosiale strukturutvikling. Dette forhold må klargjøres noe nærmere.
    Tradisjonelt regner man med to sosiale hovedgrupper i 1700-årenes norske bondesamfunn - bønder og husmenn. Bestemmende for rangeringen er deres forhold til gården.

    Bonden - også kalt gårdmann eller oppsitter - er en bofast mann som driver jordbruk og lever av det, og det jordbruk han driver - gårdsbruket hans - er taksert til en viss verdiangivelse, skyldsatt, og ført inn som en individuell og selvstendig enhet i det offentlige register over grunneiendommer, matrikkelen.
    Husmannen er også en bofast mann som driver jordbruk og lever av det, men den plassen han bor på, er ikke særskilt skyldsatt, men inngår i matrikkelskylden til den gård hvis grunn husmannsplassen ligger på. Det eksisterer et leie-forhold mellom bonden og husmannen, og leien for plassen betales med en avgift og/eller arbeid. - I forhold til det offentlige kommer husmannens innordningsforhold under gårdmannen klarest til uttrykk gjennom skattebetalingen. Skatt til staten i denne perioden ble utlignet på grunneiendommens skyld, og det er gårdmannen som står ansvarlig overfor staten for innbetalingen. Husmannen betaler ikke skatt direkte til staten bare bidrar økonomisk etter privat sluttet avtale med sin husbond til den skatt som denne innbetaler.
    Den endring som lar seg iaktta innenfor bondesamfunnets sosiale struktur i 1700-årene, er en forskyvning i den relative andel som henholdsvis bonde- og husmannshusstanden utgjør av det totale antall husstander. De foreliggende nasjonale oversikter over antall bønder og husmenn er utarbeidet av henholdsvis T.H. Aschehoug og Jens Kraft, og refererer seg til året 1723 og begynnelsen av 1800-årene.(7) Tallene for 1723 for husmenn omfatter bare husmenn med jord. Krafts tall for de ulike fogderier er ulikt satt opp, og hans tall er her brukt uten å skille mellom husmenn med og uten jord - alle er tatt med. Det overordnede synspunkt nå er skillet mellom bondegruppen og sosialt lavere-rangerende husstander. Til det formål er det ikke nødvendig å skille mellom de to typer husmenn. I realiteten må også skillet ha vært vanskelig å trekke. Overgangen må ofte ha vært umerkelig, for den jordløse husmann kunne vel ha litt jord til hage eller åkerflekk, om den enn ikke var stor nok til å drive regulært jordbruk. Med ulike regionale krav til åkerlappens størrelse, og en utvikling i retning av stadig mindre plasser, gjør at viktigste kriterium på en husmann er adgangen til å pålegge ham arbeidsplikt, uten hensyn til om denne adgangen utnyttes eller ikke. Sorterer han ikke under husmannsloven med dens adgang til å ilegge ham arbeidsplikt, går han over i en annen kategori, og må regnes som innerst.(8)
    En innerst er en person som bor til leie. Dette leieforholdet i seg selv knytter ham ikke til gårdsdriften og derved til bondesamfunnet. Gjennom sitt arbeid vil innersten imidlertid ofte ha denne tilknytningen, og vi kommer tilbake til ham senere . Men i tillegg til at innersten ikke synes å være funksjonelt innebygget i bondesamfunnet på samme måten som bonden og husmannen, kommer det forhold at vi mangler nasjonale oversikter over innerstgruppen for 1801-folketellingen: Det lar seg derfor ikke gjøre å følge utviklingstendensen på 1700-tallet for innerstgruppen - det blir nødvendig å begrense seg til bønder og husmenn.
    Det foregår en vekst i tallet på husstander for såvel bønder som husmenn i løpet av 1700-tallet. De oppgitte tall for oppsittere og husmenn er her tatt i betydningen husstand, hvilket nok er realistisk. Vi finner da at tallet på husstander utvides fra ca. 78 000 til ca. 130 000, eller med ca. 70%.
    Imidlertid er takten i økningen ulik for de to grupper. Mens tallet på oppsittere øker med ca. 1/3, tredobles tallet på husmenn. D.v.s. at mens bønder forholder seg til husmenn i 1723 som 85:15, er forholdet etter århundreskiftet som 65:35. Fra å være en tallmessig relativt ubetydelig gruppe, har husmennene ekspandert kraftig. Av de mange nye husstander som opprettes, er det dobbelt sÅ mange husmannshusstander som det er bondehusstander.
    Denne kløvningen av bondesamfunnet som vi her kan iaktta i 1700-Årene, skjer i forlengelse av en utvikling som Titus Bülches manntall fra 1660-årene (9) forteller om, og fortsetter utover i 1800-årene, hva bedre kilder kan fortelle mer nyansert om. Allerede folketellingen 1801 gir som sagt et mer nyansert bilde av den sosiale struktur enn jeg har antydet ovenfor - og en enda klarere fordeling i retning av tallmessig, relativ tilbakegang for bondegruppen - men for å kunne klargjøre tendenser er det nødvendig å forenkle bildet og ta utgangspunkt i sosiale grupper som kan gjenfinnes tidligere - derfor denne grove inndeling i bønder og husmenn. Det skaper et bilde av en utvikling bort fra et ensartet samfunn av bønder - store, middels store og små, men stadig tilhørende bondekategorien - og til et samfunn hvor en ny kategori, en ny sosial gruppe, er kommet i tillegg, og markerer seg tallmessig stadig sterkere.

Hvilken rolle har da overgangen til selveie spilt for den sosiale strukturendring som her er skissert?
    For vår problemstilling er det helt nødvendig å kunne skjelne mellom selveierens innflytelse og godseierens innflytelse. Det vil si at det er nødvendig i første rekke å klargjøre deres respektive rettsgrunnlag for å etablere nye husstander. Praksis kan vi ikke etterspore, da det ikke foreligger systematiske undersøkelser ut fra denne problemstilling.
    For opprettelse av nye husstander er tre rettigheter av interesse: Retten til bruksdeling, retten til å nedsette husmenn og retten til fremleie.(10) Måten rettsreglene praktiseres på, vil være bestemmende for utviklingen. Men i kraft av å være normgivende og etterprøvbare ved en rettsinstans, må rettsreglene ha hatt betydning for den faktiske utvikling.
    Rettsreglene for bruksdeling er forskjellige for selveier- og for leilendingsjord. Ved overgang til selveie fikk de reglene som gjaldt bruksdeling av selveier-jord, et betraktelig utvidet anvendelsesområde.
    Det er åsetesretten som angir prinsippene for deling av odels- og all annen selveierjord ved arveskifte etter siste besitter blant hans livsarvinger. Andre situasjoner er det ikke hjemlet bruksdelingsregler for. Åsetesretten har til funksjon å hindre bruksmessig oppsplitting av gården, ved at den gir beste åsetesarving, som er eldste sønn, rett til å ta hele garden udelt i bruk, til tross for at han arver bare en part i den, på samme måte som sine søsken. Medarvingene må så løses ut. Noen økonomiske fortrinn i følge loven hadde ikke åsetesarvingen ennå i denne tiden, men det er sannsynlig at han vanligvis fikk kjøpe den av foreldrene til rimelig pris, og at offentlig skiftetakst, hvis en slik ble nødvendig, også var rimelig.(11)
    Det fantes bestemmelser også innen den rene jordleielovgivning som er parallelle til åseteslovgivningen, og med samme uttalte formål: Å hindre for sterk bruksdeling. Det var i begynnelsen av 1600-tallet blitt satt en nedre grense for et bruks størrelse m.h.t. deling. Norske Lov 1687 gjentar rett nok bestemmelsen, men dispenserer fra den til fjells og ved sjøkanten, og da var den for norske forhold noksa uthulet.(12)
    Med andre ord: Mens loven gav godseieren relativt frie hender når det gjaldt deling av leilendingsbruk, setter loven en sperre når det gjaldt deling av selveierbruk. Denne sperren hadde ingen betydning for utviklingen i de tilfelle hvor det var flere gårder å dele. Selve lovbestemmelsen avspeiler at dette var vanlig under det gamle skyldeiesystemet: Jordegodseiendom bestod jo nettopp av en samling eiendomsparter i ulike garder, og i den utstrekning bygselrett fulgte eiendomsparten, åpnet den adgang til bruksrett av vedkommende gård. Ved arveskifte fikk da beste åsetesarving hovedbølet, og søskenene fikk annen jord så langt det rakk. Bruksdeling var ikke på tale. Var det ikke nok gårdsbruk til å gå rundt, arvet yngre søsken ideelle, landskyldgivende eiendomsparter.
    Utover i 1600-årene kan det spores en ny tendens blant jordkjøpere: Å samle eiendomspartene i flere gårder til heleie i en gård - d.v.s. en utvikling bort fra partseie og over til heleie. I sin undersøkelse av eiendomsinteresser i Høland på 1600-tallet påviser Knut Johannessen (13) at bøndene kjøper seg til hel- og selveiere. Motivet ser han i sikring av egen bruksrett og suksesjonen til gården: Selv om livstidsfeste var praksis, og lovfestet etter 1680-årene, kunne en jordeier med loven i hånd si opp en leilending dersom han kunne bevise at han selv ikke hadde noen gård å bruke - var "buslitsmann", som det het. Bakgrunnen for bøndenes nye holdning ser Knut Johannessen i den sterke folkeveksten, som øker konkurransen om brukene.
    Kjøpet til hel- og selveie sikret brukeren selv og odels- og åsetesarvingen, og kan umiddelbart sees som et mektig skritt fremover for å trygge gården for slekten. Men samtidig har rettsreglene for selveierjord virket hemmende for den fri bruksdeling, og gjort det vanskeligere for yngre søsken å skaffe seg jord. Disse kunne ellers vært i markedet som potensielle leilendinger og stimulert eventuelle godseiere til å overveie en ytterligere oppsplitting av eiendommen i flere leilendingsbruk. Nå står de i stedet overfor en eldre bror, og han kan ikke dele bruket, om han enn ville!
    Dette skjer karakteristisk nok på et tidspunkt da behovet for deling må ha vært sterkt. Særlig på Østlandet synes det å være en rask folketilvekst i slutten av 1600-årene og begynnelsen av 1700-årene.(14) Bakgrunnen for ønsket om å sikre odelsarvingen og vanskene som oppstår for de yngre søsken, er den samme: Det er økende konkurranse om jorden. En løsning blir funnet. Det er på Østlandet at husmannsplassene vokser fram, først i tid og flest i tall. Deres oppkomst var ikke hindret av loven, som vi straks skal komme tilbake til.
    Overgangen til selveie virker således gjennom åsetesretten stabiliserende og bevarende på brukstallet i første omgang, og sikrer samtidig en bevaring av bruksstørrelsen. Det synes duket for at bondegruppen skal holde seg stasjonær. Imidlertid kommer det et brudd med forordningen av 14/4 1769, som gav selveiere adgang til å dele eiendommen i to eller flere deler mellom barna, dersom gården var stor nok og slik beskaffet at den kunne gi utkomme til flere familier. Den åsetesberettigete, som her tapte en klar fordel, ble forbeholdt iallfall halvparten av hovedbølet. Staten tapte intet: Skatter og avgifter fulgte skylda på gården, og forordningen 18/12 1764 hadde åpnet adgang til skylddeling, d.v.s. en part av en gård kunne skilles fra med en skyldangivelse som samtidig ble trukket fra moderbrukets skyld. Dette skjedde ved offentlig skylddelingsforretning, og ble bokført i matrikkelen. I forhold til 1764 innebærer 1769-forordningen at det kan skapes fullverdige nye bruksenheter med åsetesrett for yngre søsken, og disse nye brukene kan i sin tid atter deles ved nytt arveskifte, og skape utgangspunkt for nye bondehusstander. Utgangspunktet er lagt for lagdeling av bondegruppen etter hvert som tiden går. I første omgang synes det imidlertid rimelig å tolke dette som et nytt - men i forhold til før, vesensforskjellig skritt i en egalitær sosial utvikling: - Tallet på bønder kan nå øke, også på selveierbruk .
    Det sies eksplisitt i forordningen 1769 at den gis etter anmodning fra odels- og selveierbønder, for at flere familier kan nedsette seg og ernære seg - og for å spare tid og bry som søknad om dispensasjon medfører for administrasjonen!

Behovet for å skaffe yngre barn levebrød hadde vært følt lenge. Men administrasjonens tiltak er andre enn de var sytten år tidligere da det i Husmannsforordningen 29/4 1752 omtales husmannsplasser som avståes til odelsbondens yngre sønn, døtres menn, søsken eller andre (slektninger). En slik plass, heter det, kan opprettes med eller uten tillegg av åker og eng som brukes under gården, men selvstendig skyldtaksering gis det ikke adgang til. Denne husmannsplass-typen, som vi kan kalle variant a, skiller seg ikke funksjonelt og rettslig ut fra den vanlige husmannsplassen, som vi kan kalle variant b, som opprettes for andre enn de arveberettigete. Men siden disse står åsetesarvingen så nær, omtales de spesielt, og det sies uttrykkelig at han ved dette ikke skal tilføyes noen fornærmelse i sin odelsrett, og at han enn ytterligere skal ha rett til å slutte ny avtale for egen regning m.h.t. avgiften av plassen.
Husmannsplass variant a synes således opprettet ut fra samme behov som de utskilte åsetesbruk etter 1769-forordningen, men loven gir den en ulik retts-status. Hvilket var av betydning for den sosiale status. Man øyner foreldres behov for å gi sine barn like sjanser bak endringen i loven mellom 1752 og 1769. Et alternativ til husmannsplass var skapt. Før 1769 var husmannsplass eneste løsning for yngre søsken som ble værende på gården, og ønsket å etablere seg. En husmannsplass hadde knapt noen rettslig status overhodet, i og med at den ikke ble skyldsatt:
    Etter vedtak i Rentekammeret 1670 (15) ble det besluttet at husmennene som bodde på en gårds eiendom, ikke skulle svare skatt til staten direkte, men i stedet komme oppsittere "til hjelp". Tanken var at skatten kunne reguleres etter behov, slik at dette ikke medførte tap for staten, og dessuten "behøffuer fogderne ikke saa mange wildsomme Mandtaller, Sig og Skat-Cammerit til besuering". Denne ordningen kunne nok være økonomisk regningssvarende såvel for bonde som for husmann i deres felles mellomværende med staten, og skape et interessefellesskap dem imellom, med mulighet for gevinst. Men det kunne også skape interessemotsetninger, for gevinsten kunne deles så ulikt, og i et hvert tilfelle forsterket det et personlig underordningsforhold mellom bonden og husmannen. Var ikke husmannen fornøyd med sine vilkår innenfor dette system, og ønsket å drive jordbruk - alternativ levevei skapes i takt med utviklingen av et næringsliv utenfor jordbruket, og er ennå i slutten av 1600-årene nok ikke lett å skaffe - gjensto muligheten å nyrydde i kongens allmenning. Ved matrikuleringen 1665 (16) ble nemlig gårdenes utmark, som tidligere hadde ligget utenfor skatteskylden, skyldsatt sammen med garden. Det flyttet grensene langt ut for den fri rydning - for langt for de fleste. Naboer kan være godt å ha, ser det ut til; iallfall vokser husmannsplassene opp innenfor gårdsgrensene. Denne ordningen som innledes så tilfeldig og indirekte, blir endelig lovfestet ved forordning 29/4 1752, etter å ha utviklet seg fritt i 80 års tid. Da blir det slått fast at hverken i innmark eller utmark skal husmannsplass skyldsettes særskilt, da gården alt på forhånd er skyldsatt. Heiler ikke skal gårdens skyld forhøyes p.g.a. husmannsplassene. - Den i lang tid fritt praktiserte etablering av sosialt lavere-rangerende husstander er dermed lovfestet, og eierens etableringsrett likeledes.
    Ut fra den foreliggende problemstilling blir da det store spørsmål å fordele ansvarsforholdet for etableringen av de mange nye husmannsplassene mellom godseierne og de nye selveierne. Husmannsplass variant a er klart å tilbakeføre til selveieren, men husmannsplass variant b, hovedvarianten, den nøytrale utgave, som også variant a med tiden naturlig ville tendere mot å utvikle seg til, er like gjerne å tilbakeføre til eieren av gården, hva enten han er proprietær, beneficiarius eller odelsbonde, som det heter i 1752-forordningen. Leilendingen tilkommer det imidlertid ikke, under noen omstendighet. (17)

Rett til fremleie tilkom også eieren alene. Norsk lovverk er rik på bestemmelser om jordleie, men lite fins om husleie. Men noe er det. Norske lov av 1687 uttaler:
    "Inderster - være sig Karle el. Kvinder maa ikke af Gaard- (eller Hus-) Mand til Værelse antagis under deris Festes Fortabelse, uden det af dennem af Husbonden eller hans Fuldmegtig bevilgis".(18)
    En innerst er en losjerende. Han kan leie et værelse eller han kan leie et hus - etter byggeskikken mange steder var ofte et hus hverken mer eller mindre enn et værelse. Pointet er at han leier husvære. Han har noe å leve i, men det er uklart hva han lever av. Det har sikkert variert sterkt, men mulighetene har økt med tiltagende differensiering av næringslivet. Innerstens næringsvirksomhet kan være helt atskilt fra eller mer perifer i forhold til gårdsdriften enn husmannens. Innerstens faste basis er bostedet, og det leieforhold han står i p.g.a. det, rubriserer ham. Men dette er ikke noe likegyldig utgangspunkt. Å være bofast var meget viktig. Tidens løsgjengerlovgivning var streng, og kunne ved anledning brukes. Viktig var også innerstens sivilstatus: En ugift innerst skiller seg ikke ut ved sin innerst-status, men må feste seg i tjeneste for et halvt eller et år; en gift innerst derimot har lov til å arbeide for daglønn. (19) Det ligger yrkesfrihet - og utrygghet - i det å være gift innerst.
    Den nevnte bestemmelsen i loven synes å kunne kobles sammen med en passus fra husmannsforordningen av 1752. Der heter det at bonden eller landdrotten kan ha latt bygge og rydde husmannsstuer og -plasser til bruk for "gifte tjenestefolk, håndverksfolk eller andre bruksarbeidere". Disse blir å anse som tjenestefolk, og skal flytte etter lovlig oppsigelse, og berøres ikke av husmannsforordningen, heter det. - Det er et gjennomgående trekk i de undersøkelser som er gjort av tjeneres alder- og sivilstand i perioden, at det å være tjener er et stadium i livsløpet - som man går inn i, ung og ugift, og om mulig, ut av, noe eldre og gift. For tjenergruppen kunne det å sitte som gift innerst og dagleier synes å være en mulig fortsettelse av livs- og yrkesforløpet, og et alternativ til husmannsstatus.
    Etablering av innerst-husstand er således nok et mulig utgangspunkt for en sosialt lavere-rangerende husstand som det tilla eieren å etablere. Og her tror jeg det er urealistisk å påregne bevisst initiativ fra en fjerntboende proprietær: Viljen og evnen til å ta inn leieboere må mest naturlig søkes hos husverten på stedet. Dessuten er ikke innerstens leie av husvære tilknyttet arbeidsplikt, slik husmannens er: Det ville således være i proprietærens interesse å sette ned en husmann før han satte ned en innerst.
    Det er naturlig å ta et forbehold til det som nå er sagt: Innerst-husstanden er ikke nødvendigvis sosialt lavtrangerende. Innerstens sosiale status er ikke preget av husleie-forholdet i seg selv, akkurat som heller ikke leilendingens sosiale status var preget av at han leide jord. Innerstens sosiale forhold er preget av det levebrød han har, og av det husvære som dette levebrød setter ham i stand til å leie. Mange innerster er klart høyt sosialt rangerende. Men den type innerst som i den trykte utgaven av folketellingen 1801 (20) rubriseres slik, når atten andre yrkesangivelser benyttes, som alle synes inntektsgivende om det så er almisselemmer, vil jeg anta er en løsarbeider av en mer ubestemmelig og sosialt lavt-rangerende kategori, som leier husvære deretter. Det er ingen ubetydelig gruppe - innerstdagleiergruppen utgjør i landdistriktene mellom 1/3 og 1/2 av husmannsgruppen.

Vi har i det foregående sett at det er flere rettshjemlede måter for en selveier til aktivt å påvirke antall og art av nye husstander. Et forsøk på vurdering av hva overgang til selveie betydde reelt for endringene i den sosiale struktur i bondesamfunnet på 1700-tallet, må skje ut fra en avveining av den utvikling vi finner for selveierbruk sammenlignet med den tilsvarende utvikling vi finner for leilendingsbruk. Også for den rene proprietær var jo muligheten til stede til å påvirke den sosiale struktur gjennom de samme eller parallelle mekanismer. Problemet som er under drøfting, vil kunne finne sin enkle løsning dersom det var mulig å finne ut i hvilken grad de nye brukene som kommer til mellom 1723 og begynnelsen av 1800-årene, skyldes deling av selveierbruk eller av leilendingsbruk, eller i hvilken grad husmannsplasser og innersthusstander fordeler seg på disse to kategorier av gårdsbruk.
    Generelt synes det grunn til å regne med to hovedmotiv, som ofte kan være sammenfallende, for opprettelse av nye husstander:
    Et familiært motiv: Sikre yngre barn et etableringsgrunnlag, i form av levebrød eller husvære. Dette motiv synes selveieren alene om å ha. Det kan føre til opprettelse av alle tre typer husstander.
    Et økonomisk motiv: Sikre arbeidskraft til den allerede eksisterende gården. Dette motiv er felles for proprietær og selveier, og gjelder bare husstander av typen husmannsplass. For proprietæren kan imidlertid det økonomiske utbyttet av eiendommen tenkes økt gjennom økt arbeidsinnsats i form av et nytt leilendingsbruk, og deling av bruket er derfor for ham et realistisk alternativ til opprettelse av husmannsplass.

 Det vesentlig nye ved overgang til selveie synes å være at en langt større del av jordegodset ble det nå fattet avgjørelser om ikke bare ut fra økonomiske motiver, men også ut fra familiemessige hensyn. I skjæringspunktet mellom interessemotsetningene til foreldre,(21) åsetesarving og yngre søsken vil avgjørelsen fattes om det skal skje en bruksdeling, en opprettelse av en husmannsplass eller en innersthusstand, eller om alt skal bli ved som før - kort sagt, avgjørelser av betydning for den sosiale struktur.
    En undersøkelse av denne avgjørelsesprosessen foreligger ikke, men den ville ha vært interessant lesning. Den måtte ha skilt mellom tiden før og etter 1769, og tatt hensyn til en rekke faktorer:
    Åsetesarvingens holdning. Umiddelbart vil man forvente at den motvirker oppsplitting av bruket. Visse forhold kan likevel virke motsatt. Bestemmende for hans holdning vil trolig være hans økonomiske evne til å løse ut medarvingene, (22) han arver jo ikke mer enn dem. Av betydning vil være åsetestaksten, arvens størrelse, arvingenes antall - ikke minst yngre brødre, som arvet dobbelt mot søster-, arvingenes vilje til å ta arven ut, føderådets størrelse - som også kunne snus til hjelp -, gårdens fremtidige rentabilitet osv.
    Medarvingenes holdning. Denne er trolig splittende, men med forbehold. Den vil være influert av deres øvrige levebrød-muligheter som kan være betinget av gårdens beliggenhet i forhold til byer, verk, kommunikasjonsårer m.m. Men det er ikke selvsagt at de ikke ønsker gården bevart i sin tradisjonelle form. Status for dem alle kan være knyttet til den, selv om den øyeblikkelige økonomiske gevinst for den enkelte er liten. Gården bevart intakt gir potensielt større muligheter for at det via den kan utøves funksjoner til beste for slekten - funksjoner av en art som samfunnet ennå bare i liten utstrekning tar seg av, som oppfostring, opplæring, fattig-, syke- og eldreomsorg. Arvegangsregler og tidens store dødelighet kan gjøre det helt store kupp mulig ...
Hva det enn skyldes, det er ingen som helst tvil om at husmannsplasser vokser hurtigere i tall enn brukene deles.
    En årsak kan være at det ikke er satt noen nedre grense for når en husmannsplass kan opprettes, slik det var for bruksdeling i 1769. Men det er ikke hele årsaken, for brukene deles langt fra maksimalt. Tvert om. Jo større de er, desto mindre deles deser det ofte ut - og desto flere husmannsplasser vokser det opp rundt dem. Den sannsynlige årsak til det, vil jeg tro, er at når bruket har en viss størrelse og verdi, er dets rentabilitet større. Selveierens familiære motiv vil vike for det økonomiske, eller han vil kunne kombinere dem, for det vil være lettere å løse ut medarvingene. Selveieren vil oppføre seg presis som proprietæren kan tenkes å gjøre.
    Noen eksempler fra praksis kan vise litt av variasjonene:
    Den ene ekstreme ytterlighet synes å være representert av det gamle, karrige selveieromradet i Indre Agder i Sør-Norge. Her deles ikke brukene, her opprettes ikke husmannsplasser, ungdommen flytter ut og folketallet står stille: Den sosiale struktur endres ikke.(23)
    En annen modell representerer Nes på Øvre Romerike i Øst-Norge: Rik på jord og skog og folk. I løpet av 1700-tallet fordobles folketallet. Tallet på brukere står praktisk talt stille, mens husmannstallet fordobles. Overgangen til selveie er langt på vei fullført ved midten av århundret. Det er 150 husmenn pr. 100 brukere i 1801, og den sosiale struktur er endret.(24)
    I Etne i Sunnhordland - i Vest-Norge - som er en god jordbruksbygd, øker folketallet ca. 150% i løpet av 1700-tallet. Brukertallet står stille, og husmannstallet 3-4-dobles. Det er 85 husmenn pr. 100 brukere i 1801. Selveie er utbredt. Den sosiale struktur er endret.(25)
    Et særlig interessant område er Vestfold i Øst-Norge: Her er en to-deling, idet Jarlsberg er et utpreget selveie-omrade, mens Larvik er dominert av den grevelige godseier. Øystein Rian, som arbeider med fylkeshistorien, har vært så vennlig å gi meg noen opplysninger:(26) I tiden 1660-1723 er det klart flere husmenn i Jarlsberg enn i Larvik; og mens tallet på oppsittere øker med 18% i Jarlsberg, øker det med 36% i det grevegods-dominerte Larvik. Rian tolker dette som uvilje hos godseieren mot å la sine leilendinger ta husmenn som de selv vanskelig kunne kontrollere eller ha inntekt av. Greven deler heller leilendingsbrukene. Dog gjøres unntak for skogområdene Hedrum og Brunlanes: Der var 31 av 65 husmenn grevens mot 3 av 36 i de øvrige sognene i 1723. Husmennene brente kull og betalte avgift direkte til greven, 1-1 1/2 riksdaler, kalt husbondshold. - Den videre utvikling utover i 1700-årene er foreløpig ikke behandlet, men det kan se ut som om ulikheten mellom de to områdene utviskes noe: I følge Jens Krafts tall er det 24 husmenn pr. 100 oppsittere i Larvik, og 29 pr. 100 i Jarlsberg.
    Eksemplene kunne forfleres. De tjener bare til å vise hvor variert praksis er, og hvor vanskelig det er a øyne et klart mønster. Ved hjelp av Jens Krafts tall fra begynnelsen av 1800-årene skal det likevel gjøres et forsøk på å fremskaffe en forenklet landsoversikt:
    Vi vil forsøke å bruke Krafts tall for de ulike amtene for å se om det er samvariasjon mellom selveie og husmannsvesen. Antagelsen er da at hvis det er samvariasjon, kan det være grunnlag for å gå videre og se om det også er kausalsammenheng. Enkel rang-korrelering av prosentandel selveiere av det totale oppsittertall sammenholdt med prosentandel husmenn av total antall oppsittere viser liten eller ingen samvariasjon (rs=0,3).
    Tar vi utgangspunkt i en sammenligning av veksten i antall oppsittere pr. 100 husmenn i perioden 1723 - begynnelsen av 1800-tallet - som et mål på stabiliteten i brukstallet - og ser dette i relasjon til utbredelsen av selveiet, er det heller ingen samvariasjon (rs=0,2). Det blir relativt flere oppsittere i forhold til husmenn såvel i leilendingsområdet Nordland som i selveierområdet Lister og Mandal, som i det todelte grevskapsområdet Jarlsberg og Larvik.
    Bedre samvariasjon far vi ved å sammenholde husmannsprosentandelen med gjennomsnittlig brukstakst. Denne er regnet ut etter Jens Krafts gjengivelse av jordtaksten av 1802, fordelt på antall bruk i området. Jordtaksten var en nyvurdering av gårdsbrukenes verdi, da den gamle matrikkelskylden av 1665 var blitt foreldet og gav et alt for skjevt bilde av gårdenes verdi. Den gode samvariasjonen på amtsplan (rs=0,8), ble fulgt opp forde 43 fogderiene - alle t.o.m. Senja og Tromsø og gav samme utslag.
    Samvariasjonen mellom selveie og jordverdi lå pa et middels nivå (rs=0,5), og kan kanskje avspeile i hvilken utstrekning selveierne hadde sikret seg verdifull jord.
    Det er all grunn til å være forsiktig med å trekke slutninger på dette grunnlag. Kanskje er det tillatelig ut fra dette å sette opp som arbeidshypotese for videre undersøkelser at det sannsynligvis er en sammenheng mellom husmannsplasser og verdifull jordeiendom - d.v.s. mellom arbeidskraft og det som skal bearbeides. Husmannen er en jord- og skogbruksarbeider. Å utnytte jord og skog krever arbeidskraft i en maskinløs tid. Hvem som eier jord og skog spiller mindre rolle. Inntektene av disse næringene er store nok til å brødfø flere husstander, og disse opprettes - snart av selveiere, snart av proprietærer, eller av godsforvaltere på det offentliges vegne.
    I alle fall er det klart at den økologiske feilslutning er innebygget i dette materialet. Amtets, fogderiets eller prestegjeldets tall utsier intet presist om den individuelle enhet. Er det selveierbruket eller leilendingsbruket som holdes samlet, deles eller avsetter sosialt lavere-rangerende husstander? En videre seriøs undersøkelse må individualisere materialet og ta utgangspunkt i det enkelte bruk.

Slutningskommentarene må nødvendigvis være preget av stor usikkerhet når det empiriske materialet er så spinkelt. Men det kan synes rimelig å si dette:
    Siste del av 1600-tallet og 1700-tallet er en periode som skiller seg fra tiden før, ca. 1500-1600, på et vesentlig punkt. Mens det før var periode ennå foregikk gjenrydding etter ødeleggingen i sen-middelalderen (27) samt nyrydding - en ekstensiv fase - er vi fra slutten av 1600-årene kommet over i en intensiv fase. Nye husstander må heretter i hovedsak innpasses innenfor et område hvor gårdgrensene stort sett angir utstrekningen av det optimale jordbruksarealet. Utviklingen synes kontinuerlig. Ingen statisk fase inntrer. De samme krefter som drev frem den tidligere gjen- og nyryddingsfasen, fortsetter å virke. Unge mennesker - potensielle jord-dyrkere - er fortsatt på let etter etableringsmuligheter. Men slike fins ikke lenger på samme vilkar som tidligere.
    På dette kritiske punkt i utviklingen kommer store jordegodsmasser på salg. Mens jordegodset tidligere hadde vært et ettertraktet investeringsobjekt, er ikke dette lenger tilfelle. Bøndene får anledning til å kjøpe seg til selveiere. Kjøp av jordegods er ikke økonomisk motivert i samme grad som tidligere. Hva jeg har kalt bøndenes familiære motiv synes å gi den nødvendige tilleggsforklaring for deres kjøp.
    Det er sannsynlig at overgangen til selveie måtte stimulere opprettelsen av husmannsplasser - som kommer nå; dels fordi selveierbrukene i følge lovverket var udelelige inntil 1769, dels p.g.a. hensynet til yngre barn. Den kontroll med opprettelsen av nye husstander som eiendomsretten til garden medførte, hadde de gamle godseiere frasolgt seg sammen med godset - og lovverket satte ingen sperre for den frie fremveksten av den uformelle husmannsplassen.
    Men om dette kan være den sannsynlige startfasen for sosial differensiering trolig ikke en gang preget av sosial deklassering i startfasen - vil snart utviklingen medføre at de nære familiebånd blir fjerne, kanskje slites av. Husmannsinstitusjonen blir upersonlig og ufamiliær, og det økonomiske aspektet ved den vil tre klarere frem - gift arbeidskraft knyttet til garden. Nytteverdien av institusjonen og utviklingsmulighetene for den vil være størst der behovet for arbeidskraft er størst. Og vi kan derfor i begynnelsen av 1800-årene, da utviklingen var kommet langt, finne flest husmenn hvor gardene er størst og best, og en mulig opprinnelig sammenheng med utbredelsen av selveie er forlengst tilsløret.
    Tilsvarende er det sannsynlig at selveierbrukene er med på å fremme utbredelsen av innerst-husstanden. - Næringslivets behov og tilbud differensieres stadig mer utover 1700-årene. Det blir økende fortjeneste-muligheter utenfor gardsveldets ramme, og innerst-vilkår er svaret på denne økonomiske frigjøring: Bosted uten arbeidsplikt. Et faremoment ved denne utviklingen ligger i at siden innerst-husstanden ikke er økonomisk knyttet til husvertens egen, svekkes vertens vilje til kontroll med at grunnlaget for den nye husstanden er økonomisk tilstrekkelig, og risikoen for pauperisering stiger.
    I sum: Overgangen til selveie synes ikke å formidle en egaliserende innflytelse på den sosiale struktur. På den annen side synes overgangen til selveie å føre med seg større elastisitet og tilpasningsevne, flere etableringsmuligheter om enn i enklere former, adgang til å stifte familie for flere. Overgang til selveie overfører husstandsetableringsrett til flere hender.

Norsk manuskript til: Freeholder and Cottar
Scandinavian Journal of History 1 ,1976: 181-199

Noter:

1 Overgangen til selveie er behandlet flere steder av Andreas Holmsen, bl.a. i en sammenfattende oversikt på engelsk, The Transition from Tenancy to Freehold Peasant Ownership in Norway. Scandinavian Economic History Review IX, 1961, 152-164. Artikkelen er utstyrt med kart, tabeller og litteraturhenvisninger, og det vises her til denne en gang for alle.
2 Roland Mousnier, Les hiérarchies sociales de 1450 à nos jours. Paris 1969.
3 Teigblanding og ulike former for sambruk er en helt annen sak, som vedkommer brukets driftsformer.
4 Jfr. note 1. I tillegg fins en rekke hovedoppgaver i stensil: Arve Østby, Utviklingen av jordeiendomsforholdene i Østerdalen fogderi 1650-1661-1723.1951; Kjell Olaus Arnesen, Follo fogderi. Jordegodsets fordeling mellom samfunnsklassene i tidbolken 1661-1723. 1954; Herdis Gotaas, Overgangen til selveie i Nesset prestegjeld 1661-1811. 1969; Lene Ingolfstad, Overgang til selveie i Fet og Rælingen fra 1640-årene til ca. 1800. 1971; Ola Bjerkås, Overgangen til selveie i Rennebu 1647-1803. 1972; Ulf Grøndahl, Jordeiendomsforhold i Askim på 16- og 1700-tallet. 1973.
5 Asgaut Steinnes, Romerike. I Norske Bygder III, s. 90. Bergen 1932.
6 Jacques Dupâquier drøfter betydningen av de maktutøvende samfunnsgruppers påvirkning på befolkningsutviklingen gjennom kontrollen med antall husstander i Reflexions dun historien sur la répartition géographique du peuplement. Annales de démographie historique 1974. Paris - La Haye 1974, s. 31-43.
7 T.H. Aschehoug, Statistiske studier over folkemængde og jordbruk i Norges landdistrikter i det 17. og 18. aarhundrede. Kra. 1890; J. Kraft, Topographisk-statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge l-VI Kra. 1820.
8 Jfr. L.M. Aubert, Den norske obligationsret. Kra. 1890.
9 Jeg har valgt her ikke å gå bakenfor 1723, da 1660-årenes manntall, som representerer det alternative utgangspunkt, er mindre klare i sin bruk av begrepet husmann. I 1723 er det definert på tradisjonell vis, som bruker av ikke særskilt utskilt og matrikulert jord. Jfr. Knut Mykland et. al., Norge under eneveldet 1660-1720. Bergen 1972, s. 89-97, 121-131.
10 Christian Vs Norske Lov av 1687 (vanligvis forkortet NL) 5-2-63; Forordning 9/10 1750, 29/4 1752 - trykt i den samtidige utgave Kongelige Forordninger og Aabne breve - samt Husmannsloven § 18, 1850; NL 3-21-7.
11 Først Odelsloven 1821,s 19, setter opp som forskrift at takstmennene skulle sette godset til full verdi, etter gangbar pris i egnen. Men dette stred mot vanlig rettsoppfatning blant bøndene. Jfr. Jon Skeie, Odels- og åsetesrett. Oslo 1950, s. 207.
12 Forordning 24/10 1634 satte minimumsstørrelsen for leilendingsbruk som kunne deles til 1 skippund tunge - d.v.s. = halvgård. Jfr. skattebrev 216 1647, trykt i Norske Rigs-Registranter VIII, setter en fullgard til 2 skippund tunge. - Dispensasjon ved NL 3-14-5.
13 Knut Johannessen, Eiendomsfordeling og eierinteresser. Trekk av jordeiendomsforholdene i Høland på 1600-tallet. Oslo 1973.
14 Knut Mykland et.al., Norge under eneveldet 1660-1720. Bergen 1972, s. 93 ff.
15 NRA. Rtk. r.o.a. Skattevæsen, pk. 2. Referat fra kommisjonsmøte 19/8 1670. Skattebrev 8/3 1671. - Påvisningen av sammenhengen mellom skatteforordningen og utviklingen av husmannsvesenet er gjort av Rigmor Frimannslund Holmsen, Gardssamfunn og grannesamfunn, utrykt manuskript, i følge K. Mykland et.al., op.cit., s. 123.
16 Jfr. rescript 2311 1665.
17 Leilendingen kan ikke opprette eller nedlegge husmannsplass, selv om han kan besette ledig plass. Bestemmelsen kommer først i Husmannsloven 1850, § 18, men avspeiler trolig tidligere rettsoppfatning.
18 NL 3-21-7. Jfr. L.N.M. Aubert, Den norske obligationsret. Chra. 1890, s. 157, 287.
19 NL 3-21-4, 5.
20 Tabeller vedkommende Folketællingene i aarene 1801 og 1825. N.O.S. C. I . Chra. 1874. Selv om innerstgruppen omfatter en del gamle og trolig også enslige, er gruppens aldersstruktur akseptabel nok til å regne den som en "normal"-kategori: Innerst-dagleier gruppen har henholdsvis 42% og 47% menn og kvinner i alderen 20-59, mot husmennenes 46% og 48%. I alderen over 60 er forholdet 31-34% mot 7-7%: En husmann avslutter gjerne livsløpet som innerst.
21 Husmoren var rettslig umyndig under mannens formynderskap, men som Knut Robberstad sier om forholdet mellom mann og kone: " . . . den av dei som hadde størst evne til å gjera seg gjeldande, rådde mest". Rettssoga II, 4. utg., Oslo 1964, s. 46.
22 Pantegjelden har tynget gårdene siden de ble selveiendom, og arveskiftene er delvis årsak. A. Steinnes, op.cit., s. 108.
23 Knut Mykland, Et historisk problem i ei bygd i Råbygdelaget. Heimen XIII, 1964 66, 86 96.
24 Eva Sirevåg, Husmannsvesenet i Nes på Romerike ca. år 1800. Utrykt hovedoppgave . Oslo 1973.
25 Ståle Dyrvik, Befolkningsutvikling og sosiale tilhøve i Etne prestegjeld 1665-1801. Utrykt hovedoppgave. Bergen 1971.
26 Øystein Rian, Vestfold historie i grevskapstiden. Del I og II. Manuskript.
27 Andreas Holmsen, Ødegårder i Osloherad. St. Hallvard 1963. Oslo 1964, s. 336.