II
Emnet trenger ingen begrunnelse:

'Hamskiftet' betraktes gjerne som en nøkkel prosess i utviklingen av det kommersielle, kapitalistiske Norge. Merkantiliseringen av bondejordbruket innebar en økonomisk integrasjon av landet som det kunne sies at vi må tilbake til rikssamlingen for å finne en politisk parallell til. Det er ekstremt sagt, og det er lettvint sagt.
 Kommersialiseringen skjedde dessuten innen rammen av en jordbruksstruktur som var særegen i europeisk sammenheng, og som antakelig skapte politiske reaksjoner og alliansemønstre av en helt spesiell type.
                 Hamskiftet har vært omdiskutert, og jeg vil ta nettopp debatten som utgangspunkt. Det har vært diskutert kanskje i større grad enn det egentlig har vært studert. Ikke bare når det fant sted, hvor fort det foregikk og hva som var dets dominerende årsaker og særtrekk, men kanskje først og fremst hvorvidt det i det hele tatt fant sted.
 Utgangspunktet - Inge Krokann - er nærmest barnelærdom.(1) Steen har gjort dette til en sentral del av var nasjonale selvforståelse:(2)
 Inntil rundt midten av forrige århundre var det norske samfunn et dualistisk samfunn. Bøndenes samfunn - en ikke kapitalistisk verden i hovedtrekk basert pa selvforsyning og naturalhushold - sto overfor en kommersiell urban verden basert på penger, markeder, profitt og handel. «Hamskiftet» betegner den kvalitative endringen av dette bondesamfunnet. Med utgangspunkt i ekspansive binæringer - som fiske og trelast - trengte pengehusholdet igjennom. Subsistens jordbruket ble et kommersielt forretningsjordbruk. Bøndene ble integrert i det store samfunnet gjennom en økonomisk nasjonalisering via markedet.
 Stein Tveite representerer som kjent kjettersynet i denne debatten.(3)
 Selve forestillingen om Det store Hamskifte - en dramatisk overgang fra naturalhushold til forretningsjordbruk - har her ingen plass. Selvforsyningsjordbruket var et embetsmannsideal. Bøndene hadde aldri selvberging som mål, men å «produsere det som svarte seg best». Argumentene lå i dagen, og hadde ligget der lenge:

- det gikk handel på kryss og tvers av det gamle bondesamfunnet. Markedsferder, kramkarer og varebytte var like selvsagte som jordbruket selv.
- det gamle skillet mellom korndistrikter og februksbygder uttrykte en regional arbeidsdeling med handel som en viktig forutsetning.
- skatter, avgifter, og varebehov utover det jordbruket ga, nødvendiggjorde et økonomisk overskudd som det rene naturalhushold ikke kunne gi.

                      Det blir ikke tale om noe 'hamskifte' i form av økonomisk ensretting av et dualistisk samfunn, men om en mer kvantitativ, teknisk ekspansjon for å bedre inntektsforholdene når arbeidslønninger steg. Det la riktignok et 'hamskifte' i overgangen til husdyrbruk og melkeproduksjon i siste tredjedel av arhundret, men dette var stimulert av de samme lønnsomhetsbetraktninger - de samme økonomiske mekanismer - som favoriserte kornproduksjonen før prisfallet.
 Her er frontlinjene enkle, og problemet har i forbløffende grad stått på spissen uten hjelp. Enten et dualistisk samfunn - bygd på motstridende økonomiske prinsipper - med Hamskiftet som likerettende mekanisme. Eller dualismen - og dermed Hamskiftet - som fiksjon: Bondeøkonomien og den urban kapitalistiske verden underlagt de samme prinsipper og handlingsnormer, - maksimering av fortjeneste med spesialisering, handel og marked som grunnleggende institusjoner.
 Det er (minst) to typer konflikter som brytes i motsetningen mellom disse hovedposisjonene.
 For det første er det et spørsmål om hvor utbredt bondehandel, salgsproduksjon og markedsorientering faktisk var i det gamle samfunn, og hvor hurtig og omfattende endringer av prinsipiell karakter fant sted i 2. halvdel av det 19. århundre. Dette er spørsmal i empirisk historieforskning, og de må besvares for å kunne dømme i debatten.
 For det andre er det et spørsmål om hvilke sett av begreper og teorier som er utgangspunktet for bestemmelsen av en samfunnsorden og en produksjonsform. Særlig i hvilken grad all økonomisk aktivitet bygger på bestemte prinsipper og målsettinger av universell karakter, eller om økonomiske institusjoner er kvalitativt ulike i forskjellige samfunnstyper, - eventuelt på tross av tilløp til fellesopptreden på et kommersielt marked. Dette er - noe pretensiøst sagt - spørsmål i filosofisk sosiologi, - om valg av grunnleggende kategorier i fortolkningen av samfunn. De må også - men litt mindre åpenbart - besvares for å kunne dømme i debatten.
 Det bør kanskje tilføyes at disse to spørsmålstypene griper inn i hverandre, men på en helt tilfeldig måte: det er ingen logisk sammenheng mellom bestemte svar på det empiriske spørsmålet og bestemte svar på det teoretiske. Men i praksis er det kanskje en viss affinitet mellom f. eks. en relativt 'formalistisk' posisjon i teorien (altså med vekt på den universelle maksimering av nytte, hvor en overalt ) og en understrekning av kontinuiteten, fellesnevnerne, i den faktiske historiske utviklingen.4
 Dette er foreløpig utillatelig abstrakt, og derfor temmelig irrelevant. Jeg skal ga veien om det konkrete.

III
Altså først: Hva vet vi om Hamskiftet, og hvilke kunnskaper trenger vi?
 Vi vet at Steen har rett: Det norske bondesamfunnet gjennomgikk en omfattende strukturendring rundt 2. halvpart av forrige århundre. Veibygging og jernbane åpnet for lettere varetransport, og en raskt økende bybefolkning betød et ekspanderende marked for jordbruksprodukter. Enkelt varebytte og sesongbetonte markedsferder ble mange steder erstattet av faste landhandlerier og stabile avsetningsforhold. Handelsprivilegier ble opphevet, og markedsproduksjonen økte i samspill med nye dyrkingsmetoder og kommersielt husdyrbruk. Antall meierier økte f. eks. fra 7 i 1860 til 131 i 1880 og 780 i 1900. Samtidig ble bondesamfunnet gradvis integrert i et alminnelig finans  og kreditt marked. Lånesøknader til Hypotekbanken, og utviklingen fra bygdemagasin til sparebankvesen, uttrykte nye kredittbehov med markedsorienteringen som strategisk faktor. Gamle kommunalistiske institusjoner gikk gradvis i oppløsning til fordel for et mer spesialisert organisasjonsvesen på tvers av grendelag og bygdegrenser. Jordbruk ble i større grad et yrke; i mindre grad en særegen livsform. I hovedtrekk er denne utviklingen udiskutabel.
 Samtidig har Tveite rett: Også hundre år før Krokann's Hamskifte hadde bøndene et åpenbart pengebehov, - for skatter, avgifter, gjeldsrenter. De var tilknyttet den kommersielle verden ved salg av produksjon fra jordbruk og binæringer eller ved lønnet sesongarbeid. Den regionale spesialiseringen - i åkerbruk, fedrift eller avlsoppdrett - bygde nok på forskjeller i jordsmonn, topologi og klima, men var understøttet og forsterket av relativt stabile bytteforhold og markedsinstitusjoner. Var markedsforholdene gunstige, ble de utnyttet. Strammet de seg til, trakk bøndene seg tilbake til høyere selvforsyningsgrad, slik utviklingen utover mot 1830 synes å illustrere. I denne forstand er det riktig at bonden var entreprenør.
 Dette svaret på en viktig og prinsipiell debatt setter ikke problemet på spissen. Tvertimot: Det kan heller sies å forklare hvorfor problemet har satt seg til ro på spissen.
 Empirisk historieforskning ville kvalifisere posisjonene i denne debatten, - underbygge dem og nyansere dem. Om det ville løse problemet er mer enn tvilsomt. Vår mest akutte mangel på faktisk informasjon går i følgende retning:
 De statistiske data over jordbruksøkonomisk tilpasning i ulike faser er høyst bristfeldige, - vi har ingen anvendelige gårdsregnskaper og heller ingen zemstvo statistikk av russisk type. Skiftemateriale, amtmanns rapporter og topografiske beretninger gir atskillig, men ikke nok, - og deres indikasjoner er indirekte. Mønstret i kommersialiseringsprosessen ville først fremgå ved et samordnet detaljstudium av to utviklings sekvenser:
 For det første omfanget og takten i de lokale endringer, - med det enkelte bondebruk som basis enhet. For det andre graden av samsvar mellom ulike lokale variasjoner over tid.
 Et slikt samordnet perspektiv krever dels en mer systematisk utnyttelse av det forskningsmateriale som allerede foreligger (jeg tenker på tilgjengelig og delvis ordnet statistikk og på lokalhistorier, hovedoppgaver og andre spesialstudier); dels krever det planmessig koordinering av forskningsopplegg med Hamskiftet som eksplisitt siktepunkt. På bakgrunn av slagordets gjennomslagskraft ('Det store hamskifte') vet vi faktisk mindre om perioden enn jeg hadde trodd da jeg begynte å bli litt opptatt av dette. Det kan - etter smak og behov - tolkes som en bebreidelse mot historieforskningen eller som en mer selvbiografisk opplysning. Det er aldri utelukket at andre vet atskillig mer enn en selv.
 Som sagt, jeg tror en slik bevissthet om manglende kunnskapsgrunnlag er helt vesentlig for de pretensjonene vi har når vi diskuterer Hamskiftet. Det er en begrensning som gjør alle utsagn omtrentlige og foreløpige, - kanskje misvisende. Men, som jeg også har antydet, den store Debatten lar seg neppe begrave under et forskningsprosjekt. Kanskje prosjektet endog kan ta lærdom av hvorfor.
 Derfor noen randbemerkninger av mer diagnostisk art.

IV
Debatten om Hamskiftet - hvis «debatt» er ordet - bygger på et felles grunnlag, - en forholdsvis enhetlig problematikk omkring et begrenset antall nøkkelbegreper. Dette er begreper som , «selvforsyning», subsistensjordbruk», «naturalhushold», «markedsorientering», «forretningsjordbruk», o. a. Fellesgrunnlaget består i at disse begrepene er knyttet sammen til helt bestemte forestillinger:
 For det første uttrykker «selvforsynings-jordbruk» og «subsistensorientering» det samme, slik de har vært brukt hittil i debatten. Det er et jordbruk som produserer med sikte på direkte underhold av egen gårdshusholdning og som klarer dette ganske bra, eller som må klare det bra fordi alternativene er ytterst begrensede. Dette gjelder enten tilpasningsformen henlegges til realitetenes eller mytologiens verden.
 For det andre har det vært argumentert som om det var en prinsipiell motsetning (en «kvalitativ» motsetning, - hva nå det måtte bety) mellom «naturalhushold» og «markeds-orientering». Dette er like gyldig enten - «naturalhusholdet» - og dermed Hamskftet - betraktes som en historisk fiksjon eller ikke.
 Det kan argumenteres for at begge disse forestillingene er misvisende, at begrepsbruken er villedende.
 Det gamle bondesamfunnet var naturligvis aldri selvforsynt, og hadde naturligvis heller ikke selvforsyning i streng forstand som mål. Men det var ikke desto mindre subsistens orientert. Bondehandel og regionalt varebytte jordbruk og binæringer, tok sikte på å dekke umiddelbare konsumbehov i familiehusholdet - i tillegg til øvrighetskrav, - ikke på kapital akkumulasjon, re investering og monetær fortjeneste. De tidlige behovene for langsiktig kapital oppsto ved arveskifte og selveiekjøp, - ikke ved forretningsekspansjon og teknologisk utvikling innen selve jordbruket. Dette innebærer at bondeøkonomien var en husholdsøkonomi, hvor også markedet kan være nødvendig for å imøtekomme subsistens behovet. Markedet var en strategisk faktor som ble utnyttet så langt umiddelbare konsum behov - og andre krav - gjorde det «lønnsomt». Men samtidig er markedet en relativt marginal institusjon for bondesamfunnet i den før industrielle verden. Det er overveiende lokalistisk (gjennom lokale markedsplasser), sesongbetont og med hovedvekt på varebytte. Når markedsforholdene strammer seg til, er også en strategisk tilbaketrekking mulig, slik reaksjonen i 1820-årene synes å ha vært.(5)
 Det følger av dette at «natural-hushold» og «markeds orientering» derimot ikke er motsatte økonomiske tilpasningstyper. Natural husholdet star selvsagt i motsetning til en økonomi med en universell penge standard som dominerende formidlings ledd. Men som motsats til en tilpasning med markeder og varebytte som strategisk faktor, er forestillingen om naturalhushold som spesifikk kategori lite fruktbar. Selve utgangspunktet er heller en dobbelt orientering mot både marked og natural produksjon, hvor tyngdefordelingen avgjøres av det forsyningsmessig fordelaktige.
 Det er altså snakk om ett begreps skille som bør foretas hvor det ikke er gjort, og det er snakk om ett skille som ikke bør foretas hvor det er gjort.
 Disse kommentarene antyder, som enkelte kanskje har en mistanke om, en forklaring på den situasjonen forestillingene om Hamskiftet befinner seg i. Et tredje begreps skille er viktig. Det er - som tredje variant - utenfor vår umiddelbare språklige horisont. Det er som kjent en klargjørende og forvirrende engelskspråklig distinksjon mellom «peasant» og «farmer» som ikke eksisterer på norsk. Dette er neppe tilfeldig, - av nærliggende historiske årsaker. De konnotasjoner av avhengighet og smålåten underordning som knytter seg til «peasant» begrepet, hefter ikke ved en norsk bondestand som har vært relativt uavhengig av et jordeiende aristokrati. Utviklingen i retning av en jordbrukende forretningsmann og entreprenør - en «farmer» - har ikke nedfelt seg i distinkte språklige betegnelser. Dermed har vi også gått glipp av - eller unngått - en teoretisk debatt på grunnlag av begrepsuklarhet og språkforvirring: en «bonde» er uproblematisk og enkel å identifisere, - han lever av å dyrke jord.
 Jeg skal ikke forsvinne inn i debatten om «peasant» begrepet. Den har både sine bisarre sider og sine klart ritualistiske trekk. Men som blikkfang for en særegen produksjonsform - en spesifikk økonomisk type - tror jeg den er nyttig.(6)
 Bondeøkonomien - i «peasant» betydning - er et tvetydig fenomen i den forstand at gårdsbruket både er produksjons enhet og konsum enhet, - både en «bedrift» og et «hushold». Samtidig er dette en organisk enhet som i hovedsak er basert på familiearbeid. Produksjonsutbyttet kan dermed ikke splittes opp i lønnsutgifter og andre kostnader: overskuddet lar seg ikke beregne ved en profittkalkyle.(7) Siden markeds orienteringen er tilpasset konsum behov, reagerer ikke bondeøkonomien «bedriftsøkonomisk adekvat» på markedsendringer: det produseres gjerne mindre nar prisene stiger, og tilsvarende mer når de synker. Dette er en parallell til den karakteristiske «backward sloping supply vurve of labour», hvor en økning i (marginale) lønnsinntekter fører til redusert arbeidsinnsats. Mekanismen forsterkes av en situasjon med faste produksjonskostnader - hvor arbeidskostnader i form av lønninger ikke kan varieres siden familiearbeidet er dominerende.
 Bondeøkonomien blir i en forstand ekstremt levedyktig. Den kan stramme livreima inn og øke arbeidsinnsatsen hvor en bedrift ville gått bankerott. I en annen forstand undergraver den seg selv på markedet, ved å reagere på måter som forsterker prisfall. Markedsrelasjonene og prismekanismen bryter rned fundamentale prinsipper i bondeøkonomien selv. Tallrike bondepopulistiske bevegelser og   programmer uttrykker helt adekvate reaksjoner på dette.
 I den grad en slik produksjonsform uttrykker viktige karakteristika ved det gamle norske bondesamfunnet, blir forekomsten av markedshandel og regional arbeidsdeling mindre vesentlig. I den grad bondesamfunnet fungerer etter andre økonomiske mekanismer enn den ekspansive kapitalistiske verden, blir det treffende å snakke om et dualistisk samfunn. Forestillingen om Det store Hamskifte er fruktbar i den grad den fanger inn endringer av dette forholdet.
 Et dualistisk samfunn betyr ikke et bondesamfunn i isolat. Bøndene var knyttet til storsamfunnet med tallrike økonomiske og politisk administrative bånd. Deres egen økonomiske tilpasning tok nødvendigvis preg av utviklingen i den ekspansive urbankapitalistiske verden. Økende skattebyrder - i finansieringen av en voksende ikke agrar sektor - innebar et press mot bondesamfunnets eget konsum behov. Utfordringen fra markedsvarer under bedre produktivitetsbetingelser undergravde - i samspill med et økende befolkningspress - tradisjonelle tilpasningsformer. Økonomisk akkumulering og mekaniserte driftsmetoder ble nødvendig for å opprettholde det samme subsistens nivå som tidligere var mulig med en stabil og enkel teknologi. Denne akselererende utviklingen er påviselig i norsk jordbruk i 2. halvdel av forrige århundre. De som har smak for feirede formuleringer kan gjerne kalle det en utvikling fra produksjon for «bruksverdi» mot produksjon for «bytteverdi», - hvor altså den berømte bytteformel Varer-Penger Varer endres til Penger Varer Penger.(8)
 Jeg aksepterer forsøksvis det som ganske treffende for tendensen, selv om vi skal ta noen forbehold, og selv om jeg er usikker på hva slags empirisk referanse en slik endring egentlig har.
 Denne tendensen har i alle fall sin strukturelle forutsetning i individualiseringen av bondejordbruket. Leilendingsjordbruk, bruksfellesskap og diffuse eiendomsgrenser mangler de ekspansive stimulansene som gjør kapitalakkumulering og teknisk innovasjon ønskelig og mulig. Overgangen til selveie ble alt på 1700 tallet en dynamisk faktor i de strøk av landet hvor skogsdrift var en markedsorientert næring. Trelasthandel var en investeringskilde som jordbruket selv ikke kunne gi.(9)
 Den formelle etableringen av nye eiendomsrettigheter innen bondestanden innebar samtidig en sosial diskrimineringsmekanisme, - en klarere proletarisering av befolkningsoverskuddet i form av et voksende husmannsvesen knyttet til de nye selveiere. Også her var skogsdriften sentral, - det var der behovet for økt sesongarbeidskraft først ble akutt. Individualiseringen - i første fase - betød dermed samtidig en differensiering av jordbruksbefolkningen.
 Presset på selve jordbruket sprengte senere tradisjonell eiendomsblanding og kommunalistiske driftsformer. Intensiv salgsproduksjon og mekanisering forutsatte den utskiftningsbevegelsen - av teigblanding og utmark -som særlig karakteriserer siste tredjedel av 1800 tallet.(10) De store regionale variasjonene tar jeg da forbehold for.
Bøndene ble i større grad - som det gjerne sies - individuelt spesialiserte yrkesutøvere, og i mindre grad representanter for en særegen livsform. De nærmet seg det alminnelige småborgerskap, - ble noe i retning av hva engelsk språklige observatører gjerne kaller «farmere».
 Samfunnets (relativt) dualistiske karakter var dermed undergravet av en to sidig utvikling: Dels en inntrenging av anonyme varerelasjoner som ikke bare knyttet bøndene nærmere til det ekspansive pengesamfunn, men som også styrket de horisontale bånd på tvers av lokalsamfunn. Dels en spesialisering og sosial differensiering innen bondesamfunnet som innebar en sosial struktur i nærmere samklang med det urbane mønster for klassedeling.
 Men: Dette betyr ikke at Hamskiftet betegner overgangen fra før kapitalistisk bondeøkonomi til kapitalistisk jordbruks entreprise. Jordbruket i de fleste industri kapitalistiske land har klare ikke kapitalistiske trekk, - hvor markedsintegrert det enn måtte være. Bondejordbruket er i første rekke subsistens orientert både i den før industrielle og i den industrialiserte verden. Hovedforskjellen er heller hvordan subsistens måle - underhold av eget hushold - kan oppfylles. I et før industrielt samfunn kan det opprettholdes ved en relativt stabil teknologi og et enkelt varebytte uten sikte på akkumulering.(11) Med økende befolkningspress i samspill med konkurransen fra høy produktive ikke agrare næringer på det felles kommersielle marked, blir akkumulering, spesialisering og teknisk innovasjon en forutsetning for å overleve. Kommunikasjonsutvikling og prisdepresjon aksentuerte denne prosessen i siste halvdel av forrige århundre.
 Bondejordbruket overlevde ikke bare ved å tilpasse seg den kommersielle verden, men også gjennom et festningsverk av anti kommersielle institusjoner. Selv om de fleste kommunalistiske institusjoner - som dugnad og tunfellesskap - gikk i oppløsning, forble jordbruk monopolisert gjennom begrenset eiendomsrett. Jord ble fortsatt fordelt etter slektskapsregler og ikke etter merkantile prinsipper: odelsretten er det sentrale institusjonelle uttrykk for at vi fortsatt har et bondejordbruk. Det er et forsvarsverk på defensiven, og har vært det siden Det store hamskifte, -når vi nå måtte tidfeste det.

V
Disse momentene til en teori om Hamskiftet innebærer ikke at det er fyldestgjørende å dedusere dets karakteristika fra almene prinsipper om bondeøkonomien i et ekspanderende kapitalistisk samfunn. Jeg argumenterer ikke for en sjablong.
 Norsk agrarutvikling har et usedvanlig særpreg i europeisk sammenheng. Forestillingen om Hamskiftet som dyptgripende og dramatisk vannskille henger nettopp sammen med dette særpreget. Bare England - som tidlig eliminerte sin gamle bondestand helt - har en tilsvarende historisk selvoppfatning med hensyn til jordbruket.
 Det gamle norske bondesamfunnet representerte en spesifikk produksjonsform og en relativt autonom sosial organisasjon - bygd på slektskapsprinsipper og enkelte kommunalistiske institusjoner - vis a vis den byråkratiske og merkantile verden. Hovedtrusselen var den skattekrevende øvrighet i et samfunn uten et dominerende jordeieraristokrati.
 I land som f eks. Danmark var den jordeiende overklasse et dominerende formidlingsledd mellom landsbysamfunnet og den nasjonale orden. Godseierne - med lokal domsmakt og såvel patriarkalsk som merkantil kontroll over alt som hørte jorden til - var også bindeleddet mellom bondestand og øvrighet. Denne agrare overklassen representerte dermed ikke en sosial og økonomisk organisering som var fremmed overfor de prinsipper og autoritetsformer den nasjonale orden bygde på,- den uttrykte tvertimot formidlingen av denne nasjonale orden ned i det enkelte lokalsamfunn. Jordbruksutviklingen var dominert av merkantilt orientert storgodsdrift, og bondestanden ble dermed heller ikke transformert gjennom en inntrenging av ikke agrare tilpasningsformer. Et «hamskifte» her innebar ikke at jordbruket som sådant endret karakter (selv om det for såvidt også skjedde), men at bøndene - ved selveiekjøp og senere samvirkebevegelse - overtok fordelene ved økonomisk mobilisering av jordbruksproduksjonen.(12) Dette er en slående kontrast til det norske mønstret, hvor Hamskiftet må bety en endring av tilpasningsbetingelsene for jordbruket som helhet, siden godseieraristokratiet var ubetydelig som bindeledd til den ikke agrare verden.
 En tredje variant er selvsagt der hvor et feudalt eller halv feudalt adelsvelde må trenges til side for at merkantiliseringen av jordbruket skal bli effektiv, men heller ikke her er utviklingen i bondejordbruket det mest iøyenfallende. I hvert fall  -som i Sverige på 1700  og utover på 1800-tallet - krysses kontrasten mellom bondeøkonomien og det øvrige samfunn av en sosio økonomisk kontrast mellom adelsveldet og hele den ikkepriviligerte verden.
 Dette bare som en antydning av det unike ved den norske Hamskifteproblematikken.(13) 

VI
Dette tilløpet til en diagnose av Hamskiftet innebærer at bondeøkonomien befinner seg i en ganske paradoksal stilling.
 Teknisk modernisering og økonomisk ekspansjon i jordbruket betyr - i en viss forstand - en innvevning av bøndene i det nasjonale samfunn. De produksjonsprinsipper som dominerer den ikke agrare verden gjennomtrenger bondesamfunnets egen tilpasningsform. Jordbruket blir i større grad en integrert del av den nasjonale økonomi, og underbygger dermed bøndenes deltakelse på den politiske og organisasjonsmessige hovedscene. Men denne emansiperte stillingen trues av at den teknologiske utvikling som har omformet jordbruket, samtidig innskrenker den deler av befolkningen som lever av jordbruk, og gradvis fortrenger jordbruket til en økonomisk underordnet posisjon bak den industrielle og finansielle sektor. Den aksentuering av jordbruk som profesjon og bondestand som næringsbevisst samfunnsklasse som Hamskiftet symboliserer, bryter samtidig opp bondesamfunnets særpreg, og reduserer bondejordbrukets betydning.(14) Denne tvetydigheten er innebygd i bondeøkonomiens utvikling, - den er en del av selve dynamikken. Vi kan - nokså alment - betegne dette som bonde-paradokset, men  det får en helt spesiell kvalitet i norsk jordbrukshistorie. Skal forestillingen om Det store hamskifte være nyttig, bør den fange inn de sentrale mekanismene her.

VII
Jeg har dermed gått veien rundt. Med utgangspunkt i Hamskifte debatten har jeg skissert et mulig perspektiv på endringens art, diskutert det særegne ved situasjonen i Norge, og antydet det bondeøkonomiske dilemma som Hamskiftet impliserer.
 Diskusjonen har nødvendigvis vært høyst forenklet og tentativ. Det har lenge vært innlysende at det gjenstår atskillig i selve kartleggingen av Hamskiftet. Det er en understatement når jeg hevder at innsikten kan øke ved et samspill mellom empirisk kunnskap, begrepsanalyse og teori. Dette er trivielt. Men det innebærer ikke en klar faglig arbeidsdeling mellom historikere og andre samfunnsforskere. Det innebærer derimot en åpen toveistrafikk hvor også andre tradisjoner enn den nødvendig kildekritiske i Iykkelige øyeblikk kan ha nyttige bidrag. Og det er kanskje litt mindre trivielt.
 Dette innlegget er ingen programerklæring. Det tar ikke i første rekke stilling til motstridende synspunkter på Hamskiftet, men forsøker snarere å påvirke premissene for debatten. Det kan betraktes som en praktisk øvelse i det usikre farvann mellom det misvisende og det trivielle. Altså en ganske dristig øvelse, slik en noe pretensiøs tittel antyder.»
 

«Notar:
* En versjon av dette arbeidet ble presentert på et seminar ved Historisk Institutt. universitetet i Oslo 10/2 75. Jeg har dratt nytte av viktige kommentarer under
debatten.
1. Inge Krokann, , Norsk kulturhistorie, bd. V (Oslo 1942).
2. Se særlig Sverre Steen, Det gamle samfunn, Det frie Norge, bd. 4 (Oslo 1957). Jfr. også Andreas Holmsen, Gard, Bygd, Rike (Oslo 1966).
3. Stein Tveite, Jord og gjerning (Oslo 1959). Se også Andreas Ropeid's anmeldelse i HT', bd. 40, no. 2 (1961).
4. Jeg hentyder her til den generelle metodestrid mellom «formalister» og «substantivister» som særlig har dominert debatten innen økonomisk antropologi siden slutten av 1950 årene.
5. Det er imidlertid viktig å merke seg, som Franeis Sejersted har påpekt, at det markedet det her er snakk om i første rekke omfattet trelasthandelen, og ikke produksjonsoverskuddet fra selve jordbruket. Dette kullkaster derfor ikke resonnementet nedenfor. Det bør videre understrekes at lokalistiske markedsforhold også bare urtrykker en tendens, med store regionale variasjoner. Som Stein Tveite har påpekt var bøndene i mange strøk knyttet til et internasjonalt marked gjennom skipsfart og fiske såvel som kornhandel og trelast.
6. Et nyttig samleverk er Teodor Shanin (ed.), Peasants and peasant societies (Penguin 1971). Se ogsa det nystartede ]ournal of Peasant Studies, (Cass, London 1973).
7. Standard referansen her er, etter hvert, A. V. Chayanov, The Theory of Peasant Economy, (Irwin, lllinois 1966).
8. Marx` begrep om enkel varesirkulasjon settes i forbindelse med en teori om «the domestic mode of production» av Marshall Sahlins, Stone Age Economies (Tavisroek, London 1974) s. 82 ff.
9. Denne sammenhengen diskuteres bl. a. av Holmsen, «From tenancy to freehold peasant ownership», Scandinavian Economie History Review, IX (1961) og Gudmund Sandvik, Jordleigar og jordeigar i norsk historie (stensil, Universitetet i 0slo 1969).
10. Jfr. Hans Try, Gardsskipnad og bondenæring (Oslo 1969). Try hevder at prisfallet i 1860 åra førte til økt salgsproduksjon i Søgne, og kommer dermed nær opptil det resonnementet jeg selv gjør meg til talsmann for. Se Try, s. 203 og passim.
11. De store fluktuasjonene i dødsraten viser imidlertid at denne balansen var ytterst prekær.
12. Se f. eks. Sigurd Jensen, Fra patriarkalisme til pengeøkonomi, (Kbh. 1950). 
13. Den komparative analysen er derimot et hovedsiktepunkt i Øyvind Østerud Agrarian Structure and Peasant Politics in Scandinavia, (Ph.D. avhandling London School of Economies 1974).
14. En viktig side ved dette er at økt etterspørsel ved urbanisering forutsetter større produktivitet i jordbruket, samtidig som dette bare kan oppnås ved metoder som innebærer en reduksjon av antall bønder.»
 

10.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund