II. Begrepet "Rettsstat"
Uttrykket rettsstat er gammelt. Tysk tradisjon gir Robert v. Mohl æren av å ha innført det "in die wissenschaftliche Terminologie" i året 1829, men ordet selv skal være eldre. Som begrep er det mangetydig, og dessuten belastet i bruk ved å være positivt verdiladet. Det inviterer til bruksmåter hvor man fyller ordet med ting man setter høyt, og skreller vekk kjennetegn som man misliker. Vi skal se på noen betydninger, og jeg støtter meg her til tysk grundighet.(4)
    Som lovbegrep er ordet rettsstat visstnok først brukt i grunnlovene for en rekke tyske delstater etter den annen verdenskrig, og da i sammensetningen sosial rettsstat. Lignende ordkombinasjoner vrimler i litteraturen: feudal rettsstat, stendersk rettsstat, borgerlig, nasjonal, naturrettslig, fornuftsrettslig, historiskrettslig rettsstat. Halvdan Koht har skrevet om den gammelnorske rettsstaten og sier at alt fra rikssamlingen på 900-tallet "var Noreg i sanning ein rettsstat".(5)
    Av vrimmelen er det i tysk tradisjon støpt ut to hovedvarianter, det formale og det materielle  rettsstatsbegrep, som begge stilles i motsetning til makt- og vilkårlighetsstaten.
    Den formale rettsstat er kjennetegnet ved: <1> en katalog av grunnrettigheter som skiller en privatsfære fra statssfæren, men som står under lovens forbehold; <2> at den grunnsetning gjelder at den enkeltes frihet er grunnleggende ubegrenset, mens statens beføyelser er grunnleggende begrenset (m.a.o. for individet gjelder at alt som ikke er forbudt er tillatt; for staten er alt forbudt som ikke er tillatt); <3> maktfordeling; <4> lovbunden forvaltning og rettspleie; <5> forutsigbarhet når det gjelder utøvelse av statsmyndighet; <6> kontroll med lovmessigheten av statens handlinger ved uavhengige domstoler; <7> det negative kjennetegn at lovgiveren er ubundet av rettsnormative skranker.
    Den formelle rettsstat, heter det, topper seg i legalitetsprinsippet. 6 Men samtidig er lovgiveren suveren. Derved blir de formale rettsstatsgarantier rettslig sett prekære.(7)
    Den materielle rettsstat innebærer at staten, og derunder også lovgiveren, bindes til bestemte materielle verdiprinsipper. En rettsstat i materiell forstand vil da kunne beskrives ved innholdet i disse verdiprinsipper og ved arten av de bånd som skal garantere at staten respekterer dem. Disse prinsipper kan for eksempel være de som er inneholdt i punktene 1~ under den formale rettsstat. Båndene kan for eksempel være en grunnlov som rommer disse prinsipper, og som enten erklærer dem uforanderlige eller foreskriver særskilte og tungvinte prosedyrer for å endre dem.
    Ut fra disse kriterier må vi lett kunne fastslå at grunnloven av 1 814 instituerte en rettsstat i materiell forstand. Der finnes en rekke bestemmelser som binder staten, også ved innholdsmessige skranker for lovgivningen. Og der finnes i paragraf 112 bade materielle og formale særregler for endring av grunnloven.
    I forhold til disse leksikalske bestemmelser av henholdsvis formal og materiell rettsstat utgjør Francis Sejersteds rettsstatsbegrep noe tredje. Det faller utenfor eller (gjerne for meg) overskrider dem begge. Denne overskridelse foregår i to trinn.
    For det første griper han det ene begrepskjennetegn forutsigbarhet og hever det opp til overordnet kriterium;"forutberegnlighet som er det sentrale element i rettsstatsbegrepet slik vi anvender det i vår analyse" (8). For det andre blir dette et kriterium som skal maksimeres: "Gjennom etableringen av rettsstaten med dens generelle regler skulle statsmakten bindes slik at den kom til å virke mest mulig forutberegnbart." (9)
    Dette "mest mulig" fører i sin konsekvens langt ut over både det formale og det materielle rettsstatsbegrep i vanlig forstand. I en formal rettsstat kan avgjørelser i forvaltning og rettsvesen teoretisk tenkes maksimalt forutsigbare i den betydning at slike avgjørelser flyter entydig og rutinemessig av den gjeldende lovgivning. Men i den formale rettsstat er lovgiveren suveren. Lovene kan endres, når som helst og i hvilken som helst retning. Den materielle rettsstat setter innholdsmessige skranker for lovgivningen. Forutsigbarheten styrkes ved at visse rettigheter og rettsforhold gis en varig beskyttelse også mot lovgiverens myndighet. Men heller ikke i den materielle rettsstat er maksimal forutsigbarhet garantert. De innholdsmessige skranker for lovgivningen er gjerne vide, og de er vage. Rikelig rom levnes for at ny lov når som helst kan endre gammel lov og etablerte rettsforhold. Den maksimale forutsigbarhet kan bare oppnås ved lovenes uforanderlighet. For lovgiveren må bordet fange. Han må være bundet av eller binde seg selv til de en gang gitte lover.
    Dette fører da inn i Sejersteds teori om "politikkens opphevelse" som rettsstatsideal. Det vil si at staten gir avkall på å drive "skapende politikk" og henvises til å drive "rutinepolitikk" (10) "Meningen var å etablere et system der de politiske hensyn var a priori avveid. Når noe innenfor systemet ikke bringes frem til politisk vurdering, betyr det at det er avgjort på et tidligere tidspunkt - da det også er avgjort at det ikke skal avgjøres eller omgjøres senere." (11)
    Teorien om politikkens opphevelse er å drive rettsstatsbegrepet ut i det absurde. Dette er Sejersted fullt på det rene med, og han gjør det med åpne øyne og velberådd hu: " Rettsstaten ble aldri gjennomført absolutt. Det ville være absurd noe selv Bentham må ha forstått." (12) Og i en senere presisering: "Absolutt forutsigbarhet er det ingen som kan finne og ingen som kan ønske."(13)
    Likevel er maksimal forutsigbarhet det sentrale element i Sejersteds teori om rettsstaten og politikkens opphevelse. Vi må derfor stille spørsmålet om teoriens vitenskapelige status og prøvbarhet.

Ill. Vitenskapelig status og empirisk prøvbarhet
Teorien om politikkens opphevelse er en historisk teori. Ved hjelp av den vil Sejersted uttale noe karakteristisk og interessant om en historisk epoke og en historisk utvikling. Den er en historisk teori, men det er likevel nødvendig å drøfte noe nærmere hva slags teori vi har for oss, hvilken vitenskapelig status den gjør krav på.
    Så vidt jeg kan skjønne rommer den tre - minst tre - hovedvarianter som har ulik teoretisk status.
    For det første har vi rettsstat som idealtype. Begrepet er her forskerens. Forskeren selv definerer det, men hvis det dreier seg om en idealtype i Webersk forstand, står forskeren ikke dermed fritt i defineringen. En fruktbar idealtype har empirisk tilknytning, er et empirisk derivat. Men idealtypen er ikke en empirisk generalisering i den forstand at den tilstreber å være en mest mulig dekkende sammenfatning av empirien. Det er riktigere å kalle den et empirisk destillat. Visse elementer av den brogede virkelighet skilles ut i renkultur og konstituerer idealtypen. Det følger av dette at den da ikke pretenderer å kunne gjenfinnes i ren tilstand i virkeligheten.
    Som utgangspunkt for empirisk teoridannelse tjener idealtypen da som målestokk. Empiriske observasjoner klassifiseres etter grad og art av samsvar eller avvik i forhold til idealtypen. Slik kan viktige forskjeller og likheter registreres gjennom sammenligning. Skjer sammenligningen over tid, kan det gi opphav til teorier om historisk endring og utvikling.
    Sejersteds teori om rettsstaten har sterke trekk som tyder på at den er bygget over en idealtypelest. I hans siste innlegg i diskusjonen er dette gjort til et sentralt punkt.(14) Til diskusjon ved en idealtypeteori vil da stå spørsmålet om idealtypen er heldig valgt, dvs. om den tilstrekkelig presist kan fange inn trekk som er vesentlige. Videre må vurderes om de empiriske observasjoner som inngår i teorien er korrekte og adekvate, og om jevnføringene mellom idealtype og empiri er holdbare.
    For det andre har vi rettsstat som historisk generalisering på systemnivå. Rettsstaten - respektive politikkens opphevelse, respektive lovenes uforanderlighet - var i en viss epoke faktisk realisert, eller nokså nær faktisk realisert. Mange formuleringer hos Sejersted kan rimelig tolkes i denne retning, men her må tilføyes at han også stadig viser til modifikasjonene i gjennomføringen.
    For det tredje: Rettsstat - i betydningen politikkens opphevelse og lovenes uforanderlighet - ikke som idealtype, men som ideal, som ideologi, tankesystem, norm og intensjon hos historiske aktører.
    Det er ingen tvil om at Sejersteds teori rommer alle tre varianter. Nært sammenfall mellom idealtype og empirisk generalisering, tilnærmet realisert og normativt tenkt, gir da en sterk, men også sårbar teoridannelse. Trekket av å gjelde faktisk eksisterende ideologi er i Sejersteds fremstillinger meget tydelig: Rettsstaten var et tankemønster i samtiden, et ideal som ble søkt realisert, og som langt på vei ble det. Det er i denne siste forstand jeg i fortsettelsen vil drøfte problemet med sikte på å prøve Sejersteds teori om politikkens opphevelse.
    La meg først slå fast at det er et reelt og ikke et fiktivt problem han stiller. Sejersted definerer det selv og med rette som "et klassisk problem i all politikk, problemet med å garantere rekkevidden av de avgjørelser man tar." (15) Tillat meg her et noe lengre sitat. Det uttrykker noe sentralt, det er klart og poengtert, og det er en perle av skrivekunst:

"Skal man kunne arbeide under et lengre tidsperspektiv, må man på en eller annen måte kunne binde fremtiden til de avgjørelser som fattes. En slik binding må nødvendigvis innskrenke den avgjørelsesmyndighet som man legger til ettertiden. Alle samfunn representerer en eller annen form for kompromiss når det gjelder dette problem. I den borgerlige rettsstat kommer motsetningen klarest frem fordi man her gikk relativt lengst i å ta avgjørelser som skulle binde for fremtiden, eller om man vil - oppheve politikken. Man gjorde som Odysseus, la skutens kurs mot et mål langt fremme, puttet voks i ørene på mannskapet sa de ikke skulle høre den lokkende sang fra sirenenes øy, ga dem videre ordre om ikke å adlyde nye ordre som gikk mot de gamle, og bandt seg selv til masten av skipet. Kun derved kunne han oppnå beskyttelse mot seg selv, - det var også liberalistenes problem."(16)

Vi skal - for å holde oss til denne kraftfulle poetiske metafor- på leting etter Odyssevs og roerne fra Ithaca. Finner vi skipet, skal vi prøve å identifisere mannskapet. Hvem var Odyssevs, og hvem var roerne? Vi skal også spørre: Med hva slags rep var han bundet, og hva slags voks hadde roerne i ørene? Kanskje bør vi også prøve å fastslå skipets kurs og selv våge å Iytte til sirenenes sang.
    Dette program krever at vi sirkler inn et ettersøkningsområde. I første omgang er dette et kronologisk problem. Hvilket tidsrom er det vi med Sejersted skal anse som "rettsstatens glanstid"?(17)
    Begynnelsestidspunktet er uproblematisk. Det er 1814, "et etableringsår par excellence".(18) Hvor langt frem glanstiden rekker er mer uklart.
    Jeg stiller sammen følgende dateringsantydninger: "repolitiseringsprosessen . . . fra slutten av forrige århundre og fremover".(19) "Hvorfor kom nedbrytningene av rettsstatsskansene fra 1860-årene og utover?"(20) "institusjonaliseringsbølgen fra 1814 og fremover og den motsatte repolitisenngstendens fra rundt midten av århundret".(21) I tilknytning til stortingsvedtaket om brennevinsforbud i 1842 og fattigloven av 1845 tales om "begynnelsen til den sosialstat som skulle komme og som skulle bryte ned enkelte av rettsstatsskansene".(22)
    Dateringene spriker. For å være på den sikre siden fastlegger jeg ettersøkningsområdet til tidsrommet 1814-1842. Innenfor dette må i hvert fall det vesentligste av glanstiden befinne seg. Til dette område sender jeg da ut mine Orionfly. Spørsmålet er, finner vi Odyssevs og hans mannskap, eller bare et oljeflak etter en eksplodert supertanker?
    Det kronologiske problem løst, blir neste spørsmål: Hva skal vi.lete etter?
    Oversatt til vårt problem, politikkens opphevelse i den norske rettsstat i tiden 1814-1842, blir svaret: Vi skal studere tidens ideologi med hensyn på lovgivning, slik den kommer til uttrykk i teori og praksis. Hvor sterke var garantiene, hemningene og forbeholdene når det gjaldt å endre gitt lov? Hvor sterk var viljen til å la fortiden binde seg selv og til selv å binde fremtiden?
    Her er det nødvendig med flere begrensninger. Vi skal holde oss i det terreng som Sejersted har anvist, eller rettere, vi skal holde oss unna det terreng hvor han uttrykkelig ikke vil la teorien gjelde.
    Tiden var en etableringsfase. 1814 var et oppbrudd fra et gammelt til et nytt system. Det forutsatte en omfattende ny lovgivning over et bredt felt. Alt som hører oppbruddet til - overgangen til et nytt system - blir dermed ubrukbart som prøvingsfelt for teorien om politikkens opphevelse. En frisk og uhemmet lovgivningspraksis på dette felt vil ikke utsi noe om hvorvidt faste, stående lover var tidens ideal.
   Jeg ser følgelig bort fra all lovgivning som modifiserer lover fra enevoldstid. Derimot vil jeg se endring av lover gitt under den nye forfatning som et interessant og relevant prøvingsfelt.
    Enda en vanske må avklares før vi sender Orion ut. Sejersted har på forhånd advart mot optimisme. Sannsynligvis er det lite å finne, hevder han, men om vi intet finner, er det nærmest en bekreftelse på at Odyssevs er der likevel.
    Dette tilsynelatende bisarre metodiske synspunkt forklares nærmere ved teorien om "the tacit dimension", den tause eller stilltiende dimensjon. Rettsstatsprinsippet - politikkens opphevelse - var et så overordnet hensyn, en så almen og opplagt forestilling, at den sjelden kom til uttrykk.(23)
    Jeg vil ikke stille meg kategorisk avvisende til denne tanke om tause dimensjoner i forestillingslivet. Slike kan forekomme, og det reiser intrikate metodiske problemer å søke å avdekke og rekonstruere dem. Imidlertid - i dette tilfelle har vi tre gode grunner til ikke å legge vekt på advarselen:
    1. Slik vårt ettersøkningsobjekt er beskrevet dreier det seg om en ideologi, et normsett som antas å ha høy prestisje. Ideologiske elementer av denne art (og i denne epoke) er ikke noe man skjuler, men snarere noe man brammer med. Husk at det dreier seg om en kampideologi i forhold til et system man nettopp har forlatt og forkastet.
    2. Det er videre en ideologi som ikke blir gjennomført fullt ut. Den brytes med andre hensyn: "Et kompromiss mellom bindingen av staten og mulighet for å gripe inn er nødvendig. Ingen vil benekte det. Det man har sloss om i Norges historie fra 1814 til idag, er blandingens styrke, eller kanskje fremfor alt - utviklingens retning."(24) Altså: De rettsstatsgarantier som ble skapt, kom til som løsning på et problem som for "1814-generasjonen og dens sønner sto som det sentrale spørsmål".(25)  I full bevissthet og i kamp med andre hensyn utformet de et system som lå den rene rettsstat nær, men som likevel var en blanding, et kompromiss med andre hensyn. Det ville i sannhet være underlig om dette kompromiss kom i stand med støtte i en ideologi som ikke ble artikulert, men som forble en taus dimensjon.
    3. For det tilfelles skyld at noen ikke vil la seg overbevise av disse to grunner, skal jeg legge frem en tredje. Det problem teorien om " Ihe tacit dimension" reiser, knytter seg bare til problemet om å trekke negative slutninger på grunnlag av negative funn. Dette problem løser seg selv. Jeg forutskikker nå en del av min konklusjon: Rettsstatsideologien, også i dens mer ekstreme Sejersted-variant, var ikke en taus, men en talende dimensjon. Problemet om å binde fremtiden, spørsmålet om lovenes varighet og bestandighet, forutsigbarhetens plass i rettsstatssystemet, alt dette var spørsmål som ble stilt og besvart i samtidens kilder. Orion har funnet skipet og talt med Odyssevs og hans roere.
    Vår oppgave blir dermed av ordinær historisk art. Kilder foreligger. Det er vår håndtering å vurdere dem. Vi kan bestemme ideologiens innhold, lokalisere de sammenhenger den opptrer i, identifisere dens bærere og dens motstandere og vurdere dens gjennomslagskraft.
    La meg bare gjøre en viktig presisering før leteoperasjonens resultater blir rapportert: Jeg ettersøker argumenter, altså standpunkter og begrunnelser. Jeg avstår uttrykkelig fra å prøve å avdekke motiver, dvs. beveggrunner. Dette innebærer en begrensning.

IV. Lovenes bestandighet - teori og virkelighet
Jeg vil begynne min ettersøkning med å prøve de empiriske belegg som Sejersted selv anfører for å styrke teorien. De er i rekkefølge: (I) Det Adler-Falsenske grunnlovsutkast. (2) De store lovbokprosjekter. (3) De tre-årige storting som rettsstatsgaranti. (4) Bank- og pengelovgivningen. Jeg har også gjort viktige funn når det gjelder ideologien om å binde fremtiden i enkelte andre lovgivningsprosjekter som angår endring av lover gitt etter 1814. Her får jeg bare plass til å gå nærmere inn på ett av disse, nemlig (5) den lange strid om endring av meglerloven av 1818.

1. "Lovene, ikke Menneskene, skulle regjere"
Slik slutter § 32 i det Adler-Falsenske grunnlovsutkast. Sejersted siterer sentensen som uttrykk for grunnlovfedrenes hovedsystem, "å begrense den politiske makts omfang eller kompetanse".(26) En slik bevisbyrde kan denne almensetning ikke bære. Til det er den for vag og samtidig tidløs. Castberg, som bruker samme sitat trekker linjen tilbake til Aristoteles. I tysk rettsstatsdiskusjon påberopes Nicolaus Cusanus, kardinal og konsilkonstitusjonalist på 1400-tallet: "fritt blir mennesket først, når det ikke må adlyde mennesker, men bare lover".(27) I norsk rettstradisjon har vi Frostatingslovens "med lov skal land bygges".
    Isolert gir sentensen intet svar på hvordan lov blir til, og hvordan lov endres. Den tillater inntolkning av det alminnelige legalitetsprinsipp. Ut over den formale rettsstat bringer den oss ikke.
    Sett i sin tekstsammenheng blir setningen mer opplysende. Den avslutter en paragraf som forbyr de konstitusjonelle makter (lovgivende, utøvende og dømmende) å anmasse seg hverandres rettigheter. Den dreier seg altså om maktfordelingen og om garantier for balansen mellom de konstitusjonelle makter. I denne sammenheng viser den tilbake til en diskusjon som føres i innledningen til utkastet, og som nettopp angår problemet om lovenes stabilitet. Slik stilles problemet:

"Men hvilke Grændser kunne sættes imod en Magt, de r- som forhen er bemærket - ved sin blotte Villie kan give Love Tilværelse, og følgelig ogsaa ophæve dem? Skal Love udgøre Grændserne, da maae de jo sættes af den selv; Evnen til at ophæve Love hviler ogsaa i den selv, den har altsaa sin Grændse i sig selv, og denne er i Grunden ingen Grændse."

Dette problem ble i utkastet løst dels ved rettsstatsgarantier av formal natur (to kamre med gjensidig veto og med utsettende lovveto hos Kongen), dels ved materielle verdiprinsipper innskrevet i en grunnlov som hverken Konge eller Storting hadde herredømme over, men som bare kunne endres av en særskilt forsamling og med folkets konsens. Statsmaktens kompetanse til å gi og endre lov ble imidlertid ikke svekket. Den ble bare delt. Og i det kløvende spørsmål om å binde fremtiden kom utkastet ut med et klart standpunkt:

"Den nærværende Generation kan ikke paatvinge de kommende Generationer sine Love." (§ 11)

I Eidsvollsgrunnloven ble de garantier som det Adler-Falsenske utkast stilte opp, på alle punkter noe svekket. Også på Eidsvoll ble spørsmålet om adgangen til å binde fremtiden brakt inn i diskusjonen i konkret sammenheng - av Nicolai Wergeland som forfektet den og tapte i voteringen, og av Jacob Aall som bestred den og vant.(28)
    I slutten av 1820-årene reiste den aldrende Niels Treschow, statsråd og filosof og selv forfatter av et viktig grunnlovsutkasti 18l4, spørsmålet om rekkevidden av grunnlovens paragraf 112. Treschow, som i forfatningsspørsmål var reaksjonær og således ikke grunnlovskonservativ, hadde dette å si om å binde fremtiden:

"Intet menneskeligt Værk er saa uforbederligt, at det jo kan modtage endog meget betydelige Rettelser, ei heller har den ældre Slægt saa megen Magt over de følgende, at den hos disse kan sætte Fuldkommenheds-Driften nogen Grændse. Tilegner den sig alligevel denne Ret, saa kan Efterslægten ei andet end, om ei i Ord saa dog i Gjerningen, erklære det for en Anmasselse, hvorom den ei bekymrer Sig. "(29) 

Dette gjaldt grunnloven. Var viljen til å binde fremtiden ved lov større?

2. De store lovbokprosjekter
Grunnloven av 1814 foreskrev i § 94: " En nye, almindelig civil og criminel Lovbog skal foranstaltes udgivet paa første, eller om dette ikke er mueligt, paa andet ordentlige Storthing." Dette er en av de meget få grunnlovsparagrafer som har stått uendret til denne dag, og - som alle vet - den er da heller ikke blitt oppfylt.
    Hlos Sejersted blir ideen om den store samlede lovbok alment sett som et uttrykk for ideologien om politikkens opphevelse.(30) Mer spesielt blir Eidsvollsforsamlingens behandling av saken brukt som belegg for forekomsten av en vidtgående rettsstatstanke.(31) Jeg har kritiske anførsler mot begge disse synspunkter.
    La oss først erindre at i 1814 hadde vi allerede en "almindelig civil og criminel Lovbog" - Christian V's norske lov av 1687. Det var den som skulle erstattes av en ny, og med gode grunner. Den var foreldet i forhold til den alminnelige rettsbevissthet, den stred på viktige punkter mot den nye forfatning, og - ikke minst- den var i tidens løp blitt så overgrodd av nye forordninger at system og oversikt langt pa vei var gatt tapt.(32) Og likevel for sin tid var Christian V's norske lov et ganske helstøpt verk. Den var da også skapt for evigheten: " . . . denne Lov, som i vort Rige Norge udi stædsvarende Brug herefter skal forblive".(33)
    Grunnlovens § 94 foreskrev en hurtig, gjennomgripende og hårdt tiltrengt revisjon av den gamle lovbok. Slik sett ligger lovboktanken innenfor det gamle system, og det er fiaskoen, det at det aldri Iyktes, som blir karakteristisk for det nye system.
    Sejersted knytter et sterkt bånd mellom tanken om den systematiske og fullstendige kodifikasjon i en samlet lovbok og tanken om lovenes stående, dvs. varige og bestandlge karakter. Det skjer blant annet ved en omvei til Jeremy Bentham.
    Dette er viktig. Hos Bentham, denne hvileløst reformerende utilitarist, mener Sejersted også å finne sterkt og klart forestillingen om de stående, de varige lover. Lovskapningsiver kombinert med politikkens opphevelse - en gang gitt, skal loven bli staende, "perpetual". Det må innrømmes at med Bentham som troverdig kronvitne vil teorien om politikkens opphevelse vinne vesentlig i styrke. La oss høre hans vitnesbyrd. Den tekst Sejersted påberoper Iyder:

"A law to the duration of which no express limits are set, such a law, provided it be general throughout, general in respect as well of its objects as of all its subjects, will of course if nothing appears to the contrary, be looked upon as perpetual: such at least is the mode of interpretation in every settled government. In such case however the duration of it may be contracted to any length by the express will of the legislator."(34)

Riktig fortolket sier Bentham her nærmest det stikk motsatte av det Sejersted tillegger ham. Nøkkelen ligger i ordene "In such case". De viser uten skygge av tvil tilbake på den type lov som beskrives i den foregående periode av teksten. I kort- og klartekst Iyder altså Benthams vitneprov: Lover som ikke forkynner seg selv som midlertidige, og hvis varighet således er ubestemt, vil bli ansett som evigvarende, men kan når som helst oppheves av lovgiveren.
    Dette er essensen i Benthams ordknappe drøfting av varighetsproblemet i kapitlet "On the Duration of Laws" i boken The Limits of Jurisprudence Defined. Men legg merke til at det er et rent beskrivende utsagn. Benthams egne preferanser kommer ikke til syne. For å finne ut av dem må vi kalle ham i vitneboksen en gang tll.
    Benthams bok avsluttes med et kapittel kalt "Analysis, and Uses of the Preceding Chapters". Det rommer blant annet et kraftig advokatur for en fullstendig og systematisk lovkodifisering - for en stor lovbok. Begrunnelsen er samlet om syv hovedargumenter. Det tredje har interesse i vår sammenheng. En hovedfordel ved en samlet og systematisk lovkode er at den "gives room for making alterations without inconvenience":

"No system of laws will ever it is probable be altogether perfect: none so good but that a greater share either of information or judgment or of probity might make it better. Even if at any given instant it were really perfect, at the next instant, owing to some change in national affairs it might be otherwise. Every system of law then may from time to time be requiring alterations: and though it never were to require any, yet owing to the fluctuation of human councils, alterations would in fact be made in it."(35)

Her har vi altså Benthams robuste og realistiske oppfatning av lovgivning som en kontinuerlig prosess. Og nettopp under denne synsvinkel får den systematiske kodifikasjon - lovboken - en ekstra berettigelse:

"In a body of laws as in every other complex piece of mechanism a great part of its perfection depends upon the facility with which the several parts of it may be altered and repaired, taken to pieces, and put together."(36)

Benthams livslange arbeid for en legislativ revolusjon falt i tid sammen med den industrielle revolusjon. Hans visjon om lovboken - "a complete code of laws" viser da ogsa sitt nære slektskap med industrialistens visjon om den lett konvertible og service-vennlige maskin.
    Vi vender tilbake til Eidsvoll og grunnlovens lovprosjekt. De to bergenske venner, Peter Motzfeldt og Wilhelm Christie, gikk sammen om en aksjon for å løfte behandlingen av lovboken ut av Stortingets normale lovgivningskompetanse. Tinget skulle få seg lovbokutkastet forelagt til gjennomsyn. Det skulle få anledning til å gjøre bemerkninger, men ikke til å beslutte. Og det var Lovkomiteen som - etter å ha vurdert Stortingets bemerkninger- skulle legge utkastet frem for Kongen til sanksjon. Men etter at lovboken var utstedt, skulle Stortinget gjeninntre i sin normale kompetanse til å gi og oppheve lover. I Riksforsamlingen oppnådde dette forslaget ni stemmer. I dette ser Sejersted at "her seiret demokratiet over Christies vidt drevne rettsstatstanke".(37) Dette må være en tankefeil.
    I høyden kan vi si at her seiret demokratiet over en juridisk sakkyndighetstanke. Sejersteds rettsstatsbegrep har et kriterium om at lovgiveren skal bindes av loven men intet kriterium om hvem lovgiveren skal være. For å si det tydeligere: Hadde det Motzfeldt-Christieske forslag satt kauteler mot senere endringer i lovboken skulle jeg ha godtatt Sejersteds fortolkning. Men intet i forslaget antydet slike kauteler.

3. De tre-årige storting som rettsstatsgaranti
Et viktig ledd i etableringen av den konstitusjonelle rettsstat er for Sejersted at Stortinget bare skulle samles hvert tredje år. I dette ser han et abdikasjonsaspekt som samtidig garanterte lovers varighet i minst tre år. Det fremgår at han ikke bare ser dette som en faktisk, men også som en intendert rettsstatsgaranti.(38) Det er mulig Sejersted kan ha rett i dette, men det er også atskillig å anføre mot hans oppfatning.
    I kildene er det ingen begrunnelse å finne for valget av tre-årige intervaller. De viktigste grunnlovsutkast spriker på dette punkt, også uten begrunnelse. Konstitusjonskomiteens innstilling gir ingen veiledning. Debatten i Riksforsamlingen er tynt referert og peker nærmest i retning av at forsamlingen resonnerte behovs- og kostnadsprøvende og ikke rettsstatlig.(39)
    Men et viktigere argument mot Sejersteds teori kan hentes fra grunnlovens § 17. Ved denne ble Kongen gitt en vid provisorisk lovgivningsmyndighet for den tid Stortinget ikke var samlet. Innenfor de rommelige feltene handel, toll, næringsveier og politi instituerte grunnloven således en permanent tilstedeværende lovgiver. Konge og regjering hevdet gjennom vårt tidsrom en vid myndighet på dette område, mens Stortinget la en innskrenkende fortolkning til grunn. Men samtidig - og det er viktig i vår sammenheng - kom det fra Stortinget en rekke autoritative uttalelser om hvor viktig det var å opprettholde den kongelige lovgivningsmyndighet mellom sesjonene.
    I 181 8 drøftet konstitusjonskomiteen forslag til endringer i grunnlovens § 17. Et av argumentene for endring var at slik paragrafen var redigert ville den provisoriske anordningsmyndighet bli utilbørlig innskrenket når den nye lovbok var ferdig. Om dette uttalte komiteen:

"Hvad det. . . Argument angaaer, da kan Committeen ikke negte Gavnligheden, ja endog Nødvendigheden af Kongens Ret til at give provisoriske Anordninger, betræffende de oftnævnte Gjenstande; men derimod kan den ikke skjønne, at Kongen vil tabe denne Myndighed, naar den nye og almindelige civile og criminelle Lovbog - hvormed der el]ers har lange Udsigter - engang vorder udgivet. Erfaringen . . . Iader ikke formode, at den skal kunne indbefatte alle mulige Tilfælde i de Materier, som angaae Handel, Told, Næringsveie og Politie, der ifølge deres Væsen ideligen fordre nye Bestemmelser. Det kan heller ikke være nogen Tvivl underkastet, at jo det Storthing, hvorpaa Lovbogen bliver udgivet, vil omhyggeligen sørge for, at Bestemmelserne i de nysnævnte Materier ville blive forfattede conditionaliteter, saa at Kongen, inden visse foreskrevne Grændser, deels kan udvide, deels indskrænke og deels ganske ophæve saadanne Love."(40)

    I 1830 forelå for Stortinget et forslag til hestehandel fra Carl Johan. For å få det absolutte veto var han villig til å godta en innskrenkning i sin myndighet til å gi provisoriske anordninger. Konstitusjonskomiteen hadde blant annet denne innvending "at en saadan Indskrænkning i den omtalte Kongelige Myndighed kunde i visse Tilfælde blive høist skadeligt for Riget".(41)

4. Bank- og pengelovgivningen
Vi er nå ved det lovområde hvor - ifølge Sejersted - "den rettsstatlige opphevelse av politikken ble gjennomført med den største selvfølgelighet og konsekvens".(42)

"Fast pengeverdi ble satt opp som et absolutt gode en gang for alle. Det vil si at hensynet til den faste pengeverdi skulle forfølges uansett hvilke andre hensyn det måtte komme i konflikt med på kort sikt. . . Forandring i pengeverdien ville kunne føre til forskyvninger i formuesforholdene og lå utenfor statens kompetanse. For å oppnå denne avpolitisering ble Norges Bank gjort til en privatbank . "(43)

I tiden 1822 til 1842 ble det ført paripolitikk. Når det gjelder pengeverdien, er da hele dette tidsrom en etableringsperiode i Sejersteds forstand. Paripolitikken, strevet for å nå frem og striden om dette (for det var også strid), kan da ikke brukes i en argumentasjon mot Sejersted. Men ett punkt, som Sejersted sikkert selv gjerne ville korrigert, må jeg nevne. Det er direkte misvisende å si at Norges Bank ble gjort til en privatbank.
    Banklovene av 14. juni 1816 var gitt i to alternativer: <1> en oktroi for Norges Bank hvis den kom i stand ved frivillige innskudd - denne bank skulle bli en privatbank, og <2> en fundation for Norges Bank hvis den måtte opprettes ved tvungne innskudd - denne bank ble stilt under Stortingets bestyrelse. Som kjent var det den tvungne bank som kom i stand.
    Spørsmålet om Norges Bank som privatbank var imidlertid ikke endelig løst i 1816. Fundationens siste paragraf (§ 73) bestemte:

"Det skal ankomme paa det første ordentlige Storthing, som holdes efterat Gjælden for Rigsbanksedlernes Indløsning er afgjort, hvorvidt det maatte ansee det passende at overlade til daværende Actie-Eiere at constituere sig til en aldeles privat Bank med saadan Octroi, som derpaa er anvendelig. Imidlertid forbliver denne Fundation uforandret . . ."

Vi skal forfølge de to spørsmål som § 73 reiser: overgangen til en aldeles privat bank og fundationens egenerklæring om sin midlertidige uforanderlighet.
    Tidspunktet da Stortinget måtte ta stilling til privatbankproblemet, skulle etter loven inntreffe i 1827. Det trakk ut til 1839. Ledelsen for Norges Bank, direksjon og representantskap, gikk med kraftige argumenter mot privatbanktanken, blant annet av frykt for at privatisering ville bringe den stabile pengeverdi i fare. Regjeringen ville skyve problemet foran seg ved en lovbeslutning som overlot avgjørelsen til senere Storting. Dette ble enstemmig vedtatt i Odelsting og Lagting.(44) Senere er spørsmålet ikke blitt reist.(45)
    Bankfundationen av 1816 er, ved at den for et langt tidsrom foreskrev sin egen uforanderlighet, en sjeldenhet i norsk lovgivning. Dette må være et overbevisende eksempel på vilje til å binde fremtiden. Det første ordentlige Storting stilte seg enstemmig - som Odyssevs ved masten. Vi skal følge lovens skjebne, samtidig som vi uttrykkelig unngår de problemer som med rimelighet kan henregnes til etableringsfasen.
    Den første korsvei kom på det overordentlige Storting i 1822. En kongelig proposisjon i tre varianter foreslo å avgjøre gjelden til Danmark ved å bruke sølvfondet i Norges Bank. Alternativet var et lån i utlandet.
    Sirenenes sang lød besnærende vakkert: Rentene blir i landet, byrdene for folket blir mindre, og - med adresse til eksportinteressene - dalerens stigning til pari forsvinner i det blå. Operasjonen ville imidlertid stride mot fundationen som fastslo ( 64): "Bankens Fond skal, som bestemt til dens Sedlers Indløsning hverken med eller mod Interessenternes Villie til noget andet Brug anvendes. " Og § 73 satte inntil videre forbud mot å endre loven.
    Fristelsen ble motstått, sølvfondet berget og et utenlandslån kontrahert. Slik sett: repene som bandt Odyssevs, og voksen i roernes ører greide pakjenningen.
    En nærmere undersøkelse av stortingsdebatten gir imidlertid et mer nyansert bilde .
    Vi skal se bort fra den betydelige minoritet (28 mot 46) som ville ta sølvfondet. Det er argumentene fra flertallet som eventuelt har beviskraft for teorien om politikkens opphevelse.
    Støttet til paragrafene 64 og 73 måtte det være nærliggende for flertallet å etablere en forsvarslinje bygd på teorien om lovenes - in casu banklovens ukrenkelighet og uforanderlighet. Det ble også forsøkt av en enkelt taler tidlig i den første av de to store debatter om saken,(46) men det ble ikke typisk for flertallets hovedtalere. De viktigste av disse var jernverkseier Jacob Aall fra Nedenes, sorenskriver Ingelbrecht Knudssøn fra Christiansund og Molde og de to Nordlandsprester Jens Aars og Arnoldus Schytte.(47) Felles for disse fire er at de tok for gitt at ethvert storting har full adgang til å endre eller oppheve lovbeslutninger av et foregaende ting. Fra denne felles forutsetning delte de seg imidlertid i to fraksjoner.
    Knudssøn og Schytte argumenterte likevel for at det ville være rettsstridig å ta sølvfondet. Dette standpunkt begrunnet de med at bankfunktionen var noe mer og helligere enn en lov, nemlig en kontrakt:

"at det Raisonnement: at da Banken ved en Lov er oprettet, saa kan ogsaa dens Indretning ved en Lov forandres, samt at det ene Storthing ikke kan binde Hænderne paa et andet, in casu er aldeles grundfalskt. Fundationen for Banken er ikke en simpel Lov, men, som dens Benævnelse viser, en Fundation, eller Octroi, der har mere en Contracts eller gjensidig Forenings - end en Lovs Egenskaber.
...
Fundationen, omendskjøndt given i Lovs Form, er derfor i og for sig selv mere en Contract mellem Staten og Interessenterne, end en til enhver Tid og paa hvilketsomhelst Vilkaar gjenkaldelig Lov."(48)

Jens Aars og Jacob Aall stod derimot sammen om å hevde Stortingets fulle kompetanse til å endre bankfundationen som enhver annen lov. Når det gjaldt å gjøre bruk av kompetansen, hadde de imidlertid ulike oppfatninger.
    Jens Aars stod for et standpunkt som sterkt nærmet seg idealet om politikkens opphevelse. Man kunne kanskje si at han godtok en ørevoks som gjorde døv for fristelser om gevinst, men som slapp faresignaler og nødskrik igjennom:

"Vel tilstaaer jeg, at ethvert Thing har Ret at hæve de Beslutninger, et foregaaende har fattet, og altsaa det nærværende overordentlige Thing er beføiet til at ophæve enkelte §§ af, eller endog den hele Bankfundation; men jeg troer derhos, at Thinget kun høist sparsommelig, og kun i yderste Nødstilfælde, bør gjøre Brug af denne Ret til at ophæve eller forandre foregaaende Things Beslutning." (49)

Jacob Aall derimot, alltid grundig og samvittighetsfull i sin prøving av alle argumenter, alltid ostentativt beskjeden, alltid med ekte respekt for sine motstandere, var ikke villig til å godta den abdikasjon fra ansvar som politikkens opphevelse innebar:

"Denne Forsamling har ikke allene Bankens, den har Nationens Interesse at overveie, den har ingen Grundlovs-Bestemmelse at prøve; men en Lov der fra Storthing til Storthing kan forandres. Den afhandler en Sag, der saa at sige angaaer Landets store Familie, og i det den ordner sine egne Anliggender, krænker den Ingen uden for samme. Hvor ofte maatte denne Forsamling, maatte enhver Rigsforsamling synde, dersom den skulde anklages for Uredelighed, fordi den forandrede og efter Omstændighederne læmpede en given Lov; hvor ofte maatte den synde mod Klogskab og sund Sands, dersom den betragtede enhver given Lov, som et philosophisk Axiom, der ikke i nogen af dens Ord eller Begreber maatte forandres? Tvende store Spørgsmaal, begge hver for sig fulde af Vanskeligheder og Byrder ere opkastede. Forsamlingen er berettiget, forpliktet til at veie dem.... Saaledes tillader jeg mig at erklære, at jeg uden mindste Samvittighedsnag vilde forlade denne Forsamling om jeg end, til en Deel af Statsgjeldens Betaling, foranledigede Bankens Sølvkister oplukkede, naar jeg, alt vel overveiet, fandt Samme gavnligt for Staten."(50)

I den store kamp om å bevare sølvfondet i 1 822 kan vi altsa konstatere at idealet om politikkens opphevelse og lovenes uforanderlighet var til stede som et islett hos enkelte, men ikke på noen måte som et dominerende trekk hos flertallet. Med dette for øye følger vi banklovgivningen videre.
    I 1824 utkom en lov om forandringer i og tillegg til bankfundationen. Saken var reist av bankledelsen, fremmet som kongelig proposisjon, og loven ble, bortsett fra fortsatt uenighet om deflasjonstakten, enstemmig vedtatt i begge ting.(51) Spørsmålet om adgangen til å endre bankfundationen ble ikke reist fra noe hold. En av endringene var foranlediget av en høyesterettsdom som gikk bankens lovfortolkning imot. Den nye loven innebar en rettsendring i forholdet mellom banken og låntagerne. Rettsendringen foranlediget ingen betenkeligheter.
    I 1827 ble det gitt en lov om opprettelse av et reservefond i Norges Bank.(52) Forslaget kom fra banken. Bankdirektør Oxholm, selv stortingsmann, ville finansiere reservefondet av bankens overskudd. I følge fundationen skulle dette utdeles som utbytte til aksjeeierne. Oxholm ville innføre utbyttebegrensning på seks prosent og la resten av overskuddet gå i reservefondet.
Denne løsning fikk ikke tilslutning i Stortinget. Komiteinnstillingen hevdet en riktignok tvetydig, men sterkt innskrenkende oppfatning av Stortingets kompetanse tll å endre fundationen:

"at Lovgivningen vel ei er berettiget, eller at det dog ikke uden absolut Nødvendighed er tllraadeligt, at bevirke saadanne Forandringer i Bankens fundamentale Bestemmelser, som medføre Forrykkelse af de Bankindskyderne ved Bankfundationen tilsagte Rettigheder."

Og komiteen advarte mot "Skridt, der kunde virke skadeligen paa Opinionen for Uforanderligheden i de Løfter, Bankfundationen har tilsagt Interessenterne."(53)
    Komiteen fant imidlertid en annen akseptabel utvei til å finansiere reservefondet. En lov av 1818 hadde gitt banken nye inntektskilder. Disse inntektene skulle brukes til å kjøpe opp bankinnskudd, og utbyttet av disse skulle deles mellom samtlige aksjeeiere. Også her forelå det altså inntektsrettigheter hjemlet ved uttrvkkelig lovbestemmelse. Men bankkomiteen i 1827 fant ikke at dette kunne hindre

"Lovgivningens frie Raadighed at regulere Anvendelsen anderledes, naar dette antages at kunne skee paa en for Staten i Almindelighed og Interessentskabet i Særdeleshed mere betryggende og gavnligere Maade."(54)

I komiteen dissenterte bare bonden Ole Haagenstad. Men trass i at han påberopte både lovens og eiendomsrettens hellighet mot forslaget, ble innstillingen vedtatt mot bare seks stemmer i Odelstinget.(55)
    På alle storting fra 1818 til 1842 var forslag om endring i bankfundationen under behandling. På en rekke storting ble lovendringer vedtatt og senere sanksjonert. Iveren etter å endre loven måtte tidvis brytes med en lovkonservatisme som i banksakene dels søkte tilflukt i fundationens § 73, dels påberopte en almen norm om varsomhet med å "forandre nyligen udkomne Love".
    Ingen av disse to skanser var, som vi har sett, uinntagelige. En tredje forsvarslinje fantes. Man kunne, som i sitatet ovenfor, søke å skille ut lovens "fundamentale Bestemmelser" og tillegge disse en høyere rettsstatus og større uforanderlighet enn mer perifere, tidsbestemte eller formelle. Denne sondring ble det til tider lagt vekt på. Den fungerte godt i maksvær, som i 1833,(56) men hadde en tendens til å gå i oppløsning når den kom under press. Schweigaard tok et oppgjør med den i 1842, og etter det var denne forsvarslinje ikke mye verd. Saken gjaldt en alment ønsket utvidelse av Norges Banks seddelutstedelsesrett.(57) Flertallet i Stortingets bankkomite, bondetingmennene Haagenstad, Laane og Tønsager sammen med justitiarius og bankdirektør Roll, hevdet at det lovbestemte forhold 2/1 mellom sedler og sølvfond måtte regnes til grunnprinsippene for banken. Å rokke ved disse ville være å åpne for en vilkårlighet som kunne bli skjebnesvanger. Schweigaard skrev mindretallets votum og fikk stortingsflertallet med seg. Han avviste at bankloven inneholdt særskilte fundamentalbestemmelser. Derimot rommet den visse grunnprinsipper. Disse var å oppfatte som "Øiemed og Intention", de kunne ikke leses av lovens bokstav, men for å avdekke dem var man "overladt til sin egen Granskning". Ingen enkeltforskrifter i loven kunne under en slik betraktning tillegges "en høiere Sanction eller Urokkelighed" enn andre:

"Overhoved maa det indrømmes, at, naar der handles om ved Lov at udvide Bankens nu lovbestemte Virksomhed, saa er der ingen Foranstaltning i denne Henseende mulig, uden at en bestaaende Regel maa udvides eller i nogen Henseende forandres. Skal det Argument, at denne Forandring kaldes et B r u d, være afgjørende, saa kan Intet udrettes."

Lovens forholdstall mellom sedler og sølvfond ble forhøyet til 5/2. 1 1857 gav en ny lov, også den med Schweigaard som arkitekt, nye partielle reduksjoner i kravet til sølvdekning for sedlene.
    Konfrontasjonen i 1842 var i tilnærmet ren form en konfrontasjon mellom "rutinepolitikk" og "skapende politikk". Bankkomiteens flertall innlot seg ikke på å forsvare forholdstallet 2/1 som i seg selv riktigere enn 5/2. Den forsvarte nettopp politikkens opphevelse, stabilitet og forutsigbarhet som bolverk mot kommende fristelser: "thi er Isen først brudt, . . . bliver det vanskeligt at bestemme, hvor saadan Vilkaarlighed vil standse . . ." Mot denne appell om å la fortiden binde fremtiden seiret Schweigaards krav om politisering for å få noe utrettet "i et Land med begyndende Økonomi".(58)

5. Striden om meglerloven
Meglerloven av 1818 bestemte (§ 16) at utenlandske skippere skulle ha plikt til å bruke megler ved tollklarering i norsk havn, mens innenlandske skippere fikk rett til å klarere selv. Loven kom til på privat forslag, men ble sanksjonert uten
innvending. Da den nye toll-loven ble gitt i 1824, sørget regjeringen for at den ble innrettet etter meglerlovens bestemmelse.
    I 1827 og 1830 ble det derimot forgjeves fremmet kongelig proposisjon om å oppheve denne forskjellsbehandling av norske og utenlandske skippere. Hovedgrunnen var at den stred mot likebehandlingsprinsippet i en rekke nyere handelstraktater. Begge ganger var det flertall for å endre loven, men ikke det nødvendige totredjedels flertall. Først på det overordentlige Storting i 1836 oppnådde regjeringen å få likebehandlingsprinsippet innført i loven, denne gang mot forbløffende liten motstand.
    Saken er velegnet til å belyse teorien om politikkens opphevelse, forutsigbarhet i nytelsen av lovhjemlede rettigheter og idealet om lovenes bestandighet. I de konfrontasjoner som fant sted, ble de stridende parter tvunget til å utvikle sine grunnsetninger med uvanlig høy presisjon.(59)
    Loven av 1818 hadde etablert inntektsrettigheter for en gruppe næringsdrivende. Striden gjaldt blant annet om de delvis skulle berøves disse rettigheter. Dermed kom spørsmålet om erstatning til de skadelidende meglere etter grunnlovens § 105 sterkt inn i debatten. Meglerne selv var ingen sterk pressgruppe. Der taltes om elleve mulige erstatningsberettigede personer. En erstatning til disse ville ikke ruinere staten. Men avgjørelsen kunne skape presedens. Derfor ble det prinsipper å kjempe om, systembetingelser og konsekvenser på lang sikt. Striden gjaldt selve hovedkursen, ikke bare en fristelse til gevinst ved et kortvarig kursavvik. For begge fløyer gjaldt saken systemets fremtid. Fra den ene side trakk Jonas Ånton Hielm perspektivet opp slik:

"Hvad der i Dag skulde træffe Mæglerne vilde i Morgen træffe Bonden i Overmorgen Haandværkerne, og fremdeles Handelsmanden . Embelsmanden og enhver Classe af Statsborgere, thi ingen skulde mere være sikker paa det daglige Brøds Erhverv."(60)

To verdier stod på spill. Den ene var idealet om forutsigbarhet gjennom lovens bestandighet. Det var det primære. Det andre var det kompensatoriske ideal om full erstatning til dem som led skår i lovhjemlet rett ved endring i loven. Disse to idealer var ikke innbyrdes uavhengige. For de stridende parter stod det Iysende klart at jo mer omfattende erstatningsplikt staten ville innrømme, desto sterkere ville lovendringer bli bremset på grunn av omkostningene.
    Hos det mindretall som bade i 1827 og 1830 hindret at loven ble endret, kom uviljen mot å endre nyere lover til uttrykk med skiftende styrke Jon Neergaard avsluttet sin dissens til komiteinnstillingen i 1827 slik: "Derfor, og fordi jeg troer at Love aldrig bør forandres uden Nødvendighed kræver det, foretrækker jeg, at Forholdene bliver ved det Gamle. "(61) Tilsvarende, men noe svakere preferanser for lovstabilitet ble ført frem av juristene Sem, Sørenssen og Hielm. Den som med den største kraft og høyeste presisjon hevdet kravet om forutsigbarhet og stående lover som en næringslivsinteresse, var imidlertid Ludvig Mariboe:

"Handel og Næringer kræve i høi Grad Stabilitet, og ingen kan med Sikkerhed foretage en Handelsspeculation, gjøre et Industrieanlæg, naar Lovene, saaledes som det finder Sted i andre Lande, hvert Aar, ja endog hvert Halvaar, ere udsatte for Forandringer, al Eiendomssikkerhed forsvinder, al Vindskibelighed dræbes naar de saakaldte oeconomiske Love mangle Stabilitet. Stagnation i Handei og Næringer vorder Følgen."(62)

Dette må vel kunne sies å representere det borgerlige rettsstatsideal i Sejersteds variant så entydig og sterkt som vi kan vente det i tidens kilder. Men Mariboe møtte motsigelse, og hans standpunkt forble en mindretallsoppfatning.
    I flertallet på regjeringens side finner vi de fremste representanter for det næringsdrivende storborgerskap som grev Wedel og Jacob Aall side om side med liberale fremskrittsmenn som Herman Foss. De hevdet prinsipielt lovgivningens frihet og fremskrittets forrang fremfor forutsigbarhet og ståbilitet. Like prinsipielt avviste de at grunnlovens § 105 skulle medføre erstatning for ethvert tap som lovendringer kunne påføre enkeltpersoner eller grupper.
    Wedels talerør overbirkedommer Nielsen fulgte opp regjeringens linje i proposisjonen ved å påvise i detalj hvilke viktige lovarbeider som ville komme i fare hvis erstatningsprinsippet ble akseptert i fullt omfang.(63)
    Herman Foss tok saken alment og prinsipielt:

"Grundlovens simple og første Oiemed maa være, at Staten skal kunne bestaae, dens andet, at den skal kunne gaae fremad i Udvikling; men ved en saaledes i det Overdrevne udvidet Fortolkning af dens Princip om Skadeserstatning, kan den formentlig neppe bestaae, og, ganske vist, ikke gjøre noget Skridt fremad med Tidsalderen. Der emanerer neppe en eneste Lov, uden at den skader enkelte Individers Interesse, medens den søger at gavne det Hele. Dersom Staten altsaa ikke har Evne til, hvad den efter en saadan Fortolkning er absolut forpligtet til, nemlig for hver nye Lov eller Lovforandring, at opføre paa Budgettet en klækkelig Sum til Erstatning for alle de Individer, som lide Skade ved samme, saa nødes den til ikke at give nogensomhelst nye Lov, ihvor aabenbar end Statens Tarv og Tidsalderens Aand fordrer den. Man roser Lovgivningens Stabilitet, som et væsentlig Gode i de constitutionelle Stats-Forfatninger, og deri gjør man vistnok Ret, men man bør vogte sig for at gaae for vidt i denne Fordring paa Stabilitet; den har sine Grændser, og i vor Tidsalder endog temmelig snævre."(64)

Jacob Aalls innlegg er særlig viktig og interessant som motstykke til Mariboes. De var begge politikere med bakgrunn som næringsdrivende i industri og handel; Mariboe en mangesidig, urolig og lite vellykket gründertype, Aall solid forankret i den tunge og tradisjonsrike jernindustri. Aalls oppfatning av næringslivets krav til lovgivningen, når det gjaldt endring, forutsigbarhet og erstatning, fremstod som den stikk motsatte av Mariboes:

"De Love, som angaae Handel, Told og Næringsveie, have efter deres Natur ingen Varighed og Bestemthed. I ingen Deel af Lovgivningen er Forandring saa hyppig, saa nødvendig, som her. Snart vinder, snart taber enkelt Mand Embedsmand og Handelsborger- ved disse Forandringer, og umuligt er det med Retfærdighedens Vægtskaal at afveie Fordeel og Tab for Enkelt At overføre en i Grundloven anført almindelig Sætning paa alle Tilfælde af den borgelige Virksomhed, vilde være at udbrede Forvirring i alle Beregninger, lede til Misnøle, og omsider maatte man strande paa den Uretfærdighedens Klippe som man vilde undgaae. Dette Exempel vilde frembringe en Hær af Prætensioner som Staten vanskeligen kunde tilfredsstille."(65)

V. Konklusjoner
Politikkens opphevelse, lovenes bestandighet og uforanderlighet, kunne sette seg igjennom på tre måter: 1 ) ved at lovgiverens rettslige kompetanse til å endre loven ble begrenset, 2) ved at lovendring drog etter seg slike rettslige følger at det ble en alt for kostbar operasjon å endre lovene, og 3) ved almene og utbredte forestilhnger og normer om at lovverket burde være i størst mulig grad fast og stabilt.
    I den norske rettsstat etter 1814 ble den første metoden avvist. Lovgivningskompetansen hos statsmakten ble ikke begrenset av eldre lov. Adgangen til å binde fremtidens lovgivere ved lov ble ikke en del av det norske forfatningssystem (jfr. det Adler-Falsenske grunnlovutkast § 11). Forsvaret for rettskraften i § 73 i bankfundationen av 1816, hvor lovens uforanderlighet ble foreskrevet, bygget på at fundationen ikke var en lov, men en kontrakt. Heller ikke dette førte frem. 
    Om lovendringskompetansen var ubeskåret, kunne likevel de rettslige følger av å endre lovene bli reelle hindringer for lovendring og reelle beskyttere av lovstabilitet. Grunnlovens § 105 om erstatning hvis "Nogen maa afgive sin rørlige eller urørlige Eiendom til offentlig Brug", er her det viktigste rettsinstitutt. Sammenhengen var enkel. Ble denne bestemmelse tolket restriktivt, ble statens kostnader ved lovendring redusert. Ble den gitt en vid fortolkning, kunne ønskede lovendringer ble prohibitivt dyre.
    Derfor ble det kamp om fortolkningen. I striden om meglerloven hevdet stortingsflertallet en restriktiv fortolkning, ikke fordi erstatning til de aktuelle meglerne i og for seg var prohibitivt, men av hensyn til konsekvensene. Det gjaldt å hindre at det ble knesatt et erstatningssystem som ville vanskeliggjøre fremtidig lovendring. Flertallet motsatte seg - veltalende og ettertrykkelig - politikkens opphevelse.
    I dette stod flertallet sammen med regjeringen. Det var regjeringens proposisjon flertallet forsvarte i meglersaken. Og regjeringens linje i denne saken var uttrykk for en almen politikk, som den i en annen sammenheng uttrykte slik:

"Da det Offentlige ikke bør eller kan fravige det Princip, at alt Tab eller Skade som, for enkelt Stand eller Individ, er en Følge af Lovgivningen, almindeligviis maa bhve at betragte som tilfældig og som en Opoffrelse for det Heles Vel, der ikke kan ventes godtgjort. . "(66)

Dette standpunkt fikk ogsa en teoretisk begrunnelse og utledning i Frederik Stangs autoritative grunnlovsfortolkning i 1833. Han lærte at "fast den hele saakaldte oeconomiske Deel af Lovgivningen", i fremskrittets interesse måtte være åpen for lovendring uten erstatning:

"Enhver maa altsaa ved sin Indtræden i Statssamfundet eller ved at erhverve sig Eiendomme i Staten umiddelbart ansees at have forpligtet sig til at lade sig nøle med den Grad af Frihed i Eiendomsbenyttelse og Næringsdrift, Staten tll enhver Tid, overeensstemmende med det Heles Tarv, seer sig istand til at indrømme, og til at være underkastet de Betingelser, Staten til enhver Tid maatte kræve for at give Adgang til at benytte Formue, eller personlige Evner paa denne eller hiin Maade. Vistnok er det Vaklende i Grændserne for Enhvers Raadighedssphære, og saaledes tillige den mindre Sikkerhed i Retsnydelse, som heraf bliver en Følge, et Onde, men andre Onder af selv samme Art maa man dog aabenbart være underkastet ved sin Indtræden i Statssamfundet. . ."(67)

Hos Stang som hos Herman Foss og andre møter vi altså pa den ene side en innrømmelse av at lovgivningens frihet kan bli et onde for den enkelte. De gjorde en reverens for normen om lovers stabilitet og borgernes "Sikkerhed i Retsnydelse". Men de avviste bestemt å la denne art av forutsigbarhet bli den høyeste verdi i systemet. Den måtte stilles i annen rekke bak hensynet til "det Heles Tarv", til kollektivet eller "Statssamfundet" og bak hensynet til fremskrittet.
    Det var ikke - slik Sejersted påstår - særlig vanskelig a legitimere rettsendring innenfor den norske rettsstat.(68) Niels Treschow gjorde det i filosofisk form.(69) Frederik Stang gjorde bruk av teorien om samfunnskontrakten til å begrunne retten til statsinngrep og det derav følgende prinsipielt uforutsigbare og "Vaklende i Grændserne for Enhvers Raadighedssphære". De to hevdet også fremskrittet som overordnet stabilitet og forutsigbarhet. Stabilitet var et gode, men det trakk med seg i tanken de negativt ladede ord stillstand og stagnasjon, "en chinesisk Muur, bag hvilken kun det, der allerede bestod igjennem Aarhundreder, kan trives," sa Herman Foss i meglerdebatten i 1830.
    Tiden var - som Sejersted påpeker - en etableringsfase. Det var i samtiden en klar bevissthet om at man brøt opp fra et gammelt prohibitivsystem og gikk over til et nytt frihetlig. Derimot er det villedende å se utslagene av lovskapnings- og lovendringsiver i tiden som utslag av en etableringsfase man aldri ble ferdig med. Det ble etablert et nytt system, men dette system var i seg selv dynamisk. Det hadde bevegelse og fremskritt som hovedløsen. Det gjaldt - som Schweigaard sa å få noe utrettet i et land med en begynnende økonomi. Systemet selv krevde løpende tilpasning av lovverket. Overfor dette systemkrav matte verdien om forutsigbarhet vike og tilordnes en plass av lavere rang.
    Dette førte til politiske konfrontas joner. I vår materiale står grupperingene frem på en annen måte enn i Sejersteds oppstilling. For ham har det vært viktig å holde frem den mulige motsigelse mellom rettsstat og demokrati. Det er teorensk viktig og fortjenstfullt å hevde denne distinksjonen. Men i vårt materiale er det demokratiet - i betydningen bønder og radikaldemokratisk småborgerskap - som fører forsvaret for forutsigbarhet gjennom lovenes uforanderlighet, og det er regjeringen med støtte av ministerielle embetsmenn og næringsdrivende som sterkt og prinsipielt tar avstand fra politikkens opphevelse.
    En gruppe bønder var villige til å ro med voks i ørene. Ludvig Mariboe stilte seg gjerne i positur som Odyssevs bundet til masten. Men ved styreåren stod den ubundne Prometeus.
 
 

Noter:
* Prøveforelesning for doktorgraden, selvvalgt emne, universitetet i Oslo august 1980
Her gjengitt i noe bearbeidet form.
1. Francis Sejersted, "Rettsstaten og den selvdestruerende makt- noen refleksjoner over det 19. århundres embedsmannsstat" i Rune Slagstad (red.), Om staten (1978) I det følgende sitert som Sejersted 1978. Francis Sejersted, "Demokrati og rettsstat- et perspektiv på 1800-tallets politiske brytninger", Historisk Tidsskrift l/1979. I det følgende sitert som Sejersted 1979.
2. Jfr. Peter Ørebech, "Demokrati og rettsstat. Noen merknader til Francis Sejersted" og Francis Sejersted, "Rettsstat og rettsstat. Svar til Peter Ørebech", Historisk Tidsskrift 3/1980 (i det følgende sitert som Sejersted 1980). Jeg takker begge for adgang til artikkelmanuskriptene under utarbeidelsen av denne forelesningen.
3. Sejersted 1978, note 1.
4. Alfred Albrecht, "Rechsstaat", Staatslexikon, Bd. 6, sp. 685-705, Freiburg 1961. Christian-Friedrich Menger, "Rechtsstaat", Handwörterbuch der Sozialwissenschaften, Bd. 8, s. 768-772.
5. Halvdan Koht, "Den gamle norske retts-staten", i Frå norsk midalder (1959) s. 49.
6. Albrecht, op.cit. sp.691. 0m legalitetsprinsippet i nyere norsk juridisk teori seTorstein Eckhoff, "Legalitetsprinsippet", Tidsskrift for Rettsvitenskap 1963, Torkel Opsahl, Delegasjon av Stortingets myndighet (1965) og Carl August Fleischer, Grunnlovens grenser (1968), særlig kap. IV.
7. "Die Wertbezogenheit des formalen R. auf das rechtsstaatliche Grundprinzip ist nicht institutionell gesichert. Seine Beachtung hängt von der rechtsstaatlichen Zuverlässigkeit des Gesetzgebers ab. Dieser ist juristisch formell allmächtig. Die Beschränkung der Staatsgewalt als höchster Gewalt geht nicht über eine blosse Selbstbeschränkung aus.
Die Freiheit im formalen R. ist Freiheit von ungesetzlichem zwang." Albrecht, op.cit. sp. 691 f.
8. Sejersted 1978, s. 53 f.
9. Ibid. s. 46 (uth. PM). 
10. Ibid. s. 50.
11. Ibid. s. 51
12. Sejersred 1979, s. 17. 
13. Sejersted 1980, s. 295. 
14. Ibid. særlig s. 294 f.
15. Sejersted 1978, s. 60. 
16. Ibid. 
17. Sejersted 1979, s. 17. 
18. Sejersted 1978, s. 60. 
19. Ibid. s. 53. 
20. Sejersted 1979, s. 25.
21. Sejersted 1978, s. 64.
22. Sejersted 1979, s. 17.
23. Sejersted 1978, s. 48 f
24. Ibid. s. 55. 
25. Ibid. s. 46. 
26. Seiersted 1979. s. 6.
27. Menger op.cit. s. 269.
28. Storthings-Efterretninger 1814-1833, I s. 43 46, jfr. Riksforsamlingens forhandlinger, 1 s. 182 f.
29. Niels Treschow, Om Norges Grundlov (1834), s. 199.
30. Sejersted 1978, s. 62. 
31. Sejersted t979, s. 7.
32. Jfr. Treschow, op.cit. s. 183 f.
33. Christian vs norske lov, fortalen.
34. Sit. i Sejersted 1978, s. 58, så nær som siste periode, som misvisende kommenteres
s.st. n. 23.
35. J. Bentham, The limits of Jurisprudence Defined, s. 332 f. 
36. Ibid. s. 333. 
37. Sejersted 1979, s. 7.
38. Ibid. s. 11, jfr. 1980, s. 297.
39. Storthings-Efterretninger 1814-l833, I s. 69. Adler-Falsens og Sverdrup-Berghs grunnlovsutkast foreslo to-årige slorting, Treschows forslag hadde årlige storting og Nicolai Wergelands tre-årige.
40. Storthings Forhandlinger 1818, aug. s. 33 t. 
41. Storthings Forhandlinger 1830, juli s. 244. 
42. Sejersted 1979, s. 18. 
43. Ibid. s. 19.
44. Storthings Forhandlinger 1839, mars s. 260-284 og 371 f.
45. N Rygg, Norges Banks historie, I s. 252 f, jfr. G. Jahn, Norges Bank gjennom 150 år,s.411
46. Storthings Forhandlinger 1822, okt. s. 143 ff (justitiarius og bankdirektør Roll, Trondhjem) .
47. Ibid. okt. s. 156-59 (Aars), s. 162-75 (Aall), s. 176-83 (Schytte) og nov. s. 249-86 (Knudssøn).
48. Knudssøn, loc. Cit. 5. 251 f, jfr.Schytte, loc. cit. s. 176 f. 
49. Aars, loc. cit. s. 158. 
50. Aall, loc. Cit. 5. 171 f.
51. Storthings Forhandlinger 1824, juni s. 467-528, juli s. 1487 
52. Storthings Forhandlinger 1827, juni s. 662-87, juli nr. 2, s. 841. 
53. Ibld. juni s. 665 ff. 
54. Ibid. s. 670. 
55. Ibid. s. 681 ff.
56. Storthings Forhandlinger 1833, april s. 469-84, særlig s. 471, 47s, 476 1 og 482.
57. Storthings Forhandlinger 1842, juni s. 96-174. Komiteflertallet særlig s. 103-06, mindretallet særlig s. 156-58.
58. Storthings Efterretninger 1836-1854, II s. 339.
59. Storthings Forhandlinger 1827, mai s. 137 62,512 f, 229 f,533,125-28.1830, mars s.230-52,433 46,300,454,210. Debattene er utførlig referert i Patrouillen, 1827 nr. 16 17-18 og supplementsnr. juni, 1830 nr. 29-31,32-35, 35-37. 
60. Patrouillen, 1830 nr. 36-37. 
61. Storthings Forhandlinger 1827. mai s. 161.
62. Patrouillen, 1830 nr. 36-37.
 63. Ibid. 
64 Ibid nr. 29-31.
65. Storthings Forhandlinger 1830, mars s. 248. 
66. Per Maurseth, Sentraladminutrasjonens historie, bd. 1, s. 215.
67. Frederik Stang, Systematisk Fremstilling af Kongeriget Norges constitutionelle eller grundlovbestemte Ret (1833), s. 609.
68. Sejersted 1979, s. 16. 
69. Niels Treschow, Lovgivnings-Principer, I-lll (1820-23).
 

H.T. 1981, s. 160-169