ANDREAS HOLMSEN

Heimen 1980, XVIII, s.305-312

Disse småstykkene ble skrevet tidlig i 1950-åra som utfyllende tillegg til et stort og aldri fullført manuskript om "Gård, skatt og matrikkel". Arbeidet med det ble tatt opp igjen i 1970-åra, men da i mer avgrenset form. En del av de utfyllende tilleggene fra tidligere ble da overflødige i sin opprinnelige sammenheng, og forfatteren har derfor stilt dem til radighet for "Heimen".

Åsetesrett og landskylddeling
Det heter i Chr. V.s N.L. (5-2-63): "Om Faderen lader Odelsgods eller andet Jordegods efter sig, da viger ældste Søn til Hofvedbølet oc Aasædet, oc de andre Søskinde tage lige Jorder paa deris Lod ... Er der icke Jorder nock til at regne imod Hofvedbølet, da giøres Medarfvingerne Fyldist udi Penge eller andre Vare, om de ey strecker til Fyldiste, da skal den Ældste dog nyde Hofvedbølet, som sagt er, oc gifve de Andre Landskyld huer for sin Anpart efter Dannemænds Sigelse." - Den første del av bestemmelsen, som gjelder godseiere, går gjennom Chr. IV.s N.L. (IV, 7) tilbake på den gamle landsloven (M.L. V, 7). Den andre delen er yngre og har hos Chr. IV en form som viser at den tok sikte på arveskiftet etter den vanlige selveierbonden: "Ere flere medarffuinge til en gaard: da skal den eldste broder nyde aasædit til gaarden, oc giffue de andre sine medarffuinger fyllisti for deris anpart udi jord, eller andre jæffne gode vare. Kand det icke skee: da skal hand dog nyde aasædit, oc giffue sine medarffuinge landskyld, huer for sin anpart..."
    Såvidt jeg kan se fikk denne regelen om åsetesrett til vanlige selveiergårder første gang lovs form i Truid Ulfstands og Claus Billes recess fra 1539 (§19 i Oslo-utgaven), og der er den kommet inn i følge med lovbudet (fra 1514) om bygselrådighet for største landskyldeier; parallelismen mellom bygselrett og åsetesrett trer her i den språklige utforming fram som intimt slektskap: "Om Jord-Byxel, som flere Medarvinger findes til, skal herefter saaledes forholdes. At ældste Broder skal have og nyde Aasædet ... og give Medarvingerne skjællig Landskyld, hver efter sin Anpart ..." Det kan allikevel ikke være tvil om at åsetesretten var en alminnelig utbredt sedvaneregel for vanlige bønder i Norge tidligere også; landskylddelingen og oppsitterens gjenløsing av landskyldparter fra medarvingene er jo et velkjent tema i diplomene fra middelalderen.
    Vi står her åpenbart overfor en av de eldste og viktigste funksjonene skylda hadde i gammel tid både som verdimål for jordeiendom og som faktisk gjenstand for eiendomsretten. Deling av skylda fritok for deling av selve jorda mellom arvingene og forebygget dermed en oppstykking av gårdene som etter tilstrekkelig mange arvefall ville føre til fullstendig pulverisering. (Se A. Holmsen i Årsskrift for Agder Historielag 1953, s. 86-88; jfr. M. Sterri: Bondens rett til jorda, s. 17-21.)

Pantsetting av jordegods mot landskyldyting
Tingbøkene refererer tusenvis av pantebrev fra 1600-årene, og mot slutten av århundret får vi også fullstendige avskrifter i pantebøkene. Jeg har gått igjennom en stor del av dette materialet, dels direkte (Romerike, Sogn), dels slik det er gjengitt i bygdebøker fra alle kanter av landet. Såvidt jeg har kunnet se, pantsatte bøndene ytterst sjelden sin jordeiendom på andre vilkår enn at panthaveren hevet landskyld til pantesummen var betalt. Også adelsmenn pantsatte gjerne jordegods på denne måten, mens borgerne derimot ofte bare stilte eiendommen som sikkerhet (underpant) for et pengelån som de betalte renter og avdrag av, særlig når det gjaldt eiendom de selv brukte. En alminnelig overgang til denne moderne form for pantelån skjer for bøndenes vedkommende først da de i slutten av 1600-årene begynner å kjøpe leilendingsgårdene til selveie.
    En klar manifestasjon av den eldre panteformen har vi i odelsskattemanntallene, som også omfatter pantegods; odelsskatten var en prosentskatt på den landskyld en tok inn, og den ble betalt av panthaveren, ikke av pantsetteren (skattebrev 216 1647; i selve skattemanntallene opptrer pantegodset mye tidligere). Også skattematriklene fører pantegodset opp under panthaverne; likeså finner vi det i panthavernes egne jordebøker.
    Bortsett fra skatteforordningene går lovgivningen i 1600-årene ikke direkte inn på pantsetting av jordegods mot landskyldyting. Et forslag fra den norske lovkommisjon av 1682 om regler for innløsing av pantegods, ble strøket av den danske revisjons-kommisjonen og kom ikke med i N.L. (Forarbeiderne til Kong Christian den Femtes norske Lov, s. 444).
    Rettshistorikerne klassifiserer pantegodset som "brukspant" og mener at det i 1300-årene utviklet seg av de former for salg med gjenløsingsrett som er kjent både fra lovgivning og diplomer i gammelnorsk tid. Kanskje det ville være vel så riktig å si at det i realiteten er gjenløsingssalget vi har i nyere tid også, bare iklædd en terminologi som er hentet fra panteretten. Klassifikasjonen av pantegodset som "brukspant" er iallfall uheldig, når det faktiske innhold av transaksjonen normalt var en overføring ikke av bruksrett, men av eiendomsrett. Rettshistorikerne er ellers enige om at "brukspantet" og ikke underpantet var den vanlige panteformen ennå i slutten av 1600-årene. (Se A. Taranger: Den norske besiddelsesret, s. 29, 32, 34-37; samme: Udsigt over Den norske rets historie IV, s. 389-93; F. Hagerup: Den norske panteret, s. 17-21; Mikael H. Lie: Randbemerkninger til Hagerups Panteret, s.43-46; G. J. Arnholm: Panteretten, s. 39 note 6, 45-46.)

Fastsetting og endring av landskyld
Før matrikuleringen i 1660-årene sto skylda ikke fast. - Landskylda bygde opprinnelig på en privat avtale mellom eier og leier (se Taranger: Udsigt IV, s. 142ff.; Hasund: Or Noregs bondesoge II, s. 57). For landskylda som leieavgift gjaldt det full kontraktfrihet middelalderen ut. I praksis hadde jordleien likevel en naturlig tendens til å festne seg når forholdene var stabile, og skylda skulle også tjene som fast mål for bruks- og eiendomsverdi ved arveskifter, skatteutlikning o.a. Dette ga grunnlag for de normalskyldtallene eller "boltallene" som vi finner på gårdene i 1200-årene og senere. Boltallene hadde en klart offisiell karakter og lot seg neppe sette opp eller ned uten ved offentlig takst (jfr. Steinnes i Norske Bygder III, 1, s. 91). Men grunnlaget for taksten var det samme som grunnlaget for landskyldkontrakten: den faktiske bruksverdien av eiendommen.
    Den voldsomme nedgangen i folketall og jordbruksproduksjon i senmiddelalderen måtte derfor rive vekk grunnen under de gamle boltallene. De ble da dels satt ned i samsvar med det faktiske landskyldfallet, som i Trøndelag, eller depresiert som i Hallingdal og enkelte andre distrikter; dels og vanlig ble de likefram avløst av de nye landskyldtallene etter en tid å ha stått på papiret som tradisjonelle verdimål (se Steinnes i Nordisk Kultur XXX, s. 145-47, og Skatteskipnad II, s. 189). I alle tilfeller ble den private avtalen om jordleien nå avgjørende også for landskylda som offisielt verdimål.
    Da folketall og eiendomsverdi begynte å stige igjen i 1500-årene, ble dette uholdbart, og i recessen av 1539 (§9 i Oslo-utgaven) ble det for første gang uttrykkelig påbudt at landskylda skulle fastsettes "efter Jordens Afvext og efter 6 Mænds Sigelse". Den gamle kontraktfriheten var dermed opphevet; men jordeierne fortsatte på egen hånd å ta høyere og høyere landskyld, og lovgivningen gikk derfor positivt inn for stadig ny, offentlig skyldtaksering. I recess av Jørgen Lykke m.fl. 1568 heter det at "ingen skal maa sette deres Gaarde paa høyere Landskyld, end som sex Mænd kunde kiende ret at være efter Loven, og hvilke Gaarder, som befindes for høyt satte paa Landskyld, skulle Landdrotten maa lade nedsette, og de som findes for lidet satte, skulle Landdrotten maa lade opsette efter sex Mænds Dom og gode Tykke" (Paus II, s. 356). Både oppfordringen til offentlig skyldsetning og forbudet mot privat ble tatt inn i Chr. IV.s N.L. (VI, 1), og framover i 1600-årene ble det foretatt en mengde omtakseringer av skylda, så mange at vi med en viss rett kan se den alminnelige matrikuleringen i 1666-70 bare som høydepunktet i en langvarig bevegelse. Men høydepunktet ble også sluttpunktet. I Chr. V.s N.L. (3-14-14) står bare forbudet mot private skyldpålegg igjen; den positive oppfordringen til offentlig skyldregulering ble strøket (se Forarbeiderne s. 284).
    I skattelovgivningen er en ny innstilling skarpt markert. Fra 1689 av sløyfer skattebrevene et eldre påbud om skyldrevisjon for gårder som "befindes for ringe taxeret" og gjentar bare en platonisk ordre om øyeblikkelig skyldsetning dersom "endnu nogle Gaarder og Pladser . . . findes, som ikke efter Vores forrige allernaadigste Skatte-Brev . . . ere taxerede". - I praksis ble gjeldende skyld fra slutten av 1600-årene bare endret i ekstraordinære tilfeller (avfelling etter naturkatastrofer, langvarig bygselledighet på grunn av for høy skyld osv.).

Utbredelse av selveie i Norge omkr. 1660
I arkivet etter landkommisjonen av 1661 (pk. 31) finnes det en oversikt for hele landet over hvor meget av skylda i de enkelte futedømmer falt på de skattemessig forskjellig stilte eierkategorier. Størsteparten av dette materialet er bearbeidet av H. Bjørkvik og meg.
    Vi har her "odels- og pantegods" som en hovedkategori; det omfatter all ikke-privilegert privat jordeiendom, altså alt det bønder, borgerlige og ikke-adelige embetsmenn eide. Det faller igjen i to grupper: det godset eierne bygslet bort, og det de "besatt" selv. Den siste gruppen omfatter også gårder og bruk der landkommisjonen i sine distriktsjordebøker førte opp "bonden selv og hans medarvinger" som eiere; men i hovedsaken dreier det seg om det vi vil kalle "selveie", og praktisk talt alt sammen er iallfall bondeeiendom (utenom det nærmeste omlandet til byene, der borgerne kunne bruke enkelte av sine eiendommer selv). Det odels- og pantegods som ble bygslet bort, kunne derimot for en vesentlig del tilhøre borgere og embetsmenn; men var det som helhet mye mindre enn "selveiergodset", besto også det hovedsakelig av bonde-eiendom. Summen av de to odels- og pantegodsgruppene gir i det siste tilfellet et godt uttrykk for hvor mye jordeiendom bøndene i alt hadde.
    I Lista len (uten selve flatbygda Lista som sto i en særstilling) utgjorde odels- og pantegodset i 1661 som helhet 75 % av all skyld, og "selveiergodset" alene gikk opp i 60 %; i Mandals len var de tilsvarende tall 7 % og 46, i Nedenes 7 % og 50, i Råbyggelag 8 % og 74, i Øvre Telemark 87 og 43, i Numedal 80 og 64, i Sigdal-Eggedal 70 og 50, i Øvre Hallingdal 80 og 60 (talt opp etter skattematrikkel fra 1670). (Se H. Bjørkvik i Heimen IX, s. 303-05 og 444-47.) Til sammenlikning de tilsvarende tallene i en del andre distrikter: Nord-Norge 14 og 4 %, Trondheims len 14 og 6, Bergenhus len ytre strøk 21 og 5, indre strøk 46 og 20, Ytre Ryfylke 26 og 8, Indre Ryfylke 56 og 24, Jæren 33 og 7, Dalane 56 og 20, Lista flatbygd 39 og 15, Nedre Telemark og Bamle futedømme 46 og 14, Brunla og Tønsberg len 46 og 15, Eiker og Bragnes futedømme 39 og 13. (Heimen IX, s. 92, 147, 219-21, 301-05, 444-47.)
    For et mindre område på Østlandet har jeg regnet ut nøyaktige prosenttall fra 1647 for bonde-eiendom og bonde-selveie alene: Akers futedømme 5 og 2, Follo 36 og 16, Nedre Romerike 34 og 13, Øvre Romerike 30 og 15, Vinger og Odal 53 og 33, Solør 60 og 43. (St. Hallvard 1942, s. 18-21.) I Gudbrandsdal gir Ivar Kleiven opp disse prosenttallene for bonde-eiendom i det hele (1668): Ringebu 46, Fron 33, Dovre og Lesja 45, Vågå 45, Lom og Skjåk 61 (bygdebøkene resp. s. 66, 101-02, 46, 191). Prosenten ser ut til å ha vært større i de trangere og mer avsides bygdene i Øvre Valdres (O. K. Ødegaard: Valdres Matrikul 1667 og 1723; ikke statistisk bearbeidet). I Ål i Hallingdal eide bøndene i 1647 77 % av skylda (K. Svarteberg i Aal bygdesoge I, s. 242); i Hol lengst oppe i dalen vel 83 (L. Reinton i Folk og Fortid i Hol I, s. 161).

Bygselrådighet og disposisjonsrett over selveiergods
I kontribusjons-skattemanntallet fra 1647/48 for Lista len blir bygselforholdet alminneligst forklart slik: "Eier Paasidderne huer effter sit Brug og huer sit egit bøxelraadig." Bygselrådighet for en enkelt eier over en hel gård er det mest bare tale om når hovedeieren er en utenforstående godseier eller eneste oppsitter. Forholdet synes å ha vært tilsvarende i Nedenes len (pk. 231) og Øvre Telemarks futedømme (177). I Mandals og Råbyggelags len (pk. 231) er derimot bygselenhet konsekvent gjennomført i skattemanntallene. Men futen i Råbyggelag opplyser på omslaget av manntallet: "Her inndføris j Mandtallit Bøxelmand till huer Gaard, som ehr effter Lougen beste Mand och største Lodtzeigere, mens j Raabiugdelaugett følger gandsche faa Bønder nogen Herlighed med Bøxell sigh selff jmellom, thi dersom de med hin anden deromb ville effterstrebe foraarsagedis deraff megen Wlyche och Manddrab och det derfor aff dennom effterladis." Dette vil si at bøndene - tross manntallet - i regelen ikke utøvde noen bygselrett over de skyldparter de eide, og som ble brukt av andre bønder. Derimot vil det ikke si at bonde-eieren normalt avskar seg selv fra å disponere over den eiendom han hadde i en annen gård enn den han selv bodde på.
    Det enkelte skattemanntallet kan ikke vise i hvor høy grad eieren reserverte slik eiendom til bruk for sine arvinger, om han da ikke avhendet den til den bonden som f.t. hadde den i bruk. Men et av Agdermanntallene gir direkte opplysning om en måte å bruke fraliggende eiendom på som nok kan ha hatt atskillig betydning og vid utbredelse: I Nedenes finner vi flere ganger at bønder som selv bruker og  sin eiendom i en gård, er utstyrt med et annet gårdsnavn i tillegg til fornavnet, som ellers pleier å være hele personbetegnelsen i manntallene. Fraliggende eiendom kunne altså bli utnyttet som underbruk. Det viser særlig tydelig i hvor høy grad eiendomsretten til jord i disse strøkene hadde karakteren av egen råderett over jorda. Det er tydelig bare en terminologisk vilkårlighet som avgjør om denne råderetten blir kalt "bygselrett" eller om den tvert om - som i Råbyggelag - får en embetsmann til å si at bøndene slett ikke ville vite av noen bygselrådighet.

Skylddeling og jorddeling
Forordningen av 18/12 1764 om skyldsetning av frasolgte stykker av tidligere skyldlagte bruk, er motivert med at "Kongen gjerne seer, at Land-Godset i Norge ved forefaldende Leiligheder adskilles udi mindre og flere Dele, hvorved baade Landet bedre kan dyrkes og Indbyggernes Antal formeres"; dertil skulle delingen av skylda mellom det frasolgte bruket og det som var igjen av selgerens eiendom, gjøre det mulig at "Byrden af de Kgl. Contributioner og publiqve Udgifter, der hefte paa Skylden, kunde stedse blive lige imellem Opsidderne".
    Forordningen var et ledd i den bureisingsvennlige politikk regjeringen slo inn på ved midten av 1700-årene, og som sto i skarp motsetning til de eldre forbud mot overdreven oppstykking av gårdene. Frdn. 23/10 1634 og flere senere mot bortbygsling av gårdparter under en viss skyld var her leilendingsrettens motstykke til det stadig gjentatte påbud fra 1539 om at eldste sønn til en selveier skulle bruke hele farsgården udelt. Disse eldre lovbudene var blitt sterkt sabotert både av bønder og godseiere; det går tydelig nok fram av den voldsomme oppstykking av alle slags gårder som skattemanntall og skattematrikler kan fortelle om. Nå ble også skylddelings-forordningen av 1764 sabotert, slik at det i frdn. 8/12 1813 ble satt økonomiske sanksjoner og skjerpet embetsmessig kontroll bak både den og skyldsetningsforskriftene i frdn. 14/4 1769 om innskrenkning i åsetesretten. Dette betydde ikke at bøndene var blitt fiender av jordoppstykking nå når regjeringen favoriserte den. Det betydde at den formelige - og kostbare - skyldsetning som forordningene av 1764 og 1769 påbød, ikke var nødvendig ved den form for jordutstykking som var mest utbredt i Norge ennå i 1700-årene.
    Denne utstykkingsformen kan vi likefram kalle gårddeling. Det var en enkel brøkdeling - i halvparter, tredjeparter osv. - som gjaldt hele gården, men først og fremst ble gjennomført i gårdskjernen; hus, tun, jord og mark ble delt i den utstrekning og på den måte som oppsitterne fant det rimelig og mulig ut fra det stedsforholdene og tradisjonen tilsa. Særlig i utmarka kunne mye bli liggende igjen i sameie, og resultatet av delingen kunne ellers bli både teigblanding og mer eller mindre samlede parter. Selve delingsmåten er kjent nok av retts- og jordbrukshistorikerne (Taranger: Besiddelsesret, s. 5; Hasund: Bondesoge I, s. 50-52; Moen: Jordutstykking, s. 32 ff. med videre litteraturtilvisinger); det er det gammelnorske "hafnskipti", dvs. egentlig en deling til "bruksbesiddelse", som allikevel iallfall i nyere tid ble like mye praktisert av selveiere. Men historikerne har vært tilbøyelige til å se gårddelingen fra et rent utskiftningsmessig synspunkt og ikke sette den i relasjon til skylddelingen (se f.e. Moen 1.c. og s. 85). I virkeligheten var en deling av gårdsskylda selve utgangspunktet for delingen av jorda. Det var tallforholdet mellom den skylda hver oppsitter bygslet eller eide, som ble søkt gjennomført ved delingen i marka, og det var også skylda som avgjorde hvor mye hver mann kunne bruke av gårdssameiene, dersom det i det hele var noen avgrensing i så måte. Delingsbrukene var så å si født med skyld og trengte ikke noen særskilt skyldsetning.
    Det gjorde derimot de brukene som var blitt til ved utskilling av bestemte markstykker, enten det nå var et stykke innmark som ble avdelt til en ny oppsitter med nye hus, et stykke utmark som ble inngjerdt til bureising, eller en husmannsplass som ble solgt til selveie. Eller det var rett og slett et stykke jord eller mark som ble solgt fra et bruk til et annet. Her var ikke skylda, men selve grunnstykket utgangspunktet; avgrensingen i marka var gitt eller avtalt i og med at stykket ble et særskilt bruks- eller eiendomsobjekt. Men en visste ikke på forhånd hvilket verdiforhold det utskilte bruket sto i til det bruket det var skilt ut fra; en hadde i det hele ikke noen alminnelig godtatt verdinorm for det nye bruket, som kunne gi grunnlag for skatten av det og tjene som offisiell merkelapp for det ved omsetning og registrering. Det kunne det først få ved en skyldsetning, som etter forordningen av 1764 skulle bygge på en sammenliknende taksering av den utskilte og den gjenværende eiendom, så den skylda som fra før lå på den udelte "Hovedgaard" kunne bli delt mellom den og nybruket. Det nye ved denne forordningen var at den muliggjorde en skylddeling på grunnlag av den foretatte jorddeling, mens en før bare hadde kunnet foreta jorddeling på grunnlag av en gitt skylddeling.
    Forordningen av 1764 gjelder skylddeling ved avhendelse fra en gård av "nogen Plads eller Deel, som efter Matriculerne under Gaarden ligger og henhører!. Den synes altså nettopp å sikte til den jordutstykkingsform som vi passende kan kalle "utskilling". Forordningen av 1769 behandler derimot deling av en selveiers "Hovedbølle" i "Parter" og påbyr at "Delingen forrettes og fuldføres af Sorenskriveren med . . . Laugrettesmænd, som nøie beskrive, hvad der af Gaardens tilliggende Skov, Mark, Ager, Eng og Fædrift, med videre, skal tilhøre enhver Part, samt hvor meget af Gaardens Skyld og øvrige Byrder, i Forhold af dens Størrelse, derpaa skal hæfte". Her er det tydelig nok gårddelingen det dreier seg om; men like tydelig er det at lovgiverne dengang- likesom historikerne vanlig senere - ignorerer den grunnleggende egenskap ved denne utstykkingsformen at den bygger på en gitt deling av skylda. Offentlig - og bekostelig - deling og skyldsetning ble da også i den følgende tid så å si fullstendig sabotert når det gjaldt delingsbruk, mens de utskilte brukene iallfall for en stor del virkelig ble skyldsatt. Da skylddeling etter 1813 snart slo igjennom i praksis ved begge utstykkingsformene, ble den offisielle stadfesting og beskrivelse av delingen det reelle innhold av forretningen for delingsbrukene; skyldsetningen var og ble en formsak så lenge denne utstykkingsmåten ble praktisert i sin gamle og karakteristiske form.
    Brøkdeling med utgangspunkt i de skyldbærende gårdskjernene var på rask retur ut gjennom 1800-årene, ikke minst fordi den gjennomførte offentlige skylddelingen da gjorde utskilling av bestemte markstykker til en kurant og mere lettvint form for jordutstykking til bureising. Men utskilte småbruk i utkantene av gårdsområdet begynner å dukke opp i større tall alt i annen halvpart av 1700-årene, fordi gårddelingen da mange steder var drevet til det ytterste. Det var vel likefram den sterke tilveksten i folketallet som lå bak, kombinert med konstitueringen av husmennene som en egen sosial gruppe, som gårdmannssønner ikke lenger hadde så lett for å tre inn i, særlig ikke på Østlandet der det var så mye arbeidsplikt. - "Nordstua Nordgarden Ås" tålte ikke ytterligere oppdeling om den gamle innmarka skulle gi levelige kår for åsetesmannen; men de yngre sønnene fra gården selv, fra andre gårder i bygda og fra andre bygder kunne rydde små selveierbruk på "Innleggen" eller "Nylendet", i "Hagen" eller "Trøa", på "Bråten" eller "Rønningen". Ofte hadde husmenn dyrket opp en del jord på slike steder før, så gårdsfolket nå drev dem lenger ut i "Marka" eller "Myra", opp i  eller "Berget" eller iallfall inn i "Armoda" eller rene "Sveltihel", selv om fatalisme eller galgenhumor kunne smykke "Elendheimen" med navn som "London", "Betlehem" og "Paradis". Husmannsplassene var "utskilte bruk" de også - det overveldende flertallet av slike bruk like fram til 1850- og 60-årene -, og navnetypen skiller både dem og de "utskilte" selveierbrukene klart fra delingsbrukene, som hevder sin standard som "gårder" og "gårdparter" ved å bære gårdsnavnet i mer eller mindre spesifisert form.

.

10.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund