Norge blir en stat
Knut Helle
Line
190 29. Militærvesen
Ved siden av rettshåndhevingen var det militære vern mot ytre fiender kongedømmets viktigste funksjon. Også her fikk det sterke maktmidler i hende ved å oppfylle et sentralt samfunnsbehov. I høymiddelalderen ble det gamle folkeoppbud, leidangen, søkt modernisert og effektivisert under sterkere kongelig kontroll. Samtidig ble det bygd ut et mer profesjonelt hærvesen i tilknytning til kongens hird og stormennenes huskarsfølger.

Leidangen ble fra 1100-tallet delvis omlagt til en fast statsskatt i fredstid (s. 196). Men den gamle leidangsplikt i ufredstid, utfareleidangen, besto som militær ytelse gjennom hele høymiddelalderen. Leidangsutbudene spilte en viktig rolle i innbyrdesstriden under Sverre og Håkon Håkonsson. De utgjorde tallmessig hovedtyngden i den militærmakt som ble brukt utenlands på 1200-tallet og først på 1300-tallet, i krig og på stevneleidang (s. 65) til forhandlingsmøter med grannelandenes statsoverhoder. Håkon V var enda i sine siste regjeringsår opptatt med å holde ved like og utbygge leidangsordningen.
    Endringer i lovbøkenes leidangsbolker og kongelige forordninger røper forsøk på å styrke militærleidangen og øke den kongelige myndighet over den. Til annen halvpart av 1100-tallet er det som nevnt vanlig å datere den kongelige oppnevning av styresmenn sammen med skjerpet manntall og omlegging til 25-sesser på Vestlandet (s. 77, E. Hertzberg tidfestet derimot denne leidangsreformen til Magnus den godes tid). Også i Trøndelag ble 25-sessen lovens normalskip, muligens fra Sverres tid, mens 20-sessen ennå holder stillingen i Viken i en forordning 1273. På Østlandet ble leidangsordningen utbygd territorielt til også å omfatte innlandsdistriktene. Folkeoppbud derfra blir forutsatt i samtidssagaene fra Sverres tid, og en forordning 1293 regner med regulær militær leidangsplikt på Opplandene. Landsloven setter den normale leidangstid til 3 måneder mot 2 i Gulatingsloven og lar utfareplikten inkludere skattlandene, mens den i Gulatingsloven bare skulle gjelde til landsenden. Fra byene får kongen rett til å kreve mer enn det fastsatte normalutbud i krigstid, om han med gode menns råd ser at det trenges. Landsloven foreskriver også en mer effektiv og bedre sentralisert ordning for vedlikehold av skip og naust og annet utstyr, og gir konge og gode menn rett til å kreve det de mener trenges til reparasjoner og fornyelser. Befolkningens tilskudd skulle ytes i penger og forvaltes under ett for hele lagdømmet av en tremannskommisjon
191 med lagmannen i spissen. Syslemennene skulle la det nødvendige arbeid utføre i samråd med forvalterne av denne kassen.
    Det er uvisst i hvilken grad lovens leidangsforskrifter ble praktisert. Etter sagaene å dømme ble leidangen brukt temmelig fritt og elastisk i den senere del av borgerkrigene, uten særlig hensyn til de stive lovreglene. Utbudets art ble variert etter behov: enhetene skip, folk og kost var ikke uløselig knyttet til hverandre, og utbudet kunne begrenses til den enhet som var nødvendig i det enkelte tilfelle. Utbudenes omfang varierte også etter behov og yteevne, naturlig nok med hovedtyngden fra den landsdel som la krigen nærmest. Det kanskje beste eksempel på elastisk bruk av leidangen er Håkon Håkonssons Värmlandstog 1225, en omfattende utnytting av den vikske leidangen til landkrig (s. 101). På Håkons tid opptrer syslemennene som de vanlige ledere av leidangsoppbudet fra sine sysler, og Kongespeilet regner det for vanlig at ikke-bordfaste hirdmenn fungerer som skipsstyresmenn. Både under Håkon og under Eirik Magnusson blir leidangen brukt til offensiv krigføring utenlands (s.125,258) til tross for at loven begrenser den pliktige leidangsferd til forsvarskrig innenlands (skattlandene inkludert i Landsloven). Alt dette tyder pa en ganske vidtgående kongelig myndighet over leidangen i praksis.

Leidangsstyrken ved "full allmenning" (fullt utbud) lar seg ikke beregne sikkert. Lovgivningen gir et par maksimumstall: Gulatingsloven har et skipstall på 308 for hele landet, 25-sesser på Vestlandet og 20-sesser for øvrig; omregnet til 20-sesser tilsvarer dette omtrent de 336 som blir nevnt i lovhåndskrift fra 13tl0-tallet. Magnus Lagabøtes testamente regner med 279 skipreider over hele riket. Uoverensstemmelsen mellom skipreide- og skipstall har vært søkt forklart dels gjennom omlegging til større skip og skipreider i Trøndelag (J.Jerstad, A. Steinnes; annerledes E. Bull), dels ut fra opprinnelig mangel på samsvar mellom skipstall og skipreidetall, særlig i Viken (Steinnes). Sagaene nevner stundom flater på over 300 skip, senest ved Håkon Hakonssons tog mot Danmark 1256 og 1257 (s. 130), men kan her være påvirket av lovenes maksimumstall. Disse ble knapt noensinne oppnådd i praksis. Det regulære mannskapsoppbud var etter senere skatteoppgaver å dømme 1 mann pr. hamle. Om en regner med en 25-sesse pr. skipreide på Magnus Lagabøtes tid + 5-6 20-sesser fra byene, som hadde sin egen leidangsordning, får en et maksimalt mannskapstall på vel 14000. Å oppnå dette i praksis var sikkert like ugjørlig som å oppna fullt skipstall. Den største leidangshær i samtidssagaene - 7200 mann fra Gulatingslag til Hålogaland 1197 (s. 92) - omfatter under den usikre forutsetning at tallet er rett og gjelder utelukkende leidangsfolk, 3/5 av vedkommende landsdelers andel i det ovennevnte maksimumsutbud.

Leidangsutbudet var ingen letthåndterlig styrke. Knurring og ulovlig oppbrudd var vanlig blant leidangsfolkene når ferden varte for lenge eller gikk for langt hjemmefra. Og leidangens effektivitet i kamp kunne
192 være tvilsom; det ligger sikkert mer enn profesjonelle hærfolks kastefølelse bak den forakt for bondemugens stridsevne som preger samtidssagaene. Under borgerkrigenes rastløse bevegelseskrig lærer konger og høvdinger å legge større vekt på tallmessig mindre, men lettere disponible og militært mer effektive styrker enn leidangsutbudet. Et slikt mer profesjonelt hærvesen kunne finansieres gjennom leidangsskatten og blir søkt videre utbygd den følgende tid.
    Fra gammelt var hirden kjernen i den kongelige militærmakt, bedre væpnet og øvet enn bondehæren og bundet til kongen gjennom særskilt troskapsed som forpliktet til å følge ham i kamp når og hvor som helst. I det minste fra 1100-tallet ekspanderer hirden tallmessig; i tillegg til det daglige hirdfølge kommer den til å omfatte kongsmenn i administrative ombud eller private gjøremål rundt i distriktene, til sammen hele den verdslige stormannsklasse og en god del fremstående bønder og bymenn (s. 200, 203). Ifølge Hirdskråen har de samme høye rustningsplikt og i ufredstid samme tjenesteplikt som det daglige hirdfølge.
    En lignende militær rolle som kongshirden spilte fra gammelt andre høvdingers private hirdfølger, vanlig kalt huskarer. Lendmennenes huskarsfølger var sammen med hirden kjernen i den kongelige militærmakt i første del av borgerkrigene (s. 37). Hirdskråen setter normaltallet for en lendmanns huskarer til 40, flere kunne han bare ha med kongens tillatelse; de skulle være til beskyttelse for lendmannen selv og til hjelp for kongen. I den senere del av borgerkrigene opptrer syslemenn og andre fremstående menn med egne hærsveiter, som kunne omfatte både innenhirds og utenhirds menn.
    Påbudet i 1273 om økte militære plikter for landets stormenn (s.137) er kanskje a oppfatte som en utbygging av deres militære rolle fra borgerkrigstiden. Lendmenn, andre veitslemenn (s. 195) og syslemenn skulle på egen kostnad stille et visst antall hirdrustede menn til kongens disposisjon når landets forsvar krevde det. Antallet ble satt til l mann pr. :3 marks veitsle, for syslemennene til 1 mann pr.20-sesse i den vikske leidangsordningen, et fast tall fra de opplandske syslene og 2-4 mann pr. skipreide ellers i landet. Etter skipreidetallet i Magnus Lagabøtes testamente ville syslemannsoppbudet alene komme opp i nærmere 1100 mann. Med veitslemennenes hærfolk i tillegg var dette på pergament en betydelig elitestyrke. Påbudet til syslemennene ble gjentatt 1308, men det lar seg ikke avgjøre om og eventuelt hvordan elitestyrken ble brukt i praksis, eller hvordan den var tenkt inkorporert i hærvesenet for øvrig. Det har vært hevdet at den nye hærstyrken skulle
193 avløse leidangen (H. Koht, J. Schreiner). Vel så rimelig er det å regne med at den skulle styrke og supplere leidangsoppbudet, som fortsatt ble brukt.
    Det er et føydalt preg over de håndgangne menns særlige militære plikter i høymiddelalderen. Militærtjenesten var vederlag for forleninger med veitslejord og kongsinntekter, fra 1270-årene også skattefrihet, og hirdholdet minner både seremonielt og reelt om den europeiske vasallitet (s. 205). Men vi får ikke i Norge et gjennomført føydalt hærvesen, med kjerne i vasallkontingenter av profesjonelle krigere, bygd på rytteri og knyttet til faste borger. Topografiske forhold og mangel på jordegods hindret bruk og underhold av pansret rytteri i Norge, til forskjell fra grannelandene. Av samme grunn fikk borgbyggingen beskjedent omfang. Den foregikk omtrent utelukkende i kongedømmets regi; adelsborger blir ikke omtalt i kildene på et par unntak nær. Kongene av Sverre-ætten reiste borger og befestede kongsgårder i eller ved de største byene og i grensedistriktene, og plasserte garnisoner der. Fra Håkon V's tid er bevart en egen borgrett.

LITTERATUR

F Brandt, Den norske Krigsforfatning i Middelalderen (No. mil. Tidsskr. 34, 1871); K Maurer, Das älteste Hofrecht des Nordens (1877); J. Sars, Til Oplysning om Folkemængdens Bevegelse (kap. 26); F. Macody Lund, Norges økonomiske System og Verdiforhold i Middelalderen (Vid.selsk. Skr. 1908, II, No. 1); H. Falk, Altnordische Seewesen (1912). E. Hertzberg, Ledingsmandskabets størrelse i Norges middelalder (HT 5. R. Il, 1914); E. Bull, Leding (kap. 9);J Jerstad, Skipstal og skipreidetal (HT 1927-29); samme, Gamal skatteskipnad 2 (Vid.-Akad. Avh. 1933, II. No. 3); H. Koht, Det nye i nordisk historie kringom 1300 (Scandia 4, 1931); H. S. Øberg, Leidangsordningen i lys av sagaene (HT .34, 1946-48); G. Fischer, Norske kongeborger I (1951); samme, Norske borger (Nord. kultur 17, 1953); G. P. Harbitz, S. Oppegard og R. Scheen, Den norske leidangen (1951); J. Schreiner, Hærmakt og riksstyre (kap.2); K. Helle, Konge og gode menn (kap. 1); art i Kulturhist. leks., særl. om Borg, Hird, Leidang, Lide, Skipreide.
Hentet fra Knut Helle: Norge blir en stat, Handbok i Norges historie, bind 3, Universitetsforlaget 1974