Av Knut Dørum

HISTORISK TIDSSKRIFT 2/1 995 - ISSN 0018-263X

1. TIDLIGERE SYNSPUNKTER OG NYE PROBLEMSTILLINGER
Overgangen fra overveiende godseiendom og leilendingsvesen til overveiende bondeselveie, som fant sted i mesteparten av Norge i perioden ca. 1660-1850, er et klassisk problemfelt i norsk historieforskning. Norske historikere har vært opptatt av selve gangen i utviklingen mot selveie så vel som årsakene. Men det har ikke vært gjort systematiske og grundige undersøkelser av eventuelle sosiale virkninger som overgangen til selveie kunne ha hatt, selv om enkelte lokalhistoriske undersøkelser kaster lys over dette problemområdet.
Eilert Sundt var den første som for alvor gransket den sosiale strukturen i det norske bondesamfunnet. På sin reise på Nordvestlandet på midten av 1800-tallet skildret han to ulike samfunnstyper.(1) På Sunnmøre, der leilendingene ennå var dominerende, var bondesamfunnet stabilt, konservativt og egalitært. I indre strøk av Romsdal fant han derimot stor sosial lagdeling, med en overklasse av selveiende bønder. Sundt hevdet at graden av selveie hadde betydning for den sosiale lagdelingen.
    Senere har flere historikere fremsatt hypoteser om mulige sosiale virkninger av overgangen til selveie. Ernst Sars tilla odelsretten en viktig rolle for utviklingen av det moderne norske samfunnet og for den demokratiske prosess.(2) Det at bøndene blir selveiere skapte altså, ifølge Sars, større likhet og stabilitet på den norske landsbygda. Oscar Albert Johnsen hevdet derimot at overgangen til selveie førte til dannelse av en ny overklasse.(3) Halvdan Koht gikk i mot denne oppfatningen og beskrev det norske bondesamfunnet på 1700-tallet som ensartet.(4) "Klassekampen" stod mellom bøndene på den ene side og borgere og embetsmenn på den annen.
    Også Andreas Holmsen har satt utviklingen av husmannsvesenet i forbindelse med overgangen til selveie. "Nettopp i de strøk av landet hvor overgangen til selveie først satte inn, og hvor den førte til den største velstandsøkning for bøndene, nettopp der er den ledsaget av den voldsomste økning i antallet av husmenn og den strengeste utforming av deres pliktarbeid på gårdene".(5) Knut Mykland skriver at: "Overgangen til selveie, kombinert med odelslov og åsetesrett, bidro til å skape en fast "suksesjonsordning" på gårdene og dermed til å skape grunnlag for et odelsbondearistokrati i Bygde-Norge, som fikk store muligheter under oppgangstidene på slutten av 1700-tallet".(6) Også Øystein Rian har vært opptatt av de negative sosiale konsekvensene av denne prosessen. "Overgangen til selveie fortoner seg nå lenge etterpå som en demokratisering av eierstrukturen, men i samtiden betød den i noen grad at de mer velstående bondeslektene skjøv de fattige ut".(7) Knut Johannessen konkluderer i sin hovedoppgave med at: "Mot denne bakgrunn er det forståelig at foreldre kjøpte gård til barna, at buslitsmennene ikke var sene om å bruke sin rett, og at bondeleilendingene strevde for å bli selveiere. Slik sett var selveiet et middel til å unngå sosial og økonomisk deklassering, særlig mot slutten av århundret 1600-tallet [1600-tallet]".(8)
    Ståle Dyrvik er en av de få norske historikere som har betvilet at overgangen til selveie fikk noen betydning for den sosiale strukturen. Dyrvik har sammenlignet antall leilendinger/antall selveiere med antall husmenn i ulike regioner av landet og i forskjellige områder innenfor disse regionene. "Sammenligner vi innenfor de enkelte landsdeler hvor forholdene er mer ensartet og man derfor kan håpe å kontrollere og isolere de to faktorene selveie og husmannsvesen best mulig, forsvinner sammenhengen mellom dem fullstendig".(9) Han skriver videre: "Vi kan derfor med stor sannsynlighet fastslå at jordeiendomsforholdene ikke har hatt noen avgjørende betydning for fremveksten av en husmannsgruppe i det norske bygdesamfunn".(10) Men heller ikke Dyrviks undersøkelse kan sies å være systematisk. Han har ikke tatt utgangspunkt i forholdene på de enkelte brukene, men i data på aggregert nivå, landsdels- og distriktsnivå.
    Sølvi Sogner er den eneste som i en artikkel har foretatt en større teoretisk drøfting av hvilken betydning overgangen til selveie kan ha hatt for endringene i den sosiale struktur i det norske bondesamfunn på 1700-tallet.(11) Hun skriver at dette spørsmålet "hittil ikke er gjort til gjenstand for systematisk forskning" og at hun bare drøfter problemet "teoretisk".(12)
    Sogner mener det er sannsynlig at overgangen til selveie får virkninger både for graden av gårddeling og for fremveksten av sosialt lavere rangerende husstander. Åsetesretten som ga eldste sønnen rett til å ta over gården udelt hindret, ifølge Sogner, gårddeling på selveiergårdene, mens jordeierne hadde relativt frie hender når det gjaldt deling av leilendingsbruk. "Det var i begynnelsen av 1600-tallet blitt satt en nedre grense for et bruks størrelse m.h.t deling. Norske lov av 1687 gjentar rett nok bestemmelsen, men dispenserer fra den til fjells og ved sjøkanten, og da var den for norske forhold nokså uthulet."(13) Om ansvarsforholdet for etableringen av de mange nye husmannsplassene skriver hun: "Leilendingen tilkommer det imidlertid ikke, under noen omstendighet".(14) Om etableringen av innerst-husstandene skriver hun at "det er urealistisk å påregne bevisst initiativ fra en fjerntboende proprietær".(15)
    Sogner er ikke bare opptatt av "rettshjemlede måter for en selveier til aktivt å påvirke antall og art av nye husstander".(16) Hun legger også vekt på at selveierfamilien i tillegg hadde familiære og økonomiske motiver for å holde gården samlet hos én arving. "Gården bevart intakt gir potensielt større muligheter for at det via den kan utøves funksjoner til beste for slekten - funksjoner av en art som samfunnet ennå bare i liten utstreknin kunne ta seg av, som oppfostring, opplæring, fattig-, syke- og eldreomsorg.Feil! Fant ikke referansekilden. Arvegangsregler og tidens store dødelighet kan gjøre det helt store kupp mulig.(17) Å bevare gården udelt og sikre arbeidskraft ved hjelp av husmenn kunne, ifølge Sogner, også styrke gårdens økonomi.
    Sogner viser til en del lokalundersøkelser som hun mener kan indikere sammenheng mellom selveie og fremvekst av sosialt lavere rangerende husstander. Men undersøkelsene inneholder bare data om andel selveie og om antall bruk og husmannplasser i enkelte prestegjeld (eller grevskap) i et bestemt tidsrom. De tar ikke utgangspunkt i forholdene på den enkelte gård. Og Sogner skriver selv at det er all grunn til å være forsiktig med å trekke slutninger på dette empiriske grunnlaget og at "den økologiske feilslutning er innebygget i dette materialet".(18) Økologisk feilslutning innebærer at man trekker slutninger på grunnlag av data på et høyere enhetsnivå, som f.eks. prestegjeld, om forhold på et lavere nivå, gjerne individnivå, slik som gårdsbruk.
    Artikkelen til Sølvi Sogner vil danne grunnlaget for denne fremstillingen. Jeg vil konsentrere meg om tre hovedproblemstillinger: Var det forskjell mellom selveiere og leilendinger når det gjaldt adgang til å hindre eller foreta oppdeling av gårder? Hadde leilendinger samme mulighet som selveiere til å nedsette husmenn? Er det forskjell mellom de enkelte leilendingsgårder og selveiergårder når det gjaldt grad av gårddeling og grad av opprettelse av husmannsplasser? Derimot vil jeg ikke berøre hvilken sammenheng det er mellom selveie og fremvekst av innersthusstander.
    Gårddeling og nedsettelse av husmenn blir ofte oppfattet som to sider av samme sak. Lite gårddeling fører til utbredt husmannsvesen og omvendt. Ble ikke gården delt, ble det ofte i stedet opprettet husmannsplasser. Det er derfor naturlig å undersøke i hvilken utstrekning graden av selveie påvirket både gårddelingen og etableringen av husmannsplasser.
Jeg har i stor utstrekning basert meg på opplysninger i bygdebøker og tidligere forskningsarbeider, men har også trukket inn opplysninger fra primærmateriale jeg selv har gjennomgått. Dessuten har jeg brukt egne tidligere forskningsarbeider som berører disse problemstillingene. Fremstillingen begrenser seg tidsmessig til perioden 1660-1850 og geografisk til Sør-Norge.

2. SELVEIEREN OG LEILENDINGEN, TO LIKESTILTE BONDER?
På 1600-tallet møter en to typer bønder: selveieren og leilendingen. Mange norske historikere har gitt alle brukere som har eid deler av gårdens landskyld betegnelsen selveiere. Men bare bygselrådige brukere (dvs. de som hadde retten til å bygsle bort gården) hadde full råderett over gården, og bare disse bør, etter min oppfatning, regnes som egentlige selveiere. Brukere som eide mindre parter uten bygselrett hadde bare landskyldfritak for de partene de eide. Den som leide eller bygslet jord ble kalt "leilending".
    Hvis leilendingen hadde samme sikkerhet for gården som selveieren for seg og sine arvinger, skulle en kunne forvente at leilendingen foretok samme valg som selveieren når det gjaldt gårddeling og nedsettelse av husmenn. Hvis det ikke var slik, skulle en kunne forvente at jordeieren i stedet for leilendingen gjorde valg som fikk betydning for driften av gården på lengre sikt. Det er derfor nødvendig å se nærmere på leilendingens bruksrett til gården og dens tilliggelser.
    Med Christian IVs norske lov ble det påbudt med livstidsfeste.(19) I en forordning av 1685 får sønnen til den avdøde leilendingen fortrinnsrett til feste, men denne blir trukket tilbake i Christian Vs norske lov.(20) I 1692 oppnår riktignok sønner av leilendinger "som for Rytter eller Dragon-Dreng tient hafver" rett til å ta over garden.(21) En forordning av 1699 gir også leilendingen førstekjøpsrett til garden.(22) Men først ved reskript av 1710 og av 1723 blir det uttrykkelig bestemt at "naar nogen Jorddrott vil afhænde den Gaard, som Leilændingen den vil beholde, da skal han være nærmest til Kiøbet".(23)
    På tross av disse bestemmelsene kunne ikke leilendingen være helt sikker på at han kunne tilbringe hele sitt liv på gården. Ifølge lovverket på 1600-tallet var en del grove forsømmelser fra leilendingens side oppsigelsesgrunn: at han ikke overholdt den siste og endelige fristen, sommermål, for betaling av landskylda, at han nektet å betale tredjeårstake og førstebygsel, at han tok ut for mye tømmer, at han lot gården forfalle og at han unnlot å betale skattene som hvilte på gården. Men en leilending kunne også sies opp nar den bygselrådige eieren var husvill, den såkalte "buslitsretten". Lovene før 1684 omtaler ikke manglende betaling av avdragene på tredjeårstake og førstebygsel. Men både Håkon Hovstad og Andreas Holmsen peker på at Bjelke-kommisjonen i 1632 nevner ubetalt landskyld som eneste lovlige begrunnelse for å ta gården fra en bonde, og at dette må ha vært den vanligste grunnen til at bøndene ble fradømt garden, og videre at forsømmelse av betalingen av tredjeårstaka ikke ble oppfattet som reell oppsigelsesgrunn.(24)
    Et annet spørsmål er hvilken kontroll leilendingen hadde over gårdens herligheter og tilliggelser. I kap. 27 i tredje bok i Christian Vs norske lov star det at: "Ingen Landdrot maa tage noget Fiskeri, eller anden Herlighed fra sin Lejlænding, som der haver ligget til, da hand fæste Gaarden bort, med mindre Bonden det samtykker, og da skal Landdrotten korte det efter Billighed i Landskylden, og selv udrede hvis Tynge der ligger paa det fratagne, saavidt det kand sig beløbe". Riktignok er det visse begrensninger i leilendingens bruksrett, if ølge kap. 34 i tredje bok i Christian Vs norske lov f.eks.: "Skov maa Lejlændingen nyde til fornøden Brændeved, Bygnings-Tømmer og Gaards Brug, og derforuden saa meget Tømmer, eller trelast, som hans halve landskyld beløber, hvilket Jorddrotten er nærmest til at kiøbe frem for anden, om hand det begærer for det, som en anden vil give i Billighed". Men leilendingen skulle kunne nyttiggjøre seg hele gårdens arealer, selv om deler av gårdens herligheter og tilliggelser var særskilte bygselenheter. I Christian Vs norske lov står det: "Hvor nogen Jordspart er steent og reent, og ligger dog til een Gaard, eller under dens Ejendele, da er den Bygselrådig, som ejer samme Jordspart med Bygselrett, Dog saa, at den ikke fæstis fra den Gaard den ligger under".(25)
    Likevel kunne jordeiere utnytte det forhold at enkelte herligheter var særskilte bygselenheter. I 1636 anket bonden Lauridz på gården "Indre Scharffuesteenn" i Agder en sak mot Jens Stueland til lagtinget, fordi Jens hadde festet en ødegård som "haffuer Ligget vnder gaarden aff Arrilds tid.(26) Det var presten i Spinn prestegjeld som hadde bygslet bort ødegården og som kunne dokumentere prestebordets eiendomsrett til gården. Laurids tapte saken selv om han og hans forgjengere i lang tid hadde brukt ødegården under gården "Scharffuesteenn".
    I tingbøkene som gjelder Fana utenfor Bergen fra 1700-tallet, har jeg etter henvisninger fra John Ragnar Myking funnet flere rettssaker mellom jordeieren og leilendingene om hvem som skulle ha landslotten av "fremmede nodekast", dvs. avgift av fisket med landbaserte redskaper. Videre finnes det mange bygselbrev i pantebøker, tingbøker og regnskapsprotokoller hvor den nye leilendingen må inngå en avtale med den forrige for å kunne ta over festet. F. eks. i festeprotokollen for lokalkirkegodset i Ullensaker, som ble påbegynt i 1776, finnes det mange slike bygselavtaler fra siste halvdel av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet.(27) Vi skal senere se at leilendingen også hadde adgang til å nedsette husmenn og muligheter til å la sønner få overta deler av gården. Det er klart at leilendingen hadde betydelige rettigheter til den gården han brukte. I lovverket ble leilendingen og selveieren også oppfattet som likestilte bønder. De skulle svare den samme skatt av gården de brukte og de kunne begge være lagrettemenn.
    Men det ser ut til at leilendinger på offentlig gods som regel var bedre stilt enn leilendinger på privat gods. Bønder som bygslet bort jord kunne bruke buslitsretten hvis de trengte gården selv. Imidlertid var trusselen fra de nye proprietærene, borgerne og embetsmennene, gjerne på et annet plan. De kunne drive leieavgiftene i været, og på den måten tvinge leilendingen fra gård og grunn. Krongodssalgene skapte en helt ny situasjon for mange bønder. I et brev fra Gyldenløve til kongen i 1673 star det: "Når nu en er forarmet eller jaget fra Gaarden, så kommer straks en anden og presenterer sig igjen fordi eders Summum Bonum formener de at bestaa udi at bruge jord. Naar bønderne nu er ruineret, saa formaar de intet at skatte, og soldatene kand ingen udredning faa av dem. Saa blir den ene desperat og den anden uvillig".(28) Visestattholder Høegh skriver også at "der over sat Bøxelen saa høyt at de aldrig haver kundet betale den, mens omsider været tvungen til at forlade huus og Hiem, Ja endelig Landet, for mangel af Bøxelens Betaling".(29) Bøndene i Oppdal tilbød seg til og med å betale halvparten av prisen hvis kongen ville ta tilbake den jorda han hadde solgt.(30)
    Den største trusselen mot leilendingens bruksrett var buslitsretten. Denne retten ble ikke bare brukt for eierens egen person, men også for barn og slektninger. I 1642 klager Peder Christensen fra Spydeberg i Østfold over at han hadde bygslet en gård som han trodde snart ville bli "forpantet". Han var redd for at den nye eieren ville ta i bruk gården med hjemmel i de jorddrottlige rettigheter som fulgte pantet.(31) I 1576 står det i lagtingsprotokollen for Oslo at: "Biørn skal verre nest ad besidde Houen epter thij hand er brodersøn jndt saa lenge Laurs Roker bliffuer boeslidsmand".(32) Samme år ble Fru Adelutz "af Hannager" fradømt gården "Skraatorp" fordi Oluff Kor og hans medarvinger hadde tatt gården i pant.(33)
    I Høland hadde buslitssystemet optimale vilkår på grunn av mengden av bondegods. Knut Johannessen viser mange eksempler på at bønder brukte sin rett som buslitsmenn for seg selv eller for sine barn eller slektninger.(34) For et flertall av leilendingene var alltid muligheten for oppsigelse og utkastelse til stede. I de fleste tilfeller hvor brukeren på gården ble selveier, var den forrige eieren embetsmann eller borger. Bare en av fire av de nye selveierne i 1615-89 var bruker på gården før kjøpet.(35)
    Men det var ikke alltid så lett for en buslitsmann å bli kvitt leilendingen. I 1665 var det en sak oppe på tinget på Rising i Gjerpen.(36) Borgermester i Skien, Caspar Barnholt, hadde kjøpt gården Menstad av kronen og ville overlate gården til sønnen. Leilendingen på gården, Tønnis Menstad, nektet å flytte, enda han fikk tilbud om annen gård til 3 huders skyld i stedet, eller tilbakebetaling av førstebygsla. Sorenskriveren og lagrettemennene ga leiendingen medhold. Men Caspar Barnholt stevnet saken for lagmannen. Domskjennelsen er ikke kjent, men i 1670 er sønnen til Bernholt bruker på gården og Tønnis er blitt leilending på en annen gård Barnholt eier, Røsåker på 1 hud.
    Et rikt klagemateriale, som en særlig finner i supplikasjonsprotokollene, viser at samfunnet var fleksibelt og at mange leilendinger etter de store krongodssalgene følte sin stilling truet. Det er ikke gjort systematiske studier av brukerskifter på leilendingsgårder som ble frasolgt kronen på 1600-tallet og 1700-tallet, men det er klart at enkelte jordeiere kunne påvirke gårddelingen på leilendingsgårder. Hvis leilendingen ikke greide å gjøre opp for seg eller hvis han ikke etterlot seg voksne sønner som kunne ta over, kunne jordeieren innsette flere nye brukere. Videre er det opplagt at også enkelte jordeiere kunne bygsle bort herligheter og tilliggelser som var egne bygselenheter, men som i lang tid hadde ligget under en leilendingsgård. Hvis det var tale om et større jordstykke, kunne den gamle leilendingen bli nødt til å ha medbrukere.

3. HUSMANNEN OG HUSMANNSVESENETS FUNKSJON
En husmann må ofte kunne sidestilles med en gårdsarbeider. Selv om husmannen leide en plass og drev jordbruk, måtte han ofte betale plassleien med arbeid på gården som plassen lå under. Husmannsplasser skulle etter en forordning fra 1671 for Akershus Stift "med underliggende Ampter" ikke være særskilt skyldsatt eller være et eget matrikulert bruk, men inngå som en del av gården den tilhørte.(37) I de bevarte husmannskontraktene fra slutten av 1700-tallet står det ofte at husmannen skulle møte til arbeid "når det kreves" eller "efter tilsigelse for kone og mann". Husmannen under Lauten gård i Ullensaker skulle møte "strax uden knurr" når han ble tilsagt, og ett enkelt bud etter ham skulle være nok og ikke være noen unnskyldning for ikke å møte.(38) Fogden på Øvre Romerike skriver i 1792: "Hårdt og syndig handles der i almindelighed mod husmenn. Saa lenge de er friske og sterke til arbeid tåles de nogenlunde, men i motsatt fall blir de jaget bort og forvandlet til lægdslemmer og betlere".(39)
    Med forordningen av 1752 ble husmenn som tok opp plass i utmarka, ryddet ny åker og bygde nye hus sikret skriftlige livstidskontrakter.(40) Men innmarksplassene kom i en annen stilling, og her ble det bare snakk om muntlige avtaler og feste på oppsigelse. En slik husmann kunne sies opp på dagen, og bli nødt til å flytte innen første faredag, 14. april eller 14. oktober. Om kategoriene Feil! Fant ikke referansekilden. og "husmenn uten jord" skriver Sogner følgende: "I realiteten må skillet ha vært vanskelig å trekke".(41) Også den jordløse husmann kunne ha litt jord til hage eller åkerflekk. Ofte var husmannen mer en jordbruksarbeider enn en jordbruker, og det var først og fremst ved å selge sin og familiens arbeidskraft at han klarte å underholde familien. Men flere husmenn kunne ha håndverk eller fiske som hovedyrke.
    Simen Skappel og senere historikere har sett på husmannsordningen som et arbeidssystem. "Mangel paa arbeidere var, fremfor alt i de egentlige Jordbruksdistrikter, grunden til at gaardbrukerne bestræbet sig paa at erhverve husmænd".(42) Men han skiller mellom arbeidshusmannen på Østlandet og bygselhusmannen pa Vestlandet. Den sistnevnte hentet for det meste sitt utkomme fra andre næringer enn jordbruk. Skappels grovinndeling av husmennene har fått tilslutning av senere historikere, som Sverre Steen, Jostein Nærbøvik og Ståle Dyrvik.
    Ståle Dyrvik bedømmer husmannsvesenet for landet under ett som uttrykk for et arbeidskraftsbehov, men legger vekt på at forholdene på Vestlandet er mer innfløkt enn i Trøndelag og på Østlandet.(43) I de områdene han har særlig studert, Rogaland (44) og Etne, (45) finner han at husmannsplassene også kunne være en boform for fiskere og håndverkere, og et uttrykk for arbeidsdeling og spesialisering i lokalsamfunnene. Hans Try er vel den historikeren som sterkest har poengtert at variasjonene i husmannsvesenet ikke kan forklares ut fra inndeling i landsdeler, men ut fra forhold i mindre geografisk avgrensede områder.(46)
    Det er gjort en rekke lokalundersøkelser av hvilken funksjon husmannsordningen hadde. Undersøkelsene fra Østlandet og Trøndelag synes å legge vekt på at arbeidshusmannen var den mest typiske husmannen. Men Eva Sirevåg, som har studert husmannsvesenet i Nes på Romerike ca. 1800, har understreket at det ikke bare fantes arbeidshusmenn, men også at det var flere husmenn som hadde håndverk som hovednæring.(47) Ogsa Kjell Haarstads studie av Selbu viser at flere husmenn hovedsakelig var knyttet til håndverk.(48)
    På den annen side viser flere lokalundersøkelser fra Vestlandet at arbeidshusmannen også her var fremtredende. Særlig gjelder det Jan Anders Timberlids fremstilling av husmannsordningen i Sogn og Fjordane, (49) Roald Solheims undersøkelse av to bygder i Indre Nordfjord: Hornindal og Innvik, (50) og Arne Hauglands studie av Ølen i Hordaland.(51) Haugland finner bl.a. at antall husmannsplasser øker med størrelsen på bruket.

4. ADGANG TIL GÅRDDELING
Det har vært uenighet mellom norske historikere om åsetesretten skal tilbakeføres til Magnus Lagabøtes Landslov fra 1274 eller til en recess fra 1539. Men det er klart at åsetesretten var en realitet på det tidspunktet overgangen til selveie begynte, altså på slutten av 1600-tallet. I recessen fra 153952 står det som følger:

"Om Jord-Byxel, som flere Medarvinger findes til, skal herefter saaledes forholdes. At ældste Broder skal have og nyde Aasædet, og give sine Medarvinger fyldest for deres Andeel udi anden Jord eller andet, som jævnt kand være; hvor det ikke skee kand, da skal han alligevel besidde (dvs. "nyde Aasædet"), og give Medarvingerne skiællig Landskyld, hver efter sin Anpart efter 6 skiællige Laugrettes-Mænds Sigelse og gode Tykke, og naar ældste Broder er afgangen, da nyder næste Broder Aasædet, og naar ingen Broder er igjen af den Green, da skal ældste Broders Barn være næst at besidde det, dog all Medarvinger til skiællig og lovlig Landskyld"

Åsetesrett var en rett som var knyttet til eiendomsrett. Den eldste broren hadde altså åsetesretten eller bruksretten til hovedbølet eller den gården som foreldrene hans hadde eid og bodd på. Men de andre søsknene hadde rett til a få utlagt ideelle landskyldparter i hovedbølet eller å få overta andre gårder som tilhørte foreldrene.
    I et rettsreferat fra en sak fra Glømmen i Fåberg fra 1614 står det at Oluff Glømmen hadde stevnet:

" * Niels Thosetter aff Faaberg og Johann Jonnsgaard aff Øier sogen att thalle for Aasædett paa forne. Glømmen hannd mennte sig Nest werre till at besidde sa well som och at giffue forne Johann Jonsgaard Landschyld aff sinnn anpartt wdj bemelte Gaardt efflerdj hannd er eldste Broder, och eig heller Gaarden att werre meere end en Mandz Werk fast mindere Nogenn deris Anpartt Steentt og Reentt fra huer andre".(53)

Oluff viser til at han er eldste arving for å sikre seg bruksretten til hele garden.
    Også fra Agder finner vi eksempler på at eldste broren i rettssaker viser til at han er den rette åsetesmann. På lagtinget i Agder i 1636 stevnet Børge sine yngre søsken for at de ikke ville akseptere et byttesbrev som de hadde underskrevet og godkjent, hvor han som eldste bror skulle ta over hovedbølet, gården Eitland på Lista.(54) Lagretten viser til hva loven sier om arveskifte, og Børge får medhold.
    Også fra Setesdal har Leonhard B. Jansen i sin hovedoppgave Levekår i Setesdal på 17-1800-tallet funnet flere eksempler på at gården ble overlatt til eldste sønn og
at åsetesmannen betaler landskyld til medarvingene inntil de blir løst ut.55 En omfattende sak fra 1638 vedrørende åsetesretten til en gård viser at rikslovgivningen også gjorde seg gjeldende her. En del av dommen er slik:

" * kunde wij icke rettere forre finde, och kiende: efter A: B: 7 cap: end at forne Oudens eldste Sønn, nemblich Joenn Oudenssønn, Bør jo, och schall allene Bruge, besidde, følge, nyde og Beholde Saa Stoer anpart, som hans Fader, och Far fader, uanmagerløs, for hannem fuld og Brugt haffuer, deris Liffs Thiid i forne. Homme Sualestuen, Och giffuer de Anndre Lodtzeygere, sin tilbørlige Landschyld, Saa Stoer som kand paa regnis eenn huer, at worde der indschifft
wdj".(56)

I Garddeling i Ringebu 1600-1723 har Ivar Nordberg funnet flere tilfeller hvor eldste sønnen krever bruksretten til hele gården lenge etter at den har blitt delt.(57) I 1667 krever f.eks. Gulbrand å få overta den yngre brorens del av gården Gutu.(58) Gulbrand og Eirik hadde brukt gården sammen siden ca. 1650. Eirik dør like etter 1667, men i 1670 gjør Gulbrand på nytt krav på hele gården, og nå vil han ha bort enka og sønnen etter Eirik. Gulbrand vinner saken og får overta hele gården.
    Håkon Hovstad har funnet eksempler fra Elverum på at åsetesretten "kunne setja annan bygselrett tilside, eller gjere han mindre verdt".(59) En gang i 1630-årene eller 1640-årene hadde eldste sønnen og åsetesmannen på Nordre Grundset, Bernt Knutsen Kallgarden, bygslet bort hele gården til en annen bonde. I 1645 pantsatte brordattera sin halvpart i gården, 1 hud med bygsel, til presten Hr. Lars Grue. Men det ble ikke utstedt egen bygselseddel for denne parten. Selv om pantet ikke blir innløst, så truer ikke dette åsetesretten til etterkommeren etter eldste sønnen, løytnant Even Halvorsen, som i 1664 krever å få ta over hele gården, også den parten som Grue-presten hadde i pant. Begge parter eier 1 hud med bygsel i gården. Presten mener at han som beste mann bør ha bygselrådigheten, men løytnanten protesterer som åsetesberettiget og får medhold på tinget. Presten må nøye seg med bygsel og rettighet til den ene hud han har tilpantet seg.
    Åsetesretten fulgte på samme måte som bygselretten faste parter. I 1708 blir skylda til Søndre Bjølset i Elverum delt mellom en sønn og seks døtre. Sønnen får tredjeparten av gården med odel og åsete til hele gården.(60) Denne parten og alle søsterpartene blir pantsatt og havner på utenbygds folks hender. I 1732 blir partene solgt til noen Elverum-bønder. Prisen på søsterpartene var på rundt 7 rdl. pr. skinn. Aret før hadde parten med åsetesrett, på tross av at denne parten var mindre enn søstergodset, blitt solgt for 50 rdl. Det er ingen grunn til å tro at det skulle følge bygsel bare med brorens part. Det vanlige var at det fulgte bygsel med hver medarvingspart. Det er nok åsetesretten som gjorde utslaget når det gjaldt prisforskjellene mellom skyldpartene.
    I 1608 stevner Gunder Asbjørnsen sin eldste bror, Arne, og sorenskriveren og lagrettemennene i Eidsberg i Østfold for lagtinget i Fredrikstad fordi Arne hadde blitt tildømt åsetet til garden Store Rud samme sted.(61) Gunder mente at han som "Mieste og Bestemanndt", altså bygselrådig, burde ha bruksretten til gården, og han la til at: "* dierris Fader Aldrigh Buodt eller haft Nogidt Seede paa forne. Ruedt". Men retten opprettholder tingdommen: "Effterdij forne Arne ær Eldste broeder Maa hand derfor Beholde Aasedidt paa Samme Gaardt Rudt og forne Gunder Jinngen Lunder eller Odegaardt Adt Bygge fra Gaarden Som der vnnder Liggendis Er og haffuer Verit Brugt Aff Arrildtz thiidt".

Begge brødrene eide altså parter i gården, og hver av dem hadde nok bygsel over sin part. Men den yngste broren fikk altså ikke bruke eller bygsle bort gården, selv om han var den største partseier. Åsetesretten var i dette tilfellet avgjørende for hvem som skulle få den egentlige disposisjonsretten til gården.
    Andreas Holmsen har hevdet at åsetesretten "ble meget sterkt sabotert".(62) Han har vist til et kongebrev fra Jemtland fra 1590 og en rapport fra skattekommisjonen i Agder i 1639 hvor det blir fortalt at det er vanlig å dele odelseiendom og at det ofte er flere brukere på en og samme odelsgård. Men det er klart at åsetesretten også på den tiden var en rett som kunne brukes.
I 1769 får selveiere med en forordning adgang til å dele eiendommen i to eller flere deler mellom barna dersom gården var stor nok til å gi utkomme til flere arvinger.(63) Åsetesmannen fikk likevel rett til å beholde halvparten av hovedbølet. Denne bestemmelsen gjorde det vanskelig for eldste sønnen å gjøre krav på hele gården overfor myndighetene og rettsapparatet.
    Som tidligere nevnt begrenset lovverket på 1600-tallet gårddeling på leilendingsgårder. Det ble gitt flere påbud som gikk ut på at gårdparter under en viss skyld ikke skulle bygsles til mer enn 1 leilending. I Christian Vs norske lov i tredje bok, kap. 14, art. 5. står det følgende:

Det skal ikke tilstædis, at nogen Part i en Gaard maa byggis til flere, end een Læjlending, med mindre deraf aarligen til Landskyld kand ugivis et Pund Tunge udi Korn, Meel og Malt, eller og saa vit af anden Landskyld derimod bør regnis efter sædvanlig Taxt: Undtagen til Fields og ved Søekanten, og hvor nogen er selv Odelsmand. Da tilladis hand at besidde og bruge det hand ejer; Dog efter det forregaaende trettende Capitels første Artikel.

Sogner har utvilsomt rett når hun påpeker at denne dispensasjonen uthulet bestemmelsen om minstestørrelse for et bruk som kunne deles. Det var i fjellbygdene og ved kysten gårdene var minst, og her var problemet med for små bruk størst.
    Allerede i Magnus Lagabøtes Landslov fra 1274 har leilendingen rett til å la sønner og arbeidsfolk få gjøre reit på eiendommen.(64) Tilsvarende bestemmelse finnes i Christian IVs norske lov av 1604.65 I kap. 14, art. 33. i tredje bok i Christian Vs norske lov av 1687 står det at: "Lejlænding maa ingen give Forlov at saae sin Jord, uden sin Søn og TienisteMand, som ikke selv haver Ager, eller eng; og ikke heller dem uden hand haver Affalds Jord, der er det hand kand miste uden Skade". Leilendingen har altså rett til å avstå jord både til husmenn og sønner. Men selvsagt kunne også jordeieren påvirke gårddelingen. Når en gård ble bygselledig, var det ingenting i veien for at jordeieren kunne innsette to brukere på en og samme gård.
    Åsetesretten var en rett som bare gjaldt selveiergårder. Men det er dermed ikke sagt at denne retten ofte ble brukt. Videre var det ingenting i veien for at leilendinger også gikk inn for at bare eldste sønnen skulle ta over gården, og leilendingen hadde jo i mange tilfeller innflytelse over hvordan gården skulle disponerei mellom arvingene. Suksesjonsordningen behøver altså ikke å være forskjellig for selveiere og leilendinger.

5. ADGANG TIL Å SETTE NED HUSMENN
Selvsagt var det bare jordeiere som kunne opprette bygselkontrakter med husmenn, men det er grunn til å tro at det som oftest var gårdbrukeren som tok initiativet til nedsettelsen. Som nevnt gir bestemmelsene fra Christian IVs norske lov og Christian Vs norske lov leilendingen adgang til å sette ned husmenn. Videre bestemte en forordning fra 1671 for Akershus Stift at husmennene som bodde på en gårds arealer ikke skulle svare skatt til staten direkte, "men de Huusmænd som boer paa Lejlendings Grund oc Ejendomb, hvor af Lejlendingen, skatter oc schylder, at komme Lejlendingen till hielp oc ej videre skatt til os at udgifue".(66) Det at husmannen og leilendingen skulle skatte sammen, viser at husmannen stod i et avhengighetsforhold til leilendingen. Myndighetene har nok ikke oppfattet husmannsvesenet som en ny variant av det gamle bygselsystemet, men som et arbeidssystem for alle gardbrukere.
Fra jordeboka for Veden gods fra 1668, som hadde tilhørt Bjelke-familien, står det følgende:

"Under forn. tuende Norrbyegaarde hører dend Øde gaard Holmen, som aff begge gaardernes Eigendom skal verre oprødet och for maals giffue til begge gaardernes besiddere, een Aarlig Kiendelse, Saa som Toe-rixdr. Mens nu for nogle år forleden er samme Rettighed optagen aff Wedengaards Ombudsmand /Vedtagen Saauit Major Peder Olssen der aff til kom, for dend ene hallfue gaard hand ehr eigendel. Det af Offrige tørt til Vedengaards Jordebogs Regenskab. Nemblig 1 1/2 rixdaller. Huoroffuer Leilenndingerne sig icke ringe besuerge / Forhaabning dend ringe Kiendelse maatte verre dennem Saauit til Lagt som enn til Hielp til deris Landschyld".(67)

Peder Olsen og Bjelke-familien hadde altså vært bygselrådig over hver sin Nordbygård i Berg sogn i Idd og Marker i Østfold, men det var leilendingene som hadde nedsatt husmannen. Jordeierne tar over innkrevingen av kjennelsen, men bøndene krever å få kjennelsen tilbake, eller å få den trukket fra på landskylda. Det er ikke selve kjennelsen jordeierne er ute etter, men de ønsker å tvinge husmannen til å gjøre arbeid for seg. Setegarden lå ikke langt unna Nordby, og Peder Olsen hadde forpaktet sagbruk av Bjelke-familien, som lå under Veden gods, og både setegården og de underliggende sagbrukene trengte arbeidskraft. Det at leilendingen gjør krav på erstatning for tapet av husmannen, viser at jordeieren har tiltatt seg en rett som tilhørte leilendingen. I neste eksempel fra samme sted har leilendingene til og med fått kjennelsen trukket fra landskylda.

"Under forbemelte tuende Aasach gaarder haffer formaals liggit it setterboel. Huorpaa En Huusmand for nogle Aar Siden er Indsat och giffuer der aff Aarligen, Half Anden rixdaller, som baade Ombudsmanden Peder Bemudsen, Saavelsom Leilendingerne til Staarr at vere dennem Decorterit i deris Aarlige landskyld. Besuerger sig dog offuer icke at kand mistes fra gaarden for græs biede och høe hauffuer for deris Creatur".

I fylkeshistorien for Møre og Romsdal for perioden 1671-1836 har Atle Døssland vist et interessant eksempel på hvordan husmannsplasser ble opprettet.(68) I 1682 tok leilendingen på gården Holte i Surnadal, Sivert, initiativet til å få nedsatt en husmann. Han lot Gunnar Jonsen og kona få lov til å rydde seg en husmannsplass under gården. For dette skulle de betale 10 rdl. og dessuten 3 ort i årlig avgift, enten i form av penger eller arbeid på gården. "Det ser ut til at dette heilt ut har vore ei sak mellom leiglendingen og husmannsfolka utan at jordeigaren vart blanda inn".(69) 1 1704 sender Gunnar og kona en supplikk hvor de klager over at de har blitt kastet ut. Leilendingen hadde tatt over åkerlappen til ekteparet og tilsådd det med korn.

Ekteparet ber om at plassen blir omgjort til et gårdsbruk med særskilt skyldsetting7 slik at jordeieren, eller Surnadal kirke, kunne ta over kontraktsforholdet. Men de når ikke frem overfor myndighetene.
    I en rettsak fra 1702 angående ulovlig hogst i skogen som lå til gården Garder i Ullensaker ble leilendingen Lars Olsen Søndre Garder og husmannen Amund Nielsen dømt til bøter av jordeieren. "Item har han (Lars Olsen) bevilget en husmand Amund Nielsen at optage rødder på Gardermoen".(70) At han hadde nedsatt en husmann ble ikke regnet som ulovlig, men det at han lot husmannen hogge tømmer. I 1784 ble en husmannsenke på Romerike oppsagt av leilendingen på gården, Ole Christophersen. Jordeieren var Christen Holter.(71) Leilendingen oppga som grunn for oppsigelsen at gården hadde blitt skadet av flom og at han derfor trengte mer jord. Dessuten anklaget han henne for å ha trukket inn to familier på plassen og "derfor han vil have hende udsagt, for å faae lagt pladsen under gaarden".
    I sin undersøkelse av husmannsvesenet i Hornindal og Innvik på 1800-tallet, konkluderer Roald Solheim med følgende: "Men ein leiglending kunne, i samråd med jorddrotten, også feste bort husmannsplasser".(77) I visestattholder Benzons svar på Rentekammerets forslag i 1755 om skyldsetting av husmannsplasser og om å gjøre husmenn til leilendinger, peker han på det tap bonden led ved å legge ut jord til husmannsplasser. Bonden ga fra seg noe av sin egen skyldsatte jord som han ellers kunne ha brukt selv.(73) Det var ikke bare selveiende bønder han tenkte på når han skrev dette, men også på leilendinger. Husmannsvesenet var et arbeidssystem som bøndene nøt godt av, uansett om de var selveiere eller leilendinger. Husmannen måtte betale leie av den plassen og jorda han brukte i form av arbeidsytelser på gården.
    I premielista til Syndmøre Practiske Landhuusholdningsselskab i tiden 1806-1816 var første punkt: "For den Gaardbruger af Bondestande, Selveyer eller Leilænding, der nedsætter en Pladsmand paa sin Jord i forhen udyrket Mark paa et Areal der kand ansees tilstrækkeligt til at underholde en Husmandsfamilie *".(74) Når det gjaldt "de huusmænd der ved Værkene, Saugbrukerne og andre Fabriqver ere nedsatte", kom initiativet direkte fra jordeieren. I disse tilfellene hadde jordeieren personlig interesse av å nedsette husmenn. Kirsten Julien har i sin hovedoppgave Borgeres interesser i jord og skog i Grue prestegjeld funnet eksempler på at jordeiere, som var engasjert i trelasthandelen, aktivt gikk inn for å etablere husmannsplasser for å skaffe billig tømmer og arbeidskraft. I 1766 overtar lensmann Ole Arntsen Grinder underbruket Brøderud som han deler opp i ti husmannsplasser.(75) I 1780 går fru Ancher til rettssak mot tre leilendinger på gården Lauvhaugen for å få dem kastet ut. Hun ønsker tydeligvis å opprette flere husmannsplasser på gården, i tillegg til de 6 husmannsplassene som allerede var anlagt. Saken går for retten både i 1781 og i 1782, og leilendingene får hver gang rettens medhold. Men ifølge Distriktsmatrikkelen fra 1819 er det da ingen leilendinger igjen på gården.(76) I distrikter hvor sagbruksdriften spilte en stor rolle, ser vi at jordeieren selv satte ned husmenn. I 1801-tellingen for Fet på Romerike ser vi at mange husmenn som jobbet ved sagbrukene hadde fått utdelt plasser på sagbrukseiernes eiendommer.(77)
    Øystein Rian viser i sin doktoravhandling at grevene i Vestfold forsøker å kontrollere nedsettelse av husmenn på sine gårder. I 1709 ble leilendingene Mikkel, Dyre og Peder Ringdal i Hedrum trukket for retten og dømt til dryge bøter fordi de uten Larvik-grevens tillatelse hadde tatt en husmann inn på gården. Husmannen, som het Guttorm Larsen, skulle etter avtalen med de tre leilendingene betale dem en årsavgift på til sammen 1 1/2 rdl.(78) Birkeskriver Knoph påla ham å betale disse pengene til greven og avgjorde at han måtte flytte fra plassen første faredag, den 14. oktober 1709. Guttorm Larsen hadde selv oppført husmannsstua. I Sandeherred, Tjølling og Tjøme var det få leilendinger som fikk nedsette husmenn. De som fikk lov til ta en husmann inn på gården i Hedrum og Brunlanes måtte betale en årlig leieavgift til greven, som ble kalt "husbondshold".(79) Rian sier også dette om husmannsvesenet i Vestfold: "Det var vanlig at husmennene betalte en forholdsvis liten avgift til gårdbrukerne, og noen måtte gjøre en del pliktarbeid på gårdene".(80)
    Situasjonen i Vestfold var helt spesiell. Grevene hadde setegårder og mange sagbruk og store bergverksbedrifter som trengte arbeidskraft. Men det er lite trolig at jordeiere som ikke trengte arbeidskraft til egne foretak ville forsøke å hindre at en leilending tok intiativet til å få opprettet en ny husmannsplass. Både leilendingen og jordeieren kunne kreve avgifter av husmannen. I de tilfeller jordeieren selv sørget for etablering av husmannsplasser, har nok leilendingen ofte fått kompensasjon for avståelse av jord i utmark eller innmark. De husmennene som var engasjert som arbeidere ved setegårder, sagbruk og bergverk må på 1700-tallet ha vært svært fåtallige i forhold til de husmennene som var knyttet til ordinær gardsdrift hos selveiere eller leilendinger. Den typiske husmannen var gårdsarbeider hos en bonde.
 

6. KVANTITATIVE UNDERSØKELSER
Som tidligere nevnt er det en rekke lokalundersøkelser som kaster lys over den sosiale utvikling på den norske landsbygda i perioden 1660-1850. Kari Lintoft har studert befolkningsutviklingen i Vang på Hedemarken i perioden 1665-1769.(81) Hun forklarer befolkningsveksten og veksten i husmannsvesenet etter 1700 som et resultat av virkningene av overgangen til selveie. Dette er i tråd med Sølvi Sogners teori om at overgangen til selveie fremmet husmannsvesenet og hemmet gårddeling, og på den måten bidrog til større sosial differansiering.
    Mens tallet på oppsittere i hele prestegjeldet bare øker fra 313 i 1665 til 328 i 1764, øker tallet på husmenn fra 99 i 1665 til 346 i 1764.(82) Så å si alle nye husstander mellom 1665 og 1764 var husmannstander. Veksten i oppsitternes antall skyldes 12 nyryddinger i almenningen.(83) Lintoft forklarer veksten i antall husmannsstander ut fra det forhold at overgangen til selveie medførte ekstra økonomiske byrder for bøndene, som de måtte kompensere for med økt produksjon. Nøkkelen til økt produksjon la, ifølge Lintoft, i opprettelse av husmannsplasser som sikret bøndene rimelig og stabil arbeidskraft.
    Lintoft gir en solid empirisk begrunnelse for at overgangen til selveie medførte økte økonomiske byrder av varig karakter. Opplysninger hun har hentet fra panteregistre viser at mange gårdoppkjøpere som satt med pantegjeld, helt eller delvis måtte ta opp nye lån for å innfri sine gamle lån.
    Hun finner også at i annekset (Furnes), hvor innslaget av selveie var størst og hvor overgangen til selveie gikk raskest, økte også produksjonen og andelen husmenn mest i perioden 1665-1723. I 1665 var andel selveie i annekset på 13 %, i 1712 på 29,1 % og i 1723 på 74,6 %, mens andel selveie i hovedsognet i 1665 var på 9,0 % selveie, i 1712 på 16,7%, i 1723 på 45,4 %.(84)
    Samtidig økte andelen husmenn i annekset fra 25 % i 1665 til 40,1 % i 1723, mens andel husmenn i hovedsognet økte fra 23,3 % i 1665 til 31,5 % i 1723. Mens utsæden i Furnes øker med 13 % mellom 1665-1723, har hovedsognet en nedgang i utsæden på 5,5 % 85 I 1665 hadde hovedsognet 59,4 % av storfeet, i 1723 56,7 %. Fra tienderegnskapene finner Lintoft at 1680-årene og 1690-årene generelt for hele prestegjeldet er kriseår for åkerbruket og at fremgangen i produksjon først gjorde seg gjeldende i Furnes, hvor altså overgangen til selveie og utviklingen av husmannsvesenet skjedde raskere, og noe senere i hovedsognet.
Men Kari Lintoft trekker sin konklusjon på grunnlag av data på hovedsogn- og anneksnivå (aggregert nivå). De dataene hun finner på gårdsnivå viser en helt annen tendens. For det første finner hun ingen samvariasjon mellom forekomst av husmenn og oppgang i utsæd verken i hovedsognet eller i annekset, det var altså ingen sammenheng mellom de gårder som hadde husmenn i 1723 og de gårdene som hadde økning i utsæd mellom 1665 og 1723.(86) For det andre viser hennes data om forholdet mellom husmannsplasser og eierkategori "at det ikke bød på særlige problemer å opprette plasser under leilendingsbrukene".(87) I 1711 var det gjennomsnittlig 0,5 husmannsplasser pr. selveiergård og 0,4 husmannsplasser pr. Ieilendingsgård. Likevel blir ikke disse dataene tillagt vekt. Det er grunn til å stille seg kritisk til Lintofts hypotese om at befolkningsveksten og utvikling av husmannsvesenet etter 1700 skyldes virkningene av overgangen til selveie. Samtidig viser undersøkelsen at verken leilendinger og selveiere valgte å dele gårdene.
    Per Assevs undersøkelse av befolkningsutviklingen i Luster i Sogn viser mange likhetstrekk med undersøkelsen av Vang på Hedemarken.(88) Luster har, ifølge Assev, en svært kraftig befolkningsvekst på hele 1700-tallet som er på linje med sentrale Østlandsområder. Antall bruk og bondehushold holder seg uforandret mellom 1701 og 1801, mens antall husmannshushold blir mer enn tredoblet.(89) Det betyr at verken selveiergårder eller leilendingsgårder ble delt i denne perioden. Johannes Kvestads undersøkelse av Høyanger i Sogn i perioden 1665-1865 viser nøyaktig de samme trekk som undersøkelsene av Vang og Luster: sterk befolkningsvekst og liten gårddeling, og folketilveksten gir seg utslag i mange nye husmannshushold.(90) Og verken selveiergårder eller leilendingsgårder ble delt, og på de fleste gårder ble det satt ned husmenn.
    Gunnar Urtegaard har sammenlignet brukstallet på navnegårder i selveie med brukstallet på navnegårder som ble brukt av leilendinger i Balestrand i Sogn i 1647 og 1802.(91) Brukstallet på gårder som delvis eller fullt ut var selveiergårder i 1647 hadde økt fra 12 til 17, mens brukstallet på de gårdene som ble bortbygslet i 1647 hadde økt fra 106 til 113.(92) Tallene viser at graden av selveie ikke kan ha hemmet gårddelingen. I stedet finner Urtegaard større grad av gårddeling på selveiergårdene. Dette kan forklares med at disse gårdene var langt større enn leilendingsgårdene.(93) I Balestrand skjedde det små endringer i brukstallet etter 1660. Her ble sjelden gårder delt, og befolkningsveksten kom til uttrykk i økende antall husmannsplasser.(94) Forklaringen på lite gårddeling skyldes nok andre faktorer enn eiendomsforholdene .
    Olav Lunden har sammenlignet fordelingen av brukere og husmenn på selveiergårder med leilendingsgårder i fullgårdsklassen i Nes på Romerike, med utgangspunkt i en fogdematrikkel fra 1722 og fogdens kassadagbok fra 1720.(95) På leilendingsgårdene er det 111 % og på selveiergårdene 36 % flere brukere enn husmenn. Tallene viser klart at graden av selveie hadde betydning for antall bruk og husmannsplasser. Men det er viktig å merke seg at mange av selveiergårdene ca. 1720 bare noen år tilbake hadde vært på andre jordeieres hender - slik at mye av utviklingen med hensyn til antall brukere og husmenn var bestemt i den tiden det satt leilendinger på disse gårdene. Derimot kan en ikke underslå at tallene til en viss grad viser en tendens, særlig gjelder det husmannsplassene. Husmannsplasser ble riktignok til stadighet lagt ned for å bli innlemmet i innmarka til gården, mens nye ble opprettet. Men mange husmannsplasser ble også bevart. Dette viser mange bygdebøker.
    Roald Solheim har vist at mange bruk i Hornindal i tidsrommet 1825-1907 og i Innvik i Sunnfjord på 1700-tallet ble delt, samtidig med at flere og flere bønder ble selveiere.(96) "Ei forklaring på dette kan vere, at det måtte ha vore langt meir komplisert å dele eit bruk der bonden berre var leiglending".(97) Han antyder videre at mange jordeiere kunne ha interesse av at gårdene ikke ble delt, og at selveiere ved gårddeling ønsket å hjelpe alle sine voksne barn. Men det er lite trolig at leilendingene i disse bygdene, med så mye statlig gods, ikke skulle ha nokså frie hender når det gjaldt hvordan gården skulle disponeres mellom arvingene. Videre er det vanskelig å tro at ikke også leilendinger ønsket å sikre alle barna et skikkelig utkomme. Det må være andre faktorer som forklarer den kraftige veksten i brukstallet.
    Ståle Dyrvik har undersøkt brukerskifter i Etne i Sunnhordland i perioden 1730-44 hvor minst en sønn nådde voksen alder.(98) Selv om det var klart at den eldste sønnen oftere tok over gården enn yngre sønner, var det svært vanlig at den eldste sønnen også ble henvist til å finne seg et annet bruk, husmannsplass eller levebrød utenfor jordbruket. "Trass i den utbreidde sjølveiga i Etne kan ein difor i det minste fram til midten av 1700-tallet konstatera ein uvanleg open "marknad" for gardsbruk".(99) Dyrviks hovedoppgave synes å vise at åsetesretten ofte ikke ble brukt, når så mange som 62 % av eldste sønnene måtte finne seg andre bruk, husmannsplasser eller annet levebrød.(100) Men han har ikke presentert konkrete tall som viser eventuelle forskjeller mellom sønner av leilendinger og sønner av selveiere når det gjelder anskaffelse av levebrød.
    Elin Myhre har kartlagt handlingsmønstre og normer når jord skiftet eier i Ullensaker på 1800-tallet.(101) Hun har dokumentert at mange bønder før det store hamskiftet, på midten av 1800-tallet, valgte å selge jord ut av familien, og at overføringer av jord ved generasjonsskifter bare skjedde i litt større utstrekning enn salgstransaksjoner.(107) Dessuten viser hun at det ikke var uvanlig at yngre søsken, og til og med døtre/svigersønner og andre slektninger, kunne løse ut den eldste broren for å ta over garden.(103) Dette betyr at åsetesretten ofte ikke hadde betydning for eiendomsoverføringene. Hun viser, i tråd med Stein Tveites oppfatning,(104) at det gamle bondesamfunnet var fleksibilt og kommersielt orientert.
    Anna Osterbø Kåstad har sammenlignet brukerskifter på leilendingsgårder og selveiergårder i Hamre i Nordhordland  iperioden 1775-1801.(105) I dette området stod folketallet i perioden 1701-1801 stille og gårder ble nesten aldri delt. Bare en ny familie tok over gården. Hun finner at den eldste sønnen oftere fikk bruksretten på selveiergårdene og at det var vanligere at yngre søsken, ektemannen til enka eller andre tok over på leilendingsgårdene. I 21 av 39 brukerskifter på selveiergårder og bare i 11 av 92 brukerskifter på leilendingsgårder tok den eldste sønnen, eventuelt dattera som var enebarn, over.(106) Men selv ikke i dette området fikk overgangen til selveie noen betydning for garddelingen. Gårdtallet holdt seg stabilt og det ble satt ned en eller to husmannsplasser i løpet av perioden. Likevel er det interessant å se at suksesjonen var ulik for selveiere og leilendinger.
    Knut Mykland har i en artikkel beskrevet befolkningsutviklingen og levebrødsproblemet i ei innlandsbygd i Råbygdelaget i Agder, Vegusdal østen Sundet, i perioden ca 1650-1800.(107) Han viser at det skjer en stans i gårddelingen fra siste del av 1600-tallet, mens det tidligere på 1600-tallet hadde det vært en utstrakt oppdeling av gårder. "Fra nå av ble odelsmannens (eller åsetesmannens) rett til å overta hovedbølet ubeskåret knesatt som et ledende prinsipp".(108) Mykland har undersøkt en rekke skifter og rettssaker fra 1700-tallet fra denne bygda. Materialet viser at den eldste sønnen tok over gården, og folketellingene viser at de yngre søsknene ofte måtte finne seg utkomme i andre bygder, først og fremst i kystbygdene i Agder. Men det var ikke overgangen til selveie som førte til at folketallet og brukstallet stod stille i indre Agder fra midten av 1600-tallet til ca. 1800. Indre Agder hadde alltid hatt mye selveie, og åsetesretten må ha vært svært anvendelig for å regulere fordelingen av levebrød når det var mangel på jord og befolkningspress. Og det er langt fra sikkert at flere gårder hadde blitt delt hvis det hadde vært et markant innslag av leilendingsgods i Vegusdal østen Sundet i perioden ca. 1650-1800.
    Kåre Olav Solhjells undersøkelse av bl.a. eiendomsforhold og gårdsbruk på 1700-tallet i Nore og Uvdal i Buskerud viser et område med mye selveie og lite gårddeling og sterk utvikling av husmannsvesen.(109) Andelen landskyld i selveie utgjorde allerede i 1700 73,4 %.(110) Fra 1700 til 1801 økte brukstallet fra 218 til 255,(111) mens antall husmenn økte fra 14 til 149 mellom 1711 og 1801.(112) Men en kan ikke uten videre slå fast at selveiet hindret gårddelingen. Tross alt ble noen selveiergårder delt.
    Gaute Henriksen har kartlagt den sosiale lagdelingen i tre lokalsamfunn med forskjellig naturgrunnlag og sosial struktur i Rogaland i perioden ca. 1750-1870: Jelsa, Klepp og Helleland.(113) I disse bygdene kom den sosiale utviklingen til å arte seg forskjellig. I Jelsa og Helleland var ca. 50 % og i Klepp 18 % av brukerne ved midten av 1700-tallet selveiere.(114) Men i alle bygdene ble overgangen til selveie gjennomført før midten av 1800-tallet, og alle områdene hadde en betydelig vekst i folketallet i denne perioden.
    Jelsa hadde allerede ca. 1750 en klar ulik fordeling av ressursene. Den sosiale lagdelingen ble opprettholdt i perioden ca. 1750-1870. Det var i dette tidsrommet en del gårddeling, men adskillig flere husmannsplasser ble opprettet. Klepp hadde ved midten av 1700-tallet få sosiale skiller, og her ble folkeøkningen løst både ved mye gårddeling og ved sterk vekst i husmannsvesenet. Men mange av husmennene var like velstående som bøndene. Utvikling av husmannsvesenet førte derfor ikke til betydelige endringer av den sosiale strukturen. Helleland var også et samfunn preget av sosial likhet. Her førte befolkningspresset til utflytting. Her ble få gårder delt og få husmannsplasser opprettet. Den egalitære samfunnsstrukturen ble bevart.
I alle områdene ble selveiergårder delt. Dette viser de case-studiene av enkelte gårder og familier Henriksen har presentert. Dessuten hadde alle områdene betydelig økning i selveie, samtidig som befolkningspresset ble løst på forskjellige måter. Videre har Henriksen vist at særlig den eksisterende sosiale strukturen bestemte den videre sosiale utviklingen i alle områdene. En kan ikke uten videre avvise at overgangen til selveie fikk betydning for den sosiale utviklingen i noen av områdene, men det ser likevel ut til at andre faktorer har vært mest bestemmende.
    Men undersøkelsen til Henriksen viser også at ikke i noen av undersøkelsesområdene førte gårddeling til betydelig sosial utjevning eller til merkbar økt sosial lagdeling. Undersøkelsen viser dessuten at heller ikke utvikling av husmannsvesenet behøvde å bety klart skjevere fordeling av ressursene. Henriksen har studert både formueforhold, produksjonsforhold og størrelsen på husholdningene. En kan altså sette spørsmålstegn ved å bruke grad av gårddeling og grad av opprettelse av husmannsplasser som målestokk for sosial utvikling.
Jeg har selv på grunnlag av bygdebøker studert gårddelinger i Ulvik,(115) en liten fjordbygd innerst inne i Hardangerfjorden, og Ullensaker,(116) en stor sentral jordbruksbygd på Romerike, i perioden ca. 1660-1801. Jeg har bare registrert permanente delinger, dvs. at gården har blitt delt uten å bli slått sammen igjen senere. Det knytter seg en del problemer til å fastslå om gårddelingene skyldes at flere arvinger deler gården, eller om det er snakk om deling mellom personer som ikke er slekt. (Den siste kategorien oppstod som følge av at deler av gården ble solgt eller at jordeieren bygsler bort gården til flere bønder med forskjellig familiebakgrunn.) Det kan være vanskelig å avgjøre om de nye brukerne er fjernere slektninger og arvinger eller om om de skaffer seg bruksrett på annen måte. Videre er det problematisk å fastlå om bygdebøkene registrerer reelle gårddelinger i de første tiårene etter 1660. Kilder før 1660-årene kan være mangelfulle når det gjelder opplysninger om antall brukere på hver enkelt gård.
    I Ulvik ble 13 selveiergårder i tidsrommet ca. 1660-1800 delt som følge av at flere arvinger, barn eller slektninger, tok over hver sin del av gården, mens 13 gårddelinger oppstod som følge av kjøp og salg. 6 leilendingsgårder ble delt mellom arvinger, mens 10 delinger skyldes at jordeieren bygslet bort gården til flere som ikke var i slekt med den gamle brukeren. Tallene viser at både selveiergårder og leilendingsgårder ble delt. Faktisk forgikk det flere delinger på selveiergårder enn på leilendingsgårder: 26 på selveiergårdene og 16 på leilendingsgårdene. Både leilendingsgårder og selveiergårder kunne gå ut av brukerfamilien ved kjøp og salg, eller ved at jordeieren bygslet bort gården til nye brukere, men det kan se ut til at det er noe større brukerstabilitet på selveiergårdene. På grunnlag av dette materialet kan en vel si at selveiet i Ulvik i alle fall ikke hemmet gårddelingen.
    "Gards- og ættesoga" for Ulvik viser imidlertid hvor viktig individuelle valg og familieforhold var for suksesjonen på gården. Brukerhistorien på Bolstad er illustrerende.(117) I 1676 bygsler Kristoffer Karlsson gården Bolstad. Den tidligere brukeren Kolbein Olsson var han ikke i slekt med. Kolbein hadde flere sønner som giftet seg til andre gårder og derfor tok ingen av disse over gården. Etter Kristoffer overtok i 1700 en ny bruker, Kristian Hallsson Viknes. Kristoffer hadde bare døtre, og de som nådde voksen alder ble giftet bort til andre gårder. I 1736 overtar den eldste sønnen til Kristian Hallsson, Gunnar, bygsla, og i 1756 får Gunnars eldste sønn Kristian ta over. Men i 1775 blir gården delt fordi jordeieren Ola Torsteinsson. Hereid selger gården til Lars Olmodsson Garatun, og Lars tar bare over halvparten av gården og lar den gamle leilendingen, Kristian, få bruke resten. I 1783 selger enka etter Lars hele gården til Ola Olsson Tablå. Lars og Guri hadde bare fått en datter sammen og hun ble giftet bort til en annen gård. Men Ola Olsson Tablå nøyer seg med å bruke bare halvparten av gården og gir leilendingen Kristian skjøte på den andre halvdelen. Kristian selger så gården videre til sin eldste sønn, Gunnar, og Ola Olsson Tablå overlater sitt bruk i 1799 til sin eneste gjenlevende sønn.
    I Ullensaker skyldes 15 gårddelinger eller utskillinger på selveiergårder i tidsrommet ca.1660- 1800 at flere arvinger, barn eller slektninger, tok over hver sin del av gården, mens 10 gårddelinger eller utskillinger på selveiergarder skyldes at nye brukere, som ikke var i slekt med den forrige brukeren, kjøpte deler av gården. Videre ble 31 leilendingsgårder delt som følge av at arvinger tok i bruk hver sin del, mens 26 delinger har sin bakgrunn i at nye brukere, som ikke var slekt med den forrige brukeren, fikk bygsel.
    Også i Ullensaker spilte familieforhold en stor rolle for suksesjonen. Brukerhistorien fra Vestre Onsrud gir en god illustrasjon.(118) På Vestre Onsrud ble i 1670 de to leilendingene på gården, Håken og Erik, oppsagt av major Hunefeldt. Gården var assignert majoren av kronen, og han ville nå bruke den som offisersgård. Håken fikk likevel lov til å bli, og i 1683 får sønnen Kristen ta over det bruket som faren hans hadde benyttet. Majoren gifter seg også med dattera til Håken, Eline. Kristen hadde 3 eldre brødre, men alle disse skaffet seg gårder andre steder i bygda før faren døde. Kristen og kona Mari døde uten å etterlate seg voksne barn, og majoren og hans frue Eline etterlot seg bare en datter.
    Dattera til majoren blir giftet bort til en annen gård. Trond Torstenssen fra Kyken gård overtar etterhvert begge brukene og står som enebruker i 1697. Enka Mari fra det ene bruket blir tildelt en husmannsplass, da Trond også tok over hennes bruk. Trond gifter seg tre ganger i løpet av sin livstid. De to sønnene fra det andre ekteskapet deler i 1720 gården mellom seg, mens Trond flytter til gården Holen etter å ha giftet seg med ei leilendingsenke. De to brødrene Torstein og Tomes driver hver sin halvpart helt til den eldste broren Torstein kjøper hele gården i 1740 av svogeren kaptein Oppen. Men Tomes far samme år bygsla på prestegarden Lauten. Begge brødrene må ha vært fornøyd med denne ordningen. Både Lauten og Vestre Onsrud var svært store og gode gårder.
    Torstein gifter seg og får 4 barn, men bare en sønn og en datter vokser opp. Men Torstein overdrar ikke skjøtet på gården til sønnen Henrik, men til Henriks sønn Amund i 1768. Henrik måtte nøye seg med å bo på husmannsplassen Bakken under gården og var møller ved Onsrud mølle. Antagelig var det personlige motsetningsforhold mellom far og sønn som gjorde at sønnesønnen fikk ta over i stedet. Men Amund døde allerede i 1777 barnløs. Enka Anne gifter seg samme år på nytt med Erik Larsen Ullern. Heller ikke i dette ekteskapet ble det barn. Anne gifter seg for tredje gang med Guttorm Trondsen Trøgstad, men dør barnløs i 1813. I 1813 overdrar Guttorm gården til en brorsønn.
    Jeg har også forsøkt å kartlegge hvilken betydning overgangen til selveie fikk for fremveksten av husmannsplasser i Ulvik og Ullensaker. For Ulvik har jeg på grunnlag av bygdebøkene beregnet antall husmenn pr. Ieilendingsbruk og antall husmenn pr. selveierbruk for året 1801. I 1801 var det 2 selveiere og 1,8 leilendinger for hver husmannsplass. Dette tyder på at det var liten forskjell mellom leilendingsgårdene og selveiergårdene med hensyn til forholdet mellom antall bruk og antall husmannsplasser. Det ser ikke ut til at tallene for selveiergårdene i 1801 i særlig grad gjenspeiler forhold fra leilendingstiden. Det var først i siste halvdel av 1700-tallet husmannsvesenet fikk utbredelse i Ulvik, og de aller fleste selveiergårdene i 1801 kom i selveie før midten av 1700-tallet, og allerede før 1700 var mye jordegods i brukernes eie.
    I Ullensaker har jeg pa grunnlag av matrikkelutkastet fra 1723, (119) beregnet antall husmenn pr. Ieilendingsbruk og antall husmenn pr. selveierbruk. I 1723 var det 2 selveiere og 1,9 leilendinger for hver husmannsplass. Forskjellen er ubetydelig, slik at tallene viser at det ikke er samvariasjon mellom grad av selveie og antall husmannsplasser. Mange av husmannsplassene på selveiergårdene kan også ha vært opprettet før gårdene ble kjøpt opp av brukerne. Videre kan brukstallet på de samme gårdene til en viss grad ha vært bestemt av forhold i leilendingstiden. Det er dessuten interessant å se at de gårdene hvor det var flest husmenn i bygda var leilendingsgårder, slik som gårdene Dølen og Haug, med 5 husmannsplasser hver.

7. KONKLUSJON
Undersøkelsene av Luster, Balestrand, Høyanger, Hamre og Vang på Hedemarken viser at i områder med liten gårddeling ble de fleste selveiergårder og leilendingsgårder bevart udelt på 1700-tallet eller i perioden ca.1660-1800. Og med unntak av Hamre, hvor husmannsvesenet ikke fikk særlig utbredelse i denne perioden, ble det opprettet husmannsplasser på de fleste gårder. Også Knut Myklands undersøkelse av ei bygd i indre Agder synes å vise at det ikke er det utbredte selveie som fører til at brukstallet holder seg stabilt fra midten av 1600-tallet til 1801. Her hadde det jo tidligere vært en utstrakt oppdeling av selveiergårder. At det blir slutt på gårddelingen må heller skyldes befolkningspress og jordmangel. Befolkningsoverskuddet ble dessuten "eksportert" til kystbygdene i Agder. Tallene fra Kåre Olav Solhjells bygdebok for Uvdal og Nore synes heller ikke å vise at en stor andel selveie på 1700-tallet er årsaken til liten gårddeling. Også her ble selveiergårder delt. Gaute Henriksens undersøkelse av tre bygder i Rogaland viser at det var den eksisterende sosiale strukturen som først og fremst var avgjørende for den videre sosiale utviklingen og at graden av selveie må ha spilt en underordnet rolle.
    Riktignok viser Anna Osterbø Kåstads undersøkelse av Hamre på 1700-tallet at det var vanligere at den eldste sønnen tok over på selveiergarder enn på leilendingsgarder, og at det var vanligere at yngre søsken og andre kunne etterfølge den forrige leilendingen. Suksesjonen var altså forskjellig for selveiere og leilendinger. Men som sagt ble ingen gårder delt i dette tidsrommet. Ståle Dyrviks undersøkelse av brukerskifter i 1730-1744 i Etne og Elin Myhres undersøkelse av eiendomsoverføringer i Ullensaker på 1800-tallet viser at mange selveiergårder ikke bare kunne selges ut av familien, men også at det langt fra var en selvfølge at den eldste sønnen alltid tok over gården ved generasjonsskifter. Odelsbøndene stod altså overfor flere handlingsalternativer når det gjaldt å gjøre varige disposisjoner som berørte gården.
    Egne undersøkelser av Ullensaker og Ulvik viser at mange både selveiergårder og leilendingsgårder ble delt og at forholdet mellom antall leilendingsgårder og husmenn og mellom antall selveiergårder og husmenn var nokså likt. Det ser heller ut til at familiære forhold og individuelle valg på den enkelte gård hadde stor betydning for gårddeling og nedsettelse av husmenn. Selvsagt kunne jordeiere påvirke om en gård ble delt eller ikke, særlig når en gård ble bygselledig, og den avdøde eller den gamle og skrøpelige leilendingen ikke hadde noen voksne etterkommere som kunne ta over. Men på den annen side kunne økonomisk nød tvinge selveiere til å selge deler av gården eller hele gården til fremmede oppkjøpere. Dermed kunne nye brukere dele gården mellom seg.
    På mange måter ga også lovverket på 1600-tallet leilendingen mange av de rettigheter som selveieren hadde. Også leilendingen hadde betydelige bruksrettigheter til gården og dens herligheter og tilliggelser. Han hadde også adgang til å nedsette husmenn og rett til å avstå jord til sønner. Det er grunn til å tro at mange husmannsplasser ble opprettet uten jordeierens vitende, og at husmannsvesenet både av bondesamfunnet og myndighetene ble betraktet som et system for å sikre gårdbrukerne arbeidskraft. Ble det opprettet skriftlige bygselkontrakter, måtte selvsagt jordeieren trekkes inn, og hvis jordeieren selv ønsket å styre etableringen av husmannsplasser på sine eiendommer, hadde han full rett til det. Men han måtte ofte yte erstatning til leilendingen for tap av jord og plass hvis han opprettet husmannsplasser til egne formål.
    For selveieren var bruksretten og suksesjonen i større grad sikret. Det rike klagemateriale i siste halvdel av 1600-tallet tyder på at mange leilendinger følte sin stilling truet. Det kunne være fristende for jordeiere å stykke opp gårdene for å få større leieavgifter eller for å øke den totale salgsverdien til gården. Men mange jordeiere må også ha ønsket stabile forhold for sine leilendinger, og det var ikke uproblematisk å skifte ut brukere. Den nye brukeren trengte startkapital og utstyr for å drive gården. Videre viser flere rettssaker at det kunne være vanskelig å få kastet ut leilendinger, selv buslitsmenn kunne ha problemer med dette. Dessuten søkte lovverket å trygge leilendingens stilling.
    På denne bakgrunn er det vanskelig å se at overgangen til selveie skulle ha en avgjørende betydning for fremveksten av husmannsvesenet på den norske landsbygda i perioden 1660-1850.
    Men vi har sett at åsetesretten kunne brukes for å holde gården samlet, selv etter at den først hadde blitt delt. Leilendingene lot imidlertid også den eldste sønnen ta over gården udelt. Olav Lundens undersøkelse av Nes på Romerike synes å vise at færre selveiergårder ble delt og at det var flere husmenn på disse gårdene. Men tallmaterialet er bare fra et bestemt tidspunkt, slik at situasjonen på mange av selveiergårdene kan gjenspeile hendelser som skjedde i leilendingstiden, med hensyn både til garddeling og til opprettelse av husmannsplasser. Likevel er forskjellen så stor mellom leilendingsgarder og selveiergårder når det gjelder forholdet mellom antall brukere og antall husmenn, at materialet synes å vise en tendens. I Nes i perioden ca. 1660-1800 kan overgangen til selveie altså ha hatt en viss betydning for fremveksten av husmannsvesenet.
    En kan altså ikke helt avvise at overgangen til selveie fikk virkninger for utviklingen av husmannsvesenet i enkelte områder eller på enkelte gårder, og forskningsmateriale som er blitt presentert behøver ikke være representativt for hele landet. Men skal en få en fullstendig oversikt over den sosiale utviklingen på den norske landsbygda i ca. 1660-1850, må en også se på en rekke andre faktorer som kan ha hatt betydning for utviklingen på den enkelte gård: økonomi og familieforhold på gården, bruksstørrelse og innmark- og utmarksressurser, næringsgrunnlag i bygda og lokal praksis. Lokal praksis ser ut til være en viktig faktor i en del tilfeller, når en finner områder med lite eller mye gårddeling og med få eller mange husmannsplasser. I slike områder er det mindre avvik mellom de enkelte gårdene med hensyn til antall husmannsplasser og antall bruk. Men de mange økonomiske og demografiske krisene på 1600-tallet og 1700-tallet må i mange tilfeller ha åpnet for mange valgmuligheter for bøndene når det gjaldt å skape nye levebrød.
    I denne fremstillingen har det blitt forutsatt at gårddeling og opprettelse av husmannsplasser er komplementære løsninger. Lite gårddeling fører stort sett til mye husmannsvesen og omvendt. Dette er imidlertid en vinkling som kan kritiseres for å ikke å ta hensyn til utflytting og andre levebrødsmuligheter.

Noter:

1 Sundt, E., Harham - Et eksempel fra Fiskeri-Distrikterne. Christiania 1859.
2 Sars, J. S., Udsigt over den norske historie. 3 del, i Samlede Værker, bd. 2. Kristiania 1912.
3 Johnsen, O.A., Norges bønder. 2. utg. Oslo 1936.
4 Koht, H., Norsk Bondereisning, nyere utg. Oslo 1975.
5 Holmsen, A., Overgangen til selveie i Norge i Fladby, R. (red.) Gard, bygd, rike. Oslo 1966: 231.
6 Bagge, S. og Mykland, K., Norge i dansketiden. Skien 1987: 246.
7 Rian, Ø., Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671-1821.Tønsberg 1980: 140.
8 Johannessen, K., Eiendomsfordeling og eierinteresser. Trekk av jordeiendomsforholdene i Høland på 1600-tallet. Hovedoppgave. Oslo 1971: 111.
9 Dyrvik, S., Den lange fredstid 1720-1784 i Mykland, K (red.) Norges historie. Oslo 1978: 149. 
10 Ibid. 
11 Sogner, S. "Hva betydde overgangen til selveie for endringene i den sosiale struktur i det norske bondesamfunn på 1700-tallet?" Norsk manuskript til Freeholder and Cottar, Scandinavian Journal of History 1, 1976 i Imsen, S. og Supphellen, S. (red.) Studier i norsk historie 1537-ca. 1800. Tvillingriket 1660-ca. 1800. Drammen 1984: 233-248.
12 op. cit.: 233. 
13 op. cit.: 238. 
14 Op. cit.: 240. 
15 Op. cit.: 241. 
16 Ibid.
17 Ibid.
18 Op.cit.: 244
19 Hovstad, H., Enkelte trekk i norsk jordleielovgivning på 15- og 1600-tallet. Oslo 1959: 43. 
20 Storthings Forhandlinger 1888, III A oth. prp. No. 10 Aktstykker til Leilendingsvæsenets Historie: 14 og Hovstad 1959 47-48. 
21 Forordning om LandRytteriet og Dragonerne udi Norge. Hafniæ die 30 aprilis Anno 1692. Christianialtrykt hos Wilhelm Wedemann. 
22 Stortings Forhandlinger 1888: 14.
23 Ibid. 
24 Hovstad 1959: 60-61.
25 Kong Christian den femtes norske lov, tredje bok, kap. 14, pkt. 2.
26 Agder dombok 1636. Under utgivelse av Kjeldeskriftsavdelingen. Riksarkivet.
27 Fæste-protocoll for det til Ullensager Præstegield allernaadigste seneficerede gods. Indrettet 23. februari 1776.
28 Lunden, O., Nes på Romerike. Bygdehistorie. bd. IV. Oslo 1980: 466. 29 Ibid.
30 Bjerkås, O., Overgangen til selveie i Rennebu 1647-1803. Hovedoppgave. Oslo 1973: 81.
31 Huitfeldt-Kaas, H. J. Statholderskabets Extractprotokol. Supplicationer og Resolutioner 1642-1652, bd. 1. Christiania 1901: 107.
32 Huitfeldt-Kaas 1895: 118.
33 Ibid.
34 Johannessen 1971: 102-105. 
35 Op. cit.: 101.
36 Christensen, T., Gjerpens bygds historie. Bygdehistorie. bd. 1. Skien 1971: 388.
37 Rentekammeret, Realistisk ordnet avdeling, Skattevæsen pk. 2. Norske skattebrev Anno 1671 dat: 8 martij.
38 Grøndahl, U., Ullensaker 1660-1840, bd. 2. Elverum 1989: 207. 
39 Op.cit: 202.
40 Forordning 29/4 1752, trykt i den samtidige utgave Kongelige Forordninger og Aabne breve.
41 Sogner 1984: 236.
42 Skappel, S., Om husmandsvaeseIlet i Norge. Dets oprindelse og utvikling, Kristiania 1922: 40.
43 Dyrvik 1978: 138ff.
44 Dyrvik, S., Sosial differensiering. bd.1 i Hovland, E. og Næss, H. E. (red.) Fra Vistehola til Ekofisk. Stavanger-Oslo-Bergen-Tromsø 1987.
45 Dyrvik, S., Befolkningsutviklingen og sosiale tilhøve i Etne prestegjeld 1665-1801. Hovedoppgave. Bergen 1971.
46 Try, H., To kulturer- en stat i Mykland, K. (red.) Norges historie. Oslo 1979: 344.
47 Sirevåg, E., Husmannsvesenet i Nes på Romerike ca. år 1800. Kontraktsforhold, funksjoner og vilkår. Hovedoppgave. Oslo 1973.
48 Haarstad, K., Selbu i fortid og nåtid. bd. I og bd. 2: Trondheim 1972 og 1977.
49 Timberlid, J. A., For Pladsen skal han slide. Husmannsskipnaden i Sogn og Fjordane. 1981.
50 Solheim, R., Husmannsskipnaden i Hornindal og Innvik, Hovedoppgave. Bergen 1985. 
51 Haugland, A., Eit vestlandsk bondesamfunn på 1700-tallet. Hovedoppgave. Bergen 1976: 91 ff
52 Paus, H., Gamle kongelige Forordninger Og Privilegier Udgivne for Kongeriget Norge, bd. III. Kbh. 1751: 290.
53 Statsarkivet i Hamar, Lokalia Gudbrandsdalen, saker angående Glømmen.
54 Agder dombok fra 1636. Under utgivelse av Kjeldeskriftsavdelingen. Riksarkivet.
55 Jansen, L. B., Om garden den er liten så er då skogen god. Levekår i Setesdal pd 17-1800-tallet, Hovedoppgave. Oslo 1987.
56 Op. cit.: 46.
57 Nordberg, I., Garddeling i Ringebu 1600-1723, Hovedoppgave. Oslo 1977. 
58 Op. cit.: 143.
59 Hovstad, H., Noko om bygselrett, i Aarbok for Glåmdalen, 39. årg. Elverum 1980: 25-26, jfr. Skirbekk, H., Elverum bygdebok, bd. Il. Elverum 1984: 180.
60 Ibid.
61 Sandaaker, O., Fredrikstad lagtingsprotokoll. nr l-VIII. 1607-1615. Oslo 1989: 41.
62 Holmsen, A., Om opphavet til åsetesretten, i Fladby, R. m. fl., Gard, bygd, rike. Oslo 1966: 113.
63 Forordning av 14/4 1769, trykt i den samtidige utgave Kongelige Forordninger og Aabne Breve
64 NGL (Norges Gamle Love): 116.
65 Hallager, F.m.fl., Kong Christian den fjerdes norske Lovbog af 1604. Christiania 1855, Landsleiebolken, kap 50.
66 Rentekammeret, Realistisk ordnet avdeling, Skattevæsen pk. 2. Norske skattebrev Anno 1671 dat: 8 martii.
67 Rentekammeret, Realistisk ordnet avdeling, Jordebøker pk.4. Jordebok tor Veden gods 1668.
68 Døssland,A., Med lengt mot havet. Fylkeshistorie for Møsre og Romsdal 1671-1835, bd. I Oslo 1990: 159-160.
69 Op. cit.: 159.
70 Øvre Komerike sorenskriveri, tingbok 40. 1702: 73a-73b.
71 Gotaas, O., Noen trekk ved lovgivningen for husmenn i Norge, 1750-1792. Oslo 1963: 52.
72 Solheim 1985: 45. 
73 Op. cit.: 18-19.
74 Linge, T., Befolkningsutviklinga i Norddal 1737-1865, Oslo 1977: 101.
75 Julien, K., Borgeres interesser i jord og skog i Grue prestegjeld. Jordeiendomsfordeling i Grue hovedsogn og Brandval anneks.sogn ca. 1660-ca. 1820. Hovedoppgave. Oslo 1993: 123.
76 Op. cit.: 122.
77 Arnesen, E., Bygdehistorie for Fet. Fra de eldste tider til ca. 1800, bd.1 . Oslo 1980. 
78 Rian 1980: 137.
79 Ibid.
80 Op. cit.: 1 36.
81 Lintoft, K., Befolkningsutviklingen i Vang på Hedemarken 1665-1769. Hovedoppgave. Oslo 1982.
82 Op. cit.: 179-180. 
83 Op. cit.: 1 80. 
84 Op. cit.: 165. 
85 Op. cit.: 140.
86 Op. cit. : 190-191. 
87 Op. cit.: 253.
88 Asssev, P., Rangspersoner, bønder og husmenn. Befolkningsutvikling i Luster på 1700-tallet. Hovedoppgave. Oslo 1991.
89 Op. cit.: 208.
90 Kvestad, J., Økonomisk og sosial utvikling i det noverande Høyanger herad i tida 1665-1865. Hovedoppgave. Bergen 1974: 137-139.
91 Urtegaard,G., Jordbruksdrift og sosial lagdeling i Balestrand frå 1500 til 1865. Hovedoppgave. Bergen 1980: 56-60.
92 Op.cit.: 58.
93 Ibid.
94 Op cit: 65. 
95 Lunden, O. Nes på Romerike. Bygdehistorie, bd. Vl. Oslo 1980: 433. 
96 SoIheim 1985. 
97 Op. cit 32. 
98 Dyrvik 1971. 
99 Op. cit 124. 
100 ibid.
101 Myhre, E., Generasjonsskitte eller transaksjon. Om handlingsmønstre og normer nårj ord skiftet eier i Ullensaker på 1800-tallet. Hovedoppgave. Oslo 1990.
102 Op. cit.: 156-158.
103 Op. cit.: 145.
104 Tveite, S., Jord og gjerning. Kristiansand 1959.
105 Kåstad, A. Ø., Befolkningstltviklingen og økonomiske tilhøve i ein del av Hamre Prestegjeld 1701-1801, Bergen 1981.
106 Op. cit.: 116.
107 Mykland, K., Et historisk problem i ei bygd i Råbygdelaget, Heimen bd. 13 (1964-66): 86-96.
108 Mykland 1964: 92.
109 Solhjell, K. O., Bygdehistorie for Nore og Uvdal, Frå steinalderen ril år 1800, bd. I .Skien 1992.
110 Op. cit.: 300. 
111 Op. cit.: 224. 
112 Op. cit.: 333. 
113 Henriksen, G., Sosial ulikskap i det norske bondesamfunnet ca. 1750-1870. Ei utprøving på tre lokalsamfunn i Rogaland Hovedoppgave. Bergen 1993.
114 Op. cit.: 33. Henriksen har definert en selveier som en som eier over 50% av godset han bruker.
115 Kolltveit m. fl. Ulvik. Gards- og ættesoga, bd. 1 og bd. 2. Ulvik 1987. 
116 Nesten, H. I., Ullensaker. bd. II og III. Jessheim 1949 og 1951. 
117 Kolltveit m. fl., 1987. bd. I: 241-246.
118 Nesten 1951, bd. I 11-17.
119 Rentekammeret. Realistisk ordnet avdeling, Øvre Romerike. Eksaminasjonsprotokoll 1723
10.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund