Boka «Norsk økonomisk historie» bd. 1, 1500-1850, er tidligere anmeldt av meg i «Heimen», hefte 1, 1981. Der ble det ikke plass til å gå inn på forfatterteamets, eller Bergensskolens (1) grunnsyn på utviklingen i perioden, noe jeg derfor vil gjøre i det følgende, og da med det bestemte forsett å imøtegå det grunnsyn «Norsk økonomisk historie» er tuftet på.
    Forfatterne - Ståle Dyrvik, Anders Bjarne Fossen, Edgar Hovland og Stein Tveite - hevder at deres grunnsyn på perioden er fundamentalt forskjellig fra tidligere historikeres. Allerede i innledningens første avsnitt får vi vite at 'historikarar med hastverk' har forenklet bildet av dansketiden, spikret fast en forestilling av en periode da det 'rådde primitivitet, stabilitet, stillstand' (s. 9). Dette er åpenbart i strid med forfatterens oppfatning, og derfor må vi være forberedt på å gi opp slike forestillinger: 'Aller først står den hardnakka ideen om stillstand for fall' (s. 9). Tvert imot stillstand hevder de at 'veksten kanskje meir enn noka anna kom til å prege det som skulle vere utgangen og finalen på stagnasjonens tidsalder' (s. 15). Og videre: Den norske utvikling (vekst) var 'særmerkt i høve til det større Europa' (s. 15), 'langt på veg å rekne som ein internasjonal sensasjon' (s. 243).
    Ikke mindre sensasjonelt er det at denne særnorske økonomiske veksten i et ellers stagnert Europa da ikke har vært observert tidligere. Tidligere historikere har tvertom sett utviklingen gjennom 'malthusianske briller' og sett 'det førindustrielle jordbruket som «primitivt» og «konservativt» i reiskapskultur og driftsmåtar' (s. 10). Dette tidligere historiesyn er det jeg vil pledere for -  forsøksvis uten hastverk.
    Først litt begrepsavklaring. Begrepet vekst brukes ikke alltid like stringent av norske historikere. Ofte blir kvantitativ framgang eller produkssjonsøkning generelt omtalt som økonomisk vekst, også av Bergensskolen. Den egentlige definisjonen er imidlertid helt klar: økonomisk vekst er økt produktivitet, noe forfatterne selvsagt er klar over, jfr. sitatene: ØV = 'større produksjon på kvart menneske i eit land' (s. 243). Og: 'Norge skilde seg ut ved større auke, og ved å få i gang reell økonomisk vokster (s. 251). Det er om det var økonomisk vekst eller ikke i denne snevre forstand jeg vil studere - gjennom mine matte malthusianske brilleglass. Mine våpen er allerede forhåndslagret i ovennevnte bok, i det min argumentasjon i høy grad vil bygge på data gitt av forfatterne selv.
    Forfatternes vekstteori er selvsagt ikke hentet ut av luften, den er fundert på observasjoner, på empiri. Hovedbegrunnelsen finner vi omtalt allerede på innledningens første side, nemlig befolkningsveksten: 'Vil ein fange avstanden frå 1500 til 1850 i eitt enkelt og talande mål, kan ein velje seg folkemengda. Ved byrjinga av perioden budde det rundt 150000 menneske i Norge. Ved utgangen av perioden, og på terskelen til industrialiseringen, hadde Norge knapt 1,5 mill. innbyggarar. Folketalet blei tidobla i det som skulle vere stagnasjonens siste store fase!' (s. 9). En så sterk vekst er uforenlig med malthusiansk teori, og ettersom folkeøkningen er faktisk, må teorien - stagnasjonsteorien - falle, mener de.
    Ja, mon det. Tall er håndfast bevismateriale, og her var tallenenes tale særskilt tydelig. Vi kjenner riktignok ikke folketallet i år 1500. Det er beregnet ut fra et heller spinkelt kildemateriale: tiendpenningskatten i 1520, som dekker det nordafjeldske (i datidens betydning) og et par skattelister fra andre år som dekker deler av Østlandsområdet. Ut fra dette kan en regne seg fram til 22 000-24 000 skatteytere omkring 1520, og ved å stipulere 6,5 personer pr. skattyter får en folketallet 150000 (s. 16). Her er feilkildene flere og store, som en skjønner, men det er i og for seg av mindre betydning. Om det reelle folketallet var noen titusen høyere eller lavere omkring 1500, betyr ikke det noe vesentlig for resonnementet og beviskraften. En nidobling, tidobling, ellevedobling er en sterk befolkningsvekst.
    Må vi derfor akseptere at stagnasjonsteorien faller mens vekstsynet opphøyes til dokumentert teori? Langt i fra. Jeg skal straks avlive vekstteorien, og det med det samme våpen: befolkningsstatistikk. Som kjent er statistikk et velegnet middel til manipulering - det er sagt den kan brukes til å underbygge nær sagt hva som helst, bare en velger det riktige utgangspunkt. Her har en et brukbart eksempel på manipuleringseffekten: jeg velger bare å se på folkeveksten i et noe større tidsperspektiv: nemlig mellom 1350 og 1800. Folketallet i 1350 er selvsagt heller ikke kjent, men ved å bruke middeltallet mellom minimums- og maksimumstallene forfatterne oppgir (s. 16), får vi 450.000. Dette er også middeltallet mellom Ødegårdsprosjektets beregning (2) av «høymiddelalderens maksimum» og Kåre Lundens korrektiv av dette,(3) og må sies å være av samme pålitelighetsgrad som 150.000 ved år 1500. Folketallet i 1801 (og 1815) var knapt 890.000. Like velfundert som å hevde at folketallet ble tidoblet på de 350 år etter 1500, er det å si at det ble bare fordoblet i den 100 år lengre perioden 1350-1800. En todobling over 450 år, ikke en tidobling! Det peker mot stagnasjon, ikke vekst.
     Forklaringen på at den samme befolkningsstatistikken, riktignok ikke i helt det samme tidsrom, kan brukes til å underbygge to motstridende teorier, ligger i to ulike forhold. Det ene er selvsagt folketapet etter svartedauen, da befolkningen ble redusert til under en halvpart, kanskje til en tredjepart (4) av hva det var før pesten, og derfor var nær et bunnnivå i 1500. Det andre forholdet er en uomtvistelig sterk befolkningsvekst som begynte i 1815 og har fortsatt med samme høye vekstrate like til våre dager (5) og som gjør denne perioden atypisk sammenlignet med alle foregående perioder. 35-årsperioden 1815-1850 står alene for fire av de ti doblingene nevnt ovenfor.
    Den lave befolkningsveksten inntil 1815 (vekstrate ca. 0,5), står i skarp kontrast til den sterke veksten senere. Det brå omslaget burde kreve en dramatisk forklaring. Jeg har i en artikkel drøftet de ulike årsaksfaktorer, og er blitt stående med noe så udramatisk som poteten som viktigste enkeltfaktor. (5b) Poteten var en innovasjon i norsk landbruk i begynnelsen av forrige århundre, og kom slik til å utvide ressursgrunnlaget for folket. Poteten er omstridt som forklaringsfaktor (6) og en kan vel si seg enig i at den økte energitilførselen ikke var så høy at den alene kan forklare den dramatiske endringen i befolkningsutviklingen. Det er vel så mye andre forhold med poteten som er viktige: den er mindre utsatt for uår og den fordeles jevnere; også husmenn kunne avle en full vinterforsyning av poteter. Slik kom poteten til å fungere som «bygdefolkets krisehjelp». Den tok effekten fra uåra - etter 1815 forekom aldri såkalte demografiske kriseår med overdødelighet som hadde vært vanlig før. Potetens store samfunnsmessige betydning var da heller ikke noe særnorsk fenomen. Tilfellet Irland er jo velkjent. Om Skottland heter det i 1812: «It is difficult to concive how the people of this country could have subsisted, had it not been for the fortunate introduction and extensive cultivation of this most valuable plant» (7). Tilsvarende gjelder også for Storbritannia i sin helhet, (8) og sikkert også for resten av Norden.
    Sammen med andre medvirkende faktorer var derfor innføringen av poteten en viktig innovasjon i befolkningssammenheng. I økonomisk sammenheng var betydningen langt mindre, kanskje marginal. Tilskuddet av den nye kulturplanten utgjorde bare brøkdelen av økningen av vårt nasjonalprodukt, og det er derfor neppe riktig å knytte økonomlsk vekst sammen med denne spesielle befolkningsveksten i mannsalderen før 1850. Denne perioden vil jeg imidlertid komme tilbake til, men går først tilbake til «gjenfyllingen» etter folketapet i ødetiden.
    Etter at ""bunnen"" av befolkningskurven ble nådd antagelig en gang på 1400-tallet, kom en betydelig befolkningsvekst med kanskje en tredobling av folketallet mellom ca. 1500 og 1665, der en har bra kildedekning for et folketall på 440.000 (s.17) - altså er en tilbake på samme nivå som «høymiddelalderens maksimum». Veksten er ganske sterk for førindustrielt agrarsamfunn (vekstrate ca. 0,7), men så var da også forholdene særdeles gunstige befolkningsmessig sett. I første del av ødetiden lå godt over halvparten av landets gårdsbruk øde, (9) dvs. gårdene ble drevet som avlsgårder, eller de lå under fefot. Det betydde at jord-, beite- og slåtteressursene var uvanlig rike for de gårdene som ble holdt i hevd. Og betingelsene var særdeles gunstige for nye brukere. Et ungt par kunne velge og vrake mellom titall av øde gårder i bygda eller nabobygdene, som eierne var sterkt interessert i å få leid ut. Det var leiers marked, og jordavgiftene ble liggende på et lavmål så lenge situasjonen var slik, dvs. i det minste til slutten av 1500-tallet. Ødegårdene var gammel kulturjord og relativt lett å få i hevd, selv etter flere generasjoners ødetid. Tilgangen på «levebrød» var altså nærmest ubegrenset i denne perioden. Ungt folk hadde all tilskynding til å gifte seg og få barn, og det har de tydeligvis gjort. Vi trenger ikke foruesette noen økonomisk vekst som forklaring på at folketallet nådde det nivå det tidligere hadde hatt på 150-200 år. De første tre doblingene av de ti vil jeg derfor heller ikke knytte sammen med en økonomisk vekst -ed en reservasjon (se nedenfor).
    Vi står der igjen med tre av de ti doblingene for den siste perioden 1665 til 1800. Det betyr en temmelig nøyaktig todobling av folketallet mellom de to tidspunkter, fra 450.000 til 880.000. En fordobling på 135 år tyder ikke på sterk ekspansjon (vekstrate ca. 0,5), og er det heller ikke - jfr. fordoblingen på 35 år mellom 1815 og 1850. Og endelig, den befolkningsveksten vi kan registrere, er langtfra noe særfenomen for Norges vedkommende, hverken i europeisk eller global sammenheng. Kåre Lunden har i den før nevnte anmeldelsen lagt fram tall som klart plasserer den norske utviklingen midt i et høyst alminnelig mønster og er altså langt fra «ein europeisk sensasjon».(10)
    Oppsummerende vil jeg konkludere med at i befolkningsveksten i gjenryddingsperioden før 1665 var høyst naturlig i en tid med store, ledige jordressurser, og fenomenet behøver ikke å inkludere økonomisk vekst som forklaringsfaktor. Befolkningsveksten i mellomperioden 1665-1815 var så lav - en fordobling på 135 år - at den tydelig peker mot et stagnert samfunn. Og endelig: I de 35 år før 1850 ser ieg økonomieksterne forhold som hovedårsak til den da raske befolkningsveksten. Hovedkonklusjonen må bli at jeg helt avviser tesen om at den norske befolkningsutvikling har noen særlig beviskraft i spørsmålet økonomisk vekst. For ordens skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at mitt stagnasjonsbegrep ikke bare innebærer den absolutte stillstand, men kan også inkludere en svak eller lav vekst. Dette er i tråd med moderne u-landsforskning, som f.eks. for utviklingslandene i 1960 årene regner med en vekstrate som varierer mellom 0,1 og 0,4 for jordbruksproduksjonen. (11)
    Forklaringsmodellen i klassisk økonomisk teori består av produksjonsfaktorene land kapital arbeid. Moderne økonomer vil også regne med en «fjerdefaktor»: teknologi, «know-how», organisasjon, innovasjonsevne. Ettersom vi i denne sammenheng er ute etter produktivitetsøkningen, dvs. produksjon pr. individ, kan en ekskludere faktoren arbeid. (Det resonnementet forutsetter at ikke produktive gruppers andel av befolkningen ikke endres vesentlig, noe som vel var tilfelle for det førindustrielle Norge.) Vi kan heller ikke bruke faktorene land som forklaring på en produktivitetsøkning, i det den beste jorda til enhver tid vil være i bruk, og en eventuell ekspansjon må skje på dårligere bonitet og logisk med synkende grenseproduktivitet. Det er også relativ enighet om at kapitalfaktoren i Norge var liten absolutt sett (s. 120, 224) og at økningen i perioden neppe oversteg økningen i individer. En eventuell produktivitetsøkning må altså forklares med endringer i fjerdefaktoren, og jeg skal nå vie det spørsmålet spesiell interesse.
    Jeg vil i det følgende særlig drøfte teknologien under perspektivet innovasjon kontra teknologisk stagnasjon. Teknologi da vidt definert til utenom teknikk også å omfatte driftsmåter, produksjons- og omsetningsstrukturer. Det blir da nødvendig å være nokså deskriptiv.
    Hva vi ikke kan gjøre for den før industrielle periode, er å rekonstruere brutto nasjonalprodukt og dets fordeling på de ymse sektorer i næringslivet. Fra midten av 1600 tallet og senere, finnes det mer eller mindre landsdekkende, kvantitative kilder som gjør det mulig å lage eller beregne aggregerte størrelser for produksjonen i visse sektorer - spesielt primærnæringene (s. 277). Men materialet er savidt mangelfullt og med så mange innebygde feilkilder, at produksjonstall for riksnivå må behandles med stor skepsis for hele den førstatistiske perioden, dvs. til etter 1850.
    For tiden tilbake til 1865 er det foretatt slike beregninger. (12) Da   i 1865 - stod primærnæringene for nesten 34 % av nasjonalproduktet, sekundærnæringene for 21 % og de tjenesteytende næringer for vel 45 %. Yrkesfordelingen fordelte seg på samme tidspunkt med 60 % på primær-, knapt 14 % på sekundær- og vel 26 % på tertiærsektoren. Da   i 1865 - var moderniseringsprosessen i norsk økonomi under full utvikling   en prosess som gjorde at primærsektoren raskt ble svekket til fordel for de 'moderne' sektorer. Og likevel ser vi altså at primærnæringene har en dominerende plass i norsk økonomi. Projiserer vi forholdet mellom sektorene bakover i tiden, vil vi uten videre kunne hevde at primærnæringenes - og særlig jordbrukets, absolutte og relative dominans er stadig økende bakover i tiden. Ved startpunktet for vår periode, omkring 1500, var jordbruk og fiske praktisk talt de eneste næringer som betydde noe økonomisk i landet.
    Sagt på en annen måte: Helt fram til 1815 utgjorde byenes andel av befolkningen mindre enn 10 %, landsbygda over 90 %. På landsbygdene var igjen minst 9 av 10 mennesker knyttet til primærnæringene - de fleste direkte og sterkt, en del mer perifert. Det jeg vil fram til er at primærnæringene, og i særdeleshet jordbruket, er det sentrale i norsk økonomi i dansketiden. Det er den sektoren som har størst samfunnsøkonomisk betydning - riktignok synkende over tid, men likevel bare fra en totaldominerende rolle i begynnelsen av perioden til en ennå dominerende rolle mot slutten. Sterk teknologisk utvikling i jordbruket må derfor føre til sterk økonomisk vekst for samfunnet som sådant. Motsatt vil utvikling i de andre sektorer i næringslivet få mer eller mindre marginal effekt hvis jordbruket blir hengende etter eller forblir stagnert. Vil en så finne teknologisk endring og økonomisk vekst av betydning i jordbruksnæringen i denne perioden (før 1850)?
    En kan uten videre hevde at det norske jordbruket ikke var eller eventuelt var bare lite markedsorientert. En kan si dette så bastant, fordi markedet manglet. Eksport av jordbruksvarer forekom overhode ikke, eller var i det høyeste bagatellmessig, som en viss grensehandel.(13) Som vi har hørt utgjorde bybefolkningen - det eneste potensielle marked - under 1/10 av befolkningen. Dette minimale markedet er altså det eneste norske bønder kunne produsere for, og dette ble ytterligere redusert fordi byfolk selv drev et ikke helt ubetydelig jordbruk - løkkebruk i byen, avlsgårder i nærheten etc. For både Kristiania og Trondheim gjelder det f.eks. at et randområde rundt byene, eid og drevet av borgerne selv, produserte en overveiende del av de 'bondevarer' dette borgerskapet hadde behov for. Ellers foretrakk de mer bemidlede ofte importerte varer framfor norskproduserte - det gjaldt både matkorn, smør og ost.
    Mellom bønder internt (her forstått i videste mening: de som tilhører bondesamfunnet) forekom en ikke så liten handel eller rettere varebytte: Mellom husbonde og husmann (mat mot arbeide), mellom bønder på korngårder og kjøtt- eller smørprodusenter i høyereliggende strøk i samme bygd, eller som distansehandel: f.eks. salt sild og tørrfisk fra Vestlandet, mot korn fra Østlandet eller smør og kjøtt fra fjellbygdene. Denne handelen var selvsagt av vital interesse for de impliserte, men da det var en nesten ren byttehandel og ikke hadde ringvirkninger i økonomien forøvrig, var den av mindre samfunnsmessig betydning.
    Jordbruket som sådan var altså nesten ikke markedsorientert og stod nesten helt utenfor pengeøkonomien. Det var nesten utelukkende subsistensorientert, altså basert på å produsere mest mulig av produsentens egne varebehov (naturalhushold). Jordbruket måtte derfor i sitt vesen være mest mulig allsidig. Ikke nok med at alle bønder (der det var fysisk mulig) satset på egendekning av hovedproduktene matkorn (bygg og havre), kjøtt og melkeprodukter, men enhver produserte også ull, rotfrukter, egg, og videre produkter en i dag ikke lenger umiddelbart forbinder med norsk jordbruk: lin og hamp f.eks. Og utenom det egentlige jordbruk strevde bøndene med å produsere andre varer de trengte: smeltet myrmalm til jern, brente ut trekull, tjære og pottaske, kokte ut salt, laget tønner og trekjørel, fisket og gikk på jakt og så videre. Landbruksnæringen var altså ekstrem ikke-spesialisert, og dette er i seg selv en hemsko for utvikling. Under slike forhold er folk lite villige til å utprøve nytt, å satse på fremtiden. Det gamle, velprøvde, har vist seg godt nok, derfor holder en på det.
    Bondenæringens to hovedpillarer var utvilsomt åkerbruk og husdyrhold. Det er her en må søke etter teknologiske endringer eller forbedringer som skal bety noe. En finner fort at en eventuell søken vil være forgjevees: Det forekom praktisk talt ingen teknologisk endring før 1800, bagatellmessig også før 1850.
    Ved å studere bondenæringens redskapskultur og driftsformer gjennom hundreårene, ja, tusen år før 1850, kan en ikke trekke annet enn den entydige konklusjon: her er tilnærmet fullstendig stillstand. Bøndene drev i hovedsak på samme måte i 1800 som de drev i vikingtiden. For å underbygge en såvidt sterk påstand blir det altså nødvendig å gå ned i detaljanalysen av de enkelte redskaper og driftsformer.(14)
    Først åkerbruksredskapene som ennå omkring 1800 var uhyre primitive. Nordmennene skal ha lært plogen å kjenne av engelskmennene i vikingtiden,(15) og den avløste etter hvert arden på åkeren, uten at den derfor var særlig mere effektiv. Arden kunne jo bare risse en fure i jorden, men de primitive plogene som bortsett fra plogjernet og ristillen var helt av tre, maktet heller ikke mer enn å skjære løs plogfuren, ikke å snu den. Først i siste halvdel av 1700 tallet fikk en jernbeslåtte veltefjøler, og først et godt stykke ut på 1800 tallet med de skotske eller skotskpåvirkede vridde veltefjøler av jern, fikk en den virkelige effektive plogen.
    Tilsvarende var harven ytterst enkel og primitiv. Utgangspunktet var kvistharven -  altså en kløvd trestokk der en hadde latt kvistene i et par-tre desimeters lengde sitte igjen. Allerede før 1600-tallet hadde dette naturproduktet utviklet seg til stivharven eller piggharven: en firkantet treramme med tverrtrær som en festet vertikalstående trepigger til. Omkring 1700 var trepiggene i ferd med å utskiftes med jernpigger.(16) Men også dette var et primitivt redskap som lite maktet å smuldre jorda - derfor måtte disse hesteredskapene suppleres med håndredskap: spade, grev og rive. Jorda ble kultivert dårlig   bare de øverste 10-12 cm, og ugrasrøttene ble liggende i åkeren, hvis de da ikke ble plukket bort med hånd. Slik var situas jonen i 1800, som i 1500. Ingen utvikling.
    Heller ikke driftsmåtene var vesentlig endret. En sådde samme kornslag i samme åker, år etter år, til jorda var utpint og eller tilgrodd med ugras, og måtte så legges brakk eller i trede for noen år. GjødsIingen var slett, dreneringen var kjent, men lite praktisert, vekselbruket var mot slutten av perioden kjent blant jordbruksreformatorer, men nesten overhode ikke brukt av vanlige bønder. Produksjonsresultatet var for åkerbrukets vedkommende bedrøvelig lavt: ikke stort mer enn 4 foll i 'normalåret før 1809' (tab. 33, s. 143). Tallet er så lavt at det ikke tillater noen utvikling - altså stigning fram mot dette gjennom den foregående 300 års perioden. Det peker entydig på stagnasjon perioden.
    Det modne eller halvmodne kornet - alt ettersom året var - ble viderebehandlet med enkle håndredskaper: sigd eller 'skjurru', håndtreskeredskapet sliul (sluggu, tust, fløyd) og enkle drøfte  og kasteredskaper for å rense kornet. Alt dette velkjent allerede i vikingtid og i full bruk ennå omkring 1850. Bekkekverna ble kjent og var fullt utviklet allerede før 1500, og deretter i hovedsak uendret helt til moderne maskinmøller kom mot slutten av forrige århundre.
    (Et naturlig apropos for meg. En ikke ubetydelig kvernsteinsindustri ble bygd opp i Selbu o.a. steder. Kvernfjelldriften i Selbu ble den største og mest kjente. Den går i det minste tilbake til 1500 tallet, ettersom allerede Peder Clausen Friis kjenner til at her i 'Quernebierg, blifue der huggen de beste Querner, som her findis nogensteds i Riget, og føres de vijde her oppe i landet.' (17) Det meste av det en ellers vet om denne 'industrien', har en fra 1800 tallet, og det mest slående er det alderdommelige preg som knytter seg til driften. Alt arbeide utførtes utelukkende med håndredskap: steinen ble hogd til med enkle jernhakker, de flere kubikkmeter store hullene (bruddene) ble tømt for vann med øsekar, store steinblokker ble 'veiet' oppover flere meter høye bergvegger med lange vektstenger. Ord og uttrykk i bergspråket var eldgamle, middelalderske. Igjen et eksempel - et ekstremt eksempel på ikke utvikling.)
    Tilbake til jordbruket og husdyrsektoren. Også her rådde henimot fullstendig stillstand gjennom perioden. Det var et utpreget høstingsbruk. Ikke noe fôr (gras) ble dyrket. Kornet la beslag på nesten all dyrkbar jord, og de få lass som ble slått på åkerreiner og annen innmark strakk i høyden til hestefor. Ku  og småfeforet var, utenom halmen, viltvoksende gras høstet i utmark. Slåtteredskapen var velkjente: Ijåen og riva  uendret gjennom tusenår (men i vår tid degenerert til hageredskap). Høyet ble båret i løe eller stakk, eventuelt kjørt på slede. Hjulkjøretøyer var praktisk talt ikke i bruk størstedelen av landet før omkring århundreskiftet 1700/1800   og blir slik en av de få innovasjoner som hører tidsrommet 1800-1850 til. Fôrsamlingen var meget tidkrevende og ga fôr med liten næringsverdi. Tilsvarende kan også sies om de mange tilleggsfôr en bestrebet seg på å sanke sammen: lauv, kvist, mose, beit, skav, tang etc. Tross møysommelig arbeid sommeren igjennom, og slitsom hjemkjøring av fôret om vinteren, ble vinterfôret vanligvis for dårlig og for knapt. Resultatet var at systematisk sultefôring fant sted i de største deler av landet. En ga bevisst dyra fôr nok så de holdt seg i live vinteren igjennom (hvis våren kom som normalt), men heller ikke mer. Kyrne fikk altså så vidt det var livnæring, men ikke produksjonsnæring. Følgelig produserte de heller ikke melk i den tiden de stod på bås. Produksjonstiden ble innskrenket til noen få sommermåneder, og på årsbasis ble derfor produksjonen pr. ku forsvinnende liten: 700 kg omkring år 1800, 600 kg hundre år før (s. 146).
    Igjen tall som er så lave at de ikke gir rom for en forutgående vekst. Også husdyrbruket var stagnert i dansketiden.
    "Det er tid for å konkludere om utviklingen innen jordbruket i perioden (før 1800). Jeg bruker en av forfatterne (Hovland, s. 147 f) til å gi et bilde av situasjonen: «Norge på 1700-talet (kan) ikkje ha vore noko overflodssamfunn. Å døme etter tala var matvaretilgangen jamvel i normale år ytterst knapp. Den innenlandske produksjonen pr. innbyggar var svært låg, og endå om vi drar inn eksportproduksjonen i andre næringar, let ikkje den til å ha kunne dekke matvarebehovet gjennom import. Reknestykka leier altså til følgjande slutning: På 1700-talet stod bondeøkonomien på fleire bein, men det samla resultatet rakk ikkje til å sikre dei mest grunnleggande behova. Dersom vi også tar fordelinga av produksjonsresultatet med i rekninga, kan vi slå fast at store grupper må ha ført ein konstant kamp mot den nakne naud, jamvel i normale årringar. Stoda blir ikkje betre når vi drar inn rekka av år med alvorelg svikt i jordbruksproduksjonen. Fordi reservane var små, måtte misvekståra få alvorlege følgjer». Hovland reserverer seg riktignok mot det dystre bildet han nettopp har tegnet, fordi kildene kan ha gitt et feil bilde. For meg synes bildet å være reelt.
    Om enn uutalt forteller denne 'reinspika' malthusianske betraktning om en økonomi i stagnasjon, ikke-vekst. Med en teknologi som var bortimot uendret, kunne en i beste fall oppnå en vekst i produksjonen proporsjonal med veksten i folketallet, mens produktivitetsveksten var marginal, kanskje negativ. Og med hovednæringen - modernæringen - i stagnasjon, må de øvrige næringer vise en betraktelig vekst skal disse gi utslag i den totale samfunnsøkonomi.
    Den andre primærnæringen som lenge har betydd noe for landets økonomi, er fisket. Et uttrykk for teknologisk kontinuitet - og stillstand   er at håndsnøre eller juksa, som er flere tusen år gammelt, brukes ennå den dag i dag av yrkesfiskere. I denne næringen kom likevel teknologiske innovasjoner - line og garn - i begynnelsen av vår periode. En kan oppfatte det som et stagnasjonstegn at juksafiskeren gjennom generasjoner kjempet mot de mer effektive og kostbare redskapene med myndighetenes støtte. Et line- og garnforbud i Lofoten ble faktisk opphevet så sent som i 1786. En må vel ha lov til å anta at dette var et av merkantilismens mange forbud og påbud som var mer eller mindre illusoriske i praksis.
    Uansett nye redskaper kom det ingen voldsom produktivitetsøkning i fisket. I følge opplysninger var toppfangster i Lofoten ca. 1590 vel 1300 fisk pr. mann, mot halvparten i normalår (s. 35). I 1807 er normalfangsten (?) mellom 1000 og 1100 fisk (s. 157). I fisket er det mer innsiget enn redskapen som bestemmer fangsten og produktiviteten.
    I to sektorer kommer   i motstrid til hva som er sagt ovenfor om stillstand - en utvilsom og sterk vekst. Det er innen skogbruk og bergverk. Egentlig er det 'gamle' næringer, ettersom både skog og malm lenge hadde vært viktige ressurser i det gamle selvbergingsbruk. Vi rubriserer dem likevel som 'nye' næringer, fordi de nå - fra 1500-tallet - får en ny og økt betydning. De gamle ressurser blir langt sterkere utnyttet, og i en ny sammenheng: de får en plass i utenriksøkonomien. Ja, trelasten blir allerede før 1600 vår viktigste eksportvare, og p.g.a. trelasttollen også rikets viktigste statsinntekt.
    Trelast, jern og kopper er nye varer i handelen, og de utgjør derfor en betydelig samfunnsmessig økonomisk vekst - også m.h.t. produktivitet. Det er likevel tvilsomt å bruke disse 'nye' næringer som argumentasjon for et 'boserupsk' vekstsyn (se bokmeldingen, samt s. 10ff). 1) Både trelasthandelen og bergverkene ble påført landet utenfra. Det var ikke nordmenn som tok initiativ og fallbød trelast på det europeiske marked. Tvertom var det i en lang startfase skotter, nederlendere og andre som hver sommer kom her med sine trelastdragere og drev tuskhandel langs kysten: planker og bjelker mot korn, øl og hva annet utenlandsk kram de hadde å by på. Tilsvarende var det en utlending - kongen - som i høy grad bidro til å starte de første bergverk, og kongens og andre utlendingers initiativ og kapitalinnsprøytning var med på å starte og opprettholde driften av verkene også senere. Nordmennene stod utenfor entreprenørvirksomheten. De ble i høyden geseller. 2) I en senere fase ble trelasthandelen omstrukturert, og måtte omstruktureres for å møte den økende konkurransen ute. Den primitive direktehandel forsvant. Handelen ble i stedet sentralisert til et fåtallig innenlandsk trelastpatrisiat - plankeadelen - som forøvrig overtok også annen engroshandel. Det er igjen et u-landstegn og et uttrykk for norsk stagnert økonomi at nordmennene selv ikke maktet å fylle denne viktige samfunnsmessige funksjonen. Igjen er det utlendinger, jyder, flensburgere o.a. som nå flytter inn og fyller denne «økologiske nisje». Igjen: utviklingen av og innen de nye næringer oppstod ikke på grunn av et nasjonalt eller innenlandsk behov, men ble påført oss utenfra. 3) De nye næringene var i sin tid en innovasjon, en ny utnyttelse av ressursgrunnlaget, og bidro slik til at det malthusianske «taket» for befolkningsstørrelsen ble hevet betraktelig. Når folketallet fortsatte å vokse etter ca. 1650, da det trolig nådde samme nivå som høymiddelalderens maksimum, må det i hovedsak skyldes de nye næringer og de få andre vekstfaktorer som tross alt kom i denne «stagnasjonens tidsalder». Men det er et poeng - og et viktig poeng - at det nye kom helt i begynnelsen av perioden, etablert allerede på tidlig 1500 tall. I perioden utviklet næringene seg lite: Teknikken var relativt konstant. I skogen var øksa eneste redskap. Vannsaga var i prinsippet uendret fra tidlig 1500-tall til etter 1850. Det eneste som skjer er at sagbladet blir tynnere og skjærer finere (silkesaga). Det blir påstått (s. 46) at produksjonen av trelast økte med bare 25 % fra ca 1550 til 1620, og at den i 1620 var nesten like stor som omkring 1800. Hvis dette er riktig, er det heller ikke her spørsmål om noen vekst av betydning, hverken i absolutte tall eller i produktivitet. Og dette gjelder for periodens mest ekspansive sektor! 
    Også for bergverkene og den lille og lite levedyktige «industrien» vil en finne det samme. De preges mer av ikke-utvikling enn av vekst og ekspansjon.
    Ovenstående er i hovedsak skrevet med den egentlige dansketiden i tankene. Perioden 1814-1850 er på flere måter noe annerledes. Den ulike raskere befolkningsveksten som kom umiddelbart etter 1814, er allerede nevnt. På de 35 år fra 1815 til 1855 økte folketallet med 68 % (tabell 27). Hvordan kunne økonomien absorbere en så rask vekst?
    Tilsynelatende meget bra, i følge NØH. Produksjonstallene viser at i samme tidsrom økte kornproduksjonen med 94 % (tabell 32),(19) melkeproduksjonen med 75 % - begge altså godt over befolkningstilveksten, noe som tilsier økt produktivitet innen modernæringen. Det konkluderes da også i boka med at «første halvdelen av 1800-talet vil tre fram som den første verkelege vekst- og omformingsbolken i norsk jordbruk» (s. 149). Noen fullgod forklaring på denne «vekstbolken» får vi ikke. Det nevnes vagt «betringar i reiskapskultur»,  (s. 148) - det er alt vi får av forklaring. Og det er ikke godt nok til å forklare slik vekst.
    Jeg vil hevde at det meste av veksten er tilsynelatende. Utgangspunktet for ovenstående prosentvise framgang, er tallmateriale innsamlet for det såkalte «normalåret for 1809», altså ikke faktiske produksjonstall, men tenkte eller stipulerte tall for et gjennomsnittsår. Tallet for 1855 er etter tellinger gjennomført samme året. Det er rimelig for ikke å si sannsynlig at tallene fra «normalåret før 1809» er lavere enn de faktiske, og at noe (mye) av økningen fram til 1855 er fiktiv. En bør i hvert fall kunne vise til viktige teknologiske endringer før en rubriserer perioden som den første «vekst- og omvandlingsbolken». Jeg har nevnt poteten, skotskplogen, hestekjerra som nyheter i denne perioden. Jeg synes ikke dette er tilstrekkelig til å fjerne stillstandsmerkelappen på denne perioden for isteden å autorisere den som var første store «vekstbolk».
    Tvertom. Mot slutten av perioden, omkring midten av forrige århundre, finnes flere faresignaler - signaler om at befolkningen var i ferd med å nå taket som en stagnert ressursutnytting satte. Tydeligst ser en dette på Vestlandet. Med sin spesielle topografi - små jordressurser - ble en her tvunget til en teknologisk retardasjon. En forlot plog-, harv-, kjerre-kulturen og gikk over til de mer primitive håndredskaper spade -  rive - kipe. Disse var langt mer arbeidskrevende men poenget er at jorda ble kultivert bedre og ga større avling. Arheidsproduktiviteten sank, men arealproduktiviteten økte, og det var det vesentlige. Her var første halvdel av 1800 tallet en 'omvandlings bolk' - ikke utvikling, men tvertom tilbakeskritt.
    Også ellers i landet kan vi registrere presset. Ørsmå husmannsplasser himmelhøyt oppe i dalsidene i f.eks. Gudbrandsdalen viser at en tærte på de absolutt siste karrige rester av ressursgrunnlaget, bosettingene strakte seg ut til de absolutte marginalområder. Og de samme husmenn sloss om arbeidet. De så med mistro til (ennå mislykkede) eksperimenter med treskeverk som kunne ha rasjonalisert bort håndtreskingen for dem - i mange bygder det viktigste vinterarbeidet. Og håndsagskur utkonkurrerte i somme tilfeller de teknologisk mer utviklede om enn primitive vass-sagene, og var i alle tilfelle en slem konkurrent.(20) Skjønt uhyre arbeidsekstensiv, og med lav timebetaling, var håndsagskur aktuelt som arbeide, når alternativet var ikke arbeide.
    Slik jeg ser det, var tiden omkring midten av forrige århundre preget av at den stagnerte, tradisjonelle økonomien var i ferd med å nå en grense - skinnfellen rakk ikke lenger. Økonomien manglet utganger, som Sejersted har sagt det. En fant jo utgangene som kjent, i det neste halve hundreår. Industrialisering, urbanisering, emigrasjon og hamskifte, er nøkkelordene som forklarer hva som skjedde, eller var i ferd med å skje i det som ble den store vekst- og omvandlingsbolken - den siste mannsalderen av det forrige århundre.
    En oppsummering. Min hensikt var å tilbakevise påstanden om at det skjedde en eksepsjonell sterk vekst i Norge i dansketiden. Folketallet økte riktignok - ganske raskt fra bunnen noe før eller omkring 1500 til ødetidstapet var gjenvunnet ca. 1650. Deretter steg folketallet langsommere i resten av dansketiden. Etter 1815 kommer så en tilnærmet befolkningseksplosjon som skyldtes synkende dødelighet -  en synkning som igjen skyldes at befolkningen som sådan var bragt ut av det farlige marginalområde nær eksistensminimum.
    Noe økonomisk vekst i betydningen vesentlig større produksjon pr. innbygger kan en ikke påvise Gjennomgåelsen har vist at teknologisk skjedde ingen eller bare en marginal utvikling - dette gjelder for sektor etter sektor. Helt i begynnelsen av perioden fikk vi riktignok de nye næringer som betydde ny ressursutnyttelse, større produksjon og større takhøyde. Det førindustrielle, tradisjonelle samfunn ga rom for flere mennesker enn det middelalderske, trass i at teknologien i hovedsak var uendret eller lite endret. Hovedkjennetegnet på den 350  år lange perioden blir likevel stagnasjon, stillstand - ikke vekst. Ved slutten av perioden, omkring 1850, er det da også tydelige tegn at befolkningspresset nærmet seg det maksimale. Utenom teknologisk retardasjon, som nevnt ovenfor, ser en sosial uro og en skarpere klassedeling i samfunnet -  til det hele flyter over i en masseflukt fra landsbygden og de tradisjonelle næringer.

NOTER:

1. Kåre Lundens betegnelse, Historish tidsskrift, hefte 1 (1980) s. 93.
2. Jørn Sandnes og Helge Salvesen, Ødegardstid i Norge (Universitetsforlagct 1978) s. 61. Jfr. J. Sandnes, «Ødegårdsprosjektet og tallet på gårdsbruk i Norge i høymiddelalderen», Historisk tidsskrift, hefte 4 (1979).
3. Kåre Lunden, , Historisk tidskrift, hefte 2 (1979) s. 157.
4. Sandnes, op. cit. s. 61, 73.
5. K. Haarstad, «Sult, sykdom, død» , Historisk tidsskrift, hefte 1 (1980).
5b. Smst. s. 1 ff.
6. Jfr. 'potetdebatten' i Historisk tidsskrift, hefte 4 (1975) og 3 (1978).
7. Redcliffe Salaman, The History and social influence of the potato (Cambridge 1970) s. 367.
8. Smst. s. 417 og 528ff.
9. Sandnes, op. cit. s. 72.
10. Lunden, op. cit. (1980) s. 91.
11. Z. Kozlowski, Agriculture in East European Socialist Countries, tab. 15.2, tr. i L. G. Reynolds (ed.) Agriculture in Development Theory, New Haven London (1975).
12. Juul Bjerke, ""Langtidslinjer i norsk økonomi: 1865-1960"". Samfunnsøkonomiske studier nr. 16 (Oslo 1966) tab. 32 og 24.
13. Se f.eks. E. Sandvik, Levangermartnan i gammelti'n. Hovedoppgave i historie (Trondheim H-1980) s. 87 ff.
14. Valen Senstad, Norske landbruksredskaper l800 1800 årene. (Lillehammer 1964.)  A. Eskerød, Jordbruk under femtusen år. Redskapen och Maskinerna (Borås1973). V. A. Bringéus (ed.), Arbete och redskap (Lund 1973).
15j. Bringeus, smst. s. 30.
16. Hva som her er skrevet om plog og harv på 1600 1700 tallet er mye basert på egen forskning. K. Haarstad, Selbu i fortid og nutid, bd. 1 (Trondheim 1972) s. 126ff. Samme: Bondenæringen i støpeskjeen (Universitetsforlaget 1976) s. 62ff.
17. P. C. Friis, Samlede skrifter (Kra. 1881) s. 358. Dette er eldste kjente belegg for driften.
18. Haarstad, 1972, s. 229ff.
19. I tabell 32 er det en regnefeil for kornproduksjonen i 1855. Utsæden var dette året 595 tusen tønner (tabell 30), nettofolltall 5,5 (tabell 33). Multiplisert gir dette 3.273 tusen tønner, ikke 3.773, som det står i tabell 32, og som ville gitt en økning på 124 % (!).
20. O. Olafsen: Naar er Vandsagen og Haandsagen kommet i brug i Vaart Land, HT XXVI (1924), s. 169 ff. E. Sundt, Arbeidsvæsen I, Haandsagen, Folkevennen 13, Kra. 1864, s. 330f.