Den sag som deres kongelige Majestet ved allernådigste resolusjon av dato 4. januar 1701 bevilget meg å oppføre og derpå årligen å skjære 24 000 deler, hadde jeg innrettet på dette lands måte med ett tykt sagblad, stående hos sepesyderiet, oljemøllen samt papirmøllen på min eiende grunn under min gård Bjølsen i Akers herred straks utenfor denne stad.
Men, allernådigste Arvekonge og Herre, som jeg alltid har beflittet meg pa å inventere det som landet kunne være til zir og nytte, så har jeg forandret denne sag til en sirlig og større bygning til å gå med flere og atskillige sagblad, korte og tynne, for å menagere tømmeret, hvorved flere mennesker kan leve av arbeidet enn ved en ordinær sag. Dersom nå deres Majestet allernådigst ville bevilge meg å skjære istedenfor 24 000 deler årlig å måtte la skjære 50 000 deler årlig, kunne jeg soulageres uti min store bekostning, og det kunne være en hjelp i disse besværlige krigstider til å underholde de øvrige manufakturer, som jeg framfor andre her i landet her ved staden har innrettet. Jeg anholder inderlig og allerunderdanigst derom for meg selv og for de mange mennesker som ved min kreditt og midler lever; og ettersom jeg er den første inventor av denne tremølle, supplicerer jeg underdanigst at ingen annen måtte ha forlov å bygge en deslike tremølle her sønnenfjells i Norge på 20 års tid; avvarter deres kongelige Majestets allernådigste resolusjon og er deres kongelige Majestets allerunderdanigste innfødde tro undersått og tjener.
Kristiania den 31.juli 1714.
Gerhard Treschow.
I Kraghs brev heter det om
den nye saga:
Når Gud vil unne Norge
den nåde å se Deres Majestet her, skulle De ta stor fornøyelse
deruti. Vel er ved værmøller uti Holland deslike invensjoner,
men å utfinne det ved vannmøller skal ennå ingen ha
praktisert. Og ettersom samme Treschow har inventert atskillige manufakturer
her, som papir, oljemølle, sepesyderi og nå denne her nye
inventerte sagmølle, foruden anden handel, så over 3 eller
400 mennesker av hans handel og vandel subsisterer og han årligen
til sin handel og vandel mellom 20 og 30 000 riksdaler må utgi til
løn, så skulle jeg erakte det høyst tjenlig til eders
Majestets tjeneste og det gemene beste at en så vinnskipelig mann
ble soutinert og opmuntret til å iverkstille med fornøyelse
sitt talent som ei enhver er gitt.
I kommersekollegiets innstillinq
heter det:
Etter herr admiralitetsråd
Treschows foregivende skal bemeldte sag, formedelst de atskillige korte
og tynne stålblad som den går med, så meget menagere
tømmeret at istedenfor at de ordinære sagbruk behøver
16 tylvter tømmer til et tusen deler formedelst det meget tømmer
som ved deres tykke sagblad går til spille, så skal supplikantens
sagbruk kunne skjære samme tall deler av 13 tylvter tømmer,
hvorav følger at supplikantens sag skal kunne skjære noen
og tredve tusen deler av samme kvantum tømmer som de ordinære
sager forbruker til å skjære 24 000 deler av.
(Innstillingen går da først ut på at Treschow bør få lov å skjære 40 000 bord.)
Men admiraiitetsråd Treschows annet petitum om at ingen i 20 år måtte tillates å oppta denne invensjon etter ham, skulle vi ingenlunde rå til at ble bevilget ham, etterdi det var kun å formene andre å gjøre seg sitt så nyttig som de ville, helst siden sagbruk er meget ordinære over alt i Norge, og denne invensjon er ei et nytt manufaktur, men tjener kun til det forhen istandværende manufakturs dess større facilitering; og jo større avantage supplikanten foregir at det kunne være ved denne invensjon, nemlig skogenes menage og flere folks underholdning, jo mer skulle vi ønske at de andre sagbrukseiere ville følge etter.
Riksarkivet. Resol. i d.søndenfj.Toldkontor, 5.11.1714. Her gjengitt etter Edvard Bull: Nordmenn før oss, s. 126 f.
10.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund