1377; Dom avsagt av offisialen i Stavanger om at jordeiendom tilhører kirkenLine
94. 1377, 12. mai. Stavanger.

    Teksten fins i original i DAM 36,6 - NRA, dessuten i en vidisse av 14. juni 1379. Her trykt etter DN IV nr. 505.
    Torgils Anbjørnsson utstedte 18. mai 1378 et brev der han lover å betale det nedenfor omtalte pund korn til domkirken i Stavanger (DN IV nr. 508). Andre offisialdommer i DN V nr. 343 (1390), IV nr. 716 (1401) og V nr. 420 (1402).
    Offisialen var biskopens personlige delegerte i jurisdiksjonen og kunne inn- og avsettes av ham. Hans avgjørelser kunne ikke appelleres til biskopen. Første gang vi hører om offisialer i Norge er i 1290, og rimeligvis er embetet blitt opprettet ved de norske bispesetene omtrent på denne tiden. Jfr. Seip: Sættargjerden (nr. 13) s. 82 ff. og KLNM XII Official, særlig sp. 536 ff.
    Saker om kirkegods ser i alminnelighet ut til å ha blitt ført for geistlig domstol på 1300-tallet (jfr. nr. 29 og Seip: Sættargjerden s. 210). I tiden etter 1350 og særlig etter 1400, ble det vanlig at kirken dømte i stadig flere saker som tidligere var blitt ført for verdslig domstol (Seip: Sættargjerden s. 194 ff., 207 ff.).

    Alle menn som ser eller hører dette brev, sender offisialen i Stavanger Guds og sin hilsen, og gjør kjent at i det år da det var lidd tretten hundre og sytti sju år fra vår herre Jesu Kristi fødsel, på tirsdag før hallvardsmesse [12. mai], var jeg og mange flere gode menn kalt til stevnehallen [?] i biskopsgården på det førnevnte sted angående det møte som min verdige herre og åndelige far, herr Botolv, med Guds nåde biskop på det oftenevnte sted, og Torgils Anbjørnsson i fullt ombud for Gudrid, sin kone, hadde avtalt om ett punds betaling i Kirke-Høyland i Gand som biskopen sa at bispestolen eide, hver med sitt prov og bevis som de hadde angående dette samme pundet. Min herre spurte da om Torgils vedgikk at det var deres lovlige stevnedag, og han innrømmet at slik var det. Det gikk da fram to forstandige vitner som heter Orm Tryggsson og Onund Torolvsson og svor slik med full boked for rett sannhets skyld, at de var til stede i Gand på biskopsskipet og så på at ett pund korn ble betalt til bispestolen av førnevnte Høyland i Gand, og de som førte det dit, sa at så mye eide bispestolen av den samme jorden. De hadde også det i eden sin, Orm og Ånund, at det er i mer enn førti vintrer at det samme pundet er blitt betalt til bispestolen. Etter dette gikk det fram to andre forstandige vitner, som heter Sigurd Sigurdsson og Sigurd Eivindsson, og svor, den ene etter utsagn fra far sin, den andre fra mor sin, at det var i mer enn sytti vintrer at det oftenevnte pund hadde vært betalt til bispestolen i Stavanger. Etter det krevde min herre orskurd av meg om den oftenevnte pundsbetalingen, hvorvidt bispestolen skulle eie den eller ikke. Nå, fordi at det star slik i den hellige kirkes lover at det den har hatt i så lang tid, det har den rett til å beholde fritt, så tildømte vi den det til evig eie.
    Og til sannhetsbevis om dette satte jeg offisialseglet for dette brev som ble gjort på dag og år som før er sagt.

Line
11.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund