82.
1343, 15. aug. Varberg.
Teksten fins i original på perg. i DRA (Norge nr. 3). Her trykt etter
NgI IV s. 370-72. Også trykt DN II nr. 258. Kort etter dette, 18.
november, ble Håkons eldre bror, Erik, valgt til svensk tronfølger
(ST II s. 98 ff.).
Bakgrunnen
for valgbrevet er omdiskutert. Noen forskere ser det som utslag av norsk
motvilje mot unionen (J. Schreiner og de fleste andle norske historikere),
andre som utslag av Magnus Erikssons dynastiske politikk (G. Carlsson).
Utdrag av diskusjonen i Norske historikere i utvalg IV. De siste bidrag
til den er av R. Fladby, som mener at begge motiver har gjort seg gjeldende,
og S. Axelsson. som støtter Schreiner (HT 43 s. 83-100 og 274-81),
m. henv. til eldre litt.).
Til alle
Kristi troende som får dette i hende, [sender] Erling Vidkunnsson,
Ivar Ogmundsson, Jon Havtoresson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson,
Ulv Saksesson, riddere, Sigvard Havtoresson, Bjarne Erlingsson, Ogmund
Finnsson, Gjerd Smidsson og Eiliv Eilivsson, væpnere, evig hilsen
i Herren.
Vi gjør
hermed kjent at da vi i det Herrens år 1300 og førtitre, på
festen for den salige jomfru Marias opptagelse til himmelen [15. aug.],
kom sammen til rådsmøte på Varberg slott hos den fremragende
fyrste, vår herre Magnus, Norges, Sveriges og landene Skånes
og Hallands berømmelige konge, forsto vi at han, etter i nåde
å ha overlagt det i sitt sinn, ville utføre det som vi på
forhand meget inntrengende og med enig sinn ville be ham om. For han ville
ha sin yngste sønn, nemlig vår junker Håkon, til konge
over Norges rike, noe vi med all vår iver lengtet etter. Derfor gjorde
vår samme herre kong Magnus, ledet av den himmelske nådes innskytelse,
i god behold i vårt nærvær den samme, sin yngste sønn,
vår før nevnte junker Håkon til konge for tryggere å
bevare en sterkere fredens pakt mellom sine sønner og [mellom] rikene
Norge og Sverige, og satte ham over Norge: landskaper, provinser og skattskyldige
øyer som tilhører det samme rike, og ga ham Norges rike og
kongsnavn med all ære og herredømme, goder og fortrinn, sedvanlige
tjenester og troskap som tilkommer Norges sanne konge ifølge lov
og sedvane og som virkelig ytes ham.
Idet
vi altså, som vår før nevnte herre kong Magnus' og Norges
rikes prelaters brev angående denne sak mer fullstendig forklarer
og utreder, med glede i sjelen bifalt denne hans beslutning, har vi straks
på dette sted og tid tatt den samme hans sønn, vår junker
Håkon, til konge over oss, og tar ham til konge ved dette brevs innhold,
for oss og våre arvinger, våre venner og velgjørere
over hele Norges rike, som tidligere nevnt, med all den sedvanlige ære,
herredømme, goder, tjenester og troskap, som etter skyldighet er
ytt eller skal ytes Norges sanne konge, idet vi lover med all troskap å
tjene vår samme herre kong Håkon og vår berømte
frue, hans mor dronning Blanka, samvittighetsfullt og på vår
ære, og særlig da vår samme herre kong Håkon er
blitt oppdradd hos oss i Norges rike. Dette med forbehold om rett for var
herre kong Magnus, hans far, i alle ting til å foreskrive, forordne
og bestemme angående oss, sine undersåtter, og rikets saker
og anliggender slik han ser det tjener til rikets og hans omtalte sønns
gagn og nytte, inntil den samme, hans sønn og vår herre kong
Håkon, når myndig alder, noe vi med alle våre bønner
med Guds hjelp håper.
Dessuten
vil vi slett ikke samtykke ved hjelp, råd eller støtte til
at noen annen blir tatt til konge i Norge mens vår samme herre kong
Håkon lever, og mot hans vilje. Og om det hender, mens han eller
hans barn lever, at junker Erik, hans bror, ettersom han er kongens eldste
sønn, vil tilrane seg herredømmet eller styret over Norges
rike mot sin fars beslutning, da skal vi av all vår makt og evne
stå ham imot, fordi også de fremste menn og herrene i Sveriges
rike vil love, etter hva vi håper, at de overhodet ikke i noe skal
yte den samme junker Erik råd, hjelp eller støtte uansett
ved hvilket påskudd han går imot denne sin fars beslutning
eller forsøker å gå imot den i fremtiden.
Likeledes
om det hender at vår ovennevnte herre kong Håkon vil trenge
seg inn i Sverige mens junker Erik eller hans barn er i live, lover vi
på samme måte at vi slett ikke skal være vår omtalte
herre kong Håkon til noen hjelp eller støtte i dette.
Men om
det skulle hende at hver av de to brødrene eller en av dem vil gå
imot sin fars tidligere beslutninger og skaffer seg utlendingers eller
fremmedes hjelp til dette og dermed fiendtlig prøver å invadere
eller trenge inn i ett av de før nevnte riker, da skal hvert av
rikene, nemlig Norge og Sverige, samstemmig og samtidig av all makt og
evne, virksomt arbeide for å stå imot denne deres vilje, hvilket
av de tidligere omtalte rikene det enn er som tidligere eller flere ganger
er blitt tvunget angående slike ting.
Dertil
lover vi fra nå av, slik som før, endelig og fast, for at
denne deres fars forordning for dem, så forutseende og i samsvar
med fred såvel som med enighet, skal stå fullt ved makt og
i full kraft og ukrenket selv om det skulle skje at vår omtalte herre
kong Magnus i fremtiden får flere barn, at vi skal hjelpe enhver
av dem uansett kjønn til deres rett og ære, slik det passer
seg og sømmer seg for deres stand, stilling så vel som kjønn
ifølge de før nevnte rikers, så vel Sveriges som Norges,
lover og vedtekter og i samsvar med de godkjente sedvaner i de samme riker.
Men alt
dette før nevnte og hvert enkelt av det vil med Guds hjelp bli utført
på en mer gyldig måte når det skjer at hvert av rikenes,
nemlig Norges og Sveriges, råd kommer sammen for at de mektigste
og klokeste menn i de før nevnte riker mer endelig kan uttenke og
fullføre på hvilken vei og måte de mer gagnlig og mer
nyttig for disse vår før nevnte herre kong Magnus' barn og
hvert av rikene Norge og Sverige og dets innbyggere kan sørge for
at sann enighet kan stå ved makt mellom de før nevnte brødrene
og andre barn av vår oftenevnte herre kong Magnus som det kan hende
at han får, og den evige freds ro fastere bli trygget mellom de før
nevnte riker.
Til mer
fullstendig vitnesbyrd og større fasthet har vi latt våre
seg henge ved dette. Gitt førnevnte år, dag og sted. |