Teksten fins i Arne Magnussons avskrift av Bergens kopibok (jfr. nr. 6), Barth. IV (E) s. 181. Her trykt etter DN IV nr. 166 b (gno. versjon). Også nedskrevet på latin (DN IV nr. 166 a). Utdrag av den latinske versjonen er tilføyd på noen punkter hvor den avviker fra den norske.
    I saker om gyldighet av et ekteskap var kirkens domsrett tydeligvis fast etablert, selv om den ellers kunne være omstridt på denne tiden. Jfr. nr. 29 [2], 62 og Seip: Sættargjerden (nr. 13) s. 220 f. Jfr. også nr. 94.
    Andre biskopsdommer: DN V nr. 72 (1325) og IV nr. 175 (1328), om gyldighet av ekteskap; DN IV nr. 176 (1328), XIII nr. 80 (1418) og I nr. 711 (1426), tvist mellom geistlige.

    Alle menn osv. sender A[udfinn] osv.
    Det skal være kjent for dere at i det år osv. kom E[indride] bonde, Kolbein Glumssons frende, for oss i målstova i biskopsgården i Bergen og fremstilte for oss at de barn som Kolbein hadde med Gylaug, sin hustru, skulle være født i blodskam og at ingen lysing skulle ha forekommet i kirken før bryllupet deres ble holdt. Men snarere enn en kunne vente, innrømmet E[indride] for oss under rettergangen at han den samme dag hadde vært i kirken under deres bryllupsmesse og vært brudesvenn i Kolbeins bryllup og aldri påtalt for oss eller vår offisial at det skulle være noen lovlig ekteskapshindring mellom ektefellene Kolbein og Gylaug mens Kolbein levde. Men fordi det var lyst i kirken før deres samliv begynte, og han var i deres bryllup og ikke i noe påtalte at det var noen lovlig ekteskapshindring mellom dem på den tid, byr vi ham også evig taushet om dette klagemålet (har vi med vise menns råd funnet at adgangen til å anklage bør være stengt [for ham]) og dermed Kolbeins barn å være ektefødte etter Guds og den hellige kirkes lover.
    Og til sant vitnesbyrd satte vi vårt segl for dette domsbrev som var gjort osv. (Denne legitimitetskjennelse ble avsagt og lest i konsistoriet i vår gård i Bergen med oss som dommer, på vigilien for Matthias [23. Febr.] i det Herrens år 1325.)