71. 1323, 10. febr. Oslo.
Teksten
fins i to avskrifter, tatt av Arne Magnusson, etter Bergens kopibok (jfr.
nr. 6) i Barth. IV (E), og i AM Apographa. Dessuten fins en dårlig
bergensk avskrift, 5th. 84 fol. (ca. 1550). Her trykt etter DN VII nr.
100, bygd på Barth. IV (E) s. 70-75 og AM Apographa.
Avskriften
i Bergens kopibok har inneholdt mange feil. Arne Magnusson førte
sine rettelser til i margen, og de er opptatt i avtrykket i DN.
Bakgrunnen
for utnevningen av Erling Vidkunsson var misnøye med hertuginne
Ingebjørgs personlige styre og den sterke innflytelse hennes yndling
Knut Porse hadde over henne, og særlig med hennes aggressive utenrikspolitikk
som hadde ført til krig mot Danmark (Munch: NFH Un.per. I s. 53
ff.; Taranger: Norges Historie III I s. 25 ff.). Forbildet for den norske
aksjonen har åpenbart vært avsettelsen av hertuginnen i Sverige
i begynnelsen av 1322 (Rosén: Svensk historia I s. 198 f.; Jägerstad:
Hovdag och råd s. 281 ff.). Forøvrig er der en viss uenighet
om hva utnevnelsen av Erling innebar. Noen forskere ser den som en restaurasjon
i Håkon V's ånd (Holmsen: Norges historie I s. 322), andre
som uttrykk for økende aristokratisk selvhevdelse i likhet med det
som skjedde i Sverige på samme tid (Y. Nielsen: Det norske Rigsraad,
1880 s. 159, 164 f.; G. A. Blom: Kongemakt og privilegier s. 393, 397).
Møtets
karakter og sammensetning er mest utførlig behandlet av Y. Nielsen,
som betegner det som et aristokratisk møte i videste forstand og
understreker det prinsipielt nye i den slags møter, til tross for
at betegnelsen hirdstevne gjenspeiler gamle former (a.a. s. 162 f.). Forøvrig
har det vært diskutert om dette møtet - og andre utover 1300-tallet,
jfr. nr. 85 - skal karakteriseres som utvidede rådsmøter,
eller om de snarere er en slags fortsettelse av 1200-tallets riksmøter.
Jfr. K. Helle: KLNM XIV sp. 257.
Om
Erling Vidkunsson, se Edv. Bull i NBL.
Alle menn,
nålevende og kommende, Guds og sine venner, de som ser eller hører
dette brev og bebygger Norges konges rike, sender Eiliv med Guds miskunn
erkebiskop i Nidaros, Hallvard, Salomon og Jon med den samme miskunn biskoper
i Hamar, Oslo og Skålholt, Erling Vidkunnsson, Ivar Olavsson, Pål
Eiriksson, Håkon Toresson, Finn Ogmundsson, Bjørn Ogmundsson,
Arne Ormsson, Trond Skage, Smid Eiriksson, Anund på Skjelbreid, Håkon
Ogmundsson, Øystein Arnesson, Andres Sigurdsson, Torvard Håvardsson,
Olav Ivarsson, Øyvind Salesson, Eirik Topp, Tord Bonde, Tore lagmann,
Pål lagmann, Torald lagmann, Ragnvald Håkonsson, Guttorm Eiriksson,
Arne Gjavaldsson, Gudbrand Gudbrandsson, Eindride Svale, Havtor Graut,
Gudbrand Mylsan, Jammelt Toresson, Pål Matiasson, Ogmund Skolle,
Gudleik Eindridesson, Orm i Beinegården, Amund Andresson, Jon Gudmundsson,
Oystein Gudmundsson, Matias på Lauten, Øystein Gislesson,
Dagfinn Tovesson, Agils Sure, Kolbjørn Gamalsson, Alv i Klosteret
og alle andre håndgangne menn Guds og sin hilsen.
Vi vil
at dere skal vite at etter den bønn og de ærender fra gode
menn som vi, førnevnte erkebiskop Eiliv var kommet i hit til Oslo,
kalte vi sammen alle de førnevnte menn på søndagen
før laupårsmesse [20. febr.] i det fjerde styringsåret
[1323] til vår verdige herre Magnus, med Guds miskunn Norges, svears
og goters konge. Og vi samtalte om den framferd som til nå har foregått
med hensyn til kongens liggende fe, fehirdsler, tilsyn med freden, lover,
segl, eder og flere andre ting som angår riksstyringen i Norge. Vi
forsto da for visst at det desto mindre var noe liggende fe å ta
til, som dekketøy, kongens verdigjenstander og det øvrige
godset som fantes da var verdige herre Håkon, i godt minne, med Guds
miskunn Norges konge, som sist var, falt i fra, er spredt og skuslet bort
slik at det, selv om det blir lett med all omhu, er få eller ingen
spor å finne. Snarere er det stiftet stor gjeld på de kongens
inntekter som ennå ikke er kommet inn, slik at han på grunn
av slik uforsiktighet og kortsynthet verken kan fø eller kle sine
gode menn skikkelig. Men de som passer fehirdslene, sier at de ingenting
har mellom hendene, og kan likevel ikke vise med noen klar redegjørelse
til hva slags tarv eller gagn for riket hver ting er utgitt. Snarere sier
de at de langt fra å makte mer til heder for kongen vår eller
vern for landet, knapt kan holde ham selv så sømmelig som
det høver for hans verdighet.
Freden,
som skulle være den største styrke, støtte og vern
for alle riker, er så sørgelig vanskjøttet at der det
var sluttet evig fred med faste avtaler mellom Norge og Danmark, der er
det nå begynt åpen ufred med fullt utrustet hær i danekongens
rike, under vår konges navn og banner, [men] for Knut Porse og hans
følgesvenners skyld. De lover som kongene i Norge, den ene etter
den andre, er skyldige til å ta vare på og holde til frihet
for tegnene, er så uforsiktig voktet at tunge pålegg, [utredsler
til] gjennomreiser og skatter er lagt på allmuen tvert imot det som
ble lovt og svoret på Haugating, da vår førnevnte herre,
Magnus, ble tatt til konge. Seglet hans har vært svært vanskjøttet
innenlands og raskt utgitt i større utstrekning enn lovene eller
gammel sedvane tilsier, men utenlands etter sigende helt misbrukt, ettersom
det er leid soldater, begynt ufred og gjort mange store tiltak under det,
mens landet selv er blitt plaget og beskattet. De eder som har vært
svoret om overvåking av lovene og kong Håkons skipan, er også
til nå blitt mindre påaktet enn de skulle, slik at mang en
mann av den grunn har mistet sin rett. Men de som har satt seg i riksstyringen
uten noen lovlige skipaner, de har gjort seg så overmåte høye
og mektige at deres overmot er til liten fremgang for kongen vår,
til skade og ovstor tyngsel for riket og tegnene, slik at det neppe fins
døme på at en av kongebarn i Norge har tålt slik framferd
og overmot som er overgått dem [tegnene], mens skade og vanskeligheter
er påført kongen vår og riket.
Nå,
fordi slike ting og mange andre som det alle er sent å regne opp,
har vært gjort mot kronen og kongedømmets heder, uten noen
fremgang for riket, men til åpenbar skade for alle folk, mot deres
viten og råd som kong Håkon satte høyest og fremst i
riksstyringen, [mot] vår vilje og samtykke fra de fleste viseste
menn og alle de andre som vil være kongens sanne og hengivne menn
og bry seg noe om å bære over med hans barndom og umyndighet,
og [fordi] at vi ser det fullkomment at slike ting på ingen måte
kan tåles lenger, uten fare for hele riket og risiko for de fleste
gode menns sjeler, så har vi ubrytelig samtykt og stadfestet med
jaord og håndslag på vår kristelige tro, Gud selv til
heder, vår konge og hans rike til styrke og hele allmuen til fred
og frihet, at vi skal alle hjelpe vår konge og hverandre av all vår
makt og styrke, ved liv og gods, for at riket kan få fred, kronens
gods komme i bedre ordning, lovlige eder og skipaner overholdes og allmuen
nyte lovene, og trofast legge all omtanke og møye på å
gjøre dette best mulig, dag og natt, åpenlyst og hemmelig,
og hver etter vår stand og vigsel etter Guds og menneskenes rett,
med mindre de eller den som overtrer dette, vil svike sin tro mot Gud,
sin troskap mot mennesker og bøte [til] dem som holder fast ved
denne skipan, eller deres arvinger, [for] all den skade som de kan få
av det, enten det gjelder liv eller gods. Vi har også alle sammen
gitt i herre erkebiskop Eilivs vold og valg å fastsette for oss den
formann som han anser for den høveligste i fremtiden for vår
herre kongen, riket, oss og tegnene. Men vi skal tjene ham av all vår
makt og styrke, som det før er forklart, og så lenge som han
holder sin troskap mot vår konge, sin hullskap mot riket, eder og
lover mot oss og tegnene. Og etter at dette valg slik var gitt og samtykt
under oss ofte nevnte erkebiskop Eiliv, som før er sagt, på
alminnelig hirdstevne av alle dem som før er nevnt, hele hirden
og kongens sveiner, så valgte vi herr Erling Vidkunnsson, med alle
deres råd og viten til formanns rett og myndighet med hensyn til
fehirdsler, sysler og alle andre oppgaver og kongelige ombud, og til å
kreve tilbake alle befestninger av dem som har tatt dem under sin myndighet,
og gjøre alle andre ting, fremme refsinger og annet som hører
til den kongelige verdighet og kronens rett, fullt ut som kongen selv med
råd og viten av det rikets råd som nå er eller siden
blir valgt.
Men enhver
som overtrer denne skipan eller ikke lyder dens påbud i alle ting
som nå er nevnt og som blir forklart tydeligere ovenfor i brevet,
han har da forbrutt gods og fred og skal svare kongen full landrådssak,
slik som det ble kunngjort og samtykt i Oslo på alminnelig ting med
håndsopprekning og heretter skal kunngjøres og iverksettes
over hele riket i Norge og likeens i skattlandene. Han lovte oss og alle
på det førnevnte ting at han skal gjøre alle ting i
dette formannsskapet slik som det mest er til ære og gagn for vår
herre kongen og nyttigst for hans rike, og at hver mann skal nyte lovene
og sine rettigheter.
Og til
sant vitnesbyrd om dette setter vi vårt segl og bymennene i Oslo
sitt segl for dette brev, som ble gjort på samme sted, dag og år
som før er sagt i dette brev. |