1323; Valgbrev for Erling Vidkunsson til rikets formannLine
71. 1323, 10. febr. Oslo.

    Teksten fins i to avskrifter, tatt av Arne Magnusson, etter Bergens kopibok (jfr. nr. 6) i Barth. IV (E), og i AM Apographa. Dessuten fins en dårlig bergensk avskrift, 5th. 84 fol. (ca. 1550). Her trykt etter DN VII nr. 100, bygd på Barth. IV (E) s. 70-75 og AM Apographa.
    Avskriften i Bergens kopibok har inneholdt mange feil. Arne Magnusson førte sine rettelser til i margen, og de er opptatt i avtrykket i DN.
    Bakgrunnen for utnevningen av Erling Vidkunsson var misnøye med hertuginne Ingebjørgs personlige styre og den sterke innflytelse hennes yndling Knut Porse hadde over henne, og særlig med hennes aggressive utenrikspolitikk som hadde ført til krig mot Danmark (Munch: NFH Un.per. I s. 53 ff.; Taranger: Norges Historie III I s. 25 ff.). Forbildet for den norske aksjonen har åpenbart vært avsettelsen av hertuginnen i Sverige i begynnelsen av 1322 (Rosén: Svensk historia I s. 198 f.; Jägerstad: Hovdag och råd s. 281 ff.). Forøvrig er der en viss uenighet om hva utnevnelsen av Erling innebar. Noen forskere ser den som en restaurasjon i Håkon V's ånd (Holmsen: Norges historie I s. 322), andre som uttrykk for økende aristokratisk selvhevdelse i likhet med det som skjedde i Sverige på samme tid (Y. Nielsen: Det norske Rigsraad, 1880 s. 159, 164 f.; G. A. Blom: Kongemakt og privilegier s. 393, 397).
    Møtets karakter og sammensetning er mest utførlig behandlet av Y. Nielsen, som betegner det som et aristokratisk møte i videste forstand og understreker det prinsipielt nye i den slags møter, til tross for at betegnelsen hirdstevne gjenspeiler gamle former (a.a. s. 162 f.). Forøvrig har det vært diskutert om dette møtet - og andre utover 1300-tallet, jfr. nr. 85 - skal karakteriseres som utvidede rådsmøter, eller om de snarere er en slags fortsettelse av 1200-tallets riksmøter. Jfr. K. Helle: KLNM XIV sp. 257.
    Om Erling Vidkunsson, se Edv. Bull i NBL.

    Alle menn, nålevende og kommende, Guds og sine venner, de som ser eller hører dette brev og bebygger Norges konges rike, sender Eiliv med Guds miskunn erkebiskop i Nidaros, Hallvard, Salomon og Jon med den samme miskunn biskoper i Hamar, Oslo og Skålholt, Erling Vidkunnsson, Ivar Olavsson, Pål Eiriksson, Håkon Toresson, Finn Ogmundsson, Bjørn Ogmundsson, Arne Ormsson, Trond Skage, Smid Eiriksson, Anund på Skjelbreid, Håkon Ogmundsson, Øystein Arnesson, Andres Sigurdsson, Torvard Håvardsson, Olav Ivarsson, Øyvind Salesson, Eirik Topp, Tord Bonde, Tore lagmann, Pål lagmann, Torald lagmann, Ragnvald Håkonsson, Guttorm Eiriksson, Arne Gjavaldsson, Gudbrand Gudbrandsson, Eindride Svale, Havtor Graut, Gudbrand Mylsan, Jammelt Toresson, Pål Matiasson, Ogmund Skolle, Gudleik Eindridesson, Orm i Beinegården, Amund Andresson, Jon Gudmundsson, Oystein Gudmundsson, Matias på Lauten, Øystein Gislesson, Dagfinn Tovesson, Agils Sure, Kolbjørn Gamalsson, Alv i Klosteret og alle andre håndgangne menn Guds og sin hilsen.
    Vi vil at dere skal vite at etter den bønn og de ærender fra gode menn som vi, førnevnte erkebiskop Eiliv var kommet i hit til Oslo, kalte vi sammen alle de førnevnte menn på søndagen før laupårsmesse [20. febr.] i det fjerde styringsåret [1323] til vår verdige herre Magnus, med Guds miskunn Norges, svears og goters konge. Og vi samtalte om den framferd som til nå har foregått med hensyn til kongens liggende fe, fehirdsler, tilsyn med freden, lover, segl, eder og flere andre ting som angår riksstyringen i Norge. Vi forsto da for visst at det desto mindre var noe liggende fe å ta til, som dekketøy, kongens verdigjenstander og det øvrige godset som fantes da var verdige herre Håkon, i godt minne, med Guds miskunn Norges konge, som sist var, falt i fra, er spredt og skuslet bort slik at det, selv om det blir lett med all omhu, er få eller ingen spor å finne. Snarere er det stiftet stor gjeld på de kongens inntekter som ennå ikke er kommet inn, slik at han på grunn av slik uforsiktighet og kortsynthet verken kan fø eller kle sine gode menn skikkelig. Men de som passer fehirdslene, sier at de ingenting har mellom hendene, og kan likevel ikke vise med noen klar redegjørelse til hva slags tarv eller gagn for riket hver ting er utgitt. Snarere sier de at de langt fra å makte mer til heder for kongen vår eller vern for landet, knapt kan holde ham selv så sømmelig som det høver for hans verdighet.
    Freden, som skulle være den største styrke, støtte og vern for alle riker, er så sørgelig vanskjøttet at der det var sluttet evig fred med faste avtaler mellom Norge og Danmark, der er det nå begynt åpen ufred med fullt utrustet hær i danekongens rike, under vår konges navn og banner, [men] for Knut Porse og hans følgesvenners skyld. De lover som kongene i Norge, den ene etter den andre, er skyldige til å ta vare på og holde til frihet for tegnene, er så uforsiktig voktet at tunge pålegg, [utredsler til] gjennomreiser og skatter er lagt på allmuen tvert imot det som ble lovt og svoret på Haugating, da vår førnevnte herre, Magnus, ble tatt til konge. Seglet hans har vært svært vanskjøttet innenlands og raskt utgitt i større utstrekning enn lovene eller gammel sedvane tilsier, men utenlands etter sigende helt misbrukt, ettersom det er leid soldater, begynt ufred og gjort mange store tiltak under det, mens landet selv er blitt plaget og beskattet. De eder som har vært svoret om overvåking av lovene og kong Håkons skipan, er også til nå blitt mindre påaktet enn de skulle, slik at mang en mann av den grunn har mistet sin rett. Men de som har satt seg i riksstyringen uten noen lovlige skipaner, de har gjort seg så overmåte høye og mektige at deres overmot er til liten fremgang for kongen vår, til skade og ovstor tyngsel for riket og tegnene, slik at det neppe fins døme på at en av kongebarn i Norge har tålt slik framferd og overmot som er overgått dem [tegnene], mens skade og vanskeligheter er påført kongen vår og riket.
    Nå, fordi slike ting og mange andre som det alle er sent å regne opp, har vært gjort mot kronen og kongedømmets heder, uten noen fremgang for riket, men til åpenbar skade for alle folk, mot deres viten og råd som kong Håkon satte høyest og fremst i riksstyringen, [mot] vår vilje og samtykke fra de fleste viseste menn og alle de andre som vil være kongens sanne og hengivne menn og bry seg noe om å bære over med hans barndom og umyndighet, og [fordi] at vi ser det fullkomment at slike ting på ingen måte kan tåles lenger, uten fare for hele riket og risiko for de fleste gode menns sjeler, så har vi ubrytelig samtykt og stadfestet med jaord og håndslag på vår kristelige tro, Gud selv til heder, vår konge og hans rike til styrke og hele allmuen til fred og frihet, at vi skal alle hjelpe vår konge og hverandre av all vår makt og styrke, ved liv og gods, for at riket kan få fred, kronens gods komme i bedre ordning, lovlige eder og skipaner overholdes og allmuen nyte lovene, og trofast legge all omtanke og møye på å gjøre dette best mulig, dag og natt, åpenlyst og hemmelig, og hver etter vår stand og vigsel etter Guds og menneskenes rett, med mindre de eller den som overtrer dette, vil svike sin tro mot Gud, sin troskap mot mennesker og bøte [til] dem som holder fast ved denne skipan, eller deres arvinger, [for] all den skade som de kan få av det, enten det gjelder liv eller gods. Vi har også alle sammen gitt i herre erkebiskop Eilivs vold og valg å fastsette for oss den formann som han anser for den høveligste i fremtiden for vår herre kongen, riket, oss og tegnene. Men vi skal tjene ham av all vår makt og styrke, som det før er forklart, og så lenge som han holder sin troskap mot vår konge, sin hullskap mot riket, eder og lover mot oss og tegnene. Og etter at dette valg slik var gitt og samtykt under oss ofte nevnte erkebiskop Eiliv, som før er sagt, på alminnelig hirdstevne av alle dem som før er nevnt, hele hirden og kongens sveiner, så valgte vi herr Erling Vidkunnsson, med alle deres råd og viten til formanns rett og myndighet med hensyn til fehirdsler, sysler og alle andre oppgaver og kongelige ombud, og til å kreve tilbake alle befestninger av dem som har tatt dem under sin myndighet, og gjøre alle andre ting, fremme refsinger og annet som hører til den kongelige verdighet og kronens rett, fullt ut som kongen selv med råd og viten av det rikets råd som nå er eller siden blir valgt.
    Men enhver som overtrer denne skipan eller ikke lyder dens påbud i alle ting som nå er nevnt og som blir forklart tydeligere ovenfor i brevet, han har da forbrutt gods og fred og skal svare kongen full landrådssak, slik som det ble kunngjort og samtykt i Oslo på alminnelig ting med håndsopprekning og heretter skal kunngjøres og iverksettes over hele riket i Norge og likeens i skattlandene. Han lovte oss og alle på det førnevnte ting at han skal gjøre alle ting i dette formannsskapet slik som det mest er til ære og gagn for vår herre kongen og nyttigst for hans rike, og at hver mann skal nyte lovene og sine rettigheter.
    Og til sant vitnesbyrd om dette setter vi vårt segl og bymennene i Oslo sitt segl for dette brev, som ble gjort på samme sted, dag og år som før er sagt i dette brev.

Line
10.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund