Teksten fins i to avskrifter av Arne Magnusson av Bergens kopibok (nr. 6) fra ca. 1350, dessuten i en bergensk oversettelse fra ca. 1550. Her trykt etter DN VIII nr. 50, bygd på AM Apographa. Også trykt DS III nr. 2196, ST I nr. 192 og NgL III nr. 63.
    Det er hevdet at originaltraktaten har vært skrevet på latin (jfr. O. Rydberg: ST I s. 399 ff.), videre at den har vært utferdiget i to eks., ett fra det svenske riksrådet til det norske, bevart i de ovenfor nevnte avskrifter, og et tapt eks. fra det norske til det svenske. (S. Clason: SHT 1889 s. 54 ff.). Men det kan også være at den foreliggende avtale bare er utstedt som en garanti fra svensk side, og at den m.a.o. ikke er noen egentlig unionstraktat (H. Jägerstad: Hovdag och råd, 1948 s. 240).
    Tidligere forskning legnet med at traktaten skulle være gyldig for all framtid (f. eks. Munch: NFH Un.per. I s. 10 ff.). Senere har de fleste sluttet seg til Clasons oppfatning (SHT 1889 s. 65 f.) at den bare skulle gjelde så lenge kong Magnus var umyndig. I samsvar med avtalen her ble Magnus Eriksson valgt til svensk konge 8. juli 1319 (J. Rosén: Sveriges historia I s. 174 ff.).
    Navnet til biskop Håkon av Stavanger er rimeligvis uteglemt i listen over nordmenn som avla ed på traktaten (S. Clason a.a. s. 62).

    Alle menn som ser eller hører dette brev, sender Karl, med Guds miskunn biskop i Linköping, Knut lagmann, Erik Turesson, Sigge Hallstensson, Stefan Röriksson, Gisle Elinesson og Knut Porse Guds og sin hilsen.
    Vi gjør kjent for dere at den 26., 27. og 28. juni, etter frafallet til den verdige herre Håkon, Norges konge, av ærerikt minne, i det år da det var gått 1319 vintrer fra vår herre Jesu Kristi fødsel, samtalte, stadfestet og samtykte vi i biskopsgården i Oslo, i nærvær og med samtykke av den hederlige frue Ingebjørg, med Guds miskunn datter til den førnevnte herre Håkon, Norges konge, hertuginne i Sverige, med Norges konges rikes råds menn, på vegne av alle Svea rikes menn, om kong Magnus i Sverige, dattersønn til herr Håkon, Norges konge, og [om] alle andre ting som vedkommer Sverige på den måten som her følger:
    Først at jeg Karl, biskop i Linköping, forsikret på min vigsel og prestelige verdighet og min kristelige tro, og vi alle førnevnte riddere av Sverige på var kristelige tro, og vi [riddere] svor dertil full boked på de hellige evangelier for oss og alle Svea rikes menn, lærde og leke, at de skal ta junker Magnus, sønn til hertug Erik og fru Ingebjørg, datter til herr Håkon, Norges konge, til konge over hele svears og gauters rikes velde sju netter etter førstkommende jakobsvoke [1. aug.] eller før, om de ikke har gjort det før, og at førnevnte kong Magnus skal være rede i Lodose førstkommende jakobsvoke eller innen de sju neste netter fra da av, fullt ferdig til å komme uten noen som helst hindring til Tønsberg i Norge, med det folk og følge som Norges menn sender til møte med ham, for å ta imot den heder i Norge som han er født til, og på sin side la gjøre og ta imot den stadfesting av alle de beste menn og allmuen i Norges konges rike, som lovene til den hellige kong Olav og hans lovlige etterkommere av Norges konger vitner om alt det Norges konger er skyldige rikets tegner, og tegnene ham, på den måten at han skal oppholde seg i Norge til førstkommende mikkelsmesse [29. sept.], og sammenhengende fra den mikkelsmesse til den neste deretter. Og om Svea rikes menn, hans trofaste tjenestemenn, siden krever av Norges konges rikes menn at den førnevnte Magnus, konge i begge riker, skal komme til Sverige, da skal Norges konges rikes menn la ham fare til Sverige og oppholde seg der like lang tid som han oppholdt seg i Norge, og ikke lenger, og straks etter fare tilbake til Norge, og slik støtt siden, så ofte og lenge som det trengs skifte, for at han kan være i begge riker, og likevel aldri lenger enn det svarer til jevn tidsberegning, for at han ikke skal oppholde seg lenger i det ene riket enn i detandre, bare med unntak av at fullt tvingende omstendigheter forårsaker det, og det skal da likevel være med samtykke av de rikets menn som har rett til å ha kongen i sitt rike i den tiden. Heller ikke skal noe rikes menn følge ham lenger ut av sitt rike inn i det andre riket enn til landegrensen.
   Men alle rikets inntekter av Norge skal, mens kong Magnus er umyndig, dels brukes til å løse inn gjeld og oppfylle testamente, og dels til kosthold, men dels til støtte og nytte for ham når han trenger det, etter råd og samtykke av var ofte nevnte frue og rikets råd i Norge.
    Svea rikes menn skal også være skyldige til å yte til støtte for kong MagIIUS og Norges menn like stor hjelp og stønad som Svea rikes menn får av Norges menn, når det trengs.
    Det forsikret vi også på vår kristelige tro, alle førnevnte Svea rikes menn, at kong Magnus var i live da vi nå sist for fra Sverige.
    De nordmenn som på grunn av godvilje mot den oftenevnte kong Magnus og vår frue Ingehjørg, hans mor, vil det, skal også ha full tillatelse av rikets menn i Norge [Sverige] til å tjene dem i Sverige.
    Og til full stadfesting av at alle førnevnte ting skal holdes ubrytelig av begge rikers menn, så la jeg, førnevnte biskop Karl, min høyre hånd på brystet mitt, og jeg forsikret det på min vigsel og prestelige verdighet og kristelige tro, og vi alle førnevnte Svea rikes riddere forsikret på vår kristelige tro, og svor dertil full boked på de hellige evangelier, at Svea rikes menn skal holde alle førnevnte ting fast og ubrytelig, og at herre erkebiskopen av Uppsala skal avlegge slikt løfte på sin kristelige tro, vigsel og prestelige verdighet som jeg biskop Karl da gjorde, og at 24 av Svea rikes riddere skal sverge på de hellige evangelier på samme måte som vi seks som svor før, med en gang vi kommer hjem igjen til Sverige. Og siden forsikret den verdige herre, erkebiskopen i Nidaros, det samme på sin vigsel og prestelige verdighet som jeg, biskop Karl, hadde forsikret. Og Ivar Olavsson kansler, Peter Andresson, Sæbjørn Helgesson, Snare Aslaksson, Erling Vidkunnsson, Pål Eiriksson merkesmann, Sigurd Ormsson, Bjarne Audunsson, Eiliv i Naustdal, Finn Ogmundsson, Ivar Ogmundsson, Jon Bjarnesson, Smid Eiriksson, Trond Hallvardsson, Håkon Toresson, Gaute Isaksson, Sigvat på Leirol, Amund Borgarsson, Torvald Hallvardsson, Torgeir Simonsson, Aslak Olavsson, Guttorm Kolbjørnsson, Guttorm Helgesson, Andres Kyrning, Sigurd Jonsson, Hallkell Hallkellsson, Hauk Erlendsson, Munan Bardsson, Guttorm Sigurdsson og Eindride Petersson, lendmenn og riddere i Norge, svor på de hellige evangelier på vegne av seg og Norges konges rikes menn, på samme måte som vi førnevnte Svea rikes menn svor for oss og alle Svea rikes menn, at denne overenskomst skal holdes fast og ubrytelig i alle deler på vegne av Norges konges rikes menn.
    Men om Norges konges rikes menn bryter denne overenskomsten, da la de seg av egen vilje under dommen til herre erkebiskopen i Uppsala [og] biskopen i Linköping og ga [dem] full myndighet så de kunne sette i mindre og større bann førnevnte Norges konges rikes biskoper, lendmenn og riddere, og la Iyse deres bann både i Norge og Sverige. Og på samme måte la vi, førnevnte Svea rikes menn, [oss] på vegne av alle Svea rikes menn under myndighet og dom av herre erkebiskopen i Nidaros og biskopen i Stavanger, på samme måte som før er sagt. Og til sant vitnesbyrd satte den verdige herre, erkebiskopen i Nidaros, biskop Karl i Linköping, biskopen i Stavanger og vi alle andre førnevnte Svea rikes riddere våre segl sammen med det alminnelige seglet til rikets råd i Norge for dette brev, som ble gjort på førnevnte sted, dag og år.