Teksten fins i 6 hss. fra 1300-tallet og i 5 hss. fra 1500-1600-tallet. Her trykt etter NgL III s. 114-15, bygd på Ny kgl. Saml. 1642 qv. (1320-30), jfr. NgL III nr. 28.
    Brevbruddsstraffen hører vi for første gang om i 1290-årene. Oyensynlig ble den ilagt rent administrativt uten formell dom. Den er et klart uttrykk for kongens sterkt økende makt i løpet av 1200-tallet. Jfr. Handbok I 3 s. 159 f.; K. Lehmann: Der Köningsfriede der Nordgermanen s. 216-32; J. B. Johnsen KLNM II sp. 213 f.
    Rent juridisk må adgangen til å ilegge brevbruddsstraff være avledet av kongens myndighet som øverste dommer. Om dette se nr. 42, 52, 57-58 og 64.

    Håkon, med Guds miskunn, sender N. lagmann osv.
    Mange menn, særlig de som på våre vegne har ombud til å saksøke for brevbrudd for oss, har idelig klaget for oss at dere ikke vil dømme noen sak mot dem som bryter [påbud i] våre brev eller opphever de orskurder som vi har pålagt eller stadfestet. Og derfor vil vi at du skal vite at vi tidligere fast har skipet det slik, og slik vil vi at det fra denne dag ufravikelig skal overholdes, at enhver som heretter bryter våre brev: doms-, vernebrev eller stadfestingsbrev eller de andre som vi gir ymse menn til styrking av retten eller av nåde, da vil vi at enhver som bryter våre brev, skal være saket 8 ertuger og 13 mark, selv om sekten ikke er nevnt i våre brev [de som blir brutt]. Og likeledes påbyr vi dere heretter å dømme og avsi lovlig orskurd om de nevnte 8 ertuger og 13 mark mot enhver som blir kjent skyldig i det, [på samme måte] som [med] de andre lovlige sekter som er nevnt i selve landsboken [Landsloven], med mindre folk begår fredbrudd eller husoverfall, ran eller andre slike saker som vi ikke synes det skal være så liten sekt for. Da vil vi det skal gås fram etter det som lovboken vitner.
    Dette brev ble gjort i Bergen på katarinamessedag [25. nov.], i vårt 16. styringsår [1315]. Herr Ivar kansler beseglet.