Teksten fins i original i DAM 22, 2 - NRA. Her trykt etter DN I nr. 122. 2 noe skadde segl (Arnes og Eilivs) henger ved, de andre 5 er tapt.
    Vitnebrev et er en hovedkilde til den eldste fase av tysk vintersitting (gårrdeie og gårdleie) i Bergen (jfr.Handbok I 3 s. 97). Det står sentralt i en serie dokumenter som forteller om strid om tiendebetaling mellom Bergens biskop og domkapittel og tyske vintersittere og håndverkere i årene 1296-1311 (jfr. DN lI nr. 95, 97, 102, 104-5, III nr. 37, 93, 96, VIII nr. 19). Kongens lagmann avsa dom i saken mellom biskopen og de tyske vintersitterne i 1311 (BHFS 60 s. 193 f.), men et brev av 17. april 1321 (DN VI nr. 105) viser at det fremdeles var strid mellom biskopen og de tyske skomakerne om tiendebetalingen. Litt.: R. Keyser: Den norske Kirkes Historie lI s. 136-45 C. Joys: BHFS 60 s. 173-90; Bagge: Bjørgvin bispestol. Byen og bispedømmet, 1970 s. 47 f.

    I Herrens navn, amen. I det året da det var lidd ett tusen tre hundre og ni vintrer fra vår herre Jesu Kristi fødsel, torsdagen etter korsmesse om høsten [18. sept.], gjorde den verdige far Arne, med Guds miskunn biskop i Bergen, [det] i soveherberget til den verdige herr Eiliv, med Guds miskunn erkebiskopsemne i Nidaros, i nærvcer av ham selv, den utvalgte erkebiskop, og flere dugelige menn av kongens råd som senere blir nevnt i brevet, at han da på nytt krevde tiende av de tyske vintersitterne, idet de tyskerne som heter følgende selv var lovlig tilkalt: Vernik Jungmeister, Ertmar, Henze kjøpfelle, Konrad Hjelt og flere som da var i Bergen og hadde vært vintersittere.
    Herr biskopen kunngjorde det først, hvordan han før i den hellige kirke hadde latt gi dem lovlige påminninger og hatt annen framferd mot dem etter kirkens rett og landslovene på grunn av deres mangfoldige gjenstridighet. Han lot der også lese opp to brev fra den verdige herre kong Håkon, sønn til kong Magnus, der kongen byr alle utenlandske og innenlandske menn, uansett hvilken stand enhver er i, at de greit og med godvilje skal gjøre rett tiende til den hellige kirke og dens ombudsmenn og all annen undersåttlig skyldighet som gode kristne menn skal gjøre mot den hellige kirke ifølge Guds rett og landslovene og gammel sedvane. Da svarte den førnevnte Vernik Tyske at det hadde enda aldri vært sedvane i Bergen at noen tyske menn gjorde tiende til den hellige kirke, fordi at han og brødrene hans hadde vært mer enn tretti vintrer i Bergen, og han sa at han enda aldri hadde gjort noen tiende. Da lot herr biskopen straks lese opp brev fra herr Peter Gudleiksson og Eirik, lagmann i Bergen, og Rydgeir i Sveinsgard, Henze Grøyve og Henze skredder, der de samme menn hadde borget for Gjerwin og Jon Drotning i Leppen, for Lodve og Arnald Vise, Engelbrekt og Tidemann Lübeck, Gerhard Blakmann, Konrad i Bratten, som hadde vært bannsatt fordi de ikke ville utrede sin tiende. Herr Peter og de førnevnte menn borget for dem at de skulle betale sin tiende til neste allehelgensmesse [1. nov.], slik som det samme brevet vitner, som var gjort i det Herrens år 1296. Men etter at det brevet var lest opp, vedgikk den førnevnte Vernik, som sa at han aldri før hadde gjort noen tiende i Bergen, at han betalte tiende i Bergen for ni vintrer siden, og sa at herr Basse, som da var kongens ombudsmann i Bergen, tvang ham til det ved kongelig myndighet. Han og alle hans kumpaner som da var der, de tyske, sa da igjen at de ville aldri betale noen tiende før kongen tvang dem til det, fordi de sa at det aldri hadde vært forn sedvane. Men herr biskopen svarte at dette var forn sedvane, bevitnet og svoret for herr Narve, biskop i Bergen, i nærvær av herr Basse, kongens ombudsmann, og mange andre gode menn, at utenlandske som innenlandske gjorde sin tiende og annen undersåttlig skyldighet mot den hellige kirke i Bergen, og derfor sa han at han ikke var pliktig til å la dette bli bevitnet oftere.
    Men likevel, til større visshet og varsomhet, lot han to forstandige menn, sira Andres, prest i Haus, og sira Gudfred, prest ved Allehelgenskirken, gå fram der, og ba dem å vitne det om dette som de visste var sannest for Gud, og spurte de tyske om de hadde noe å innvende mot disse vitnene, og de sa at de ingen ting hadde å innvende mot dem, og alle sto straks opp og gikk bort, selv om herr biskopen forbød dem å gå bort før disse vitnemål var båret fram. Siden gikk sira Simon prest på herr biskopens bud, med sira Jon Karlshovedsson prest og Audun Pålsson klerk som vitner, og stevnte dem tilbake for å høre det vitnesbyrd som de [Andres og Gudfred] skulle bære fram for dem. Men fordi de ikke ville komme tilbake, så lot herr biskopen med gode menns råd først stevnevitner bli ført fram der med svorne eder. Siden gikk den førnevnte sira Andres fram og fortalte slik og svor deretter, at for femti vintrer siden var han hos den verdige herr Peter, biskop i Bergen, og sammen med sira Ivar Bola samlet han da inn all tiende i Bergen i tre sammenhengende år. Han sa også under sin ed at da betalte de tyske menn som var vintersittere, sin tiende til den hellige kirke på samme måte som de innenlandske, og han nevnte disse tre av dem: Hermann Skult i Einarsgården, Albrekt Digre i Sveinsgården og Brun Gamle før han eide noen gård i Bergen, og ikke lenge etter [fikk han gård]. Han sa også at det da var få vintersittere i Bergen. Han la også det til eden sin at han hadde svoret dette samme vitnesbyrd før for den verdige herr Narve, med Guds miskunn biskop i Bergen, sammen med sira Erling ved Mariakirken, og sira Gudfred, i nærvær av herr Basse Guttormsson, som da var syslemann i Bergen, Nikolas lagmann og mange flere gode menn. Men Gudfred fortalte slik og svor deretter full boked, at han var til stede og hørte at Arne Brynhildsson i Einarsgården klaget for den verdige herre kong Håkon Håkonsson at sira Tord Patten, som da sang ved Peterskirken i Bergen, ville sette Hermann Skult, leieboeren hans, utenfor den hellige kirke, fordi han nektet å gjøre rett tiende til den hellige kirke. Herre Håkon konge svarte på dette at "fordi du Arne leier dine hus til ham på tolv måneders leie på samme måte som til våre landsmenn, og tar av ham [det nødvendige til] varme og lys og slik skyldighet som av dine andre innenlandske leieboere, så vil vi at han skal være i slik skyldighet mot Gud og den hellige kirke med hensyn til sin tiendegjerd og annen undersåttlig skyldighet som våre landsmenn er".
    Han sa også dette på sin ed, at i Knausen var den mann som het Henrik Skult, og han lå da syk. Men mester Svein, som da sang ved Korskirken, ville ikke olje ham fordi han nektet å gjøre rett tiende. Da bad Henrik sira Gudfreds far om å betale en halv veid mark i tiende for seg til mester Svein, og det gjorde han, og siden fikk han [Henrik] alle sakramenter.
    Albrekt Digre het også en tysk mann som var i Sveinsgården. Han betalte også sin tiende slik som andre innenlandske menn. På samme måte med Brun Gamle lenge før han eide noen gård i Bergen, og likeledes Hermann fra Köln i Engelsgården. Han sier også at det kunne være for femti vintrer siden eller mer. Dette la han også til eden sin, at for åtte vintrer siden bar han dette samme vitnesbyrdet med svoren ed fram for den verdige herr Narve, biskop i Bergen, sammen med Erling Prande ved Mariakirken og sira Andres i Haus, i nærvær av herr Basse Guttormsson, herr Nikolas lagmann og mange andre gode menn, innenlandske og utenlandske.
    [Disse] var til stede ved denne framføringen og hørte når disse vitnesbyrd ble båret fram for herr Arne biskop: den førnevnte verdige herr Eiliv, med Guds miskunn erkebiskopsemne i Nidaros, og disse menn av min herre kongens råd: herr Finn, prost ved Apostelkirken, herr Ogmund Sigurdsson, herr Erling Amundsson, herr Hauk Erlendsson lagmann og sira Botolv Håkonsson, som satte sine segl for dette brev som ble gjort i Bergen pa førnevnte dag og år.