Teksten fins i en avskrift fra første fjerdedel av 1300-tallet (NRA), som mangler ett blad, og i AM 351 fol. fra annen halvdel av 1300-tallet. Arne Magnusson har tatt en avskrift av AM 351 fol. og satt til varianter fra et tapt hs. fra midten av 1300-tallet (AM 115 qv. b). Det foreligger også en annen avskrift av AM 351 fol., fra annen halvdel av 1700-tallet. Dertil fins første del av teksten i et papirhs. fra like før 1588 (AM 330 fol.). Her trykt etter DN XI nr. 6, bygd på avskriften i NRA og med lakunen utfylt etter AM 115 qv. b. Også trykt i NgL III nr. 25 og s. 224-26.
    Samtlige bevarte avskrifter er språklig og til dels innholdsmessig defekte, og både teksttolkning og valg av varianter kan by på problemer.
    Skipanen har stått sentralt i diskusjonen om kongedømme og aristokrati i høymiddelalderen og har vært gjenstand for ulike fortolkninger. Sammenfatning av diskusjonen i Handbok I 3 s. 189 f. Senere litt.: G. A. Blom: Kongemakt og privilegier s. 380-87; A. Holmsen: HT 49 s. 34-57; K. Lunden: HT 50 s. 18-58; O. J. Benedictow: HT 51 s. 233-83.

    Håkon, med Guds miskunn Norges konge, sender alle Guds og sine venner i Norges konges rike, dem som ser eller hører dette brev, Guds og sin hilsen.
    Det være kjent for alle menn at på grunn av den framferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå en tid siden - selv om vi på grunn av den store mengde gjøremål til landets nødvendige tarv ikke har fått passet på slik det var rimelig og vi hadde vilje til - så tar vi vår fedrearv, hele Norges konges rike, under vårt rådvelde.
    Alle sysler over hele landet skal være kalt under oss med dette vårt brev.
    Styringen av hirden vår vil vi skal være mest under oss. Men til lette for oss skiper vi herr Åsulv Aslaksson til vår merkesmann, uten å minske herr Ogmund Aslakssons [Sigurdssons] stilling og navnebot. Dette vårt mindre segl overlater vi til sira Ivar Olavsson, kansleren, med femten marks rente. Sira Erlend Styrkårsson skiper vi til vår fehirde med tjue marks rente.
    Jarle- og lendmannsnavn avskaffer vi åpenlyst, uten alene for kongesønner og jarlen av Orknøyene: at noen gjøres til det heretter. Men de som nå er lendmenn, skal beholde sin heder og rett i sine dager. Men dem kaller vi sanne landrådsmenn som heretter råder en ung konge til at det skal være flere høvdinger med verdslig myndighet i Norges konges rike enn de som er kommet av den rette ætt.
    Vi har nå gjort den skipan at hver den som heretter mottar sysle av kongen, skal være ham skyldig hundre [storhundre=120] manns kost av sitt eget gods, mens han oppholder seg i hans sysle for å gjøre rett mellom folk.
    Syslemennenes tvungne gaver og pålegg avskaffer vi i hele riket vårt slik som den gamle lovboken vitner.
    Hver syslemann skal også være skyldig til, hver gang kongen krever [det], å holde ham med så mange menn fra hver skipreide over hele landet, med kost og slike våpen som sveiner av våpen skal holde, slik Hirdskråen vitner. Vakt skal de også la holde fra hver skipreide hver gang de kommer til kongen, slik det var i vår fars dager.
    Men for at de skal være desto mer aktpågivne og bedre i sin sysle, skal vi sende to forstandige menn fra gården vår til hver tredjedel av landet når vi selv ikke kommer til den, som hver 12 måneder skal se etter og ransake omhyggelig hva slags framferd de har mot våre tegner. Og om de viser seg å ha fart lovlig og lempelig fram mot allmuen, da skal de beholde syslene sine så lenge de lever. Sønnene deres skal også være nærmere [til syslene], såfremt de ikke forbryter seg mot kongedømmet og våre tegner.
    Det skal alle syslemenn også vite, at om de glemmer å gjøre rett, eller av en eller annen grunn ikke vil når det blir krevd av dem, og den saken kommer til oss og blir avsluttet i vår gård, eller på et annet sted der vi eller vårt råd er, at [da] vil vi selv ta den sakøren som blir av den, med mindre syslemannen eller hans ombudsmann syner med pålitelige vitner at han ikke fikk tatt over [saken] hjemme, på grunn av vrangvilje hos den saksøkte eller et eller annet lovlig forfall.
    Heller ikke vil vi at dere heretter skal ha den sed at dere tar brev fra [kongs]gården til enhver sak som dere skal gjøre rett i eller føre fram på tingene, uten at det er fullt behov for det.
    Navnene på de menn som hver tolv måneder blir drept i fylket og i deres sysle, vil vi at dere lar skrive ned, hver i sin sysle, med forklaring om hvem som drepte, eller under hvilke omstendigheter det skjedde, opphavet til deres strid, legemsskader, gridsted og drapslysing, og sender [det nedskrevne] således til oss: i et kvarthefte beseglet med deres segl.
    Dersom en syslemann også tåler ulovlig framferd mot våre tegner av sveinene sine, da skal han svare for den, uten at han lovlig syner at det ikke var etter hans råd, og han skal aldri siden ha den [som svein] som gjorde voldsverket.
    De riddere som holder vakt [hos kongen], skal være aktpågivne og føre seg fint og [holde seg] så nær kongen som mulig under sin tjeneste, om han ikke lar si dem at han vil være i enerom. Hver av dem skal ha en svein på vår kost mens de holder vakt, om de ingen hadde før. Selv om en syslemann holder vakt, så skal han ikke ha flere sveiner enn det nå er sagt.
    Det skiper vi også, at lagmenn skal fare med syslemannen når han farer for å håndheve rett over folk i sin sysle, og ha to sveiner på sin kost slik som syslemannen, og en klerk som skriver ned alle dommer og den orskurd han [lagmannen] gjør mellom folk, og [som] setter opp brev etter orskurden under hans segl. Og siden skal han la skråsette i et kvarthefte hver enkelt dom ettersom brevet hans vitner, for at dommen desto senere kan glemmes. Og klerken skal ta en halv forn ertug for hvert brev, med mindre han [vedkommende part] er så fattig at han ikke makter å løse [det], men han skal likevel få brevet sitt. Det samme skal også syslemannens klerk ta for rettshåndhevingsbrev. Men for hvert av de to seglene [skal] ingenting [betales] (for de er på forhånd skipet til rettshåndhevere mellom alle folk).
    Dessuten, der lagmannen før var vant til å ta 15 marks rente av oss, skal han fra nå av ta andre 15 mark som ytelse av bøndene, men ikke mer. Men om han tar gaver for å være partisk, da har han forbrutt livet, med mindre kongen gir ham miskunn når sakens omstendigheter blir kjent for ham.
    Men for at lagmenn (og syslemenn) desto bedre skal kunne føre fram allmuens saker, skal de være 2 dager hos kongen når de har vært lenge [borte] fra ham, og kongen ser at han har best tid, og de skal likevel ha alle artikler notert på pergament, slik at kongen desto bedre og raskere kan forstå deres ærender.
Vi vil også at syslemennenes og lagmennenes klerker skal komme til oss med vitnesbyrd fra dem som velger dem, for å sverge for oss den troskapsed som vi skiper dem.
    De brev som er gitt ut i større utferdigelsesform, kaller vi tilbake med dette vårt brev, unntatt [for] de håndgangne menn som av oss har løyve til å sitte hjemme. Men fordi det skal være desto klarere for enhver hvordan han skal løse ut sitt brev, forklarer vi det her på den måten: at for hvert syslebrev skal det betales kansleren 2 (3) øre for hver skipreide, men notaren én øre (en ertug); for beste vernebrev én mark penning til kansleren, men én øre til notaren; for mindre vernebrev en halv mark penning til kansleren, men en halv øre (en øre) til klerken. For landsvistbrev skal kansleren ta i det høyeste en mark, men klerken en øre, og derfra skal det minke for begge etter som tegngilde og fredkjøp minker. For gridsbrev skal kansleren ta to øre, men klerken en halv øre for brevet, slik at vanskelighetene ikke øker. På samme måte for stadfestingsbrev. For lagmenns orskurd, for dommer og andre rettshåndhevingsbrev skal kansleren intet ta, men klerken [skal ta] én ertug, og hver [av dem skal ta] én ertug [en halv ertug] for ethvert annet rettshåndhevingsbrev.
    Men fordi vi vet at hirden har mistet sine tilgodehavender av kongedømmet i vår begge brødres barndom, og noen nå er falt fra, mens noen lever, og [fordi] noen har forholdt kongedømmet dets tilgodehavende lenger enn lovene eller Hirdskråen vitner om leidangsnedskjæring og annen urett framferd mot deres eder, da vil vi likevel bedre deres kår, slik vi er skyldig til etter det embete som Gud har skipet oss uverdige i. Og vi ettergir dem all leidangsnedskjæring (og all annen fortred) som de har gjort mot oss (eller våre forfedre) til denne dag. Og dertil - Gud og vår frue St. Maria og den hellige kong Olav til heder, oss selv til sjelehjelp, og for at Gud skal gi oss en god arving etter oss, og alle folk til trøst - gir vi dem 200 mark brent, veid og i engelske penninger, på den måten at to lærde menn, som vi velger, og 2 andre av hirden, som hirden velger, skal ta dette gods og kjøpe til dem de eiendommer og annet som trengs. Men vi vil ordne med tomter for dem ved Mariakirken i Oslo, og selv skal vi la bygge hospital for dem, slik at de som er eller blir vanføre av hirden, herbergesveinene, bordsveinene i [kongs]gården, gjestene og kjertesveinene sønnafor Lindesnes og Dovrefjell, de skal [der] ha kost og slik understøttelse som hos en god venn, [av] det som vi ga til [dette formålet] og hirden skal legge til i fremtiden. Men enhver som fra nå av blir gjort til ridder med Norges konges hand, skal legge til dette 3 forne mark, hver hirdmann og herbergesveiner 2 mark, men gjester og kjertesveiner og bordsveiner én mark. Men hver annen skal gjøre slik som Gud gir enhver hug til. Men om Gud krever vår ånd sønnafor Neset, da skal det førnevnte huset få alle gangklærne våre og vår seng med alt utstyr.
    Det vil vi også fullkomment og påbyr vi alle fehirdene våre i Nidaros, i Bergen, i Oslo og i Tønsberg, at dere hver jul skal betale våre håndgangne menn deres tilgodehavender på kongens vegne, hver av dere i sitt ombud, det vil si [jule]gave og lønn til hirdmennene når de følger kongen, men bare lønn når de sitter hjemme, lønn til gjestene, men kjortelkledet deres eller verdien av et kjortelklede til kjertesveinene, dersom de er hos kongen i julen. Og fehirdene skal først la lese Hirdskråen for dem slik at enhver desto bedre kan kjenne sine plikter. Men hver fehirde som ikke betaler dette, og om vi får krav på det, da skal han selv betale det av sitt gods, og like mye til kongen, med mindre han har forbrutt seg slik (at han mister sin rente) at kongen synes at han ikke er verd det [å slippe med dette].
    Det påbyr vi også syslemennene våre ifølge deres ed, at dere svært omhyggelig undersøker hvem som er best skikket til å være i hirden i deres sysler. Og om noen vil be oss om det, da skal han ha med seg et brev hjemmefra under seglene til syslemannen, sognepresten og to forstandige hirdmenn, som bærer vitnemål for ham om hans eiendommer i fast og løst, om hans dyktighet og framferd mot våre menn og tegner. Men enhver som ikke har dette vitnesbyrd, da nytter det ham intet. Er noen søksmål reist mot ham (dem), og de siden blir gitt hirdopphold, de som ikke er skikket til det, da er det jevngodt med ingenting, selv om de er blitt gjort til håndgangne menn, uansett hvilken refsing de får som drister seg til slikt. Og alle dem som er gitt hirdopphold på den måten, fratar vi navneboten og gjør dem til allmuesmenn med dette vårt brev.
    De av hirden som er blitt eller blir fattige eller er vanføre, skal komme til Bergen, de som er nordafor Neset, men de som er sønnafor Neset til Oslo, og først treffe merkesmannen, og han skal siden bære deres ærend fram for oss, og vi skal treffe råd for det slik Gud lærer oss.
    Det skal også alle menn vite, at vi på ingen måte vil at våpenvite og den sekt som går til bøting av våpen, skal oppgis på grunn av noen slags lettsindighet av syslemennene eller lensmennene. Men våpentoller vil vi at to pålitelige bønder som blir oppnevnt, skal samle jevnlig sammen i fem vintrer fra den kommende, og kjøpe våpen for dem og oppbevare til det blir behov [for dem]. Men etter fem vintrer skal tollen falle under syslen. Men [avgifter] til veibøting skal de alltid ta inn.
    Når det gjelder klesmoter, der somme menn er dristigere enn andre og enn de burde, og drar [dem] inn i riket vårt mot vår og våre forfedres skipan, så skal alle menn vite at vi forbyr at noen heretter skal ha annen klesdrakt enn vi selv har og lar sveinene våre bære i vår egen gård. Men enhver som heretter bryter vårt påbud, da tar vi fra ham navneboten og vårt vennskap om han er vår mann. Men enhver annen som gjør det, skal svare oss de sekter som vi vil legge på ham straks han kommer for oss.
    Nå byr vi dere i Guds navn, alle våre handgangne menn, at dere ikke baktaler kongen deres og ikke samtykker med dem som taler ille om ham; verg ham heller med gode ord, og vær milde og trofaste mot hans tegner, [men] sammen med syslemennene fullt strenge og pliktoppfyllende til å refse dem som gjør seg fortjent til det. Så påminner vi dere, ved den kjærlighet som dere er skyldige Gud og kong Magnus' avkom, at dere skal være trofaste mot vår ektefødte datter Ingebjørg, om vi faller fra før Gud gir oss noen annen arving, og holde dronning Eufemia med den rett som vi har gitt henne med vårt åpne brev og med samtykke av biskopene og de andre beste menn, og følge den skipan som vi har gjort om ivaretaking av kongedømmet, slik som dere vil svare for Gud på dommedag, og få evig lønn av ham.
    Dette brev ble gjort i Tønsberg på botolvsvokedag [17. juni], da det var lidd 1308 vintrer fra vår herre Jesu Kristi fødsel, i vårt niende styringsåar, og beseglet i vårt eget nærvær. Torgeir Tovesson, vår klerk, skrev.