Teksten fins i en avskrift i UB i Lund, og dessuten i tre andre avskrifte.. Her trykt etter NgL III nr. 53, bygd på LUB 12 fol. H. L.
    Vedtektene er udaterte. Men de er rimeligvis vedtatt etter at Hauk Erlendsson ble utnevnt til Gulatingslagmann en gang etter 28. jan. 1302 (DN I nr. 93) og sikkert før herr Bjarne Erlingssons død 7. juli 1313, trolig mens kong Håkon V oppholdt seg i Bergen (jfr. NgL III nr. 54). De er tidligere blitt årsfestet dels til 1302 (P. A. Munch: NFH IV 2 s. 369 n. 2), dels til 1304 (J. Schreiner: Hanseatene (nr. 30) s. 50 n. 3) og dels til 1306 (Storm: NgI, IV s. 360). Kong Håkon kan ha vært i Bergen ved pinsetid i alle disse tre årene, men også i 1311 (jfr. NgL III nr. 29) og 1313 (NgL III nr. 37). Det er ikke levert bindende argumenter for å foretrekke noe disse årene fremfor de andre.
    Vedtektene er tydeligvis vedtatt på bymøte i Bergen (ting på Marlakirkegården, jfr. NgL III nr. 54), og de samtykkende personer er alle kongelige rådsherrer med spesiell tilknytning til Bergen. Dette sammen med innholdet viser at det er regjeringens nasjonale handelspolitikk som her kommer til uttrykk i form av byvedtekter (jfr. nr. 45, 63, 65). Kong Magnus Eriksson gjentok vedtektene i 1348 (NgL III nr. 83). I 1361 fikk bergenskjøpmennene av kong Håkon VI Magnusson rett til fri seilas over alt i Norge (NgL III nr. 93) og i 1384 fikk de sin rett til aktivhandel på Vågan presisert (nr. 96).

    På mandag etter pinsesøndag ble dette tinget på Mariakirkegarden med samtykke av herr Bjarne Erlingsson, herr Sæbjørn [Helgesson], herr Finn [Halldorsson, prost ved Apostelkirken], herr Snare [Aslaksson], herr Erling [Amundsson], sira Botolv [Håkonsson, fehirde], herr Hauk [Erlendsson, lagmann]: at ingen utenlandsk mann skal føre eller sende sitt gods nord for Bergen, eller til salg i herredet noe annet sted, eller gjøre felag til Island eller andre av min herre kongens skattland. Men for enhver som gjør det, skal varen være forbrutt til kongen. Men den som tar med [varen], skal betale en halv mark for hver mark [i verdi] som han tok med.
    Dertil er det også forbudt for alle utenlandske menn å kjøpe korn eller malt eller annen norsk vare for å selge den ut i smått her siden.
    I samme ordning er også forbudt at noen utenlandske menn, de som sitter her i byen vår, kan kjøpe noen vare som kommer fra andre land for å selge den på annen måte eller selge den ut i smått her, med unntak av at kramhandel med pyntesaker skal foregå slik som lovboken vitner. Men den som kjøper, han skal miste det samme kjøpet og godset og likevel betale verdien for [det] til den som han kjøpte hos.
    Det er også forbudt at noen utenlandske menn kjøper sperrer, bord eller rafter av andre enn fra kongens gård eller rådmennene og husbøndene i byene. Men om han kjøper, skal det være forbrutt, og han skal likevel betale verdien til den som han kjøpte av.
    Likeledes også [med] enhver utenlandsk mann som kommer til bymøtet og tretter om sin handel med en annen, og de ikke har vitner til sin handel, da skal saksøkeren betale en halv mark sølv.