Teksten fins i Deichm. Bibl. nr. 11 fra 1570-årene. Dessuten fins tilsvarende rettarbøter for Ringerike dårligere overlevert i 2 hss. fra 1500-tallet og i flere danske oversettelser (jfr. NgL III s. 27; A. Steinnes: Gamal skatteskipnad I s. 85 f.) Her trykt etter NgL III s. 27-30, bygd på Deichm. Bibl. nr. 11.
    I utdraget er i første rekke tatt med bestemmelser som kaster lys over bakgrunnen for hadelendingenes og ringerikingenes misnøye og opptøyer. Blant de utelatte bestemmelsene er slike som i store trekk gjentar nr. 39 (bl. a. art. 1-2 der).
    Skatten som nevnes i innledningen er tydeligvis den senere vissøre (jfr. nr. 39). Om oppkomsten av denne skatten og bakgrunnen for rettarbøtene for Hadeland og Ringerike, se A. Steinnes: a.a. s. 85-95; A. Holmsen: HT 32 s. 346-49.

    Håkon med Guds miskunn osv.
    Vi venter at folk flest kjenner til den store og uhørte forbrytelse som hadene gjorde ved å slutte seg sammen i ulydighet mot oss og var myndighet. Etter landets lover og all rett var dere verdige til å tape gods og liv av denne grunn. Men fordi dere kom til oss og, som ventelig var, ba ydmykt om nåde og miskunn, og det er kjent for Gud og de beste menn som står oss nærmest, at vi gjerne vil gjøre det som kunne være til gagn og nytte for allmuen om vi ikke ble tvunget altfor sterkt til noe annet, så gjør vi kjent for alle menn, at for Guds og var fars og mors sjels skyld har vi etter bønn av de beste menn oppgitt vår vrede mot dem og gjort dem fri og uten ansvar i denne sak, likevel med unntak av dem som var formenn og opphavsmenn for denne ulydigheten, på den måten at heretter skal hver fullbonde utrede oss 5 ertuger, men hver einvirke 3 ertuger i hver tolv måneder. Videre har vi også gjort dem den nåde - selv om de ikke er så verdige [til den] som raumene, som jevnlig har synt oss sin godvilje i lydighet og underdanighet med stor hullskap - at vi gir dem disse rettarbøter som følger her, og som blir forklart den ene etter den andre.
    [1.] Når det gjelder søksmål i 8 ertuger og 13 marks saker og [andre] straffesaker: at alle menn som faller i slike forbrytelser og blir saksøkt med rette og forliker seg hjemme med saksøkeren, da skal de betale en tredjedel av sakøren, men to tredjedeler om de blir drevet til lagmannen fordi de ikke vil bøte hjemme på forhånd, bare med unntak av at det er gått fram med så stor nidingskap at vi selv ikke synes det kan vises ettergivenhet eller miskunn.

[...]

    [3.] Ikke skal leiekarer heretter være tvunget til å eie våpen før de har eiendom til 3 mark omfram klærne sine. Men de som eier så mye, skal være fri fra ferd til våpenting om de har vitne på at de sendte sine våpen til tinget, og de [våpnene] er lovlige.

[...]

    [10.] Men fordi at allmuen klager over at den en tid har vært svært tynget av de tilleggsavgifter som jorddrotten eller deres ombudsmenn har lagt på dem, og [fordi] vi [selv] på den andre siden i noen grad er blitt bedratt på grunn av disse tilleggsavgiftene, forbyr vi hver mann, i hvilken stand eller verdighet han står, heretter å ta eller kreve annet enn landskyld og slik åbot som høver, for noen [jord]eiendom.
    [11.] Vi forbyr også på samme måte hver mann å ta noen pliktveitsler av leilendingene sine mellom hver gang de drar for å bygsle bort eiendommene sine, og likevel vil vi at dere [da] skal ta den [veitslen] med måtehold slik at de som får den pålagt, ikke blir altfor sterkt tynget av stor kostnad og landet slik ødes med mange stavkarer og andre landstrykere, som ikke vil gjøre noe annet enn å leve av slike ting. Vi har også gjort dem fri fra alle pliktveitsler til syslemenn og lensmenn, og alle andre avgifter og pålegg som de en tid har lagt på dem, idet vi fullkomment forbyr syslemenn og lensmenn heretter å driste seg til dette eller på noen måte tynge bøndene ytterligere enn vi har gitt dem disse rettarbøtene [d.e.: enn det er tillatt der] såfremt de ikke vil miste den oppgave de har på våre vegne og dertil vekke var harme.

[...]

    [14.] Heller ikke vil vi at syslemenn eller lensmenn skal stevne bøndene til lagmannen for å få drevet inn sakøre før det som det er klaget over, er provet og ransaket med bevis hjemme i bygda der saken kom opp.
    [15.] På Hadeland skal i alt bare [være] to lensmenn som kan stille full sikkerhet om å gjøre rett dersom de skulle forbryte seg i noen sak. Men noen av våre håndgangne menn [skal være lensmenn] bare i det tilfelle at dere selv vil samtykke. Hver av disse lensmennene skal heller ikke den tid de styrer lenet, ha flere sveiner enn en klok og rettskaffen, som han kan stå inne for vil fare rettskaffent fram mot tegnene i alle ting, mindre og større.
    Nå, fordi vi har gitt disse rettarbøtene til frihet og lindring for alle gode menn, skal de som holder dette vel og omhyggelig, ha vårt vennskap med sann godvilje osv. Men om noen mann, i hvilken verdighet han enn er, vil føre disse rettarbøter til tyngsel for allmuen, da skal ingen mann uten vi selv bestemme eller legge orskurd på.
    Gitt i Oslo år 1297, på Maria Magdalenas messedag [22. juli], i det 18. året av vårt hertugdømme.