1295; Domsbrev fra abbed Eirik i Munkeliv med grunnlag i delegert hertuglig domsmyndighetLine
42. 1295, 14. mai Stavanger.

    Teksten fins i original i DAM 21. 3 - NRA (fra Stavanger Stiftskiste). Her trykt etter Norske diplomer nr. 40. Også trykt DN II nr. 35.
    Laksefisket i Suldal var ettertraktet og omstridd, både av suldølene, presten på Sand, domkapitlet i Stavanger (DN II nr. 21) og Halsnøy kloster, jfr. DN IV nr. 51-52, 59, 63, 65, 74, 90, 108, 114, 143, 155-56.
    Abbed Eirik hadde en viktig stilling i kong Eiriks og hertug Håkons tjeneste. I 1290 omtales han av brødrene som deres fars og farfars tjenestemann og deres egen trofaste og fortrolige tjenesteklerk (DN XII nr. 12). Jfr. også nr. 35 i denne samling.
    Dette er det første eksempel vi kjenner på at kongen/hertugen har delegert sin myndighet som øverste dommer. Dette ble vanlig praksis i Håkon V's tid, og kongen oppnevnte da en eller flere av sine rådgivere til å dømme på sine vegne i spesielle saker (f. eks. nr. 52, 57, DN IV nr. 51 (1301), XlI nr. 42 (1306), IV nr. 74 (1308), jfr. Handbok I 3 s. 127 f.).

    Nålevende og kommende, alle Guds og sine venner, dem som ser eller hører dette brev, sender Eirik, med Guds miskunn abbed ved Munkeliv i Bergen, Guds og sin hilsen.
    Da det var lidd 1295 vintrer fra vår herre Jesu Kristi fødsel, for vi til Rygjafylke etter vår verdige herre Håkon, Norges hertugs vilje og bud, for på hans vegne å undersøke og rette på de ting som trengte rettledning, etter det skjønn og vett som Gud har overlatt oss. Vi kom til Suldal, til den elva som ligger mellom Sand og Faksstad, og vi hørte og så den uenighet som var mellom sira Bård som synger [i kirken] i Sand, på den ene siden, og bøndene i Suldal på den andre, om det fisket som ligger til Sandskirken. Og vi forsto at kirken har hatt og tålt stor urett av suldølene en lang stund, særlig på grunn av det brev som herr Halldor lagmann ga dem, og fordi det brevet syntes oss å være verken lovlig eller skjønnsomt gjort: å hindre fisket for presten utenfor hans land, når han ikke en gang gjør bruk [av det] til midten av elva, ettersom hans land går utenfor kjerret, slik at det jevnlig er tørt, med mindre det er snøsmelting eller særlig stor vannføring. Og fisken kan gå både opp og ut, slik det forekom oss og var vitnet for herr Halldor. Vi kalte det brevet tilbake, og dømmer med dette vårt brev, på vegne av vår herre hertugen og med den myndighet som han har overdratt oss, og gir sira Bård på Sand fullt løyve til heretter a gjøre bruk av fisket utenfor kirkelandet, fritt både med kjerr og korger og all fiskeredskap, så langt ut som lovboken vitner. Vi forbyr hver mann heretter å hindre eller skade fisket for ham, inntil vår herre hertugen selv undersøker, og han vil gjøre en annen ordning [på det]. Men enhver annen som bryter dette vårt brev, da skal han vite for sant at han skal svare slik for det som om han bryter eller opphever selve vår herre hertugens dom eller brev.
    Og til sant vitnesbyrd ga vi vårt brev og segl på dette. Dette brev ble gjort i Stavanger på den førnevnte tid, 9 netter etter hallvardsmesse [24. mai], i det 16. aret av hertugdømmet til vår verdige herre Håkon, Norges hertug.

Line
10.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund