Teksten fins i original i Bremens arkiv. Kongens store segl henger ved. Her trykt etter DN V nr. 23. Privilegiebrevet betegner den endelige fredsslutning med stedene etter konflikten i 1284-85 og representerer maksimum av hva tyskerne formelt oppnådde i Norge i middelalderen (jfr. nr. 36 m. litt. henv., forøvrig nr. 22, 30, 34-35). Under Håkon V ble det i forhold til disse rettighetene ført en begrensende nasjonal handelspolitikk (jfr. nr. 45, 59, 63, 65). Denne politikken ble fortsatt under Magnus Erikssons regjering, men i 1343 fikk stedene på ny stadfestet sine gamle privilegier (nr. 82; jfr. J. Schreiner: Hanseatene (nr. 30) s. 32-35, 48-60 og 67 f. og Handbok I 3 s. 193 f.).

    I Herrens navn. Amen.
    Vi Eirik, av Guds nåde Norges konge, og Håkon, av samme nåde Norges hertug, gjør kjent for alle at da den skjønnsomme og hederlige Hartwig de Nagle, utsending og fullmektig for byen Kampen, kom til oss i Tønsberg ved pinsetid [6. juni] i det Herrens år 1294, ble det sluttet forlik mellom oss og våre undersåtter og våre kjære borgere i Bremen på den ene side og på den andre den før nevnte by samt byene Lübeck, Rostock, Stralsund, Wismar, Greifswald, Stettin, Stavoren, Anklam, Riga og tyskerne i Visby og disse byers innbyggere, om at saker som er reist mot oss og våre undersåtter og som på grunn av enkeltes fravær for øyeblikket - nemlig anklagernes eller de anklagedes - ikke kunne avgjøres på rett måte, skulle behandles og avgjøres rettmessig omkring førstkommende fest for den salige Johannes døper [jonsok 24. juni] i den før nevnte by Tønsberg når det gjelder dem som er fra området sør [eg. øst] for Lindesnes, og i Bergen når det gjelder dem som oppholder seg annensteds i landet. Videre lovte den før omtalte fullmektig og utsending på vegne av den før nevnte bys råd at vi og våre undersåtter og borgerne i Bremen skulle oppnå full rettferdighet i saker og klagemål som vi har mot den nevnte by eller dens innbyggere så ofte som byens rådmenn blir bedt om dette. Videre skal det mellom den før nevnte by og innbyggerne i byen Bremen, liksom mellom oss og denne by [Kampen] være sann enighet og urokkelig vennskap over alt hvor de kommer sammen, og de skal på begge sider nyte friheter og immuniteter som de frieste de hittil har hatt. Da vi dessuten vil at den overenskomst som ble gjort i Kalmar mellom oss og den før omtalte by, skal overholdes fast og ukrenkelig, stadfester vi den med nærværende brev. Da vi videre av særlig nåde vil verne de innbyggerne i den nevnte by som finner at de vil besøke vårt land som gjester for å handle, med utvidede privilegier, for at de skal vite seg desto sterkere bundet til vårt velbehag, har vi bestemt at nedennevnte nådesbevisninger velvillig skal innrømmes:
    [1.] For det første, at når de kommer til byer eller markedsplasser i riket, skal de ha tillatelse til å legge til kai uten å be om ombudsmannens tillatelse. De skal likevel samme dag eller den nærmest følgende etter at de har lagt til kai, underette vår ombudsmann om hvilke og hva slags varer de har brakt med, og be om tillatelse til å bringe samme varer i hus fra skipene, noe som ikke på noen måte skal nektes dem; til dette kommer at vår ombudsmann først, innen tre dager, skal kunne kjøpe for en passende pris de varer han mener er nødvendige for oss og betale denne prisen for dem til rett tid. Dersom ombudsmannen ikke gjør dette innen nevnte frist, kan de deretter selge fritt til enhver. Men etter at de er kommet innenfor området til en by eller markedsplass, som kalles "takmark", skal de selge sine salgsvarer der; i motsatt fall kan de føre dem dit de vil utenfor og innenfor riket, likevel ikke forbi Bergen mot de nordlige områder, om vi ikke av særlig nåde innrømmer noen det.
    [2.] Likeledes skal det av hvert skip som kommer med korn til byer eller markedsplasser, gis ett godt pund korn i toll av lasten, ettersom vår fullmektig finner å velge ut, med unntak av hvetemel, som på norsk kalles "flur".
    [3.] De skal også være fri fra å trekke opp skip med unntak av våre.
    [4.] Dersom noen går bort innenfor Norges rike, skal hans gods utleveres til den rettmessige arving eller hans lovlige fullmektig når han medbringer åpent vitnebrev fra den byen han som er gått bort, er fra, innen halvannet år etter avdødes bortgang.
    [5.] Likeledes skal de ikke være forpliktet til å vise fram sine våpen [d.e. på våpenting] eller å følge tyver eller andre dødsdømte til retterstedet.
    [6.] Likeledes skal de som før jul har begitt seg avsted med sine skip og helt har kvittet seg med sine handelsvarer, være fritatt fra den utredsel som kalles "leidang". Dersom de senere av storm blir tvunget til å ta opphold i en av rikets byer eller steder, skal de ikke desto mindre være fritatt fra skatt så lenge de ikke utøver sin handelsvirksomhet ved å kjøpe eller selge.
    [7.] Likeledes skal de oppbevare sine handelsvarer i hus i byene eller markedsplassene så lenge de ikke avhender dem andre steder enn dem som er spesielt fastsatt for dette.
    [8.] Likeledes skal de kunne leie sine egne skip ut til andre for å seile til tillatte steder, slik det før er nevnt, og de skal ikke tvinges til å leie andres skip.
    [9.] Likeledes, dersom noen på grunn av en pengesak eller mindre forbrytelse som man pleier å betale pengebot for, blir saksøkt av en annen på den måten som på norsk heter "taksetning", kan han stille dette "tak" sammen med sin egen husvert og to av sine landsmenn med eget skip liggende ved kai, når det ikke er seilklart og det er tilstrekkelig som kausjon for den mengde som kreves eller skal erstattes og som skal skaffes til veie etter forbrytelsens art.
    [10.] Likeledes skal de ikke være forpliktet til vektertjeneste eller nattevakter.
    [11.] Heller ikke skal der foretas ransaking i noens kiste om det ikke oppstår berettiget mistanke mot ham for falskneri eller tyveri.
    [12.] Forøvrig vil vi at den vekt som kalles "pundari" [pundsvekt] skal plasseres på et offentlig sted under pålitelig bevoktning, slik at det skal være fri adgang til den for dem som vil veie noe, og den skal holdes i den samme tyngde som den har hatt fra gammelt av og som står i lovene.
    [13.] Likeledes at dersom de lider skibbrudd innenfor vårt rikes grenser, skal de ved egen eller andres hjelp kunne berge sitt gods og disponere både over dette godset og skipene etter forgodtbefinnende, inntil de frivillig har gitt avkall på det samme gods og skipene eller har erklært dem for oppgitt.
    [14.] Likeledes, dersom noen av sjømennene har forsett seg, skal han selv straffes etter lovene, men ikke andre som er uskyldige, uten forsåvidt som de som med vitende har unndratt forbryteren dommen eller med vold har forsvart ham, skal straffes ifølge landets lover eller sedvanen på det sted der det er bevist at forseelsen er begått.
    [15.] Heller ikke skal noen by anklages for en privatpersons forseelse, om den ikke unnlater å utøve rettferdighet når den blir bedt om det.
    [16.] Og enhver som blir anklaget for noen sak som ikke på lovlig måte kan bevises mot ham, skal, om han kan, på lovlig måte rense seg etter lagmannens skjønn slik som forseelsens art krever det, sammen med skikkede personer, lik den anklagede i stand og kår, som man best tror kjenner sannheten om den sak som undersøkes. I motsatt fall skal den straff som er foreskrevet i lovene, ramme den som ikke kan rense seg.
    [17.] Likeledes i en kriminal- eller sivilsak, når klageren vil bevise sin påstand og føre vitner, skal ingen uten skikkede personer med godt rykte godtas som vitner.
    [18.] Forøvrig, dersom noen av kjøpmennene i Norge ikke samme dag tar med seg varer de har kjøpt av tyskerne og gitt håndpenger, som man på folkespråket kaller festepenning, for, er det tillatt for dem som har hatt disse varene, å selge dem etterpå til enhver, unntatt de ting som de er forpliktet til å selge til våre behov.
    Det som er nevnt ovenfor, samlet og i enkeltheter, finner vi således å kunne innrømme under den forutsetning at alle friheter som er innrømmet våre landsmenn av samme by og alle overenskomster som er gjort mellom oss og nevnte by, fast blir overholdt av denne; og når det gjelder krenkelser [og] skader som blir påført oss og våre undersåtter og andre i vår gunst av den nevnte bys innbyggere, skal de, når de blir bedt om detjyte effektiv erstatning.
    Til vitnesbyrd om dette og mer fullstendig bevis er våre segl hengt ved dette privilegium. Gitt år og sted som ovenfor, på oktavdagen for de salige apostler Peter og Paulus [6. juli] i det femtende år av vår regjering [1294].